Han vil egentlig ikke ha barn

[karamelli]

Jeg har vært sammen med kjæresten i over ti år og jeg har hatt lyst på barn lenge, spesielt de siste årene. Kjæresten har alltid sagt at han ville vente, at det ikke var det riktige tidspunktet osv. Tidligere i år sa han at han ikke visste om han ville ha barn i det hele tatt, og til slutt sa jeg at det ikke er noe alternativ for meg å ikke få barn, så da måtte vi gå fra hverandre. Han bestemte seg for at han ikke vil miste meg, så han gikk med på å begynne å prøve å få barn til sommeren. Jeg synes dette er så utrolig sårt og trist. Det føles som om jeg har presset ham til det, og det er ikke denne situasjonen jeg hadde ønsket meg. Jeg elsker han, og tror faktisk at han vil bli en veldig god pappa, men det knuser hjertet mitt at det er så mange negative følelser knyttet til å få barn nå. Det burde jo være noe vi ønsker begge to, og noe man gleder seg til sammen. Selv om han "har gått med på" å få barn, føles det egentlig bare tomt og trist for meg nå. Jeg føler meg så alene i mitt ønske. Jeg synes også det er trist at han fortsatt vil vente. Han sier at vi har "inngått et kompromiss", så han forstår ikke hvorfor jeg er trist. Jeg har allerede ventet i flere år, og jeg er også redd for at tiden tikker avgårde, og at jeg ikke skal få til å bli gravid når vi endelig begynner å prøve. Noen råd? 

[AnonymBruker]

Uff, jeg føler med deg. Jeg har vært der selv. Det var fram og tilbake med forrige samboeren min om å få barn/ikke få barn. Han "gikk med på det" etter at jeg gråt og var lei meg og fortalte om hvor mye jeg ønsket det. Men da vi kom ned til det praktiske om at "nå slutter jeg på pillen, og så setter vi i gang med å prøve" så var han ikke klar likevel. I to år holdt vi på sånn, og til slutt, når jeg ble 30 år så innså jeg at dette ikke går lenger. 

Nå er har jeg en ny kjæreste som er klar allerede etter bare 6 måneder, og her er det jeg som vil vente litt til det praktiske er på plass. Det føles likevel så betryggende og godt at jeg har en partner som er 100% med på ønsket. 

Dette var min erfaring, da, og det kan godt hende at kjæresten din endrer seg. Men synd å si det - det virker ikke sånn. Etter ti år så burde han vært klar. På ordentlig. 

Anonymkode: b2b40...30d

[AnonymBruker]

Det der er virkelig aldri svart/hvitt. Min historie er nesten lik som din (sammen nesten 10 år, ville "vente" med barn, ville plutselig ikke), og han gikk litt halvveis motvillig med på å lage barn sammen da jeg "stilte et ultimatum". Han var aldri spesielt ivrig da vi prøvde, og for meg som merket veldig godt da jeg hadde eggløsning var det utrolig frustrerende hvis han på det tidspunktet ikke ønsket sex. Til slutt "tvang" jeg han halvveis på eggløsningsdagen og ble gravid.  Utrolig lite romantisk å tenke på, og han var ganske lite til stede i svangerskapet. Det har vært mange skuffelser på veien, men altså: etter datteren vår ble født!! Han er så utrolig stolt av henne!! Dette har også gått litt opp og ned, men etter hun fylte et år spesielt merker jeg at han legger utrolig mye innsats i at hun skal få et godt liv. Vi har det faktisk bedre i forholdet enn noen gang, og prøver nå på nummer to. Denne gangen er han utrolig ivrig, faktisk mer enn meg 😅 tror han kommer til å ta mer del i neste svangerskap

skjønner at dette er sårt for deg, og det var det for meg også, spesielt når jeg hørte om hvor mye mennene til venninner engasjerte seg. Men i mitt tilfelle er dette nå nesten glemt, da han i dag er minst like engasjert som de andre pappaene jeg kjenner. Husk at folk er forskjellige, og dette trenger ikke være en dealbreaker. Noen ting kan være sårt å snakke direkte om, kanskje du bare skal tenke at han vil dette ettersom han har gått med på det? Og ta det som et tegn på at han ønsker det? Jeg tror ikke du kan forvente at han sier så mye mer enn det, og så kan det godt hende at han blir en fantastisk pappa likevel!!

Anonymkode: 2d4cc...847

[AnonymBruker]

Slik var min mann også, til slutt ble vi vel enige om å få barn. Jeg ble raskt gravid og vi fikk et barn. Jeg angrer på en måte at jeg presset på, for jeg sitter nå med en mann som ikke trives i papparollen og det er sårt å se at han synes det er så slitsomt med barnet og at han hjelper lite til. Er det én ting jeg skulle ønske jeg kunne endret på her i livet, så er det å heller få barn med en som virkelig ønsker seg barn. Du risikerer jo  å sitte mye alene med ansvaret og at barnet får en pappa som ikke er så engasjert i det. 

Anonymkode: 7a322...d3a

[AnonymBruker]

Dette kan egentlig slå begge veier, Ts. Jeg opplever at mange menn er av den "må vente litt til, er ikke klar"-typen, men så forandrer de seg helt og elsker barnet sitt fra det sekundet det er født, eller kanskje enda tidligere, ved første ultralyd eller første gangen de kan kjenne spark utenpå magen. Dette er gjerne menn som ikke er så selvsentrerte, men jordnære og omsorgsfulle til vanlig, men som får litt panikk ved tanken på å ha ansvaret for et barn. Er mannen veldig selvsentrert og trenger mye egentid, er det større sjans for at han blir en dårlig far, er min teori. Du må nesten bare kjenne selv på om du er 100% sikker på at samboeren din blir en god far når barnet først kommer. Hvis du er sikker på det, så syns jeg du skal ha fokuset ditt der. Da vet du at han kommer til å engasjere seg etterhvert. 

Anonymkode: 6f202...e3e

[karamelli]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg føler med deg. Jeg har vært der selv. Det var fram og tilbake med forrige samboeren min om å få barn/ikke få barn. Han "gikk med på det" etter at jeg gråt og var lei meg og fortalte om hvor mye jeg ønsket det. Men da vi kom ned til det praktiske om at "nå slutter jeg på pillen, og så setter vi i gang med å prøve" så var han ikke klar likevel. I to år holdt vi på sånn, og til slutt, når jeg ble 30 år så innså jeg at dette ikke går lenger. 

Nå er har jeg en ny kjæreste som er klar allerede etter bare 6 måneder, og her er det jeg som vil vente litt til det praktiske er på plass. Det føles likevel så betryggende og godt at jeg har en partner som er 100% med på ønsket. 

Dette var min erfaring, da, og det kan godt hende at kjæresten din endrer seg. Men synd å si det - det virker ikke sånn. Etter ti år så burde han vært klar. På ordentlig. 

Tusen takk for svar! Det er veldig godt at noen kan kjenne seg igjen i min situasjon. 

[karamelli]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det der er virkelig aldri svart/hvitt. Min historie er nesten lik som din (sammen nesten 10 år, ville "vente" med barn, ville plutselig ikke), og han gikk litt halvveis motvillig med på å lage barn sammen da jeg "stilte et ultimatum". Han var aldri spesielt ivrig da vi prøvde, og for meg som merket veldig godt da jeg hadde eggløsning var det utrolig frustrerende hvis han på det tidspunktet ikke ønsket sex. Til slutt "tvang" jeg han halvveis på eggløsningsdagen og ble gravid.  Utrolig lite romantisk å tenke på, og han var ganske lite til stede i svangerskapet. Det har vært mange skuffelser på veien, men altså: etter datteren vår ble født!! Han er så utrolig stolt av henne!! Dette har også gått litt opp og ned, men etter hun fylte et år spesielt merker jeg at han legger utrolig mye innsats i at hun skal få et godt liv. Vi har det faktisk bedre i forholdet enn noen gang, og prøver nå på nummer to. Denne gangen er han utrolig ivrig, faktisk mer enn meg 😅 tror han kommer til å ta mer del i neste svangerskap

skjønner at dette er sårt for deg, og det var det for meg også, spesielt når jeg hørte om hvor mye mennene til venninner engasjerte seg. Men i mitt tilfelle er dette nå nesten glemt, da han i dag er minst like engasjert som de andre pappaene jeg kjenner. Husk at folk er forskjellige, og dette trenger ikke være en dealbreaker. Noen ting kan være sårt å snakke direkte om, kanskje du bare skal tenke at han vil dette ettersom han har gått med på det? Og ta det som et tegn på at han ønsker det? Jeg tror ikke du kan forvente at han sier så mye mer enn det, og så kan det godt hende at han blir en fantastisk pappa likevel!!

Tusen takk for svaret! Veldig fint å høre at det kan gå så bra! Det er sikkert sant at jeg heller kan prøve å fokusere på at han nå har gått med på det og ta det som et godt tegn  

[karamelli]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik var min mann også, til slutt ble vi vel enige om å få barn. Jeg ble raskt gravid og vi fikk et barn. Jeg angrer på en måte at jeg presset på, for jeg sitter nå med en mann som ikke trives i papparollen og det er sårt å se at han synes det er så slitsomt med barnet og at han hjelper lite til. Er det én ting jeg skulle ønske jeg kunne endret på her i livet, så er det å heller få barn med en som virkelig ønsker seg barn. Du risikerer jo  å sitte mye alene med ansvaret og at barnet får en pappa som ikke er så engasjert i det. 

Takk for svaret. Trist å høre at det er sånn for deg  Kjæresten min er generelt veldig ansvarsfull, så jeg tror at han ville vært en god far, men det er jo ikke et godt utgangspunkt at han ikke egentlig ønsker seg barn... 

[ntrane]

Jeg hadde faktisk heller funnet meg en mann som vil ha barn med meg, det hele hadde vært falskt og utrygt å på en måte lure meg selv og manipulere mannen til å etterkomme et slikt ønske.

Du kan faktisk få det lile fint om ikke bedre med en annen mann, og da ha en mann som faktisk vil ha barn med deg.

Tenk deg godt om ts.. har ikke kvinneguiden lært deg noen ting om menn?

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon, men for meg så høres ikke det at han "inngått et kompromis" så veldig positivt ut. Du kjenner han godt nok til å vite at han vil bli en god far, men det kan også være at han får panikk eller ikke klarer å være der for deg i graviditeten for eksempel. 

Det virker som om han går med på barn kun pga deg, og det er ikke sikkert at det er så lurt å ta på seg det store ansvaret som barn er uten noen som helst indre motivasjon eller lyst bortsett fra redselen for at du skal gå fra han

Anonymkode: 2d9a5...d26

[Nymerïa]

Vil det ikke bli sårt å gå gravid og være alene om å glede seg til baby?

Endret 27. november 2019 av NymeriaRhoynar
skrivefeil

[karamelli]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan egentlig slå begge veier, Ts. Jeg opplever at mange menn er av den "må vente litt til, er ikke klar"-typen, men så forandrer de seg helt og elsker barnet sitt fra det sekundet det er født, eller kanskje enda tidligere, ved første ultralyd eller første gangen de kan kjenne spark utenpå magen. Dette er gjerne menn som ikke er så selvsentrerte, men jordnære og omsorgsfulle til vanlig, men som får litt panikk ved tanken på å ha ansvaret for et barn. Er mannen veldig selvsentrert og trenger mye egentid, er det større sjans for at han blir en dårlig far, er min teori. Du må nesten bare kjenne selv på om du er 100% sikker på at samboeren din blir en god far når barnet først kommer. Hvis du er sikker på det, så syns jeg du skal ha fokuset ditt der. Da vet du at han kommer til å engasjere seg etterhvert.

Takk for råd! Det er nok sant det du sier. Jeg tror egentlig at han ville vært en god pappa siden han er omsorgsfull og tar ansvar hjemme. Kanskje jeg bare må prøve å komme over skuffelsen med å ha måtte stilt et ultimatum for å få han til å gå med på å få barn... 

[karamelli]

Akkurat nå, NymeriaRhoynar skrev:

Vil det ikke bli sårt å gå gravid å være alene om å glede seg til baby?

Jo, absolutt

[AnonymBruker]

Dette er nok litt på kanten av temaet, men jeg bare begynte å tenke på det Erna sa i den berømte talen sin: Det var noe sånt som "Hei norske kvinner, dere må føde flere barn!" 
Men svarene her i tråden (samt erfaringer og historier utenfor Kvinneguiden) viser jo at kvinner vil ha barn, men at det er menn som ikke vil. Erna burde dermed heller snakke til norske MENN når det gjelder det å få opp befolkningsantallet her i landet.
 

Anonymkode: 910d9...489

[karamelli]

4 minutter siden, ntrane skrev:

Jeg hadde faktisk heller funnet meg en mann som vil ha barn med meg, det hele hadde vært falskt og utrygt å på en måte lure meg selv og manipulere mannen til å etterkomme et slikt ønske.

Du kan faktisk få det lile fint om ikke bedre med en annen mann, og da ha en mann som faktisk vil ha barn med deg.

Tenk deg godt om ts.. har ikke kvinneguiden lært deg noen ting om menn?

Takk for svaret. Det er så vanskelig siden vi har det så fint sammen ellers. 

[karamelli]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig situasjon, men for meg så høres ikke det at han "inngått et kompromis" så veldig positivt ut. Du kjenner han godt nok til å vite at han vil bli en god far, men det kan også være at han får panikk eller ikke klarer å være der for deg i graviditeten for eksempel. 

Det virker som om han går med på barn kun pga deg, og det er ikke sikkert at det er så lurt å ta på seg det store ansvaret som barn er uten noen som helst indre motivasjon eller lyst bortsett fra redselen for at du skal gå fra han

Takk for svaret. Det er akkurat det som er min frykt  

[karamelli]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok litt på kanten av temaet, men jeg bare begynte å tenke på det Erna sa i den berømte talen sin: Det var noe sånt som "Hei norske kvinner, dere må føde flere barn!" 
Men svarene her i tråden (samt erfaringer og historier utenfor Kvinneguiden) viser jo at kvinner vil ha barn, men at det er menn som ikke vil. Erna burde dermed heller snakke til norske MENN når det gjelder det å få opp befolkningsantallet her i landet.

Enig! 😂

[AnonymBruker]

Holdninger kan endre seg. For min kjæreste har det til en viss grad det. Han er eldre enn meg med barn fra før og var i utgangspunktet usikker på om han ville ha flere. Ettersom vi er blitt sammen og bedre kjent har han åpnet mer for tanken at vi kan ha et barn sammen; han har begynt å visualisere en hverdag på et nytt sted, med meg og et barn, og tenker på hvordan barnet kunne blitt, som en kombinasjon av oss. Litt av frykten i starten handlet nok om hans tidligere ekteskap, hvor ulike de var og hvor ulikt deres syn på barneoppdragelse er. Vi er langt likere, og tanken på å oppdra et barn sammen blir mer tålelig.

Men som sagt; han har vært gjennom det før. Han vet jo hva han går til, og han (og jeg) vet at han er en utmerket omsorgsperson. Det er ikke spørsmål om han skal sette liv til verden og bli far, det er bare snakk om det skal skje en gang til. 

Jeg tror de aller fleste som får barn uansett elsker barnet veldig høyt, og vil gjøre det beste ut av det. Problemet er at det å få barn er en vanvittig omveltning og en stor påkjenning på forholdet. Dersom man skal ha en sjanse til å få det til å fungere, må utgangspunktet være at begge ønsket det. Dere kan ikke stå midt i et kolikkhelvete, der dere hater hverandre og verden rundt dere og ikke har hatt sex på månedsvis, vel vitende om at EN av dere tvang frem denne situasjonen, mens den andre sa nei. Det vil gjøre det umulig for deg - du bærer på en byrde der alt som skjer med forholdet er litt mer din feil enn hans. Jeg tror du skylder deg selv å få barn med en mann som også vil det, så dere starter på lik grunn. 

Anonymkode: 5ff2f...bf9

[AnonymBruker]

Noken mannar trenger eit spark bak, andre blir ræva fedre...

Anonymkode: 62b9f...1dc

[AnonymBruker]

En ting jeg glemte å si over (jeg som "tvang" mannen med og har en veldig god pappa til barnet mitt): 

En viktig grunn til at samboeren min var skeptisk til å få barn var at han hadde et veldig negativt inntrykk av det å ha barn. Han følte ikke at det var noe å glede seg til i det hele tatt og tenkte bare på bæsjebleier, lite søvn og mangel på sosialt liv. Det var ganske kjipt at han var så negativ på forhånd, men i ettertid tror jeg det var veldig bra. Han ble nemlig veldig positivt overrasket da hun ble født, og nå som vi har en sovebaby/barn og besteforeldre som stiller utrolig mye opp, merker vi ikke så veldig stor forskjell fra livet før barn. Kan vet jo så klart ikke på forhånd hvilket barn man får, men du skriver over at mannen din er veldig ansvarlig, og det kan godt hende han tenker mye på ansvaret med et barn, noe som er veldig bra. Jeg har inntrykk av at noen av dem som gleder seg så utrolig mye til å bli foreldre kanskje blir overrasket litt negativt, så jeg tror det er bra mannen din er litt som han er

Anonymkode: 2d4cc...847