Vil gjerne høre fra dere som er i avstandsforhold

[AnonymBruker]

Prøvde for en stund siden med en lignende tråd, men fikk aldri svar. Trenger sårt å dele erfaringer med andre som er eller nylig har vært i avstandsforhold (helst de som har gått bra, fordi det ikke er noe som tilsier at mitt forhold skal gå dunken og det jeg vil er jo at det skal gå bra). 

Har vært sammen med fyren i snart ett år. Det er ikke fryktelig lenge, jeg vet, men likevel lenge nok til at avstand på 4 timer kjennes tungt og at jeg skulle ønske vi i det minste bodde i samme by. Jeg gråter mye når vi skal skilles og hater at tiden går så ubegripelig fort når vi er sammen. Jeg har en sår og ubegrunnet frykt for at han skal forlate meg snart og at han bare er sammen med meg for å være grei (før han kom inn i bildet hadde jeg bare hatt dårlige erfaringer med menn). Og det tærer på meg og jeg er redd det farger av på forholdet. Vil bare så gjerne ha et A4 hverdagsliv som er i det minste I NÆRHETEN av han... Det som skiller oss nå er jobbsituasjon. Begge kan fint bo i samme by med lignende jobber, ingen av oss sliter på jobbmarkedet for å si det sånn. Men ulike grunner jobbmessig gjør at det er best at vi bor i ulike byer foreløpig. 

Er det så uutholdelig å vente som det kjennes ut? Kan et forhold ødelegges av at avstanden tærer, eller er det bare snakk om å velge riktig mindset? Kan det ødelegge et forhold at noen er emosjonell (i form av gråting hver gang man skal skilles)? Kan det være ulemper ved å bo i samme by fremfor avstand de første par årene av et forhold? 

Og ikke minst, hvor ofte er det naturlig å møtes? Hver helg, annenhver helg? 

Anonymkode: d57ed...755

[Gjest Den tredje]

Jeg og min kone bodde fra hverandre i 4 år. Men det var tja... tungt men det var det som måtte til. Hun ønsket å starte karriere, og jeg hadde behov for å studere. Vi begge er introverte så jeg tror det hjalp oss litt. Men vi måtte holde noen grunn regler for det om. 

Så noen av reglene våre var: 

Vi er i en situasjon hvor vi bygger oss selv opp som individer. Dette må respekteres. 

Vi må prate minst 4 eller 6 timer (husker ikke eksakt.) i uken, enten telefon eller møte hverandre eller lignende. Det kommer fra en minimum antall timers anbefaling fra psykolog. For å vedlikeholde et dypt forhold. Tror jeg det var 6timer hvor minst 50% av de timene må omhandle noe seriøst, hvor vi måtte planlegge noe eller diskutere noe som var personlig. Kan ikke bare være svada tull, eller hyggelige livs historier. Vi hadde et faktisk seriøst forhold.

Vi skal alltid sikte på de positive tingene det som er best for forholdet, om ting går galt. 

Vi hadde noen til. Men det var de tre viktigste synes nå jeg. Dessuten husker jeg de ikke ^^

 

Når det kom til ventinga... Vel, vi var egentlig inneforstått med at verden er et vondt sted, og det var opp til oss å gjøre verden bedre for hverandre og oss selv. Så vi siktet vanligvis på det i de tyngste periodene. Fordi med løsninger og en innstilling som er ute etter å bekjempe det vonde, om det er gjennom aksept, løsninger, tolmodighet eller lignende. Så er det som skal til.

Gå fra hverandre var aldri egentlig en løsning, jeg tror vi har tjent stort på det. Det skal mye til for å skulle kunne så mye som å pirke en tannpirker igjennom forholdet vårt. Dog vi har fortsatt våre episoder. Men heldigvis ikke til den grad som da ~~ lykke til!

[Gjest Alterego666]

Jeg er i samme situasjon på flere måter, og det fungere veldig godt på femte året.

Vi har også omtrent samme avstand, men vi er bundet på hvert vårt sted av barn og familie og tildels karriere. 
Vi treffes i gjennomsnitt litt oftere enn annenhver helg. Oftest treffes vi alene, men av og til med barn, i ferier er vi mye sammen, også med barn.

Vi facetimer hver dag og melder flere ganger gjennom dagen.

Vi har et veldig varmt og nært forhold. Vi vokser sammen som par og planlegger å bli gamle sammen. Det er nok en ti år ca til vi kommer til å evt bo sammen.

Vi er begge midt i livet.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Må da være flere her?

Anonymkode: d57ed...755

[Gjest supernova_87]

En ting må du slutte å gjøre, og det er å sammenligne deg med andre avstandsforhold, eller forhold generelt. Når du spør hvor ofte det er naturlig å møtes, så finnes ikke noe svar, for alle er forskjellig. For noen er det naturlig og nok med annenhver helg, eller 1 gang i måneden, eller sjeldnere. Mens for andre så er det et must å møtes nesten hver helg. Hvor ofte har DU lyst til å møtes, ta utgangspunkt i det? 

Jeg har brukt en del tid på å sammenligne mitt forhold med andres, "hva er vanlig?", hvordan pleier andre å gjøre det, liksom. Men det har jo egentlig ingenting å si, for det er ikke DE som er i MITT/VÅRT forhold. 

Dette med gråting, jeg vet ikke om det kan skade med at du gråter hver gang dere skilles, men det gjør jo innmari vondt da. Jeg gjorde det noen ganger, og det jeg fant ut var at da gikk jeg innmari og gruet meg til å dra/eller at han dro. Brukte tid på å grue meg til å skilles liksom. Så nå stenger jeg meg litt av akkurat når det skal skje, og så fokuserer jeg bare på at vi er sammen når vi er sammen. Jeg er ikke for å stenge av følelser, men jeg får mer ut av det. For så sitter jeg på vei hjem og så takler jeg jo det. En ting som kanskje har gjort dette lettere er at jeg er mer trygg på at "det er tross alt ikke SÅ lenge til neste gang". I begynnelsen var jeg sånn "Er det en måned til neste!?" og ble mer desperat. 

En ting jeg synes er vanskelig å tåle, det er det å aldri få ha det der forholdet der man bor sånn 20-30 min frå hverandre med kollektivt i byen liksom. Eller en kjapp biltur i en mindre by/tettsted. For det er aldri snakk om å gjøre de tingene jeg gjør i mitt vanlige liv, og så bare poppe innom hos ham på kvelden "ville bare sove her hos deg jeg". Eller kunne si "jeg drar ut på kafe med ei venninne, i kveld lager vi lørdagspizza, okei, suss, snakkes senere". Når jeg er hos ham så er det "hans område" og omvendt når han er hos meg. Det er hans venner, og mine venner, ikke våre venner på en måte. Det savner jeg skikkelig. 

[G3ntl3man]

I starten på ett selv - og skjønner litt hva du skriver om. For vår del så er det viktigste tillit og åpenhet. Ingen av oss er sjalu, og vi er begge i en fase i livet der man er sosial på hver våre kanter i delvis samme miljø. Foreløpig er det så "nytt" at ikke alle vet at vi er sammen, men flere og flere vet om det og det er ikke noe vi skjuler for noen. Prater sammen når det er mulig på telefon, som regel daglig, taster mye - og sender alt fra hverdagslige meldinger til mer koselige. Nyter tiden sammen når vi kan, og vi begge vet at vi foreløpig ikke kan bo sammen da vi begge har barn på hver våre kanter og vil også ta det i ansvaret for dem. Da er løsningen for oss at vi nyter tiden sammen når vi kan, og er der for hverandre på andre måter når vi er fra hverandre.. Første avstandsforhold for min del, så samler sammen erfaringer og tips selv også! Lykke til!!

[Jdz]

Jeg traff min nåværende kjæreste på reise i utlandet. Jeg hadde absolutt ikke tenkt det skulle ende sånn, men ingen av oss klarte å glemme hverandre og vi bestemte oss derfor for å møtes igjen. Vi har vært sammen i rundt et år nå. For å si det sånn, du er heldig som har han bare fire timer unna. Jeg har min TRE flyreiser unna, hvorav den lengste er seks timer lang. Likevel klarer vi å møtes med ganske jevne mellomrom. 

For å være være helt ærlig så fungerer det mye bedre enn jeg hadde trodd. Vi har det helt fantastisk når vi er sammen og hver dag er som på en bryllupsreise. Når vi ikke er sammen går det i meldinger, telefon og videosamtaler. Jeg tror det som gjør at det funker er at vi begge har jobb og et sosialt nettverk rundt oss når vi er hjemme, så det er ikke sånn at vi bare går hjemme og venter. Det er ingen av oss som egentlig søker et A4-liv, men når det er sagt er det dager hvor jeg kjenner at jeg savner henne forferdelig mye og det er selvfølgelig troen på at vi en dag kan leve sammen, et eller annet sted i verden, som er drivkraften.

[AnonymBruker]

Vi var først sammen i to år, i samme by. Så ett år med fire timers avstand, da reiste en av oss hver helg. Så ett halvt år sammen. Deretter halvannet år med flyreise unna  - da reiste vi minst annenhver helg. Så et halvår med utenlandsopphold, da var han hos meg en uke hver måned (fleks på jobb). Etter det har vi bodd sammen. Alt dette var frivillig som følge av karrieremuligheter. 

Det var alltid tungt å dra, det følte begge på, men vi fokuserte på tiden sammen, så jeg tenkte egentlig aldri over dette før jeg dro mot flyplassen. Begge var også opptatt av å få til mest mulig tid sammen, og mye kontakt. Det har aldri vært noen sjalusi eller usikkerhet i forholdet, tvert i mot har vi vært skråsikre på at det var oss hele veien. 

I det hele tatt er det en periode jeg er glad vi var gjennom, som utelukkende gjorde forholdet sterkere. 

Anonymkode: 46d1e...47f

[AnonymBruker]

Har avstandsforhold på femte året, bor 6 timers kjøretur unna hverandre. Det funker ved å akseptere at vi lever våre separate liv,  men likevel er så glad i hverandre at vi har velger å være kjærester når vi har muligheten til det, selv om det er ganske upraktisk. Hjelper kanskje også at vi er er de to minst sjalu menneskene jeg vet om, for tanken om utroskap har aldri streifet meg. Vi er heller ikke så nøye med snakking, dansing og uskyldig flørting med andre, så lenge det ikke blir noe mer enn for gøy. Griner lett en skvett litt når vi skilles etter ferier osv, men så kommer hverdagen og alt er som normalt igjen. Tror det som funker for oss er at vi har veldig gode og fullstendige liv sosialt og med jobb hver for oss, så vi føler derfor ikke at noe «mangler» i hverdagen, men ser heller på forholdet som en ekstra fin bonus 🙂

Anonymkode: 2dba4...3c6

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Jdz skrev:

Jeg traff min nåværende kjæreste på reise i utlandet. Jeg hadde absolutt ikke tenkt det skulle ende sånn, men ingen av oss klarte å glemme hverandre og vi bestemte oss derfor for å møtes igjen. Vi har vært sammen i rundt et år nå. For å si det sånn, du er heldig som har han bare fire timer unna. Jeg har min TRE flyreiser unna, hvorav den lengste er seks timer lang. Likevel klarer vi å møtes med ganske jevne mellomrom. 

For å være være helt ærlig så fungerer det mye bedre enn jeg hadde trodd. Vi har det helt fantastisk når vi er sammen og hver dag er som på en bryllupsreise. Når vi ikke er sammen går det i meldinger, telefon og videosamtaler. Jeg tror det som gjør at det funker er at vi begge har jobb og et sosialt nettverk rundt oss når vi er hjemme, så det er ikke sånn at vi bare går hjemme og venter. Det er ingen av oss som egentlig søker et A4-liv, men når det er sagt er det dager hvor jeg kjenner at jeg savner henne forferdelig mye og det er selvfølgelig troen på at vi en dag kan leve sammen, et eller annet sted i verden, som er drivkraften.

Var sånn for meg også. I flere år, inntil det var over. Minimum 6 timers flyreise for å besøke ham, iblant 3 fly og inntil 24 t reise. Kjennes fortsatt rart å ikke alltid ha en utenlandstur i bestilling. Kjennes rart å betale for noe dyrt her hjemme, eller en gang for noe som ikke er det billigste, for alle pengene mine pleide å gå med til reiser og livet der. Er forutsatt venner med halve eksas slekt på fb. Vel...

1 time siden, Rainstorm skrev:

En ting jeg synes er vanskelig å tåle, det er det å aldri få ha det der forholdet der man bor sånn 20-30 min frå hverandre med kollektivt i byen liksom. Eller en kjapp biltur i en mindre by/tettsted. For det er aldri snakk om å gjøre de tingene jeg gjør i mitt vanlige liv, og så bare poppe innom hos ham på kvelden "ville bare sove her hos deg jeg". Eller kunne si "jeg drar ut på kafe med ei venninne, i kveld lager vi lørdagspizza, okei, suss, snakkes senere". Når jeg er hos ham så er det "hans område" og omvendt når han er hos meg. Det er hans venner, og mine venner, ikke våre venner på en måte. Det savner jeg skikkelig. 

Jeg fikk etterhvert venner og kjente i hans by, våre felles venner. Og ble kjent med slekta hans. Alle kollegene osv. Ble glad i stedet. Nå orker jeg ikke å dra dit. Mista det i tillegg til ham. Savner dem. 

Anonymkode: c041a...31e

[AnonymBruker]

jeg angrer på alle pengene jeg brukte på reiser og dyr mat de tre årene jeg hadde avstandsforhold. ble stort sett til at jeg dro(tok bachelor langt unna hjembyen hans). pga barn så gadd ikke han dra særlig ofte. jeg var fattig student, han i full jobb😞trodde jo dette var kjærlighet...er litt bitter på slt stresset og pengene. strøk på to eksamener gjorde jeg og(ikke hans skyld), ble litt mye styr.

Anonymkode: 142f5...50d

[AnonymBruker]

Tenk på alle aspektene som er gode, og sett pris på tiden dere har sammen. Planlegg når neste gang dere skal sees (selv om det kanskje er litt lenge til) før dere reiser fra hverandre. 

Min kjæreste bor i et annen land med en annen tidssone. ♥️

Anonymkode: a7281...baa

[Jdz]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var sånn for meg også. I flere år, inntil det var over. Minimum 6 timers flyreise for å besøke ham, iblant 3 fly og inntil 24 t reise. Kjennes fortsatt rart å ikke alltid ha en utenlandstur i bestilling. Kjennes rart å betale for noe dyrt her hjemme, eller en gang for noe som ikke er det billigste, for alle pengene mine pleide å gå med til reiser og livet der. Er forutsatt venner med halve eksas slekt på fb. Vel...

Anonymkode: c041a...31e

 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg angrer på alle pengene jeg brukte på reiser og dyr mat de tre årene jeg hadde avstandsforhold. ble stort sett til at jeg dro(tok bachelor langt unna hjembyen hans). pga barn så gadd ikke han dra særlig ofte. jeg var fattig student, han i full jobb😞trodde jo dette var kjærlighet...er litt bitter på slt stresset og pengene. strøk på to eksamener gjorde jeg og(ikke hans skyld), ble litt mye styr.

Anonymkode: 142f5...50d

Jeg elsker og reiser og lever egentlig for det, og dette er penger som ville gått til reise uansett. Som regel pleier vi å møtes et annet sted i verden, ikke hos henne eller hos meg  Men ja, jeg skjønner at det kan være mye styr. Vi har vel et litt lettere utgangspunkt da ingen av oss har barn.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Jdz skrev:

Jeg elsker og reiser og lever egentlig for det, og dette er penger som ville gått til reise uansett. Som regel pleier vi å møtes et annet sted i verden, ikke hos henne eller hos meg  Men ja, jeg skjønner at det kan være mye styr. Vi har vel et litt lettere utgangspunkt da ingen av oss har barn.

Jeg angrer ikke på noe, heller ikke pengebruk. Syntes ikke det var mye styr. Reiste som regel til ham pga jeg hadde mer fleksibel jobb, og jobba/studerte når jeg var der. Hadde mange fine stunder. Er bare litt vondt å se at andre har klart å bo på samme sted til slutt. Dvs vi hadde nok også klart det om begge hadde villet.

Vi hadde heller ikke barn. Ble slutt bla fordi jeg ønsker barn. 

Anonymkode: c041a...31e

[AnonymBruker]

Jeg er i litt samme situasjon som deg, Ts. 🙂 Samme lengde på forholdet, samme avstand og jeg er den av oss som syns det har vært vanskeligst følelsesmessig. Ikke fordi han ikke elsker meg, men fordi jeg er i en veldig ulik situasjon enn hans.

Vi har vært opptatt av å få med oss hverdagslivet også, å ikke bare være i en boble når vi er sammen. Dette innebærer at vi møter vennene til hverandre og familie, eller at den ene kommer til byen mens den andre fremdeles er på jobb.. Og så lager den andre middag o.l til den andre kommer hjem 🙂❤️ Jeg har også blitt godt kjent med hans venner og kan fint ta en kaffe eller øl med de mens han er på jobb. Det gjør at vi begge i større grad føler oss inkludert i hverandres liv. Jeg vet hva som skjer på jobben hans, engasjerer meg og prater med han som en bestevenn så vel som en kjæreste. 
 

Vi sees hver til annenhver helg (jeg har barn og ikke han). I tillegg prater vi sammen hver morgen og kveld, pluss litt meldinger gjennom dagen. Det fine med situasjonen jeg har gått gjennom på hjemmebane og det at vi har en veldig god kommunikasjon (noe jeg tror er vesentlig for å få til et avstandsforhold), er at vi har kommet veldig nærme hverandre. Merker vi at noe skurrer, er det ute i luften og ordnet opp i nesten med en gang. Det er en vond følelse å føle at noe er feil, uten å kunne se hverandre og gi hverandre en klem i situasjonen, men desto viktigere er det å ikke holde tanker og følelser for seg selv som en trykkoker 🙂 

Jeg har også vært tydelig for han med tanke på hvor jeg vil framover, for han må kastes litt ut i ting. Ikke presses til det, men jeg vil ikke bruke så masse tid og energi på det om vi ikke har noenlunde samme mål. 🙂

Anonymkode: a7901...de8

[AnonymBruker]

.. Ab over her. 🙂

grunnen til at det har vært viktig for meg å få med litt av hverdagslivet også, er fordi jeg syns kontrasten blir så stor etter å ha vært i «bobla» med oss to. Da trengte vi å ta noen justeringer for at det skulle fungere bedre for oss begge to 🙂 

Anonymkode: a7901...de8

[Bambi1995]

Jeg og hun jeg dater bor 3 timer fra hverandre, så vi reiser frem og tilbake når vi kan. Det går helt fint, og jeg tror det skal gå fint fremover også når vi går inn i et forhold. Ja, det er tungt, men vi snakker på facetime hver dag og lignende så det hjelper litt. Er heldigvis ikke redd for at ting skal skjære seg pga avstanden. 

[AnonymBruker]

Hadde avstandsforhold med en mann i 2 år og vi hadde 8 timer fra hverandre med bil eller tog. Så du er egentlig heldig som baer har 4 timer, selv om det også er langt. Vi hadde begge barn på hver vår kant og jobb så møttes omtrent 1 gang i måneden, men da var vi sammen noen dager eller en uke. I tillegg kom jul, påske, sommerferie, helligdager hvor vi for det meste var endel sammen. Det fungerte forsåvidt greit, men det er veldig upraktisk i lengden. Følelsesmessig var det litt tungt hver gang jeg eller han måtte dra tilbake, men det gikk ganske fort over. Vi pratet først på telefon hver dag, etterhvert 3-4 ganger i uka. Dessverre ble det slutt etter to år, men det hadde med helt andre ting å gjøre enn avstanden. Vi var for ulike og det ble for vanskelig på grunn av det. Hadde heller ikke sterke nok følelser til at det kunne holde i lengden for min del. Så min konklusjon er at avstandsforhold kan gå bra, hvis man er utholdende og har sterke nok følelser for hverandre. Jeg følte meg aldri utrygg på han for han var pålitelig på alle måter, og det er selvsagt også veldig viktig. Hvis disse tingene er på plass kan det gå helt fint tenker jeg. Men dere bør ha en plan for når og hvordan dere kan flytte nærmere hverandre eller sammen etterhvert, så det ikke bare blir i "det blå".

 

Anonymkode: 201ba...2df

[Duftavsommerregn]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så min konklusjon er at avstandsforhold kan gå bra, hvis man er utholdende og har sterke nok følelser for hverandre. Jeg følte meg aldri utrygg på han for han var pålitelig på alle måter, og det er selvsagt også veldig viktig. Hvis disse tingene er på plass kan det gå helt fint tenker jeg. Men dere bør ha en plan for når og hvordan dere kan flytte nærmere hverandre eller sammen etterhvert, så det ikke bare blir i "det blå".

Dette! Det kan gå en stund. Men legg planer om hvordan man skal avslutte dette som et avstandforhold og så bli sammen og være et par hver dag! Om ikke er det bare ikke et forhold som kan vare over tid. Hva er poeng?et med et forhold når man ikke legger en plan om hvordan man skal leve sammen hver dag i fremtiden? Da blir det mer som å treffes for sex og ikke noe annet. Er man skikkelig forelsket og så veldig glad i hverandre fikser man en løsning uansett. Det går en periode, men aldri over lang tid.

[AnonymBruker]

Litt avsporing her, men.. Hva tenker dere er en ok tid for å diskutere hva man vil med forholdet? Her er typen mye mer harmonisk i situasjonen enn det jeg er, og jeg kan ikke flytte. Men han vet liksom ikke hva han vil, annet enn å være med meg. Jeg ønsker jo at vi skal bo sammen - og syns det hadde vært fint å vite perspektivet på reisingen fram og tilbake. 
 

Hva tenker dere er en rimelig tid hvis kun den ene har mulighet til å flytte på seg og det krever mye mer av parten som er fast mtp reising og forpliktelser?

Anonymkode: a7901...de8