Til saklig diskusjon: 2 forskjellige oppdragelsesmetoder, hvordan vil barna bli som voksne?? Tilfeldigheter eller ei?

[AnonymBruker]

Oppdragelse familie 1: En kjærlig men travel kos-med-kaos-familie. Ikke Cos-kurs eller noe annet i bunnen, men en helt vanlig familie med opp- og nedturer, som løses der og da. Uønsket atferd fører til konsekvenser - men ikke straff. Barna får en advarsel på at nå er det noe som ikke er greit, og om de fortsetter å gjøre det så vil den voksne inndra et gode. Barna får altså en sjanse til å endre tankegang og væremåte.

Det er gode og forutsigbare rutiner og rammer i huset, der barna har sine oppgaver - og må bidra til fellesskapet. Men i en travel hverdag kan ting gå litt i ett, og foreldre krever at barna må øve seg på selvstendighet. Travle måltider og gjøremål uten tid til å prate så mye om indre følelser, kun hverdagslig prat om hva som har skjedd siden sist. Litt mer personlige ting tas derimot på sengekanten ved leggetid, og barna har alltid sovet godt.

Fasit på familie 1: De har 2 veloppdragne og selvstendige unge voksne, som ikke har hatt utfordrende atferd i form av noe som helst oppgjennom. De jobber for å oppnå sine mål, er høflige, tålmodige, åpne og hyggelige individ. Har ikke uttrykt stor misnøye over noe i oppveksten sin.

Oppdragelse familie 2: En superduper-kjærlig familie, med mye tid til overs til kos og prat på fanget, mye snakk om følelser, der foreldre har gått kurs opp og ned i mente via familievernkontor/barnevern. Trygghetssirkelen, huset med grunnmur om tilknytning, osv osv.

Hele livet deres omhandler kun barna, og alt skal snakkes ihjel, og dilles og dulles med, og i tillegg ordnes opp i på en pedagogisk riktig måte. Det skal tilrettelegges så voldsomt at man tenker at "for en fantastisk herlig familie som får tid til alt dette". Barna får såklart ulike oppgaver, men det legges mye tilrette for at de skal mestre dette.

Fasit på familie 2: Dette har nå blitt 2 unge voksne som ikke tåler noe særlig til motgang. De har begge hatt noe utfordrende atferd i form av bla. rus. De ønsker at andre/voksne skal ordne opp i mye for de, og de er rett og slett bortskjemte på mye. De gleder seg ikke over mye, og de er "utrygge" - selv om de er oppdratt til å bli trygg på seg selv i seg selv. Og de har et jag etter seg om å alltid fremstå som "perfekte".

Så til EN SAKLIG diskusjon: er alt dette riktig-pedagogiske-fokuset på barna i oppveksten bare heldig? Syr vi bare puter under armene på de? Eller hva tenker dere? Det er såklart personavhengig og individuelt, samt at personligheten som man er født med spiller en rolle. Men jeg undres. Og ja, jeg kjenner begge familier på innpust og utpust da det omhandler nær familie.

Anonymkode: c4c95...d8c

[Helgeline]

Dette blir svogerforskning.

Når du sier at familie 2 har vært på mange kurs i regi av familievernkontor/barnevern.... hvorfor har de gått på disse kursene? 
Det er som regel en grunn til at disse instansene er involvert i en familie. Så grunnen til at barna i familie 2 har slitt sammenlignet med de i familie 1 kan tenkes å ha like mye med det å gjøre som med «feil» oppdragerstil.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Helgeline skrev:

Dette blir svogerforskning.

Når du sier at familie 2 har vært på mange kurs i regi av familievernkontor/barnevern.... hvorfor har de gått på disse kursene? 
Det er som regel en grunn til at disse instansene er involvert i en familie. Så grunnen til at barna i familie 2 har slitt sammenlignet med de i familie 1 kan tenkes å ha like mye med det å gjøre som med «feil» oppdragerstil.

Mulig mulig.. men likevel.

Fordi de har meldt seg på gratis kurs som har vært i kommunen. 1 gikk de før barnet ble født, for å "være klar". De har blitt holdt på fam.kontoret og bv-kontoret, uten annen innblanding forøvrig.

Anonymkode: c4c95...d8c

[AnonymBruker]

Dette var et utrolig tynt og dårlig sammenligningsgrunnlag. Hva vet du egentlig om hva som har skjedd innenfor husets fire vegger og barnas/foreldres utgangspunkt? 

Anonymkode: b3e76...007

[AnonymBruker]

Ha ha 😂😂

Du beskriver jo ikke to objektive oppdragelsesmetoder. Du er ikke interessert i en ordentlig debatt. Du vil bare få bekreftet fordommene dine. Blir bare fordummende debatter av sånt...

Anonymkode: cdcf1...ae5

[AnonymBruker]

Dette blir for dumt. Jeg kan gjøre noe lignende tåpelig:

Familie 1 er kristne, omsorgsfulle personer. Tar barna på alvor, følger de opp og behandler dem med respekt. Konflikter løses og man er opptatt av å respeketer hverandre

Familie 2 er ateister som er opptatt av å utfordre alle som er uenige med dem, de tar gjerne en krangel og foreldremøter kan gå med på "kritisk analyse" der man ikke lærer om barna med kritiserer læreren

Resultat: Familie 1 har modne, selvstendige voksne barn som respekterer andre mennesker. Familie 2 har selvgode voksne barn som ofte kritiserer og håner andre mennesker

Er kristne foreldre bedre foreldre?

Anonymkode: 86490...23e

[Helgeline]

For å svare hva jeg mener om oppdragelse, så tror jeg ikke det er lurt å overtenke. Folk har fått barn i alle år, og de aller fleste ble det folk av. Jeg er av de som tror at barn har godt av å møte «ekte» følelser, og at de tåler å oppleve også sinne. Så lenge man holder seg unna mishandling både av fysisk og psykisk art. Jeg tror at mange gjør det å ha barn til en vanskeligere ting enn det behøver å være, og at ekspertvelde og kursing om barneoppdragelse har gått litt for langt. De fleste normalt oppegående klarer fint å oppdra nye samfunnsborgere uten at det må noe studie til i forkant. 
Det å ta seg av barn er en intuitiv ting, selv om det kan butte litt når man får et barn som er veldig forskjellig som person enn deg selv. 
Videre er familier forskjellige, og det som fungerer hjemme hos meg fungerer ikke alltid hos deg.
Dessuten, barn har også godt av å kjede seg litt iblant, og til å være i fred. 

[Pås]

Ha ha dette var tynne saker! Jeg røykte forresten da jeg var gravid med førstemann, han er nå voksen og faktisk helt perfekt! Han har aldri gitt oss foreldre et problem i verden, han er den friskeste jeg vet om, den snilleste og mest omtenksomme og er nesten ferdig med en svært krevende utdannelse! Så hva venter dere gravide på: tenn opp siggen! 😉

[abc123detvardet]

12 minutter siden, Pås skrev:

Jeg røykte forresten da jeg var gravid med førstemann, han er nå voksen og faktisk helt perfekt! Han har aldri gitt oss foreldre et problem i verden, han er den friskeste jeg vet om, den snilleste og mest omtenksomme og er nesten ferdig med en svært krevende utdannelse!

Vet ikke hva slags verden du lever i, men

1. Ingen er perfekte

2. Ingen er problemfri

3. Du er relativt tilbakestående når du røyker som gravid

Vil heller ikke si at noen av utdannelsene i Norge er svært krevende. Om man synes et studie er krevende er en annen sak...

[Gjest Nina1975]

Min erfaring med barn som er oppvokst med foreldre som gjør alt «pedagogisk rett» er at de ungene kan få det litt tøffere i starten på voksenlivet. For i voksenlivet er ikke alt pedagogisk korrekt, ting går ikke alltid som forventet. Alle de møter er ikke like høflige og greie, ikke alle vil de godt og ting skjer, Livet skjer, og ting er ikke alltid like rettferdig. De kan gjerne gå på en liten smell om noen snakker til/gir de tilsnakk på en litt «tøffere» måte.  De barna er også ofte vant med at de er verdens midtpunkt, noe de gjerne fort blir avlært med i voksenalderen. 

Men når denne «opplæringen i livets brutalitet»🤣 er gjort, så skikker de seg veldig bra og blir gode voksne🙂 De har ett veldig godt fundament hjemmefra.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oppdragelse familie 1: En kjærlig men travel kos-med-kaos-familie. Ikke Cos-kurs eller noe annet i bunnen, men en helt vanlig familie med opp- og nedturer, som løses der og da. Uønsket atferd fører til konsekvenser - men ikke straff. Barna får en advarsel på at nå er det noe som ikke er greit, og om de fortsetter å gjøre det så vil den voksne inndra et gode. Barna får altså en sjanse til å endre tankegang og væremåte.

Det er gode og forutsigbare rutiner og rammer i huset, der barna har sine oppgaver - og må bidra til fellesskapet. Men i en travel hverdag kan ting gå litt i ett, og foreldre krever at barna må øve seg på selvstendighet. Travle måltider og gjøremål uten tid til å prate så mye om indre følelser, kun hverdagslig prat om hva som har skjedd siden sist. Litt mer personlige ting tas derimot på sengekanten ved leggetid, og barna har alltid sovet godt.

Fasit på familie 1: De har 2 veloppdragne og selvstendige unge voksne, som ikke har hatt utfordrende atferd i form av noe som helst oppgjennom. De jobber for å oppnå sine mål, er høflige, tålmodige, åpne og hyggelige individ. Har ikke uttrykt stor misnøye over noe i oppveksten sin.

Oppdragelse familie 2: En superduper-kjærlig familie, med mye tid til overs til kos og prat på fanget, mye snakk om følelser, der foreldre har gått kurs opp og ned i mente via familievernkontor/barnevern. Trygghetssirkelen, huset med grunnmur om tilknytning, osv osv.

Hele livet deres omhandler kun barna, og alt skal snakkes ihjel, og dilles og dulles med, og i tillegg ordnes opp i på en pedagogisk riktig måte. Det skal tilrettelegges så voldsomt at man tenker at "for en fantastisk herlig familie som får tid til alt dette". Barna får såklart ulike oppgaver, men det legges mye tilrette for at de skal mestre dette.

Fasit på familie 2: Dette har nå blitt 2 unge voksne som ikke tåler noe særlig til motgang. De har begge hatt noe utfordrende atferd i form av bla. rus. De ønsker at andre/voksne skal ordne opp i mye for de, og de er rett og slett bortskjemte på mye. De gleder seg ikke over mye, og de er "utrygge" - selv om de er oppdratt til å bli trygg på seg selv i seg selv. Og de har et jag etter seg om å alltid fremstå som "perfekte".

Så til EN SAKLIG diskusjon: er alt dette riktig-pedagogiske-fokuset på barna i oppveksten bare heldig? Syr vi bare puter under armene på de? Eller hva tenker dere? Det er såklart personavhengig og individuelt, samt at personligheten som man er født med spiller en rolle. Men jeg undres. Og ja, jeg kjenner begge familier på innpust og utpust da det omhandler nær familie.

Anonymkode: c4c95...d8c

Denne diskusjonen blir ikke særlig saklig når du viser så tydelig hva du mener om familie nr 2. 

Anonymkode: c4431...f3a

[Gjest Nina1975]

20 minutter siden, Pås skrev:

Ha ha dette var tynne saker! Jeg røykte forresten da jeg var gravid med førstemann, han er nå voksen og faktisk helt perfekt! Han har aldri gitt oss foreldre et problem i verden, han er den friskeste jeg vet om, den snilleste og mest omtenksomme og er nesten ferdig med en svært krevende utdannelse! Så hva venter dere gravide på: tenn opp siggen! 😉

Jeg kjenner folk som har kjørt i 200 km/t på motorveien, enkelte fulle som noen alker, men det gikk bra med de. Så, klampen i bunn folkens.

Godt det går bra med sønnen din, jeg er også frisk selv om min mor røykte. Men man vet jo bedre nå. 

[Pås]

26 minutter siden, abc123detvardet skrev:

Vet ikke hva slags verden du lever i, men

1. Ingen er perfekte

2. Ingen er problemfri

3. Du er relativt tilbakestående når du røyker som gravid

Vil heller ikke si at noen av utdannelsene i Norge er svært krevende. Om man synes et studie er krevende er en annen sak...

Han er NESTEN perfekt, var HELT problemfri da han vokste opp og holder på med en krevende ph.d.! Vil ikke si at jeg er tilbakestående, men skulle gjerne hatt det ugjort ja! Var imidlertid ikke like mye fokus på det den gang som nå.

Dette ble uansett en skikkelig avsporing, mitt poeng var bare at man ikke kan trekke noen konklusjoner overhodet på såpass tynt grunnlag, min konklusjon basert på hva JEG har opplevd er jo feil og helseskadelig...

Endret 26. november 2019 av Pås

[Lønnesirup01]

Jeg tror de fleste foreldre med mer enn ett barn kan skrive under på at barna deres er ulike. Og barna er jo produkter av, og oppdratt av de samme to menneskene - hvordan kan det ha seg til?

Barn er ikke bare miniversjoner av sine foreldre, de er også selvstendige mennesker med personlighetstrekk som er helt fremmede deres foreldre. De vil derfor reagere ulikt på oppdragelsen de får, og omgivelsene de omgir seg med.

Alle har jo en formening om hva ens egne foreldre gjorde riktig, og hva de gjorde feil. Som regel er ens egen omsorgsstil en konsekvens av det - syntes man egne foreldre var for strenge er man mykere, syntes man egne foreldre var for fraværende, kan man bli en helikopterforelder. Og så videre.

Ut ifra denne logikken skulle jo foreldrerollen kunne bli "perfeksjonert" over generasjoner. Men det blir den ikke, for mennesker er det de oppfatter som gode foreldre for seg selv som barn, ikke mennesket de faktisk selv har produsert, som kan ha helt andre behov. 

Det viktigste som forelder er at du gir barna trygghet de aller første årene i deres liv, og deretter gradvis slipper nok tak til at de klarer seg mer og mer selv. 

[Gjest Albbas]

Du spør om det er heldig med pedagogisk rett fokus hele tiden, men hvem av disse familiene er det du mener har gjort alt så pedagogisk rett da? Det er hvertfall ikke familie 2. Det hjelper ikke at de har gått kurs når de tydeligvis feiler i praksis med mye dilling og dalling, at alt handler om barna og at barna ikke blir utfordret. 

Kanskje du skulle hatt noen kurs selv, så du ikke kommer så skjevt ut med fordommene dine? Mange i dag som tror at COS handler om manglende grenser, dilling og dalling og overfokus på barna, men det gjør jo ikke det. Du kan jo tydeligvis ingenting om dette? 

Ellers er det selvfølgelig vanskelig å mene noe som helst utifra to familier. Og ingen er perfekte. Familie 1 driver forøvrig med straff, du trenger ikke rosemale det, kall en spade for en spade. Inndragelse av gode = straff. Hvis det funker for dem, så hvorfor ikke? 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Hvis de er unge voksne nå, så kunne ikke foreldrene ha gått på kursene du nevner - fordi de fantes ikke på den tiden. 

Fokuset på tilknytning er ganske nytt. 

Anonymkode: 2ce3e...622

[AnonymBruker]

Jeg har vært lærer siden midt på 90-tallet, og ja: All denne dillingen og dallingen skaper veldig umodne unge voksne. De fleste av dem lever i den villfarelsen at resten av verden skal ta hensyn til dem og deres følelser og ønsker, men de oppdager jo at det slett ikke er slik. Og da møter de veggen og må ha psykolog...

Min påstand er at 80% av de unge slett ikke er rustet til å klare voksenlivet, og der er det foreldrene som har sviktet. Foreldres jobb er å gjøre barna i stand til å takle hver nye fase i livet, men de som snakker ungene i hjel og skal forstå alt de gjør og tenker, de forbereder dem på et liv hvor de er sentrumet for alt. Klart det er tungt når den illusjonen brister.

Anonymkode: 7a210...bad