Trist når jeg ser tidligere venner på julebord uten meg

[AnonymBruker]

Jeg hadde en fantastisk vennegjeng i mange år. Jeg følte meg så hjemme i denne gjengen og tenkte vi hadde ryggen til hverandre i tykt og tynt. Jeg prioriterte med glede denne gjengen framfor å pleie nye vennskap. 

For noen år siden opplevde jeg en livskrise og fikk et alvorlig traume. Jeg husker lite fra den tiden og jeg var veldig syk. Midt oppe i det så trakk mange av vennene mine seg unna og hun jeg trodde var min bestevenn. Jeg har kontakt med en fra denne gjengen fortsatt og er utrolig takknemlig for at hun som valgte å stå i krisen med meg. Virkelig en helt fantastisk person.

I kveld så jeg tilfeldigvis på insta at min gamle gjeng har julebord. Jeg er alene hjemme. Jeg føler meg så mislykket og ensom som sitter her alene. Det har skjedd flere ganger siden livet mitt ble snudd på hodet at jeg har sett bilder fra fester, restaurantbesøk osv på sosiale medier. Det er ting jeg som jeg alltid ble invitert på før. Alltid. Jeg har prøvd å spørre de jeg fortsatt har kontakt med om jeg kan bli inkludert igjen og sagt jeg føler meg veldig ensom. Jeg blir bare unngått, feks får jeg ikke snapper mer og jeg er nok skjult fra oppdateringer på facebook osv. Dette vet jeg. Hun jeg trodde var bestevennen min vil ikke ha kontakt overhodet. Jeg vet jeg var mye å håndtere i perioden jeg var veldig syk, men da var jo også da jeg hadde trengt de som mest. Å kutte ut meg virker som det mest "behagelige" løsningen for flere i den gamle gjengen. Det skal sies at det flere i samme gjeng som har krevd ekstremt mye støtte i perioder og selvfølgelig fått det uten at jeg en gang har tenkt tanken på kutte de ut. Men her sitter jeg da med et liv som på mange måter ble knust på dagen av et traume og uten vennegjengen. Det blir spesielt tydelig hvor ensom jeg er rundt jul, bursdager og 17 mai, dager jeg alltid var med de. Jeg har fått dårlig selvbilde etter alt som har skjedd (traume og tap av venner) så det å få seg nye venner virker umulig. Jeg føler meg jo så mislykket at jeg ikke helt skjønner hvem som har lyst å bli kjent med meg nå? De som var vennene mine vil jo ikke ha noe med meg å gjøre så hvorfor skulle noen andre ønske det?  

 

Noen som har vært like ensomme/venneløse som meg som ikke er det mer? Hva skjedde som snudde det for deg? Jeg begynner virkelig å miste håpet. 

Klem til alle dere som sitter ensomme alene hjemme

Anonymkode: 0eaaf...08a

[Vinky]

Trist lesning, men det høres rart ut at alle kuttet deg ut? Belastet du de rundt deg veldig mye med traumene dine? 

[AnonymBruker]

Det virker dessverre som om at mange personer ikke tåler at deres venner får tøff motgang, og mange aner ikke hva de skal si for å prøve å vise sympati på en god måte, hvis de i det hele tatt gidder å anstrenge seg for det. Man må som oftest ha vært borti noe tøft selv, for å klare det. Til og med da kan det hende at man har mye tøft selv i livet, slik at tankene svirrer, slik at man ikke har overskudd til å ta innover seg andres bekymringer, langt mindre hjelpe til med praktiske oppgaver. Jeg føler jeg forstår begge sider av saken godt, men det er slemt av dem å kutte deg ut med den bakgrunnen.

Anonymkode: a540e...af3

[Ulven]

Første bud, mener jeg, er å kutte ut disse "vennene" fra sosiale medier. Alt fra Facebook til Instagram og Snap. Slett over en lav sko, og lurer noen på hvorfor, så er du ærlig og sier at de kuttet deg ut først.

Så må du finne nye venner. Har du fått en diagnose pga det traumet du fikk? For isåfall er det ofte lett å finne nye venner i pasientforeninger/forbund. Ellers finnes det andre frivillige tilbud hvor mennesker møtes med ønske om å være sosiale. Se deg litt rundt på nett og ha et åpent blikk for hva som kan være en arena for å møte venner. Frivillighet er feks et sted hvor man kan skaffe seg gode venner og samtidig gjøre noe positivt for samfunnet.

Endret 23. november 2019 av Ulven

[AnonymBruker]

Har litt samme følelse. Ble kuttet ut av den store vennegjengen jeg og. Fordi jeg passet ikke inn lenger siden jeg var singel. Det var plutselig bare parene som var sammen. Synes det er trist å se de sammen, men det er bare sånn det er. 

Anonymkode: aed14...c78

[AnonymBruker]

Innmari trist å lese. Sårt å høre det, men jeg tror det kan være at de har "vokst" fra deg og det er derfor du ikke blir invitert lenger, eller så kan det for alt du vet være slik at du belastet de mer med dine problemer enn det du var klar over. Husk at en sak alltid har to sider.

Anonymkode: 4f48d...ca9

[AnonymBruker]

All forståelse for at du føler deg ensom, det er en grusom følelse å ha samtidig som du kjenner deg sviktet. Du skriver at du var mye å takle en periode, og er veldig opptatt av å ha opplevd et traume. Dette kan jo bety så mange ting, men min erfaring er at når folk som bruker "traume" som begrep om noe de har opplevd gjerne går veldig opp i sin egen sykdom og dermed blir mye å håndtere for de rundt. Du trenger ikke være i den kategorien, men det er i alle fall en tanke som dukker opp hos meg. Hva du legger i mye å håndtere er ikke så godt å si utenfra, men hadde du uakseptabel oppførsel? Kom med verbale utbrudd? hadde mye krav i forbindelse med sosial omgang? krav til hva andre skulle bidra med i din hverdag? Kan det være noe der som har skremt folk vekk og som trenger å adresseres før dere evt kan finne tilbake til hverandre?

Ser noen over skriver at venner ikke tåler at andre har det tøft, men det kan faktisk være belastningen med å hjelpe rett og slett blir for voldsom. Jeg har selv en i min gjeng som ble syk for en del år siden, og vi har alle stilt opp i rikelig monn med hjelp til det meste. Men det kommer rett og slett til et punkt der selvmedlidenheten, hjelpeløsheten, kravene og manglende innsikt hos den syke begynner å tære på egen helse. Det har sagt stopp hos flere i tur og orden, jeg sa fra i sommer at nå er det på tide å løse hverdagen selv. Jeg unngår bevisst å invitere vedkommende med på ting, jeg unngår sammenkomster der h*n kommer og jeg holder meg borte fra å kommentere på sosiale medier. Det er meget mulig at h*n sitter med samme følelse som deg, men å være venner betyr ikke ubegrenset tillatelse til å slite ut andre med egne problemer.  

Du bør jo tenke gjennom om det er disse personene du vil henge med for fremtiden, eller om det er gammel glans du ønsker tilbake. Den ene du fremdeles har kontakt med kan jo evt bli din vei tilbake, du kan jo be henne snakke med de andre om hvordan du har det, at du har kommet deg siden den gang, og at du nå ønsker kontakt igjen. Her vil vel hva du mener med at du var mye å håndtere ha en del å si. Evt å sier du deg fornøyd med å være venn med hun du har kontakt med, og leter etter nye venner på andre arenaer. Mennesker endrer seg gjennom livet, og det er slett ikke alle som har en vennegjeng fra de er ung til de er gammel. At dine gamle venner ikke like den endrede deg betyr ikke at ingen andre gjør det. Finn deg en hobby eller fritidsaktivitet, med deg på kurs, bruk fb og lokale tiltak for å bli kjent med nye mennesker, så skal du se det dukker opp noen du klikker med. 

Anonymkode: 09aa3...6a2

[AnonymBruker]

Hva har du gjort mot disse folka egentlig? 

Anonymkode: 1548e...8e4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva har du gjort mot disse folka egentlig? 

Anonymkode: 1548e...8e4

Det lurer jeg også på. 

 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

All forståelse for at du føler deg ensom, det er en grusom følelse å ha samtidig som du kjenner deg sviktet. Du skriver at du var mye å takle en periode, og er veldig opptatt av å ha opplevd et traume. Dette kan jo bety så mange ting, men min erfaring er at når folk som bruker "traume" som begrep om noe de har opplevd gjerne går veldig opp i sin egen sykdom og dermed blir mye å håndtere for de rundt. Du trenger ikke være i den kategorien, men det er i alle fall en tanke som dukker opp hos meg. Hva du legger i mye å håndtere er ikke så godt å si utenfra, men hadde du uakseptabel oppførsel? Kom med verbale utbrudd? hadde mye krav i forbindelse med sosial omgang? krav til hva andre skulle bidra med i din hverdag? Kan det være noe der som har skremt folk vekk og som trenger å adresseres før dere evt kan finne tilbake til hverandre?

Ser noen over skriver at venner ikke tåler at andre har det tøft, men det kan faktisk være belastningen med å hjelpe rett og slett blir for voldsom. Jeg har selv en i min gjeng som ble syk for en del år siden, og vi har alle stilt opp i rikelig monn med hjelp til det meste. Men det kommer rett og slett til et punkt der selvmedlidenheten, hjelpeløsheten, kravene og manglende innsikt hos den syke begynner å tære på egen helse. Det har sagt stopp hos flere i tur og orden, jeg sa fra i sommer at nå er det på tide å løse hverdagen selv. Jeg unngår bevisst å invitere vedkommende med på ting, jeg unngår sammenkomster der h*n kommer og jeg holder meg borte fra å kommentere på sosiale medier. Det er meget mulig at h*n sitter med samme følelse som deg, men å være venner betyr ikke ubegrenset tillatelse til å slite ut andre med egne problemer.  

Du bør jo tenke gjennom om det er disse personene du vil henge med for fremtiden, eller om det er gammel glans du ønsker tilbake. Den ene du fremdeles har kontakt med kan jo evt bli din vei tilbake, du kan jo be henne snakke med de andre om hvordan du har det, at du har kommet deg siden den gang, og at du nå ønsker kontakt igjen. Her vil vel hva du mener med at du var mye å håndtere ha en del å si. Evt å sier du deg fornøyd med å være venn med hun du har kontakt med, og leter etter nye venner på andre arenaer. Mennesker endrer seg gjennom livet, og det er slett ikke alle som har en vennegjeng fra de er ung til de er gammel. At dine gamle venner ikke like den endrede deg betyr ikke at ingen andre gjør det. Finn deg en hobby eller fritidsaktivitet, med deg på kurs, bruk fb og lokale tiltak for å bli kjent med nye mennesker, så skal du se det dukker opp noen du klikker med. 

Anonymkode: 09aa3...6a2

Jeg var i en ulykke hvor jeg nesten mistet livet og mistet en av mine nærmeste på en brutal måte. Traume er utrykket legene som jobbet med meg brukte, jeg har respekt for sterke/alvorlige ord og slenger de ikke rundt uten grunn  Jeg var på sykehus en stund og har fortsatt fysiske skader. Jeg gikk inn i en sjokktilstand som jeg husker lite av. Jeg fungerte virkelig ikke i mange uker. Klarte ikke enkle ting som å bruke visa kort og låse opp en dør. Jeg er mye mye friskere i dag  Jeg ble fadet ut kort tid etter ulykken, innen et halvt år så var jeg ikke invitert med på ting mer. Jeg har full forståelse for at det var voldsomt og mye å takle for de rundt, men ingen har heller ikke fått en sjanse til å bli inkludert etter at jeg kom meg litt. Ingen har heller sagt fra at det ble mye. Jeg har ikke fått vise at nå er gamle meg på mange måter tilbake igjen  

 

Anonymkode: 0eaaf...08a

[AnonymBruker]

Hva har DU gjort for å inkludere den gamle gjengen din da?

Anonymkode: 4f48d...ca9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det lurer jeg også på. 

 

Jeg var i en ulykke hvor jeg nesten mistet livet og mistet en av mine nærmeste på en brutal måte. Traume er utrykket legene som jobbet med meg brukte, jeg har respekt for sterke/alvorlige ord og slenger de ikke rundt uten grunn  Jeg var på sykehus en stund og har fortsatt fysiske skader. Jeg gikk inn i en sjokktilstand som jeg husker lite av. Jeg fungerte virkelig ikke i mange uker. Klarte ikke enkle ting som å bruke visa kort og låse opp en dør. Jeg er mye mye friskere i dag  Jeg ble fadet ut kort tid etter ulykken, innen et halvt år så var jeg ikke invitert med på ting mer. Jeg har full forståelse for at det var voldsomt og mye å takle for de rundt, men ingen har heller ikke fått en sjanse til å bli inkludert etter at jeg kom meg litt. Ingen har heller sagt fra at det ble mye. Jeg har ikke fått vise at nå er gamle meg på mange måter tilbake igjen  

 

Anonymkode: 0eaaf...08a

Det er trist å høre.. Har du prøvd å invitere dem hjem til deg?

Anonymkode: 9dd1f...30c