Studier og singelliv

[Gjest seroxata]

hallooo:D hvordan står det til???

[datajente]

Nå er det veeeeldig lenge siden denne dagboken har blitt oppdatert. Masse har skjedd siden.

Kort oppsummert:

* Det ble slutt med gamlekjæresten som jeg ble sammen med igjen i løpet av sommeren.

* Eksamenene gikk ok.

* Jeg har begynt å søke på fast stilling siden jeg avslutter studiet juni 2006.

* Jeg traff drømmegutten tidligere i høst. Vi har datet siden begynnelsen av september, men enda ikke definert oss som sammen. Jeg håper at den praten kommer snart!

Jeg håper at jeg kan blir litt modigere med å dele mine frustrasjoner og gleder med dere nå enn det jeg var før. All oppmersomhet, erfaringsutveksling, råd og tips mottas med stoooooooooooooooooooooooor takknemlighet!

[datajente]

Hmm...

Han jeg håper at snart blir kjæresten har nettopp gått hjem etter å ha vært på middag og overnattingsbesøk. Det var kjempe koselig, men jeg begynner å lengte etter å kunne fortelle han om hvor spesiell han er for meg og at jeg er glad i han. Etter 11 uker har vi ennå ikke begynt å snakke om følelsene vi har for hverandre og hva vi vil med dette. Dog har vi funnet kallenavn på hverandre som supermann, snuppa, kjekken, sexy etc. Det fant vi ganske raskt. Jeg er ei initaitvrik, lidenskapelig og åpen jente som er vant til å snakke om følelser. Alltid gjort det mye med tidligere kjærester. Han har ikke hatt noen lange forhold før, og er kanskje ikke så vant til den typen prat. Jeg går og håper på at han snart skal ta opp spørsmålet om vi er sammen, men det ser ikke ut til å skje til tross for at han tar meg med på fester og har introdusert meg for kameratene hans for lenge siden, moren hans har fått vite om meg og han er kos og kjærlig ovenfor meg. Tidligere i høst var han også flink til å ta initiativet til at vi skulle finne på ting, men dette har stagnert, og jeg har blitt den aktive. Det gjør meg til tider veldig frustret at han ikke tar mer kontakt og ser ut til å ha sluttet å foreslår ting. Han sier at han er glad for at jeg foreslår ting og at jeg bare må mase på han. Ser ut til at han synes det er en fin ordning at jeg tar ansvaret for sånt. Jeg savner at han tar mer initiativ.

Jeg har hørt fra venninner at man i slike situasjoner bør si i fra ellers kan man risikere å bli lei av hele forholdet og at den andre er så passiv. Det er bare det at siden ikke vi snakker om følelser og sånt, føles det rart å ta det opp. Jeg er ikke trygg nok på han enda. Eneste måten jeg kan bli trygg på han nå er jo egentlig å være modig og ta det store steget det er å begynne å snakke om det jeg har behov for å snakke om. Det er ikke naturlig for meg å ikke kunne snakke om det jeg tenker på for til vanlig er jeg en veldig ærlig og åpen person. Det er bare at alt er annerledes med han. Jeg liker han så godt og er så forferdlig redd for å miste han eller skremme han bort ved å være for aktiv eller åpen.

Utifra kroppspråket og øynene hans ser det ut som han har følelser for emg. I natt lå vi og bare så hverandre inn i øynene en liten stund og det var så intenst! Jeg tenkte "jeg er glad i deg" og at jeg burde si det, men jeg turte ikke... Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Uansett vet jeg at jeg må si noe snart og jeg må tørre å åpne meg! Jeg føler at utviklingen i forholdet vil stagnere og gå ut i ingenting hvis vi ikke tar steget videre nå. Det føles naturlig å gjøre det nå som jeg har behov for det og kjenner at følelsene virkelig begynner å bygge seg opp. Samtidig tenker jeg at jeg kan jo vente til den dagen det er tre mnd siden vi møttes. Da er det jo jubeleum og det ville vært naturlig å ta det opp. Samtidig føles det lenge til... selv om det bare er 2 uker.

Er det noen som har tips eller erfaringer rundt dette?