Er det normalt å av og til føle at man angrer på et barn (med spesielle behov)?

[AnonymBruker]

Visste ingenting om hvordan livet med barn skulle bli. Har følelsene av og til at jeg angrer. Veldig trist, men hverdagen og livet er så krevende. Burde vel snakke med en psykolog. 

Anonymkode: edef9...d60

[Måbarefåsiat...]

Jeg har et barn med spesielle behov. Jeg har aldri angret. Men det er klart at det er en sorg der. En usikkerhet, hva slags liv skal han få? Men ingen kan være en bedre mor for akkurat han, og det har jeg slått meg til ro med. 

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om det nei.

https://www.nrk.no/ytring/ikke-bare-solskinn-1.14745976

Anonymkode: b551b...5b4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt! Det er lov å kjenne på de følelsene, spesielt når dere får et barn som krever så mye ekstra.

Anonymkode: 841dd...932

[AnonymBruker]

Det er ikke rart i det hele tatt. 

Anonymkode: 72000...bb8

[Nomaden]

Vil bare sende deg en god klem ❤️

[Matas]

Det er fullt forståelig❤️

[AnonymBruker]

De følelsene er helt forståelige ❤️ Livet blir annerledes med et handicappet barn, bekymringene er annerledes. Men her ser jeg også gledene mer enn sorgen.

Men tankene angående fremtiden, er annerledes enn de ville vært med et friskt barn.

Anonymkode: 8cff8...aeb

[AnonymBruker]

Takk for respektfulle svar ❤️
 

Ts 

Anonymkode: edef9...d60

[Tatja]

Normale tanker. Men forsøk å ikke dvel for mye ved dem. Sørg for personlig påfyll, så du har overskudd til å takle hverdagene, og får tankene over på noe annet. Det er alfa omega, har jeg merket.

[AnonymBruker]

Ja det er normalt ♥️

Du er bare et menneske. Vi kan bli overveldet. Stor klem. 

Anonymkode: b2253...28f

[AnonymBruker]

Ja,det er lov.

Personlig har jeg aldri angret på barnet, han har nemlig vist meg en verden jeg ikke ante eksisterte og jeg har fått verdifull kunnskap.

Har dog bekymringer for framtiden hans, i dette ikke inkluderende samfunnet som jeg synes virker noe kaldt. Jeg bruker derfor all fritid på å forberede han på den dagen jeg ikke er her.

Men, det er lov å angre, har full forståelse for hva det innebærer å ha et barn med spesielle behov, og hva foreldre går i gjennom, har følt en sorg mange ganger, og fått tanker som:"at jeg ikke klarte å beskytte han i mitt liv:"

Anonymkode: a517c...c8c

[AnonymBruker]

Forventninger er roten til det vonde, var det noen som sa en gang.

Vi har en rosenrød drøm. Så blir det ikke slik.

Slev er jeg en av de med litt spesielle behov. Har skyldfølelse for at mamma har fått livskvaliteten redusert pga meg.

Anonymkode: 32975...23e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ❤️ Innimellom får man slike tanker. Kan være godt å snakke med noen, skyldfølelse for slike tanker skal du i vert fall ikke ha ❤️

Anonymkode: d00b9...388

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt her - mange svarer som om det er TS som forteller at h*n har et barn med spesielle behov, og derfor noen ganger føler på anger. Men det er ikke TS som forteller dette, men innlegg nr 2.

Utover det, tenker jeg at "anger" er et sterkt ord i forhold til barn. At man kan føle seg overveldet og sliten, er en ting. Men å angre, betyr at man opplever noe som uhensiktsmessig og ugunstig, at man ville valgt annerledes om man fikk velge igjen. Ville dere det? Ville dere valgt bort barnet, om dere visste hvor mye tid, krefter og omsorg et barn krever, at man må gi avkall på egentid og egne interesser, at dagene ikke kan planlegges for ting kan skje uventet, at barnets emosjoner varierer og aldri er til å bli klok på osv osv? Eller ville dere, uansett hvor mye det krever, også klare å se gleden barnet gir, opplevelsene barnet bringer med seg, all kjærligheten barnet gir?

Jeg syns man skal være forsiktig med hvilket følelser man legitimerer som "forståelige og naturlige" overfor det å ha barn, Ville du likt å følt at noen angret på deg?

Anonymkode: 6e960...d19

[Hulderen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår ikke helt her - mange svarer som om det er TS som forteller at h*n har et barn med spesielle behov, og derfor noen ganger føler på anger. Men det er ikke TS som forteller dette, men innlegg nr 2.

Utover det, tenker jeg at "anger" er et sterkt ord i forhold til barn. At man kan føle seg overveldet og sliten, er en ting. Men å angre, betyr at man opplever noe som uhensiktsmessig og ugunstig, at man ville valgt annerledes om man fikk velge igjen. Ville dere det? Ville dere valgt bort barnet, om dere visste hvor mye tid, krefter og omsorg et barn krever, at man må gi avkall på egentid og egne interesser, at dagene ikke kan planlegges for ting kan skje uventet, at barnets emosjoner varierer og aldri er til å bli klok på osv osv? Eller ville dere, uansett hvor mye det krever, også klare å se gleden barnet gir, opplevelsene barnet bringer med seg, all kjærligheten barnet gir?

Jeg syns man skal være forsiktig med hvilket følelser man legitimerer som "forståelige og naturlige" overfor det å ha barn, Ville du likt å følt at noen angret på deg?

Anonymkode: 6e960...d19

Det ER  jo TS som har et barn med spesielle behov og angrer på å ha fått barnet. Innlegg nr to sier det motsatte, den personen har et barn med spesielle behov, men angrer ikke.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Hulderen skrev:

Det ER  jo TS som har et barn med spesielle behov og angrer på å ha fått barnet. Innlegg nr to sier det motsatte, den personen har et barn med spesielle behov, men angrer ikke.

Ja, beklager TS, ser det nå i overskriften. Men uansett, så syns jeg anger er et sterkt ord. Og hva er spesielle behov? Begge mine hadde dysleksi, pluss adferdsproblemer hos det ene. Ja, det var krevende perioder, særlig i forhold til skole, men mer overfor systemet som krevde så mye papirarbeid og møter for å få de enkleste hjelpetiltak på plass.

Men nei, jeg angrer aldri. For de er så mye mer enn "spesielle behov". 

Anonymkode: 6e960...d19

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår ikke helt her - mange svarer som om det er TS som forteller at h*n har et barn med spesielle behov, og derfor noen ganger føler på anger. Men det er ikke TS som forteller dette, men innlegg nr 2.

Utover det, tenker jeg at "anger" er et sterkt ord i forhold til barn. At man kan føle seg overveldet og sliten, er en ting. Men å angre, betyr at man opplever noe som uhensiktsmessig og ugunstig, at man ville valgt annerledes om man fikk velge igjen. Ville dere det? Ville dere valgt bort barnet, om dere visste hvor mye tid, krefter og omsorg et barn krever, at man må gi avkall på egentid og egne interesser, at dagene ikke kan planlegges for ting kan skje uventet, at barnets emosjoner varierer og aldri er til å bli klok på osv osv? Eller ville dere, uansett hvor mye det krever, også klare å se gleden barnet gir, opplevelsene barnet bringer med seg, all kjærligheten barnet gir?

Jeg syns man skal være forsiktig med hvilket følelser man legitimerer som "forståelige og naturlige" overfor det å ha barn, Ville du likt å følt at noen angret på deg?

Anonymkode: 6e960...d19

Her ville jeg aldri ha valgt henne bort for noen ting, hun er perfekt akkurat slik hun er. Men skulle gjerne valgt bort en del av plagene hennes hvis jeg kunne.

Og i hovedinnlegget sier ts at hun kan ha tanker om at hun angrer, så jeg har svart ut i fra hva som stod der.

Anonymkode: 8cff8...aeb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Forstår ikke helt her - mange svarer som om det er TS som forteller at h*n har et barn med spesielle behov, og derfor noen ganger føler på anger. Men det er ikke TS som forteller dette, men innlegg nr 2.

Utover det, tenker jeg at "anger" er et sterkt ord i forhold til barn. At man kan føle seg overveldet og sliten, er en ting. Men å angre, betyr at man opplever noe som uhensiktsmessig og ugunstig, at man ville valgt annerledes om man fikk velge igjen. Ville dere det? Ville dere valgt bort barnet, om dere visste hvor mye tid, krefter og omsorg et barn krever, at man må gi avkall på egentid og egne interesser, at dagene ikke kan planlegges for ting kan skje uventet, at barnets emosjoner varierer og aldri er til å bli klok på osv osv? Eller ville dere, uansett hvor mye det krever, også klare å se gleden barnet gir, opplevelsene barnet bringer med seg, all kjærligheten barnet gir?

Jeg syns man skal være forsiktig med hvilket følelser man legitimerer som "forståelige og naturlige" overfor det å ha barn, Ville du likt å følt at noen angret på deg?

Anonymkode: 6e960...d19

Det står i overskrifta at ts har et barn med spesielle behov. 

Jeg har en venninne i samme situasjon og ser hvordan det påvirker livet hennes. At man i tunge øyeblikk får slike følelser er faktisk normalt. Det betyr ikke at man ikke elsker barnet sitt over alt, eller at man «går rundt» og angrer på barnet i det daglige. Det betyr at man er et menneske som lever med stor belastning, og man skal ikke påføres skam for å føle seg overveldet.

Anonymkode: b2253...28f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, beklager TS, ser det nå i overskriften. Men uansett, så syns jeg anger er et sterkt ord. Og hva er spesielle behov? Begge mine hadde dysleksi, pluss adferdsproblemer hos det ene. Ja, det var krevende perioder, særlig i forhold til skole, men mer overfor systemet som krevde så mye papirarbeid og møter for å få de enkleste hjelpetiltak på plass.

Men nei, jeg angrer aldri. For de er så mye mer enn "spesielle behov". 

Anonymkode: 6e960...d19

Det du beskriver som spesielle behov er et «piss i havet», i forhold til et barn som har døgnkontinuerlig pleiebehov i uoverskuelig fremtid. 

Jeg synes ikke man skal dømme andre før man har levd deres liv.

Anonymkode: b2253...28f