Slutter aldri å være ensom

[AnonymBruker]

Jeg vet at noen her inne irriterer seg over de som har venner, kjæreste og familie og fremdeles er ensomme, for tenk på de som ikke har det en gang. Men dette er en sånn tråd. Jeg har en fantastisk kjæreste som bare vil ha meg. Jeg har noen få nære venner som sier de er her for meg. Ikke så mange å være med i hverdagen men. Og jeg har en familie som tross vanskelige relasjoner møtes f.eks til jul og har det fint sammen. Likevel er jeg ALLTID ensom. Alltid. 

Det er ikke sånn at livet mitt er en dans på roser, tvert i mot. Har vært syk i mange år, nå er kjæresten blitt deprimert og jeg holder på å si opp jobben fordi jeg ikke fikser livet lenger. Men det får så være. Uansett hvor gode dagene er, om jeg er på en festlighet med vennene mine (en sjelden gang) så er jeg likevel ensom! 

Jeg kan innfinne meg med at jeg ikke er den som er oftest sosial. At jeg ikke har så mange å være med, men ikke med den enorme ensomheten som alltid er der. Når jeg er med folk, venner, familie eller kjæresten er jeg ENSOM. En vond følelse av å ikke være "inkludert", av å være annerledes, på utsiden og kikker inn. 

Hørte en som skal være på Skavlan si et eller annet "If you're bored when you are alone you're obviously in bad company". For selv om jeg er ensom når jeg er med folk blir jeg engstelig når jeg er alene. Det er som at jeg alltid unngår meg selv med å være med folk, med å jobbe, med å styre rundt i hodet. Jeg takler ikke å være tilstede i meg selv. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre? Er det i det hele tatt mulig å komme seg fra en sånn ensomhetsfølelse? 

Anonymkode: 05e57...d9f

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt! Jeg er for tiden arbeidsledig, men da jeg hadde jobb tok jeg på meg alle ekstra vaktene jeg kunne, for å slippe å sitte hjemme alene. 
Jeg er også ensom blandt mennesker, bortsett fra familien min. Jeg føler heller ikke så på ensomthet når jeg en SJELDEN gang føler jeg er på riktig sted i livet. 
Men mange mennesker klaffer man bare ikke med, de forblir "bare en kollega" eller et eller annet. Andre er ikke flinke på å holde kontakten, og folk går videre. Noen får barn og er mega busy, noen flytter for å studere, noen flytter for jobb. Og noen må man liksom bare reise fra fordi man vil forskjellige ting i livet, selv om selskapet er bra. 
Jeg heller føler liksom aldri at jeg er der jeg hører hjemme. 

Nå har jeg ikke barn da, jeg har heller ikke kjæreste. For meg virker det som livet blir mye lettere om man får seg kjæreste, men så negativ som jeg er fra naturens side, så hadde jeg bare blitt stresset av å ha kjæreste. "Når forlater han meg?" "er han utro?" osv, hadde gått igjen i hodet mitt hele tiden 😛 
Så da er det best å være singel. 

Anonymkode: 61917...964

[Boodelooap]

Det gikk en liten støkk i meg da jeg leste dette for jeg kjenner meg veldig igjen og jeg har ikke hørt/lest det bli beskrevet av andre før. Jeg betegner meg som introvert basert på flere personlighetstrekk, men liker på en måte ikke å være i mitt eget selskap. Når jeg er det, prøver jeg å distrahere meg fra meg selv på forskjellige måter. Jeg får klaus av mine egne tanker på en måte, eller oftere, at jeg er redd for å få klaus av egne tanker og derfor prøver å komme unna meg selv. Har ufokuserte tanker, stiller spørsmål med alt og finner ikke fotfeste i noen ting- alt blir flytende, konturløst. Er likevel mye alene, da å være alene er min default station og å være sosial, krever ofte mye viljestyrke. For jeg liker ofte ikke å være sosial heller. Føler meg ofte ensom, sliten, at jeg ikke blir forstått og at jeg ikke greier å gjøre meg forstått, at noe mangler i relasjonen/e osv. Pleier ofte å få en vond følelse i meg etter å ha vært sosial. Vet ikke alltid konkret hvorfor. 

Selvdiagnosert som kronisk ensom og dystemisk, med trekk fra unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har sikkert ADD også. Er noe gæli med skallen min iallfall.