Bitter på foreldrene mine

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 år som tenker en del over hva som skjedde da jeg var ungdom, og jeg er ganske bitter på begge foreldrene mine. De var skilt, og som tenåring flyttet jeg til pappa fordi det var mindre strengt der enn hjemme hos mamma. Hos pappa fikk vi lov til å gjøre mye mer hva vi ville, og det skjønner jeg nå var mest fordi han hadde et rusproblem (alkohol) og at han trengte mye trøst og støtte selv fordi han var som et barn selv. Han var aldri voldelig, men han sutret og kjefta om hverandre når han var full nok, og det var hver helg og alle ferier. På det ytre klarte han til en viss grad å holde fasaden, fordi jeg tok ansvar for mange ting. Jeg ble den voksne, og det som er rart er at der og da var jeg stolt av det, men nå etterpå skjønner jeg jo at det var en form for emosjonelt misbruk av meg. Jeg turte ikke å si noe til mamma, for hun var så kritisk til han, og jeg ville "beskytte" han. Andre som har opplevd noe lignende? Har jeg grunn til å være bitter? Jeg løste det ved å være "flink pike" og klare meg godt på skolen og sånn, men jeg føler meg på en måte misbrukt.

Anonymkode: ba9bb...435

[ntrane]

Lettere sagt enn gjort;

Men ikke bruk energien din på dette. Fokuser på det positive: Du har som du selv sier gjort det godt på skolen og kanskje har du jobb og økonomi i orden også i din alder av 25?

Og hvis du klarer, se på det positive i at du har lærdom og kunnskap om et trist emne som kan være til hjelp for noen andre en dag.

Lev ditt eget liv og fortsett med å gjøre suksess og vær snill med deg selv. Det er den beste medisin og seier.

[AnonymBruker]

Har du vurdert å snakke med en psykolog om dette? De kan hjelpe deg til å se ting fra foreldrene dine sin side også. Har du for eksempel tenkt over hvor vanskelig det må ha vært for moren din at du flyttet fra henne for å bo med faren din for å kunne ha færre regler? Sikkert ikke enkelt å være den ansvarlige voksne som blir valgt bort på det grunnlaget

Anonymkode: 152b1...763

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert å snakke med en psykolog om dette? De kan hjelpe deg til å se ting fra foreldrene dine sin side også. Har du for eksempel tenkt over hvor vanskelig det må ha vært for moren din at du flyttet fra henne for å bo med faren din for å kunne ha færre regler? Sikkert ikke enkelt å være den ansvarlige voksne som blir valgt bort på det grunnlaget

Anonymkode: 152b1...763

Hun var et barn og skal ikke måtte ta hensyn til moren sin på denne måten som du beskriver. Jeg ville heller sagt at moren burde aldri latt henne få bo hos faren, tipper moren flyttet fra han oga de samme tingene som ts opplevde.

TS: Ja, du har opplevd omsorgssvikt fra foreldrene dine. Men jeg håper du klarer å finne en måte å gi slipp på bitterheten, for det er ikke noe godt å bære på den. Anbefaler å snakke med en psykolog for å jobbe deg litt gjennom det. 

Håper du har klart deg bra i livet og har det godt nå, til tross for at dine foreldre sviktet deg sånn.

Anonymkode: f1217...ccc

[AnonymBruker]

Spørsmål. Er du bitter på begge eller bare en.  Viste din mor hvor  ille det var.  Jeg har en sånn x . Jeg viste at han hadde litt problemer da jeg gikk fra han. Elste valgte å bo hos han 50 50. Jeg kunne jo ikke tvinge barnet  til noe andet og regnet med at det gikk bra . Siden barnet ikke sa noe og oppførte seg ok.  Etter noen år knakk barnet sammen å flyttet til meg 100.  Jeg hadde på følelsen at noe ikke stemte. Men når barnet nektet og far har rettigheter er det ikke mye jeg kunne gjøre.  Men det jeg anbefaler prøv ikke å være bitter for din egen del. Det hjelper ikke. Men en god terapeut er høyt anbefalt for å få ut det vonde og det sinte. 

Anonymkode: eb5d6...304

[AnonymBruker]

HI igjen. Ja, mamma skilte seg av de samme grunnene, det vet jeg. Men jeg valgte det selv, fordi jeg fikk mer frihet og kranglet mer om grenser med mamma. Og når jeg bodde hos pappa, følte jeg både at jeg var stolt fordi jeg "passet" på han, og dessuten at han ville gå under hvis jeg også dro fra han. 

Anonymkode: ba9bb...435

[AnonymBruker]

Ja, jeg er bitter på at mamma gikk til healere, ringte klarsynte og alt det der alternative i stedet for å like gjerne oppsøke BUP slik at jeg fikk en diagnose. Vi var hos BUP, men jeg ble ikke oppfulgt og da ga mamma opp også. Hun har aldri vært autoritær. Alltid en "lydig hund" som tok beskjeder for det det var. 

Nå har jeg fått diagnosei  en alder av 29 ! jævla bittert å f å så mange problemer i livet, og bruke tiden nå på måtte liksom fikse det. 
 

Anonymkode: 99054...e71

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er bitter på at mamma gikk til healere, ringte klarsynte og alt det der alternative i stedet for å like gjerne oppsøke BUP slik at jeg fikk en diagnose. Vi var hos BUP, men jeg ble ikke oppfulgt og da ga mamma opp også. Hun har aldri vært autoritær. Alltid en "lydig hund" som tok beskjeder for det det var. 

Nå har jeg fått diagnosei  en alder av 29 ! jævla bittert å f å så mange problemer i livet, og bruke tiden nå på måtte liksom fikse det. 
 

Anonymkode: 99054...e71

Du er ikke ts

Anonymkode: eb5d6...304

[AnonymBruker]

Du skriver at du var ungdom, og tok et eget valg om å bo hos din far, fordi du ønsket mer frihet og mindre grensesetting enn om du hadde valgt å bli hos din mor. Kan det hende at du noen ganger angrer på ditt eget valg, men det er lettere å gi dine foreldre skylden? 

Du skriver ikke noe om i hvilken grad din mor prøvde å få deg til å velge annerledes, men som mor til ungdommer selv, vet jeg at fornuftige valg ikke alltid er like enkle å selge inn, når det mindre ufornuftige av ulike grunner oppleves mer attraktivt. 

Jeg forstår at du kan føle at du på sett og vis er fratatt noe av ungdomstiden din, ettersom du ble en omsorgsperson for din far. Men det er faktisk mange hjem hvor en forelder av ulike grunner trenger at barna tar over noen av de "voksne" oppgavene. Det kan f eks være der en av foreldrene er funksjonshemmet, har en alvorlig sykdom osv. Noen av de vil nok kalle det et "tap" å ikke kunne stå fritt til å være med venner når det passer osv, men å kalle det omsorgssvikt å ivareta noen, så lenge det ikke går på egen helse løs, syns jeg er å dra det vel langt.

Jeg tenker at du muligens trenger hjelp til å sette tingene litt i perspektiv, se din egen rolle i de valgene som ble tatt, og hvilket muligheter du faktisk hadde opp mot hva du endte med å gjøre. Å gå rundt å føle bitterhet er ihvertfall lite fruktbart. Da er det bedre å se de positive effektene av det, at du lærte en del mer enn de ungdommene som får alt servert for seg og aldri trenger å ta ansvar utover egne behov og ønsker.

Anonymkode: c2de9...4ab

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke ts

Anonymkode: eb5d6...304

men ts spør om det er andre som føler det samme. Herregud for et dumt svar.

Anonymkode: 99054...e71

[AnonymBruker]

* mente - "når det mindre fornuftige av ulike grunner......"

Anonymkode: c2de9...4ab

[AnonymBruker]

De fleste har nok noe de vil klandre foreldrene sine. Ingen er perfekte heller ikke foreldre. Min mor slet psykisk, slo og isolerte meg fra andre barn slik at jeg fikk angst. Men jeg har tilgitt henne da jeg forsto at mye av det hun gjorde gjorde utfra hva hun trodde var rett og fordi hun manglet utdannelse og kunnskap om barn .

Anonymkode: 4447c...157

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

men ts spør om det er andre som føler det samme. Herregud for et dumt svar.

Anonymkode: 99054...e71

Du trenger ikke bli ufin.

Anonymkode: df916...369

[CabinCruiser]

Jeg er også bitter på foreldrene mine i flekkene. Jeg mener at de er utelukkende skyld i en del av de issuene som jeg har i dag. Av mamma lærte jeg f.eks at man skyter alltid først uansett om man skyter fra hofta eller fra neseboret. I mange år var jeg en fryktelig agressiv og konfronterende person. Jeg er fortsatt slik, men jeg har lært å tone ned.  Så man kan velge, enten å la ting trekke seg ned eller ta lærdom av det og fokusere på å bli en bedre person selv.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, CabinCruiser said:

Jeg er også bitter på foreldrene mine i flekkene. Jeg mener at de er utelukkende skyld i en del av de issuene som jeg har i dag. Av mamma lærte jeg f.eks at man skyter alltid først uansett om man skyter fra hofta eller fra neseboret. I mange år var jeg en fryktelig agressiv og konfronterende person. Jeg er fortsatt slik, men jeg har lært å tone ned.  Så man kan velge, enten å la ting trekke seg ned eller ta lærdom av det og fokusere på å bli en bedre person selv.

Så fint at du jobber med dette. Jeg leste svarene dine i tråden om sparegrisen som ble frastjålet og tenkte at du er for hard.

Anonymkode: 9b69e...f9e

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med alkoholiserte foreldre, men har aldri vært bitter. De gjorde sitt beste utifra de forutsetningene de hadde. Har aldri skjønt meg på dette med bitterhet? Hva skal de være godt for, man kan jo ikke endre fortiden uansett? Skal man gå rundt og være sur og bitter for all fremtid eller har det en tidsbegrensning?  

Anonymkode: 6360d...680

[AnonymBruker]

Jeg hadde en rævva mor jeg også.  

Men nå er jeg voksen, og lever mitt eget liv i steden for å henge meg opp i fortiden...        

Anonymkode: b72fb...959

[AnonymBruker]

Spørsmålet her er jo ikke hvorvidt du har rett til å være bitter, men om du ønsker å være bitter.

Av egen erfaring vet jeg at det ikke fører noe godt med seg å være bitter.

Anonymkode: 5c190...e4c

[Sensi]

Kan du snakke med moren din om hvordan du har det? For meg høres det ut som du i etterpåklokskapehetens lys angrer på valget ditt. Kanskje, hvis du erkjenner disse følelsene og får høre hvordan dette var for mor, at det ikke er bitterhet men anger. Og at det etter litt nøsting, så kan du starte pånytt??