29 år, ensom i egen by

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 29, tilsynelatende suksessfulll, godt ansett og har noen få, gode venner, og mange som jeg sier "hei" til. Jeg er normalt utadvendt, og normalt unnvikende til nye mennesker ved første øyekast, slik nordmenn flest egentlig er.

Jeg bodde i hjembyen min til jeg var 19. var tilbake i ett år da jeg var 27, kom tilbake igjen nå da jeg fylte 29. Jeg er singel.

Og jeg er tidvis veldig ensom. Begge mine små venne"gjenger" som var her er krympet så mye at man knapt kan kalle det et fellesskap lenger. Jeg kjeder meg, har titt og ofte ingenting å gjøre på lørdags kveld. Noen uker er det ingen som gir meg en eneste lyd. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom hit.

Gjennom alle årene som student var dette et ikke-tema. Man har venner rundt seg hele tiden. Nå, poff, egen leilighet, plutselig få venner og bam, jeg lurer på om livet skal være slik. Jeg vil ikke at det skal være slik, og skjønner ikke hvorfor det må være sånn. Jeg er for tiden misfornøyd med tingenes tilstand.

Noen med samme erfaring? Noen som har råd?

Anonymkode: 80df9...222

[AnonymBruker]

La meg spesifisere; disse få, gode vennene er godt spredt utover sør-Norge. Blant de 5-6 ish vennene jeg har her, er 4 samboere og sjelden tilgjengelige.

Anonymkode: 80df9...222

[AnonymBruker]

Du er hvertfall ikke alene, hvis det hjelper å tenke det.  En alder mange etablerer seg og slukes inn i småbarnsperioden og/eller etablerte forhold. 

Jeg var mye ensom for et par år siden, når jeg var ca 26-28.Hadde samboer som pendlet og turnusordnig 3 uker på/av. Bodde fast på hans hjemsted og eneste sosiale kontakt når han var vekk var kollegaer og svigers. Mistet kontakt med mine venner som fremdeles var studenter i storbyen.  Bunnen ble nådd når jeg var alene 17 mai og nyttår, samboer jobbet og jeg ble ikke invitert noe sted. Det var faktisk skikkelig tungt. 

Vet ikke om det er trøst å høre at det går bedre for min del nå. Jeg fortalte mine venner( som jeg hadde mistet litt kontakt med) om situasjonen og vi ble betydelig flinkere til å ringe hverandre. 

Min erfaring er også at det hjelper og være veeeldig rund i kantene om hva man skal finne på. Jeg har ikke barn, men forsøker å vise interesse for barna til vennene mine, så de føler at jeg kan være med på andre sosiale ting en bare "voksentid ".

Håper det blir bedre for deg. 

Anonymkode: 4151e...fd0

[AnonymBruker]

Er vel ikke så uvanlig det der. 

Selv er jeg 29 år, bor med sambo men ellers mutters alene, her i sør er det også så sykt mye gråvær at en får depresjoner av dette. 

Anonymkode: 7762e...10c

[SM30]

On 11/27/2019 at 9:04 PM, AnonymBruker said:

Jeg er en mann på 29, tilsynelatende suksessfulll, godt ansett og har noen få, gode venner, og mange som jeg sier "hei" til. Jeg er normalt utadvendt, og normalt unnvikende til nye mennesker ved første øyekast, slik nordmenn flest egentlig er.

Jeg bodde i hjembyen min til jeg var 19. var tilbake i ett år da jeg var 27, kom tilbake igjen nå da jeg fylte 29. Jeg er singel.

Og jeg er tidvis veldig ensom. Begge mine små venne"gjenger" som var her er krympet så mye at man knapt kan kalle det et fellesskap lenger. Jeg kjeder meg, har titt og ofte ingenting å gjøre på lørdags kveld. Noen uker er det ingen som gir meg en eneste lyd. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom hit.

Gjennom alle årene som student var dette et ikke-tema. Man har venner rundt seg hele tiden. Nå, poff, egen leilighet, plutselig få venner og bam, jeg lurer på om livet skal være slik. Jeg vil ikke at det skal være slik, og skjønner ikke hvorfor det må være sånn. Jeg er for tiden misfornøyd med tingenes tilstand.

Noen med samme erfaring? Noen som har råd?

Anonymkode: 80df9...222

Du må fokusere på ting under din kontroll, altså hvordan du selv oppfører deg og dine egne valg.

- Kontakter du selv vennene dine ofte?

- Bor du sentralt nok til å det er sosiale tilbud/steder å møtes?

- Inviterer du venner til middag eller annet?

Et tips jeg selv har hatt suksess med er å ikke dele opp venne"gjengene" - altså jeg inviterer gjerne venner fra jobb samtidig med venner fra hjembyen osv. Mange, selv de i forhold har godt av, og ønsker, å møte folk de ikke henger med til stadighet, vi er sosiale dyr så dette er bra for alle. Mange setter etterhvert veldig pris på at du gjør det også.