Sønnen min tar ikke ansvar for noe og er egoistisk.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som nettopp er blitt 12 år. Han tar ikke ansvar for noe i livet og legger alt på meg som mor eller andre. Eksempler: Han roter bort ting og dyre uteklær og bryr seg ikke, glemmer å ta med bøker hjem ofte til lekser ( les: gir faen) Han følger ikke med på tid mange ganger, gjør ofte det motsatte av beskjeder fordi han ikke gidder kjedelige ting, blir ofte sur når han må hjelpe til hjemme, deler sjeldent uansett hvor mye han har, er svært opptatt av penger osv. Han kverulerer på alt og ser ikke seg selv i det hele tatt når der gjelder negative egenskaper. Han er lur og prøver ofte å slu seg unna ting og er veldig flink til å prate for seg. 

 

 

Nå toppet det seg igjen i helgen. Han er på weekendtur i et annet land med koret han går i. Først ringte han meg helt ifra seg i går for en ting på kvelden han mente jeg burde ha fikset og han ikke var fornøyd med. En tullete ting som gikk i orden til slutt. Idag vekker han meg kl 08.15. For å spørre meg hvor i all verden hårbørsten hans er i kofferten. Han finner den liksom ikke. Han starter samtalen ved å si surt "hvor er hårbørsten min???" Jeg vet jeg pakket den og prøvde og komme med løsninger på hvor den var og en løsning hvis ikke han fant den. Da la han på fordi han ble sur. Noe han ofte gjør, han legger på hvis han ikke er fornøyd med svarene han får. Mest sannsynlig har han ikke sett ordentlig i kofferten eller rundt seg en gang. Jeg VET jeg pakket den, den er ikke her. Jeg er så sliten av at han tar null ansvar i livet og jeg forstår ikke hel hvor jeg feilet. Har satt grenser for han bestandig, og søsteren hans er stikk motsatt og oppfører seg eksepsjonelt. Jeg gir han mye oppmerksomhet, kjærlighet og støtte, er der for barna uansett hva, lært de om å dele og ta ansvar, men han har likevel blitt så egoistisk. Og jeg merker jeg ikke har tålmodighet til dette lenger. Han er ikke utagerende, oppfører seg bra utad og har mange venner på skolen, han er populær og lever dessverre litt på det- jeg sier dessverre fordi det alene ikke vil få han noe sted.Men hvis jeg skal sammenlignende han med noe så oppfører han seg som en bortskjemt gutt fra BI som legger alt på andre og har ikke noe selvinnsikt i egne feil. Jeg har aldri gjort han bortskjemt så jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Greit han snart er tenåring, men hvordan skal dette ende hvis jeg ikke får snudd det. Jeg trenger sårt råd. Har satt meg ned rolig mange ganger med han og snakket om det, også gitt mange konsekvenser, ingenting har hjulpet til nå. Han lover bedring der og da, men ingenting skjer. 

Han har så mange gode sider også og er en snill og god gutt på mange måter, men dette må jeg få tatt tak i riktig, ellers tør jeg ikke tenke på hvordan ting blir når han blir eldre. 

Anonymkode: 3f0d9...f3b

[AnonymBruker]

Dette er interessant fordi jeg har også sønn og datter og kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg bør selvfølgelig ikke generalisere ut fra to mennesker men jeg har noen ganger lurt på om gutter er mer egoistiske i utgangspunktet og at man derfor bør vektlegge empati og ansvar mer i oppdragelse av gutter. Datteren min er mer tilbøyelig til å ta disse tingene av seg selv. Så når det gjelder mine barn ville samme oppdragelse ha gitt helt forskjellige resultater.

Jeg beklager at jeg ikke har mer konkrete råd til deg.

Anonymkode: 5af44...4b1

[AnonymBruker]

Hvorfor pakker du kofferten til en 12-åring?

Anonymkode: 0a2fb...2b1

[AnonymBruker]

Godt å høre at du har satt grenser for han hele veien. Det kan jo være personlighetstrekk.

Mange prepubertale unger er veldig selvopptatte, men vil vokse det av sage.

Kan du bli strengere mtp telefoner som den med hårbørste osv.? Si feks: «Hva vil du jeg skal gjøre med det som sitter mange hundre mil unna deg?»

Eller stramme inn på goder i hverdag og helg? Få han til å jobbe mer for dem?

Lykke til

Anonymkode: af3af...40b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er interessant fordi jeg har også sønn og datter og kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg bør selvfølgelig ikke generalisere ut fra to mennesker men jeg har noen ganger lurt på om gutter er mer egoistiske i utgangspunktet og at man derfor bør vektlegge empati og ansvar mer i oppdragelse av gutter. Datteren min er mer tilbøyelig til å ta disse tingene av seg selv. Så når det gjelder mine barn ville samme oppdragelse ha gitt helt forskjellige resultater.

Jeg beklager at jeg ikke har mer konkrete råd til deg.

Anonymkode: 5af44...4b1

Hei, jeg har også tenkt det du sier- at gutter i utgangspunktet er mer egoistiske enn jenter og har ofte ikke den samme empatien og forståelsen som jenter ofte har. Når de var små kjørte jeg vel i bunn og grunn samme barneoppdragelse, men etter de ble store så har jeg lagt litt forskjellig fokus på dem begge selvom den grunnleggende oppdragelsen i bunn er lik. Jeg håper at med tiden og ved at jeg ikke gir meg at det vil bli bedre, for han kan få problemer i livets løp hvis han fortsetter å ta så lite ansvar og være så egoistisk. 

Takk for svar.

Anonymkode: 3f0d9...f3b

[AnonymBruker]

Du må la han merke konsekvensene av egne valg og gi han en forståelse av at handlinger har konsekvenser. Hvis du alltid er der å rydder opp, diller og duller med han vil han ikke endre seg. Om du forteller han ofte hvor fantastisk han er eller gir uttrykk for det på andre måter så slutt med det. Han er ordinær og det er viktig at han skjønner det.

Anonymkode: 52cb8...409

[Kvartz]

Jeg hadde ikke snakket med han før han hadde snakket på en ordentlig og høflig måte, hadde heller ikke hjulpet han hvis han ikke hadde spurt om hjelp på en ordentlig måte. Det er greit at barn kan ha dårlige dager, men det er ikke greit at de oppfører seg ufint, de må få beskjed om det og det må få konsekvenser. For eksempel så kan du ha som regel at det ikke blir mobil, tv, spill før leksene har blitt gjort, glemmer han bøkene med vilje en dag så blir det ikke mobil, tv og spill den dagen. Dere må ha regler, konsekvenser og dette må følges opp. Noen barn trenger flere regler enn andre barn, og det er viktig å følge opp disse.

[AnonymBruker]

Det er grenser for hva oppdragelse kan gjøre, med mindre du bruker strømhalsbånd og nordkoreansk disiplin. Personligheten er i stor grad nedarvet, så det er veldig lite foreldre kan gjøre.

Anonymkode: 0a7a3...bc0

[Veslefrikk]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn som nettopp er blitt 12 år. Han tar ikke ansvar for noe i livet og legger alt på meg som mor eller andre. Eksempler: Han roter bort ting og dyre uteklær og bryr seg ikke, glemmer å ta med bøker hjem ofte til lekser ( les: gir faen) Han følger ikke med på tid mange ganger, gjør ofte det motsatte av beskjeder fordi han ikke gidder kjedelige ting, blir ofte sur når han må hjelpe til hjemme, deler sjeldent uansett hvor mye han har, er svært opptatt av penger osv. Han kverulerer på alt og ser ikke seg selv i det hele tatt når der gjelder negative egenskaper. Han er lur og prøver ofte å slu seg unna ting og er veldig flink til å prate for seg. 

 

 

Nå toppet det seg igjen i helgen. Han er på weekendtur i et annet land med koret han går i. Først ringte han meg helt ifra seg i går for en ting på kvelden han mente jeg burde ha fikset og han ikke var fornøyd med. En tullete ting som gikk i orden til slutt. Idag vekker han meg kl 08.15. For å spørre meg hvor i all verden hårbørsten hans er i kofferten. Han finner den liksom ikke. Han starter samtalen ved å si surt "hvor er hårbørsten min???" Jeg vet jeg pakket den og prøvde og komme med løsninger på hvor den var og en løsning hvis ikke han fant den. Da la han på fordi han ble sur. Noe han ofte gjør, han legger på hvis han ikke er fornøyd med svarene han får. Mest sannsynlig har han ikke sett ordentlig i kofferten eller rundt seg en gang. Jeg VET jeg pakket den, den er ikke her. Jeg er så sliten av at han tar null ansvar i livet og jeg forstår ikke hel hvor jeg feilet. Har satt grenser for han bestandig, og søsteren hans er stikk motsatt og oppfører seg eksepsjonelt. Jeg gir han mye oppmerksomhet, kjærlighet og støtte, er der for barna uansett hva, lært de om å dele og ta ansvar, men han har likevel blitt så egoistisk. Og jeg merker jeg ikke har tålmodighet til dette lenger. Han er ikke utagerende, oppfører seg bra utad og har mange venner på skolen, han er populær og lever dessverre litt på det- jeg sier dessverre fordi det alene ikke vil få han noe sted.Men hvis jeg skal sammenlignende han med noe så oppfører han seg som en bortskjemt gutt fra BI som legger alt på andre og har ikke noe selvinnsikt i egne feil. Jeg har aldri gjort han bortskjemt så jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Greit han snart er tenåring, men hvordan skal dette ende hvis jeg ikke får snudd det. Jeg trenger sårt råd. Har satt meg ned rolig mange ganger med han og snakket om det, også gitt mange konsekvenser, ingenting har hjulpet til nå. Han lover bedring der og da, men ingenting skjer. 

Han har så mange gode sider også og er en snill og god gutt på mange måter, men dette må jeg få tatt tak i riktig, ellers tør jeg ikke tenke på hvordan ting blir når han blir eldre. 

Anonymkode: 3f0d9...f3b

Blir sjokkert over hvordan du stigmatiserer studentene på BI. Mener du at folk på BI automatisk er bortskjemte, ikke har selvinnsikt og skylder på andre for alt som skjer. Hvor har du dette i fra? Kanskje årsaken til at sønnen din er som han er, har noe med holdningene dine ovenfor andre mennesker å gjøre.

Og du sier du ikke skjemmer han bort, men hvorfor i all verden pakker du kofferten for ham da? Greit at han kanskje kan få litt veiledning i pakkingen, men pakke bør de gjøre selv i den alderen. Da hadde han jo også visst hvor hårbørsten lå, og kunne ikke ringt deg da han ikke fant den.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Veslefrikk skrev:

Blir sjokkert over hvordan du stigmatiserer studentene på BI. Mener du at folk på BI automatisk er bortskjemte, ikke har selvinnsikt og skylder på andre for alt som skjer. Hvor har du dette i fra? Kanskje årsaken til at sønnen din er som han er, har noe med holdningene dine ovenfor andre mennesker å gjøre.

Og du sier du ikke skjemmer han bort, men hvorfor i all verden pakker du kofferten for ham da? Greit at han kanskje kan få litt veiledning i pakkingen, men pakke bør de gjøre selv i den alderen. Da hadde han jo også visst hvor hårbørsten lå, og kunne ikke ringt deg da han ikke fant den.

Kan det være at gutten hadde blåst i å pakke, for så å lage et helvetes styr når han skulle dra. feks..Virker som TS sliter så mye med oppførselen hans at hun prøver å glatte over ved å gjøre ting for han. Han virker bortskjemt ja men det kan også være personligheten hans miks med at han holder på å bli tenåring og dermed er vanskelig. Enig med BI kommentaren 

Anonymkode: 64a00...b3e

[AnonymBruker]

Gutten din er prepubertal og det fører meg seg en del utfordringer i hverdagen. Og det blir nok ikke bedre. Jeg har hatt samme utfordring som deg, men jeg ser ikke gutten min som egoistisk, men et resultat av oppdragelsen han har fått. Han er 11 år. 

Jeg meldte meg og mannen på COS kurs som var svært nyttig. Selv om jeg hadde regler, var kjærlig osv gjorde kurset meg bevisst på ting jeg gjorde feil. Og i dag er gutten min en helt annen gutt og jeg har en helt annen forståelse for barnet og oppdragelse. 

Det er ikke noe feil med sønnen din, det er deg du må ta tak i. 

Anonymkode: 612d6...8d8

[SoWhat?]

Han ringer deg uten å si hei først som er normal folkeskikk, og i tillegg spør han surt om noe. Da burde du sagt at du legger på nå, og så får han ringe opp og snakke på ordentlig måte. Dessuten legger han også bare på, og det er så respektløst hele veien. Og du sitter fortvilet tilbake. Du virker defensiv ovenfor ham, så tror det er på tide å sette deg i respekt. Ikke sette deg rolig ned og forklare og "snakke om det", men gi beskjeder om hvordan ting blir når han gir f... Du må ta den offensive rollen, og slutte å betrakte ham som nærmest en voksen hensynsløs egoist. Han er enda et barn på bare 12 år, og du er den voksne som bestemmer regler og konsekvenser.

Og han burde selvfølgelig ha pakket kofferten selv! Det er han som skulle på tur, og han vet veldig godt hva han trenger å ha med. Eller, det burde han så klart ha visst. 

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er grenser for hva oppdragelse kan gjøre, med mindre du bruker strømhalsbånd og nordkoreansk disiplin. Personligheten er i stor grad nedarvet, så det er veldig lite foreldre kan gjøre.

Anonymkode: 0a7a3...bc0

En kan gi konsekvenser for dårlig oppførsel.

Anonymkode: 9c1b9...23e

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. 

Han får konsekvenser for hver ting han glemmer, ikke bryr seg om, måten han snakker på eller ved dårlige holdninger/dårlig oppførsel. Vi har også familiemøte hver uke der vi alle snakker om ting, og jeg snakker med han mye alene. Vi gir konsekvenser som å dra inn goder, bytter internettpassord og husarrest uten noe mobil, pc eller nettbrett. Drar også inn lommepenger hvis han ikke gjør sine arbeidsoppgaver. Jeg diller og daller ikke, jeg er egentlig ganske streng og ser nødvendighet i regler og rutiner. Men jeg gir også mye kjærlighet, kjærlige ord, oppmuntrer på det som er bra og prøver å gi han troen på seg selv.  

Men til deg som spurte hvorfor jeg pakket kofferten hans så er jeg enig, jeg burde legge mer ansvar på han på sånne ting. Jeg burde ha latt han pakket og bare gått over etterpå. Det skal jeg la han gjøre neste gang. 

Anonymkode: 3f0d9...f3b

[AnonymBruker]

Har han alltid vært sånn, eller kom det når han ble eldre ?

Anonymkode: 8c844...6bd

[AnonymBruker]

Det aner meg at han er en tanke bortskjemt, eller vant til at ting blir tilrettelagt for ham. Som når det kommer fram at det er du som har pakket kofferten for ham. 

Jeg ser at du sier at du forstår ikke hvordan han og søsteren har blitt så forskjellige, all den tid du mener de er oppdratt likt. Vel: barn er ulike, og bør derfor ikke oppdras likt. Men...er du nå helt sikker på at du virkelig har oppdratt dem likt?

Dette er ikke ment som kritikk, altså, for jeg ser selv at jeg har gjort mye feil i oppdragelsen av min sønn. Søsteren hans ble tidlig mye mer selvstendig, og tok mer ansvar for egne ting, skolearbeid, osv. Det jeg ser i ettertid, er at jeg faktisk forventet mer av henne enn jeg gjorde av ham, og dermed (nesten umerkelig for meg selv) tilrettela mer for ham. Han var nok typen som i utgangspunktet ga inntrykk av et større behov for hjelp og tilrettelegging, men nettopp derfor burde jeg jo ha jobbet mer med å overlate ansvar til ham enn å ta det fra ham.

Jeg greier ikke helt å legge fra meg dette med at du pakket kofferten før han dro på tur. Det ville datteren min som 12-åring gjort helt på eget initiativ. Kanskje kommet til meg og ramset opp alt hun hadde pakket for å dobbeltsjekke med meg om hun hadde husket alt. Sønnen min, derimot, hadde ikke engang tatt initiativ til å pakke før han hadde fått beskjed av meg, og allerede der hadde protestene/bønnen om hjelp startet. I dag (de er voksne nå) angrer jeg på at jeg ikke overlot mer ansvar til ham. Dessverre overvant isteden trangen til å være «god mor» som ordnet opp for ham. Han er fortsatt nokså uselvstendig (men heldigvis veldig snill), mens hans yngre søster fikser ting i livet sitt med den største selvfølge.

Jeg tror at mange av oss, uten at vi er så bevisste på det, ofte forventer mer av døtre enn av sønner, og dermed blir det lett sånn at vi gjør dem litt hjelpeløse, noen ganger bortskjemte. Jeg tror du må gå litt i deg selv her.

Anonymkode: 4bd26...62f

[AnonymBruker]

Kanskje dere gir han for mye oppmerksomhet når han oppfører seg dårlig. Ringer han og er vanskelig sier du at han oppfører seg dårlig og du legger på, men han kan ringe senere når han er i bedre humør. Noen ganger må dårlig oppførsel ha umiddelbar konsekvens, ikke møte senere i uka. han må lære at det er direkte forbindelse mellom hans oppførsel og hvordan du behandler han. La han gjøre feil uten å ordne opp. Pakker han ikke må han gå med skitne klær. 

Anonymkode: 6a19d...a25

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Min datter var slik. Men mine sønner er ikke sånn. Så jeg tror ikke det handler om at «gutter er mer egoistiske». Det handler om personlighet. Hvordan vi plukket dette av datteren vår:

Hun måtte ta ansvar for egne ting. Feks ved reise måtte hun pakke sin egen koffert slik at hun selv måtte ta konsekvensen hvis noe ble glemt. Det skal ikke være lett å skylde på andre.

Ang. deling: Vi aksepterte kun at hun beholdt godsaker for seg selv dersom hun betalte for det med egne penger. Hvis hun likevel valgte å vise det frem til sine søsken, så måtte hun dele.

Skolebøker osv «hjalp» ungdomsskolen oss med. Når hun «ga faen» i orden, ble det anmerkning og nedsatte karakterer. Det var ikke kult.

Stikkordene er altså ansvarliggjøring og konsekvenser. Hun er straks 17 år, og er ganske motsatt av hvordan hun var som 12-åring. Modenhet hjelper også på.

Anonymkode: ed76f...934

[AnonymBruker]

Jeg vil beklage kommentaren min om BI, jeg mener såklart ikke at alle er like som går på BI. Det trekker jeg tilbake og beklager. 

 

Anonymkode: 3f0d9...f3b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Min datter var slik. Men mine sønner er ikke sånn. Så jeg tror ikke det handler om at «gutter er mer egoistiske». Det handler om personlighet. Hvordan vi plukket dette av datteren vår:

Hun måtte ta ansvar for egne ting. Feks ved reise måtte hun pakke sin egen koffert slik at hun selv måtte ta konsekvensen hvis noe ble glemt. Det skal ikke være lett å skylde på andre.

Ang. deling: Vi aksepterte kun at hun beholdt godsaker for seg selv dersom hun betalte for det med egne penger. Hvis hun likevel valgte å vise det frem til sine søsken, så måtte hun dele.

Skolebøker osv «hjalp» ungdomsskolen oss med. Når hun «ga faen» i orden, ble det anmerkning og nedsatte karakterer. Det var ikke kult.

Stikkordene er altså ansvarliggjøring og konsekvenser. Hun er straks 17 år, og er ganske motsatt av hvordan hun var som 12-åring. Modenhet hjelper også på.

Anonymkode: ed76f...934

Og hvis hun ringte meg for å kjefte for noe hun skulle ha ordnet selv, så ga jeg klar beskjed om at dette ikke var akseptabelt og la på. 

Anonymkode: ed76f...934