Vanskelig forhold til svigermor etter baby kom

[AnonymBruker]

Etter jeg fikk gutten min for 1 måned siden har forholdet til svigermor endret seg helt for min del. Jeg er klar over at mye av det jeg reagerer på er overdrevet og urimelig fra min side, men likevel sitter jeg her med vonde følelser. 

Svigermor er en skikkelig hønemor og veldig opptatt av gutten min. Når hun besøker oss skal hun holde han hele tiden, hun skal mate og bytte bleier. Hvis jeg prøver å ta han, sier hun at dette klarer hun fint selv, hun som har oppdratt tre unger. Hvis han begynner å gråte skal hun trøste selv. Jeg kommer ikke til. I tillegg blir hun så sur hvis vi sier vi skal dra hjem. Som konfliktsky førstegangsmamma med sterkt morsinstinkt er det veldig vanskelig å godta dette. Jeg prøver å svelge noen kameler, fordi jeg tenker at jeg er urimelig. Men er det så urimelig av meg egentlig? 

Vi har også slitt med ammingen, og for noen uker siden bestemte vi oss sammen med jordmor for å kutte ut amming og begynne å pumpe og gi flaske. Dette var veldig sårt for meg, da jeg følte det var et stort nederlag.. Tenkte på nærheten og tilknytningen, og som hormonell barselkvinne hadde jeg mange tanker i hodet. Gråt mye i noen dager. Da vi fortalte dette til svigermor sa hun at "Ååå, så bra! Da kan jeg passe han enda tidligere, for da trenger ikke du å være der!".. Den svei skikkelig. 

Dette er bare deler av det jeg reagerer på. Jeg synes det er vanskelig å vurdere om jeg er urimelig som reagerer. Pr nå ønsker jeg egentlig ikke besøk av svigermor, fordi jeg sliter med at hun skal holde gutten min bare. Hva gjør jeg? Samboer ser hva jeg mener, men vil ikke såre mammaen sin. 

Anonymkode: 6fd0c...99f

[Perle]

Mannen din er en konfliktsky dott. Det er hans jobb å verne om familien sin samt håndtere sin egen mor. 

[AnonymBruker]

Vær glad barnet har en farmor som vil passe og som bryr seg om det så mye som du skriver over. Det er ikke alle som har det ... 

Anonymkode: a7e80...691

[AnonymBruker]

Oi. Jeg tror at du må prøve å huske at hun er der bare noen timer. Hun vil være bestemor og passe og stille opp. Det er hormonstorm hos deg og et voldsomt morsinstinkt så det er klart det er vanskelig når hun er så pån. Men du må ikke stresse sånn. Prøv heller å slapp av og ikke la følelsene gå over stokk og stein. Se på det positive.

Anonymkode: 33e22...e68

[Gjest Dævendøtte]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er vanskelig å vurdere om jeg er urimelig som reagerer.

Tja, det er alltid mor som bestemmer over ungen sin, ikke bestemor. 

Prøv å se på svigermor som en ressurs, snakk helt åpent med henne om følelsene dine, ikke se på det som en konkurranse, du skal være helt klar over at svigermor kun vil barnets beste hun også. Og hun er jo så lykkelig og stolt, prøv å gjøre dette til noe positivt.

Men, når alt kommer til alt, så er det du (og pappa selvsagt) som bestemmer. 

[Visla]

Er vell begrenset hvor mye dere er sammen med svigermor iløpet av en uke?

du overdriver litt, men hun og mannen din burde også ta hensyn til deg. Spesielt med mating og gråting burde hun spørre om det er greit for dere at hun tar det. Men jeg tror helt ærlig hun ikke mener noe vondt med det. Det er stas å bli bestemor! 

[AnonymBruker]

Det her er så klassisk...

Jeg er selv mann, og har vært opp i helt identisk situasjon. Altså helt likt der dere står nå, men at jeg står i mannen din sine sko. Når vi fikk barn, så tok mora mi en del "kontroll" i områder hun egentlig ikke skal kontrollere så mye. Det kunne være amming, bading, det å roe ned barnet når det gråt, legging, hvor lenge barnet skulle være våkent osv osv... Jeg så at kona mi blei irritert ved flere anledninger. Og vi snakket om det også.

Jeg forstod kona mi helt, men samtidig så er det snakk om min egen mor. Da blir det veldig vanskelig... Man vil ikke såre hverken det ene eller den andre. Vi valgte å bare å la det passere, selv om vi begge vart irritert.

Husk dette: Ut fra det du beskriver, så kan svigermor blir litt såret om dere sier det direkte til henne. Dessuten vil ikke hun forandre seg over natter når dere konfronterer henne. Jeg ville tatt tiden til hjelp, samtidig som at dere indirekte (ja.. både du og mannen din) viser på en måte at det er dere som bestemmer. Det vil ta litt tid før alle skjønner hvilken "posisjon" de har i familien og hvem som bestemmer hva.

Nå er dere i en litt sår periode med småbarn der det er en del hormoner i sving, lite søvn, en hel annen hverdag og lett å bli irritert. Jævig let tå bli irritert for alt mulig rart...

Jeg skjønner helt at du opplever svigermor som påtrengende nå, men hun mener ikke det vondt nødvendigvis. Tenk det også følgende situasjon: Tenk at du en dag skal bli svigermor, og at din egen sønn eller svigerdatter måtte si ifra om noe slikt? Sår ikke sant...

Ta tiden til hjelp, men vis samtidig at dere bestemmer dette med barnet. Ingen andre. Dere er foreldre og har ansvaret.   

Anonymkode: d2599...602

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vær glad barnet har en farmor som vil passe og som bryr seg om det så mye som du skriver over. Det er ikke alle som har det ... 

Anonymkode: a7e80...691

Absolutt! TS: Bare vent til barnet vokser litt. F.eks 1-4år. Ååååå du vil sette så stor pris på svigermor når hun kan stille opp som barnevakt eller ha ungen på overnatting. Tro meg, det er en luksus for småbarnsforeldre, og ikke alle har muligheten! Merk mine ord..

Anonymkode: d2599...602

[Gjest Albbas]

Du må jobbe litt med deg selv, og lære deg noen teknikker for å "ta over" uten å føle at du tråkker svigermor på tærne. Tenk på forhånd ut hvordan du skal reagere i visse situasjoner, og øv deg på å gjennomføre. Svigermor gjør jo ikke noe galt (litt lite gjennomtenkt kommentar fra henne angående amming), og hun vet ikke hvordan du føler det. 

Når han begynner å gråte og du ønsker å trøste: "Nå vil jeg ta over. Kom til mamma lille venn. Såsåså, har du vært hos farmor? Ja vi er så heldige som har en så fin farmor". Protesterer hun sier du "ja du er kjempegod, men nå ØNSKER jeg å trøste han". Og så kan du av og til utfordre deg selv. Kan ikke farmor få skifte den bleia da? 

Svigermora di bør innse hvor heldig hun er. Jenta mi på 7 mnd har siden hun var 3 mnd NEKTET fullstendig å holdes av både sin mormor og farmor. Det er veldig sårt for dem å få så lite babykos uten hyl og vræl. Så her må alle bleier skiftes av meg eller faren, og det er veldig kjedelig..

 

[AnonymBruker]

Du blir kanskje svigermor og farmor selv en dag, da får du prøve å huske tilbake hva du selv ikke likte 😉

Anonymkode: 13f61...ef6

[AnonymBruker]

Jeg pleide bare å hente baby når det trengs. 

Skifte bleier må andre gjerne gjøre 😆

Jeg ville ikke lagt opp til konfrontasjon her. Babyen vil snart vise preferanse for deg. Høylytt.. 

Min på 15 mnd er nesten for glad i meg. Og med sine 12 kilo er han ikke sååå gøy å bære

 

Anonymkode: 7336b...8f2

[AnonymBruker]

Klassisk dette, at mor reagerer på fars mor. Prøv å se positivt på det: hun har omsorg for barnebarnet og ønsker å være der og stille opp. Så lenge dere ikke bor sammen 24/7 så la henne bare styre på de timene hun er der. Hadde mest lyst til å kvele min egen svigermor i månedene etter jeg fikk første barnet, hun valset på og visste best og jeg fikk inntrykk av at hun helst ville kidnappet ungen min hvis det var opp til henne. Hun kom også med en masse "gode råd" og bemerkninger som jeg tok meg veldig nær av. Jeg satt foten ned når det gjaldt nærmest daglige besøk, det taklet jeg ikke, men ellers svelget jeg kamelene. Men i dag er ungen 4 og har et veldig fint forhold til farmoren sin, og hun er til veldig hjelp for oss. 

Anonymkode: 2061e...1fc

[AnonymBruker]

Denne problemstillingen er så klassisk at jeg virkelig ikke kan forstå hvorfor så mange svigermødre fremdeles går i fella. De første månedene etter fødsel handler om mor og barnet. Punktum. Det skulle virkelig bare mangle at ikke mors følelser er det som tas mest hensyn til etter 9 måneder svangerskap, krevende fødsel, hormoneksplosjon og den ekstremt emosjonelle omveltningen det er å føde et barn. Menn som ikke forstår dette og mener at mor skal undertrykke følelsene sine for å tekkes en utålmodig svigermor som lengter etter å leke farmor burde værsågod få prøve å gjennomgå det samme selv. Svigermor får all tid i verden til å være farmor etter hvert, men det dummeste hun kan gjøre er å prøve å hevde seg mens barnet er nyfødt. Et nyfødt barn har ikke behov for en farmor, det har behov for mammaen sin. Og en nybakt mor har behov for å ha kontroll over babyen sin og føle seg sett og anerkjent som mor. Å bryte inn i dette sterke biologiske båndet er virkelig å be om et trøblete forhold til svigerdatteren sin. 

Anonymkode: ec1ca...a49

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Denne problemstillingen er så klassisk at jeg virkelig ikke kan forstå hvorfor så mange svigermødre fremdeles går i fella. De første månedene etter fødsel handler om mor og barnet. Punktum. Det skulle virkelig bare mangle at ikke mors følelser er det som tas mest hensyn til etter 9 måneder svangerskap, krevende fødsel, hormoneksplosjon og den ekstremt emosjonelle omveltningen det er å føde et barn. Menn som ikke forstår dette og mener at mor skal undertrykke følelsene sine for å tekkes en utålmodig svigermor som lengter etter å leke farmor burde værsågod få prøve å gjennomgå det samme selv. Svigermor får all tid i verden til å være farmor etter hvert, men det dummeste hun kan gjøre er å prøve å hevde seg mens barnet er nyfødt. Et nyfødt barn har ikke behov for en farmor, det har behov for mammaen sin. Og en nybakt mor har behov for å ha kontroll over babyen sin og føle seg sett og anerkjent som mor. Å bryte inn i dette sterke biologiske båndet er virkelig å be om et trøblete forhold til svigerdatteren sin. 

Anonymkode: ec1ca...a49

Dette er så tull... 

Skulle bare mangle at nyfødte får bli kjent med din familie fra start. 

Anonymkode: b9dd5...528

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er så tull... 

Skulle bare mangle at nyfødte får bli kjent med din familie fra start. 

Anonymkode: b9dd5...528

Det er ikke snakk om at babyen ikke skal bli kjent med familien - det er snakk om å kanskje begrense denne kontakten til det som føles Ok for mor og barn og så utvide kontakten etterhvert som babyen er trygg og mor har blitt trygg i rollen sin. Det er dessverre ikke alle bestemødre som skjønner hvor denne grensen går! 

Her har vi nettopp fått nr 3, og jeg ser at det holder i massevis å la babyen bli kjent med nærmeste familie først (mor, far, storesøsken), så kommer besteforeldre som nr 2 og annen familie som nr 3 på lista. Er mye nye mennesker og inntrykk på vesla, og ser hun blir veldig stresset og sliten etter selv korte besøk (hun er en uke gammel). Trenger ikke min svigermor (eller min egne mor eller noen andre) inn døra her hver dag for å bytte bleier og trøste på en lang stund - uansett hvor mye de måtte ønske dette!

Anonymkode: 94c05...47b

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er så tull... 

Skulle bare mangle at nyfødte får bli kjent med din familie fra start. 

Anonymkode: b9dd5...528

Jeg er imidlertid helt enig (selv om de første månedene er litt overkill). Har akkurat fått nr 2, og vi har mer enn nok med å finne rytmen som en familie på fire der behovene til begge mine barn (og deretter meg) er dekket. Og begge mine barns primærbehov nå er meg. Når vi tre har det som trengs dekket, skal pappa ha det godt. Det skal tidsnok bli plass til resten av familien og venner, men akkurat nå er det oss i fokus.

Anonymkode: 1aead...b40

[Sandie]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter jeg fikk gutten min for 1 måned siden har forholdet til svigermor endret seg helt for min del. Jeg er klar over at mye av det jeg reagerer på er overdrevet og urimelig fra min side, men likevel sitter jeg her med vonde følelser. 

Svigermor er en skikkelig hønemor og veldig opptatt av gutten min. Når hun besøker oss skal hun holde han hele tiden, hun skal mate og bytte bleier. Hvis jeg prøver å ta han, sier hun at dette klarer hun fint selv, hun som har oppdratt tre unger. Hvis han begynner å gråte skal hun trøste selv. Jeg kommer ikke til. I tillegg blir hun så sur hvis vi sier vi skal dra hjem. Som konfliktsky førstegangsmamma med sterkt morsinstinkt er det veldig vanskelig å godta dette. Jeg prøver å svelge noen kameler, fordi jeg tenker at jeg er urimelig. Men er det så urimelig av meg egentlig? 

Vi har også slitt med ammingen, og for noen uker siden bestemte vi oss sammen med jordmor for å kutte ut amming og begynne å pumpe og gi flaske. Dette var veldig sårt for meg, da jeg følte det var et stort nederlag.. Tenkte på nærheten og tilknytningen, og som hormonell barselkvinne hadde jeg mange tanker i hodet. Gråt mye i noen dager. Da vi fortalte dette til svigermor sa hun at "Ååå, så bra! Da kan jeg passe han enda tidligere, for da trenger ikke du å være der!".. Den svei skikkelig. 

Dette er bare deler av det jeg reagerer på. Jeg synes det er vanskelig å vurdere om jeg er urimelig som reagerer. Pr nå ønsker jeg egentlig ikke besøk av svigermor, fordi jeg sliter med at hun skal holde gutten min bare. Hva gjør jeg? Samboer ser hva jeg mener, men vil ikke såre mammaen sin. 

Anonymkode: 6fd0c...99f

Du er ikke urimelig. Enkelte svigermødre tenker kun på seg selv når de blir bestemødre. Her må du bare sette foten ned, uansett hvor ubehagelig det måtte være. Hvis du lar henne overkjøre deg nå vil det bare fortsette i fremtiden. 
 

Si i fra på en pen måte at nå vil du ha mer alenetid med barnet ditt, og hvis du ser han gråter og vil til deg når svigermor holder ham så gå bort og løft han ut av armene hennes uten noe diskusjon. Hva er det veste som kan skje?Hun kan jo ikke tviholde på ungen og lage en scene, da må hun være helt gal!
 

Angående barnepass så kan du jo bare si at dette må vi se på senere. En baby skal uansett være hos mor (og far) de første månedene, ikke passes av andre. Uavhengig av om man ammer eller ikke. 
Vær forresten ikke lei deg om ammingen ikke fungerte. Vi er mange rundt omkring som koser oss masse med å gi flaske, og tilknytningen blir like bra som ved amming. Det kommer til å gå helt fint  

[AnonymBruker]

Akkurat samme følelser hadde jeg med min svigermor etter fødsel. Man er nok bare full av hormoner og en beskyttelsetrang. 

Men nå som barnet er eldre er jeg sjeleglad for at barnet har en engasjert farmor! Tenk så heldig: blir av og til hentet tidlig fra barnehagen, får bli med på hytta en gang i blant eller sove over en natt i blant. Stor suksess for alle parter! 

 

Anonymkode: 98b20...4dd

[AnonymBruker]

Hvorfor er alt så sort hvitt?

Gjør som jeg sier eller så haaaaaaaaater jeg deg.

Hun er bestemor og er antageligvis like forelsket i den ungen som du er. Det er barnet til ungen hennes.

Du er overhoromonell nå. Det er helt normalt. Jeg var selv sånn med min første. Det du må nødt å gjøre er å finne noe i midten hvor alle blir fornøyde. Slik som den kommentaren hun kom med at hun kunne passe tidligere siden du ikke ammet. Tror du virkelig det var slemt ment? For meg så virker det som at hun prøvde å oppmuntre deg med at da vil du fortere få hvile. For når man har vært mor selv så vet man hvor ugudelig sliten man kommer til å bli og for d4e aller fleste av oss så stoler vi på besteforeldrene etter en viss tid og lar de få passe ungen litt så vi får sove. Du vil komme dit du å, du er bare veldig horomonell nå. Og det er greit.

Men som en sier her oppe, om bare noen uker så vil ungen din tydelig og høyt si i fra at det er deg den foretrekker. Er det virkelig nødvendig å krangle seg ut med familien til mannen sin fordi man er horomonell? Det er en gyllen middelvei her hvor alle som er glad i ungen blir hørt og ikke såret.

Anonymkode: 6dba2...e37

[Gjest theTitanic]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter jeg fikk gutten min for 1 måned siden har forholdet til svigermor endret seg helt for min del. Jeg er klar over at mye av det jeg reagerer på er overdrevet og urimelig fra min side, men likevel sitter jeg her med vonde følelser. 

Svigermor er en skikkelig hønemor og veldig opptatt av gutten min. Når hun besøker oss skal hun holde han hele tiden, hun skal mate og bytte bleier. Hvis jeg prøver å ta han, sier hun at dette klarer hun fint selv, hun som har oppdratt tre unger. Hvis han begynner å gråte skal hun trøste selv. Jeg kommer ikke til. I tillegg blir hun så sur hvis vi sier vi skal dra hjem. Som konfliktsky førstegangsmamma med sterkt morsinstinkt er det veldig vanskelig å godta dette. Jeg prøver å svelge noen kameler, fordi jeg tenker at jeg er urimelig. Men er det så urimelig av meg egentlig? 

Vi har også slitt med ammingen, og for noen uker siden bestemte vi oss sammen med jordmor for å kutte ut amming og begynne å pumpe og gi flaske. Dette var veldig sårt for meg, da jeg følte det var et stort nederlag.. Tenkte på nærheten og tilknytningen, og som hormonell barselkvinne hadde jeg mange tanker i hodet. Gråt mye i noen dager. Da vi fortalte dette til svigermor sa hun at "Ååå, så bra! Da kan jeg passe han enda tidligere, for da trenger ikke du å være der!".. Den svei skikkelig. 

Dette er bare deler av det jeg reagerer på. Jeg synes det er vanskelig å vurdere om jeg er urimelig som reagerer. Pr nå ønsker jeg egentlig ikke besøk av svigermor, fordi jeg sliter med at hun skal holde gutten min bare. Hva gjør jeg? Samboer ser hva jeg mener, men vil ikke såre mammaen sin. 

Anonymkode: 6fd0c...99f

Det er forståelig at det føles som om hun prøver å røve babyen din. Jeg har vært veldig knyttet til babyene mine og ville gjøre alt selv så forstår deg godt. Det er noe med å ha kontroll på alt som skjer med babyen også. Et sterkt morsinstinkt.  En følelse av oversikt over at alt går riktig for seg. Men det er viktig å tenke på at hun nok bare er overivrig og at det er en positiv ting at hun vil engasjere seg i barnet. Dere kommer til å sette stor pris på hjelp med barnepass når hun blir større også. Og om barnet og farmor får et godt forhold så blir det så fint å unne seg egentid og kjærestetid når dere vet at barnet er hos en som er glad i det og trives med.