Vil ikke studere, livredd for fremtiden

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en 21 år gammel gutt som ikke lenger ser så lyst på fremtiden. Jeg har hele livet mitt slitt med å finne ut av hva jeg vil, jeg føler ikke jeg har noen interesser eller noen tanker om hva jeg kunne tenke meg å drive med.

Etter 2 friår, bestemte jeg meg for å begynne å studere nå i høst, men det tok ikke mer en måned før jeg ikke orket mer og hadde bestemt meg for å slutte. Det var mange grunner til dette. Overgangen ble altfor, altfor stor. Å bo så langt unna familien min og skulle ordne alt selv ble et ork. Jeg savnet familien min ekstremt, gråt ofte og slet med å sove. Flere ganger fikk jeg det jeg vil anta er panikkangstanfall: plutselig ble jeg engstelig, trist og veldig betenkt rundt hele situasjonen samt fremtiden min. En gang var det så ille at jeg bare måtte sette meg på sengekanten og gjenta til meg selv om igjen og om igjen: "Jeg kan alltids reise hjem igjen. Jeg kan alltids reise hjem igjen...".

Emnene på skola interesserte meg lite, og jeg hadde ingen mestringsfølelse. Dette er uvant for meg, da jeg gjorde det veldig bra på vgs og har et høyt karaktersnitt derifra. Emnene krevde mye jobb, og jeg fikk sjeldent til noe på egen hånd. Jeg måtte ofte google meg frem til svar og spørre på ulike forum siden jeg ikke klarte å løse oppgavene på egen hånd. Samtidig fikk jeg inntrykket av at mange av de andre på studiet syntes oppgavene gikk greit, og løste mesteparten på egen hånd. Så jeg slet veldig faglig og hadde null mestringsfølelse. Dette gjorde da også at jeg ble veldig nervøs og usikker på meg selv.

Selv om jeg bare var på studiet i 2 måneder, trivdes jeg aldri og fikk heller ingen venner. Ble ikke kjent med noen, og følte heller ikke at jeg passet sammen med noen. For meg er denne prosessen med å skulle bli kjent med folk utrolig krevende og slitsom. Jeg har veldig sterke bånd til hjembygda mi, og der har jeg også en vennegjeng som jeg har holdt sammen med i alle år. Nå for  tiden treffes vi i ferier og helger når flere av oss er hjemme. På bakgrunn av dette har jeg på en måte ikke følt at jeg trenger flere venner, og er derfor ikke så veldig interessert i å bli kjent med folk. Men jeg innså fort at jeg ble veldig ensom, og falt utenfor. Jeg hater festing, drikking, vorsing og lignende spesielt med ukjente siden jeg ikke er trygg på meg selv. Å leke drikkeleker på vors med fremmede, å reise ut på byen og lignende er  de mest ukomfortable situasjonene jeg kan sette meg i, så fadderuka var åpenbart ikke noe for meg. Ble ofte sittende alene i forelesningssalen, og noen ganger var det greit. Andre ganger følte jeg meg alene, og andre ganger satt jeg med andre i klassen, men jeg trivdes ikke noe særlig. Jeg taklet rett og slett ikke tanken over at "disse menneskene skal jeg omgås dag ut og dag inn i 3 år fremover": 

Jeg følte aldri at jeg hadde tid til trening eller andre hobbyer siden arbeidet var så krevende. Følte aldri at jeg hadde kontroll på det som ble gjennomgått, visste aldri hvordan jeg lå an. Dette medførte at jeg tilbragte timesvis med lesing og jobbing, ofte uten noe hell siden det var krevende og så utrolig kjedelig. Dette var rett og slett en situasjon som var helt forferdelig, og jeg hadde aldri i livet holdt ut særlig mye lenger. Nå har jeg flyttet tilbake til hjembygda, og det føles godt å bo hjemme og ha familien i nærheten, og ikke lenger skulle omgås fremmede og andre ungdommer. Da tenker jeg på de på studiet mitt. 

Selv om det er godt å være tilbake, vet jeg at det kommer en ny høst neste år og da må jeg prøve til igjen. Jeg gruer meg veldig, det knyter seg i magen ved tanken og jeg frykter samt ser for meg at jeg kommer til å kjenne på mye av det samme som jeg gjorde disse to månedene. Jeg har ingen interesser, jeg vet ikke hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Vgs var aldri interessant, jeg bestemte meg bare for å lese og jobbe mye så jeg fikk gode karakterer og kunne få en god utdanning. Men nå er jeg redd for at jeg ikke får bruk for karakterene mine, siden jeg ikke takler den tilværelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, jeg er veldig nervøs og engstelig angående fremtiden og kunne sårt trengt hjelp eller råd fra noen her, kanskje noen har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: 83372...69d

[AnonymBruker]

Du  bør heller prøve å studere nettstudier eventuelt finne en yrkesutdanning. Det er viktig at du kan bruke yrket i bygda du bor i for det virker ikke som om du vil flytte bort der i fra senere heller? Så finn dette først, så kan du finne ut hva du skal bli. 

Anonymkode: 6f4dd...72f

[AnonymBruker]

Det er en stor overgang å begynne på studier. 

Men jeg synes også at det høres ut som du har valgt helt feil studie. Da er det ekstra vanskelig.

Du trenger ikke å studere, men samtidig kan du jo bruke det neste halvåret på å tenke hvilke typer studie du kunne tenkt deg?

Jeg antar, på bakgrunn av det du skriver, at du begynte på ingeniørutdanning? Selv begynte jeg på siv.ing, og fant raskt ut at dette var helt feil for meg. Jeg sluttet etter 6 uker. Men året etter begynte jeg på et annet studie som hadde en del likhetstrekk (master i kjemi), og stortrivdes fra dag én. 

Så det at det du prøvde var feil, betyr ikke at alle studier er feil.  

 

Var jeg deg,  så ville jeg begynt å jobbe, og brukt samtidig tida frem til samordna opptak stenger (15.04) på å tenke grundig igjennom om det finnes studier som virke spennende. 

Anonymkode: deb8d...2b1

[AnonymBruker]

studie på høyskole er noe annet enn VGS. Hvertfall i realfag. og sikkert i medisin/sykepleie også.

Det myyye stoff, høyt tempo.

Husker alle sa at allmennpåbygg ville være ganske tøft. Men det er barnehage i forhold.

Kanskje se på fagbrev?

Man kan tjene like mye og mer med fagbrev kontra universitet utdanning. det er det mange som ikke vet.

Anonymkode: 1ad9c...e53

[AnonymBruker]

Da hadde jeg gjort det over nett. Med det er klart, det krever selvdisiplin da. 

Anonymkode: 8e1b1...d40

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en 21 år gammel gutt som ikke lenger ser så lyst på fremtiden. Jeg har hele livet mitt slitt med å finne ut av hva jeg vil, jeg føler ikke jeg har noen interesser eller noen tanker om hva jeg kunne tenke meg å drive med.

Etter 2 friår, bestemte jeg meg for å begynne å studere nå i høst, men det tok ikke mer en måned før jeg ikke orket mer og hadde bestemt meg for å slutte. Det var mange grunner til dette. Overgangen ble altfor, altfor stor. Å bo så langt unna familien min og skulle ordne alt selv ble et ork. Jeg savnet familien min ekstremt, gråt ofte og slet med å sove. Flere ganger fikk jeg det jeg vil anta er panikkangstanfall: plutselig ble jeg engstelig, trist og veldig betenkt rundt hele situasjonen samt fremtiden min. En gang var det så ille at jeg bare måtte sette meg på sengekanten og gjenta til meg selv om igjen og om igjen: "Jeg kan alltids reise hjem igjen. Jeg kan alltids reise hjem igjen...".

Emnene på skola interesserte meg lite, og jeg hadde ingen mestringsfølelse. Dette er uvant for meg, da jeg gjorde det veldig bra på vgs og har et høyt karaktersnitt derifra. Emnene krevde mye jobb, og jeg fikk sjeldent til noe på egen hånd. Jeg måtte ofte google meg frem til svar og spørre på ulike forum siden jeg ikke klarte å løse oppgavene på egen hånd. Samtidig fikk jeg inntrykket av at mange av de andre på studiet syntes oppgavene gikk greit, og løste mesteparten på egen hånd. Så jeg slet veldig faglig og hadde null mestringsfølelse. Dette gjorde da også at jeg ble veldig nervøs og usikker på meg selv.

Selv om jeg bare var på studiet i 2 måneder, trivdes jeg aldri og fikk heller ingen venner. Ble ikke kjent med noen, og følte heller ikke at jeg passet sammen med noen. For meg er denne prosessen med å skulle bli kjent med folk utrolig krevende og slitsom. Jeg har veldig sterke bånd til hjembygda mi, og der har jeg også en vennegjeng som jeg har holdt sammen med i alle år. Nå for  tiden treffes vi i ferier og helger når flere av oss er hjemme. På bakgrunn av dette har jeg på en måte ikke følt at jeg trenger flere venner, og er derfor ikke så veldig interessert i å bli kjent med folk. Men jeg innså fort at jeg ble veldig ensom, og falt utenfor. Jeg hater festing, drikking, vorsing og lignende spesielt med ukjente siden jeg ikke er trygg på meg selv. Å leke drikkeleker på vors med fremmede, å reise ut på byen og lignende er  de mest ukomfortable situasjonene jeg kan sette meg i, så fadderuka var åpenbart ikke noe for meg. Ble ofte sittende alene i forelesningssalen, og noen ganger var det greit. Andre ganger følte jeg meg alene, og andre ganger satt jeg med andre i klassen, men jeg trivdes ikke noe særlig. Jeg taklet rett og slett ikke tanken over at "disse menneskene skal jeg omgås dag ut og dag inn i 3 år fremover": 

Jeg følte aldri at jeg hadde tid til trening eller andre hobbyer siden arbeidet var så krevende. Følte aldri at jeg hadde kontroll på det som ble gjennomgått, visste aldri hvordan jeg lå an. Dette medførte at jeg tilbragte timesvis med lesing og jobbing, ofte uten noe hell siden det var krevende og så utrolig kjedelig. Dette var rett og slett en situasjon som var helt forferdelig, og jeg hadde aldri i livet holdt ut særlig mye lenger. Nå har jeg flyttet tilbake til hjembygda, og det føles godt å bo hjemme og ha familien i nærheten, og ikke lenger skulle omgås fremmede og andre ungdommer. Da tenker jeg på de på studiet mitt. 

Selv om det er godt å være tilbake, vet jeg at det kommer en ny høst neste år og da må jeg prøve til igjen. Jeg gruer meg veldig, det knyter seg i magen ved tanken og jeg frykter samt ser for meg at jeg kommer til å kjenne på mye av det samme som jeg gjorde disse to månedene. Jeg har ingen interesser, jeg vet ikke hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. Vgs var aldri interessant, jeg bestemte meg bare for å lese og jobbe mye så jeg fikk gode karakterer og kunne få en god utdanning. Men nå er jeg redd for at jeg ikke får bruk for karakterene mine, siden jeg ikke takler den tilværelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, jeg er veldig nervøs og engstelig angående fremtiden og kunne sårt trengt hjelp eller råd fra noen her, kanskje noen har vært i en lignende situasjon. 

Anonymkode: 83372...69d

Dessverre, så tror jeg at det vil bli veldig vanskelig for deg å "bli noe" med tanke på kravene i dagens samfunn når jeg leser det du opplever, fordi jeg har opplevd mye av det du sier selv. Massiv angst og kroppen er i fullt kampmodus hos deg, akkurat som hos meg. Jeg kaller det "meltdown" på engelsk. Så jeg kjenner meg selv igjen i dette.

Forskjellen er bare at jeg ikke fikk disse symptomene noen år senere, så på din alder hadde jeg ennå en såkalt "optimistisk holdning", men resultatet mitt ble derimot det samme som du nå opplever - nemlig at jeg feilet gang på gang i livet, uten å skjønne hvorfor. Når psyken etterhvert fikk så mye mental juling av alle nederlag, så begynner man å slite med å beholde en "positiv holdning", og kroppen begynner å reagere negativt etter så mye stress over en svært lang periode. 

Kanskje å snakke med en psykolog og se om det ikke ligger noe mer alvorlig bak det du føler og hvordan du reagerer hadde vært en grei start.

Jeg forstår hvorfor du er bekymret fordi dagens verden beveger seg i "enorm" fart og det ser ut til å bare være snart plass igjen til "supermennesker" i tillegg til roboter og digitale programmer. "Vanlige" mennesker har snart ikke en sjanse. Blir du syk, faller du fort utenfor og veien "tilbake" til et arbeidsliv du er kvalifisert til som syk,  er vanskeligere enn fengsel. Det var en som sa til meg at han kom ut av fengsel full av energi, klar for en fresh start i livet, mens de syke kommer haltende ut av sykehuset på krykker eller tvangsdopet fra psykriatisk avdeling før de blir kastet ut av sykehuset og sendt hjem alene og det ligger en del sannhet i det.

Nå for tiden må du også være helst "pen / kjekk" og veldig "utadvendt og sprudlende", og du er ikke utadvendt og "sprudlende". Det er nettopp de pene og "sprudlende" som bygger lettest nettverk rundt seg, og jeg vil si at halve utdanningen er nettopp bygging av nettverk og diverse "aktiviteter" knyttet rundt universitetet. 

Du kan selvsagt ta et par "online kurs" slik en annen foreslo her, men det vil alltid være en løsning som aldri kan matche "live" og face - to - face opplevelser / læring, men online kurs er kanskje bedre enn ingenting. 

Anonymkode: 5a26b...e04

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre, så tror jeg at det vil bli veldig vanskelig for deg å "bli noe" med tanke på kravene i dagens samfunn når jeg leser det du opplever, fordi jeg har opplevd mye av det du sier selv. Massiv angst og kroppen er i fullt kampmodus hos deg, akkurat som hos meg. Jeg kaller det "meltdown" på engelsk. Så jeg kjenner meg selv igjen i dette.

Forskjellen er bare at jeg ikke fikk disse symptomene noen år senere, så på din alder hadde jeg ennå en såkalt "optimistisk holdning", men resultatet mitt ble derimot det samme som du nå opplever - nemlig at jeg feilet gang på gang i livet, uten å skjønne hvorfor. Når psyken etterhvert fikk så mye mental juling av alle nederlag, så begynner man å slite med å beholde en "positiv holdning", og kroppen begynner å reagere negativt etter så mye stress over en svært lang periode. 

Kanskje å snakke med en psykolog og se om det ikke ligger noe mer alvorlig bak det du føler og hvordan du reagerer hadde vært en grei start.

Jeg forstår hvorfor du er bekymret fordi dagens verden beveger seg i "enorm" fart og det ser ut til å bare være snart plass igjen til "supermennesker" i tillegg til roboter og digitale programmer. "Vanlige" mennesker har snart ikke en sjanse. Blir du syk, faller du fort utenfor og veien "tilbake" til et arbeidsliv du er kvalifisert til som syk,  er vanskeligere enn fengsel. Det var en som sa til meg at han kom ut av fengsel full av energi, klar for en fresh start i livet, mens de syke kommer haltende ut av sykehuset på krykker eller tvangsdopet fra psykriatisk avdeling før de blir kastet ut av sykehuset og sendt hjem alene og det ligger en del sannhet i det.

Nå for tiden må du også være helst "pen / kjekk" og veldig "utadvendt og sprudlende", og du er ikke utadvendt og "sprudlende". Det er nettopp de pene og "sprudlende" som bygger lettest nettverk rundt seg, og jeg vil si at halve utdanningen er nettopp bygging av nettverk og diverse "aktiviteter" knyttet rundt universitetet. 

Du kan selvsagt ta et par "online kurs" slik en annen foreslo her, men det vil alltid være en løsning som aldri kan matche "live" og face - to - face opplevelser / læring, men online kurs er kanskje bedre enn ingenting. 

Anonymkode: 5a26b...e04

Hvordan går det med deg nå da? Hva driver du med og hvordan har du det?

Anonymkode: 83372...69d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er en stor overgang å begynne på studier. 

Men jeg synes også at det høres ut som du har valgt helt feil studie. Da er det ekstra vanskelig.

Du trenger ikke å studere, men samtidig kan du jo bruke det neste halvåret på å tenke hvilke typer studie du kunne tenkt deg?

Jeg antar, på bakgrunn av det du skriver, at du begynte på ingeniørutdanning? Selv begynte jeg på siv.ing, og fant raskt ut at dette var helt feil for meg. Jeg sluttet etter 6 uker. Men året etter begynte jeg på et annet studie som hadde en del likhetstrekk (master i kjemi), og stortrivdes fra dag én. 

Så det at det du prøvde var feil, betyr ikke at alle studier er feil.  

 

Var jeg deg,  så ville jeg begynt å jobbe, og brukt samtidig tida frem til samordna opptak stenger (15.04) på å tenke grundig igjennom om det finnes studier som virke spennende. 

Anonymkode: deb8d...2b1

Spot on, det var ingeniørstudie ja. Jeg har tenkt og tenkt i flere år, tviler på at jeg er noe klokere neste høst dessverre.

Anonymkode: 83372...69d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du  bør heller prøve å studere nettstudier eventuelt finne en yrkesutdanning. Det er viktig at du kan bruke yrket i bygda du bor i for det virker ikke som om du vil flytte bort der i fra senere heller? Så finn dette først, så kan du finne ut hva du skal bli. 

Anonymkode: 6f4dd...72f

Ja, sånn som det er nå kunne jeg tenke meg å komme tilbake. Men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Tviler på at alle vennene mine kommer tilbake hit, og det er litt vondt å tenke på at alle båndene sakte men sikkert viskes ut. 

Anonymkode: 83372...69d

[AnonymBruker]

Hva med å ta fagbrev relevant til den ingeniørretningen du vil gå? Da gjør du noe fornuftig, samtidig som du kjøper deg litt tid  De fleste arbeidsgivere er veldig glad i den kombinasjonen. Studiet blir nok i tillegg lettere med litt erfaring på baken.

Anonymkode: d2667...4cf

[viren]

Du er 21 år, det er HELT ok at du ikke vet hva du ønsker å jobbe med! At du ikke fant deg til rette på studiet kan ha en haug årsaker, fag, miljø, hjemmelengsel - det betyr ikke at det samme vil skje neste gang. Når det er sagt - jeg ser ikke noe poeng i å studere bare for å studere, og eventuelt pådra seg studielån for ingenting.

Hvis du har mulighet til å få deg jobb på hjemstedet så vil jeg nesten anbefale det, slik at du har inntekt, får opparbeidet deg pensjonspoeng og andre rettigheter, kan få arbeidserfaring og etterhvert flytte for deg selv.

Et alternativ er å sjekke mulighetene for å gå yrkesfag, om det er noe der du kan finne interessant. Det er ikke sånn i dag at man må ta et valg for livet, om du jobber noen år som elektriker, snekker eller hva det måtte være også plutselig får lyst til å bli advokat, så er det mulig. Pust med magen, fokuser på å få deg en jobb og forsørge deg selv, så vil du etterhvert finne ut hva du er god til, hva du liker og hva du ikke liker. 

Det er ingen grunn til å være pessimistisk for fremtiden, dette ordner seg - du trenger bare litt mer tid og erfaring

[AnonymBruker]

Tenker det også er viktig å ta hensyn til hva du er god på - er du god på å lese/skrive men ikke matte blir det helt feil med ingeniør til eksempel.

Kunne det ikke vært en ide å studere på samme plass som noen av vennene dine? Å stå mutters alene på nytt studie er beintøft, det er mange som kjenner på det!

Tror en vesentlig grunn til at du synes det var tøft også er at du har hatt to friår. Man glemmer mye på den tiden, og nivået og tempoet på universitet/høyskole er mye høyere enn VGS, særlig om du har vært på «elitestudie». Sørg for å gjøre noe i år før du prøver igjen på høsten - kanskje nettstudier på BI eller noe? Eller begynn å lese pensum på det du skal studere så ikke starten blir så brå. 

Anonymkode: 6e426...1fd

[Vinterjenta]

Må nok studere. Finne et enklere, mer gjennomførbart studie? Kanskje det vil gjøre det lettere? 

Også øve deg på å bli mer sosial og komfortabel i uvante omgivelser?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Vinterjenta skrev:

Må nok studere. Finne et enklere, mer gjennomførbart studie? Kanskje det vil gjøre det lettere? 

Også øve deg på å bli mer sosial og komfortabel i uvante omgivelser?

studere studere studere!! jeg går så lei! Det eneste folk klarer liksom. Det er så mange studier som ikke gir jobb, og folk studerer bare for å kunne si at "jeg studerer". men etterpå blir man ingenting, man har bare en gjeld. Skal man studere bør det være noe som gir en jobb etterpå altså. 
Selvfølgelig er det greit om du virkelig interesserer deg for noe, slik at du har et miljø å være i, men ellers så nei.

Anonymkode: deca2...dd0

[Slayerzum]

13 minutter siden, viren skrev:

Du er 21 år, det er HELT ok at du ikke vet hva du ønsker å jobbe med! At du ikke fant deg til rette på studiet kan ha en haug årsaker, fag, miljø, hjemmelengsel - det betyr ikke at det samme vil skje neste gang. Når det er sagt - jeg ser ikke noe poeng i å studere bare for å studere, og eventuelt pådra seg studielån for ingenting.

Hvis du har mulighet til å få deg jobb på hjemstedet så vil jeg nesten anbefale det, slik at du har inntekt, får opparbeidet deg pensjonspoeng og andre rettigheter, kan få arbeidserfaring og etterhvert flytte for deg selv.

Et alternativ er å sjekke mulighetene for å gå yrkesfag, om det er noe der du kan finne interessant. Det er ikke sånn i dag at man må ta et valg for livet, om du jobber noen år som elektriker, snekker eller hva det måtte være også plutselig får lyst til å bli advokat, så er det mulig. Pust med magen, fokuser på å få deg en jobb og forsørge deg selv, så vil du etterhvert finne ut hva du er god til, hva du liker og hva du ikke liker. 

Det er ingen grunn til å være pessimistisk for fremtiden, dette ordner seg - du trenger bare litt mer tid og erfaring

Takk for dette! Jeg blir ganske stresset når alle vennene mine og de rundt meg har kommet godt i gang med studier og ser ut til å trives godt. Hovedproblemet tror jeg nok var at jeg valgte helt feil studie for meg, men jeg ble allikevel litt skremt av tilværelsen og miljøet knyttet rundt det. Yrkesfag virker litt interessant, skal jeg være helt ærlig. Men er så usikker, og det er en ganske lang prosess å ta i gang med det nå siden jeg gikk studiespesialiserende på videregående.

Endret 23. november 2019 av Slayerzum

[semperflorens]

Hvorfor må du studere? Skaff deg en jobb isteden. Du kan alltids studere om et par år, hvis du finner ut at det er det du vil da (og det er ikke sikkert at du gjør det). Å  studere bare fordi du "må" studere er tåplig - bortkastet tid og penger.

 

Hvis du på død og liv "må" studere selv om du åpenbart ikke har lyst til det, tenk på hvordan arbeidsdagen vil se ut etter endt studie og velg på bakgrunn av det - altså veldig konkret: sitte på kontor vs være ute, møte kunder vs ikke gjør det, jobbe i team vs jobbe selvstendig, jobbe skift vs jobbe 8-16 osv.osv. Og finn en utdanning som gir deg jobb som passer til de ønskene.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Var en periode det var veldig mye lekser og jobbing på meg også. Jeg studerte flere år noe jeg visste jeg ikke ville, fordi jeg ikke turte å satse på noe jeg faktisk ville.

Fikk veldig gode karakterer de første 2 årene, men var så møkklei. Plutselig var jeg lei av å bare lese og jobbe med ting jeg ikke ville, og ble rett og slett ødelagt av det. Jeg hadde fått det banket inn at man måtte alltid fullføre uansett hva. Det skulle jeg aldri ha gjort. 

om du ikke interesserer deg, må du ikke føle at det ikke går an å slutte. For det går an. Ikke må man ta høyere utdanning om man ikke vil heller. Mange med fagbrev tjener helt greit, og mange faktisk bedre enn noen med høyere utdanning.

Anonymkode: af387...a47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, semperflorens skrev:

Hvorfor må du studere? Skaff deg en jobb isteden. Du kan alltids studere om et par år, hvis du finner ut at det er det du vil da (og det er ikke sikkert at du gjør det). Å  studere bare fordi du "må" studere er tåplig - bortkastet tid og penger.

Det er sant det, har jo jobbet litt i butikk og tjente en god del der. Men jeg kunne ALDRI tenke meg å skulle jobbe i butikk resten av livet! Kjempedårlig betalt, grusomme arbeidstider og noe jeg ikke trives med i det hele tatt. Vet ikke hva jeg skal kunne jobbe med istedet uten noen som helst form for utdanning?

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Var en periode det var veldig mye lekser og jobbing på meg også. Jeg studerte flere år noe jeg visste jeg ikke ville, fordi jeg ikke turte å satse på noe jeg faktisk ville.

Fikk veldig gode karakterer de første 2 årene, men var så møkklei. Plutselig var jeg lei av å bare lese og jobbe med ting jeg ikke ville, og ble rett og slett ødelagt av det. Jeg hadde fått det banket inn at man måtte alltid fullføre uansett hva. Det skulle jeg aldri ha gjort. 

om du ikke interesserer deg, må du ikke føle at det ikke går an å slutte. For det går an. Ikke må man ta høyere utdanning om man ikke vil heller. Mange med fagbrev tjener helt greit, og mange faktisk bedre enn noen med høyere utdanning.

Anonymkode: af387...a47

Så du fullførte det du begynte på? Jobber du med noe innenfor dette i dag, og trives du? Fagbrev frister litt, men fikk på studiespesialiserende på vgs, så blir vanskelig å bytte til yrkesfag nå da.

Anonymkode: 83372...69d

[Vinterjenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

studere studere studere!! jeg går så lei! Det eneste folk klarer liksom. Det er så mange studier som ikke gir jobb, og folk studerer bare for å kunne si at "jeg studerer". men etterpå blir man ingenting, man har bare en gjeld. Skal man studere bør det være noe som gir en jobb etterpå altså. 
Selvfølgelig er det greit om du virkelig interesserer deg for noe, slik at du har et miljø å være i, men ellers så nei.

Anonymkode: deca2...dd0

Alternativet er å være stuck i ufaglært arbeid, og være avhengig av økonomiens endringer. Butikkarbeid blir stadig mer automatisert, flere lavtstående yrker forsvinner. Man TRENGER utdanning nå. Spesielt nå. Det er din trygghet.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Vinterjenta skrev:

Alternativet er å være stuck i ufaglært arbeid, og være avhengig av økonomiens endringer. Butikkarbeid blir stadig mer automatisert, flere lavtstående yrker forsvinner. Man TRENGER utdanning nå. Spesielt nå. Det er din trygghet.

Hva jobber du som?

Anonymkode: 83372...69d