Kan barn tvinges til å dra på samvær når de ikke vil?

[AnonymBruker]

Barnefordelingssak som er gått til hovedforhandling. Barnet fyller 10 år om et par mnd. Barnet er livredd for å være alene med far, fordi far i alle år har drevet alvorlig psykisk vold. Dette er det ingen som ser, annet enn de nærmeste. Når far er under observasjon med barnet oppfører han seg ifølge barnet fint og de har det bra sammen, men forandrer seg med en gang observasjon er ferdig. Dette gjør at mor og barnet har vansker med å bli tatt på alvor. Far ønsker hovedomsorg fordi han mener mor driver med samværsabotasje, når hun nekter å tvinge barnet på samvær. Barnet er veldig tydelig på at det ikke ønsker samvær med far alene, men det er som sagt vanskelig når alle observasjoner er positive og den psykiske volden skjer bak lukkede dører. Er det mulig at far får hovedomsorg når et så stort barn bestemt sier at det overhodet ikke har lyst til å være hos far alene?

Anonymkode: ca338...9f9

[AnonymBruker]

Har sakkyndige snakket med barnet? Barnepsykolog? Barnehus?

Anonymkode: c273c...e01

[AnonymBruker]

Du kan dessverre ikke hindre samvær. Barnet har plikt til å besøke far, det er hans rett

Anonymkode: 042a4...0fe

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan dessverre ikke hindre samvær. Barnet har plikt til å besøke far, det er hans rett

Anonymkode: 042a4...0fe

Barn plikter ikke. Barn har rettigheter. Ikke plikter. 

Anonymkode: d55f7...115

[Noname55]

Jeg håper for all del barnet har snakket med sakkyndig. Selvfølgelig skal ikke barnet presses til samvær om det ikke vil!!! Jeg håper du og barnet har fått frem hvordan dette fungerer. Eksempler på hvordan barnet utsettes for psykisk vold når det er hos faren? Jeg mener også du bør forsøke å få dommeren til å snakke med barnet, særlig dersom dette med psykisk vold ikke kommer frem i sakkyndigrapporten.

Mitt barn ble, etter mye om og men, hørt av dommeren i saken. Sakkyndig prøvde knapt å få noe ut av barnet, noe. I retten fikk jeg formidlet at jeg visste at barnet ønsket å bli hørt (men var sliten han også etter mange strevsomme år relatert til sin far). Dommeren var veldig flink, mye flinkere enn sakkyndig, og hadde en halvtimes prat med han i retten sammen med sakkyndig. Da ble han endelig hørt, takknemlig for det.

Send gjerne PM.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan dessverre ikke hindre samvær. Barnet har plikt til å besøke far, det er hans rett

Anonymkode: 042a4...0fe

Dette er feil, ett barn er ikke pålagt plikt til å besøke samværsfar/mor, foreldrene har heller ikke rett på samvær. 

Det er BARNET som har rettigheter til samvær med begge foreldrene, og ønsker ikke barnet dette så skal barnets ønske vektlegges. Særlig etter fylte 10 år så skal barnets ønske veie tungt

Anonymkode: 9ecb6...18e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan dessverre ikke hindre samvær. Barnet har plikt til å besøke far, det er hans rett

Anonymkode: 042a4...0fe

Det er det dummeste jeg har hørt! 

Det Er en grunn til at det ble endret til foreldreansvar fra foreldrerett. 

Ingen barn har rett til sine barn, men alle foreldre har et ansvar ovenfor dem.

Et barn som er 10 år skal høres ifølge loven. Nå er det slik at de skal høres, men det betyr ikke at det blir som 10åringen ønsket. 

Det eneste du kan gjøre nå, er å si til sakkyndig at det er kjempeviktig at hn snakket med barnet. Og så skal du si til barnet at uansett, så er det viktig at hn snakker sant under samtalen, og at det kun er da psykologen kan hjelpe. 

Legger du ord i munnen på barnet, så vil sakkyndig merke det. 

Og du? Er du redd for barnet ditt, så er det din plikt å sørge for at barnet ditt ikke lider skade. Mitt forslag er at du kommet med forslag til løsninger. Altså, foreslå at samvær skjer på dagtid, ute blant folk f.eks.

Eller at samvær skjer under tilsyn av besteforeldre, og at det er hans foreldre som har hovedansvaret under samvær. Vri hjernen din, barnet har rett på sin far selv om det ikke er optimalt, men det må skje under ordnede forhold, som gjør at gutten slipper å være redd.. 

Anonymkode: 07539...e68

[Noname55]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er feil, ett barn er ikke pålagt plikt til å besøke samværsfar/mor, foreldrene har heller ikke rett på samvær. 

Det er BARNET som har rettigheter til samvær med begge foreldrene, og ønsker ikke barnet dette så skal barnets ønske vektlegges. Særlig etter fylte 10 år så skal barnets ønske veie tungt

Anonymkode: 9ecb6...18e

Ja, og alle barn som er vurdert "kompetente" til å ha egen mening om dette skal høres, uavhengig av alder. Mitt barn fylte 7 år like i forveien av saken i retten, jeg er skremt over at ikke sakkyndig gjorde flere forsøke på å få han til å snakke.

Min erfaring er dessverre at rettsapparatet er ute med "piggene" overfor oss mødre, jeg tror kanskje årsaken til at jeg/vi tross alt ble hørt er fordi jeg ga så klart uttrykk for at jeg virkelig ønsket at det skulle være kontakt mellom barnet og dets far, men at faren regelrett spente ben på seg selv ved å kreve for mye for fort. Han "krevde" at samvær skulle gjennomføres til tross for barnets vegring, dermed en spiral der barnet vegret seg mer og mer. Barnet ønsket ikke å overnatte, faren presset på og gjorde samvær så uforutsigbart for barnet og meg (jeg prøvde jo å skjerme barnet så godt jeg kunne). Masse greier. Til tross for ny avtale i retten (hovedforhandling med gjort om til saksforberedende) der faren skulle ta mer hensyn til barnet så holdt det vel i 3 dager etter rettsmøte. Jeg forsøkte i ytterligere en måned, da satt jeg foten ned. Nå er nok nok. Jeg oppfattet også at sakkyndig var enig med meg, hun sa vel direkte da til faren (vi hadde et møte på hennes kontor) at du må tilpasse deg barnet og roe ned. Han nektet å høre, fastlåst i egne mønstre.
Vi har det bedre og roligere nå, endelig!

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er feil, ett barn er ikke pålagt plikt til å besøke samværsfar/mor, foreldrene har heller ikke rett på samvær. 

Det er BARNET som har rettigheter til samvær med begge foreldrene, og ønsker ikke barnet dette så skal barnets ønske vektlegges. Særlig etter fylte 10 år så skal barnets ønske veie tungt

Anonymkode: 9ecb6...18e

Hahahahaha

I praksis blir barn tvunget, og mor får bøter hvis hun ikke tvinger. Hvis hun er heldig og ikke mister omsorgen. «Foreldrefiendtlighetssyndrom» kaller de det. Ikke at seriøse fagfolk tror at noe sånt fins, men det brukes.

Anonymkode: 9a3fb...aac

[AnonymBruker]

Ts, her. Barnet har hatt en kort samtale med sakkyndig, som sier at barnet er veldig tydelig på at det ikke vil. Sakkyndig har og observert far og barn sammen og sier at det ser ut som om barnet har det fint sammen med far. Når barnet kommer hjem forteller det at far bare later som når andre er tilstede og forandrer seg og blir kald og ekkel så fort han ikke er under observasjon. Mor føler at hun og barnet blir satt i et dårlig lys, når de forteller en ting, men sakkyndig observerer noe annet. Mor har prøvd i nesten tre år å få til en samværsavtale med far, både på familiekontor og i retten, men barnet vegrer seg mer og mer. Nå er mor redd for at far faktisk får hovedomsorg, ettersom hun ikke føler at hun og barnet blir tatt på alvor og far er flink til å snakke for seg. 

Anonymkode: ca338...9f9

[AnonymBruker]

Snakker bare av egen erfaring. Det var ofte jeg ikke ville til pappa i hans uker, og noen ganger ville jeg ikke til mamma. Hadde ingenting med psykisk vold eller at jeg ikke hadde det bra å gjøre. Var bare at jeg noen ganger ville være litt lenger hos den ene parten. Mamma snakket alltid nedlatende om det å reise til pappa, og jeg tror dette ofte var grunnen til at jeg så ofte ikke ville dit. Hun sa aldri et godt ord om han, og hun oppmuntret meg aldri til å være med han. Satt bare opp en trist mine som om jeg var verdens mest uheldigste barn som måtte til han. Trodde på det noen ganger. 

Nå er jeg voksen, og jeg ser med skrekk på hvor enorm påvirkning foreldre har på barna sine. Det å være negativ ovenfor den andre forelderen kan være utrolig ødeleggende. Mamma mente pappa var psykopat og mishandlet oss psykisk. I dag er ikke dette min oppfatning. Pappa er en helt vanlig mann, og jeg har aldri opplevd han som en mishandler. Han snakket aldri stygt om mamma, han har alltid vært der for oss. Selv når familiekonfliktene stod på som verst sa han aldri et negativt ord om henne. Han forsøkte å skjerme oss mest mulig, og det setter jeg veldig pris på i dag. Bitter på mammas oppførsel. 

Anonymkode: 7072f...a64

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts, her. Barnet har hatt en kort samtale med sakkyndig, som sier at barnet er veldig tydelig på at det ikke vil. Sakkyndig har og observert far og barn sammen og sier at det ser ut som om barnet har det fint sammen med far. Når barnet kommer hjem forteller det at far bare later som når andre er tilstede og forandrer seg og blir kald og ekkel så fort han ikke er under observasjon. Mor føler at hun og barnet blir satt i et dårlig lys, når de forteller en ting, men sakkyndig observerer noe annet. Mor har prøvd i nesten tre år å få til en samværsavtale med far, både på familiekontor og i retten, men barnet vegrer seg mer og mer. Nå er mor redd for at far faktisk får hovedomsorg, ettersom hun ikke føler at hun og barnet blir tatt på alvor og far er flink til å snakke for seg. 

Anonymkode: ca338...9f9

Har du og barnet formidlet dette til retten/sakkyndig? Hva opplever barnet som er psykisk vold? Jeg skjønner at sakkyndig kan stusse når de observerer et ok samspill, her må din advokat få frem at barnet er lojalt og tross alt helst ønsker ting skal være bra og dermed gir faren nye muligheter gang på gang.. dette skulle sakkyndig vært flinkere til å avklare gjennom dialog med barnet. 

Hvor mange ganger har sakkyndig observert samspillet deres, har vedkommende kommet også uten avtale (da klarer man jo ikke å dekke over ofte).

Min opplevelse er dessverre at sakkyndig ikke gjør mer enn de må, og konkluderer altfor raskt.

Jeg fikk et råd av min advokat, du må la barnet bli hørt. Han fikk sagt rett ut til faren at han ikke ville bli med han, og faren viste sitt sanne ansikt og klikket. Barnet ble nok en gang skremt. Faren hadde også besøksforbud en periode.

Når man ikke har så god relasjon må man bruke tid til å gjenopprette, bygge tillit. Vise at en tåler barnas følelser. Faren her nektet det, han krevde å være likestilt med meg selv om han hadde prioritert bort barnet lenge. (Og pga psykisk sykdom evner han ikke å sette andre enn seg selv først). Barnet skulle tilpasse seg faren, ikke motsatt, og faren gjorde det svært uforutsigbart for barnet (tvang barnet med til mennesker barnet var utrygg på etc.).

Fælt å ikke kunne skjerme barnet sitt fullt og helt, at det du forteller ikke blir lyttet til og bli anklaget for at det er en selv som har påvirket barnet.

Dessverre tilsier vel det at det er foreldre som påvirker barna sine negativt, så det hjelper ikke at en selv vet en kan stå rakrygget. 

Du må bare ikke gi opp ❤

Anonymkode: e0af0...f24

[AnonymBruker]

I alle mine omganger med sakkyndige og retten, har jeg alltid kunne ringe sakkyndig om jeg lurte på noe eller for å finne løsninger. 

Det synes som dere har hatt begrenset med samtaler med sakkyndig. En samtale med barnet før en hovedforhandling når barnet er nesten 10 år er lite. 

Kan du gi barnet alternativer til samvær? At de feks skal være ute i det offentlige? Noe som barnet liker. Barnet har vel også en telefon. Da kan barnet feks om noe endrer seg, ta kontakt med deg også bli hentet. Jeg antar barnet har en telefon. 

Å bare si nei til planlagt samvær, tar seg dårlig ut, spesielt rett før en hovedforhandling. 

Anonymkode: c4e73...39a

[AnonymBruker]

Spør barnets lærer om han/hun kan uttale seg om barnets oppførsel på skolen i forbindelse med samvær med far.  

Anonymkode: b13aa...4b1

[Gjest Sirisiri10]

Jeg stusser over at de faktisk ikke finner noe på observasjonen hvis det er så ille som du mener. Da ordner du eventuelt nye observasjoner. 

Jeg tenker det har mest med din rolle som mor å gjøre og dine følelser ovenfor far. Det kan sette barnet i en vond situasjon hvor barnet føler en må velge. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sirisiri10 skrev:

Jeg stusser over at de faktisk ikke finner noe på observasjonen hvis det er så ille som du mener. Da ordner du eventuelt nye observasjoner. 

Jeg tenker det har mest med din rolle som mor å gjøre og dine følelser ovenfor far. Det kan sette barnet i en vond situasjon hvor barnet føler en må velge. 

Du har tydeligvis ikke vært utsatt for en psykopat eller narcissist. Slike er verdensmestere å vise et glansbilde utad, mens de terroristerer sine nærmeste. Straff venter om ikke de nærmeste gjør gode miner til slett spill i andres nærvær. Det er ikke for ingenting at en kaller det psykisk vold.

Anonymkode: e0af0...f24

[Gjest Sirisiri10]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har tydeligvis ikke vært utsatt for en psykopat eller narcissist. Slike er verdensmestere å vise et glansbilde utad, mens de terroristerer sine nærmeste. Straff venter om ikke de nærmeste gjør gode miner til slett spill i andres nærvær. Det er ikke for ingenting at en kaller det psykisk vold.

Anonymkode: e0af0...f24

Etter Ts sin beskrivelse vil jeg si at psykopat er han ikke. 

Jeg har vokst opp med en narcisstisk mor så jeg kjenner til det godt. Men hvis de skulle observert meg, eller mine søskne så hadde et trent øye sett at noe var galt. Ofte blir også barn veldig knyttet til en narcissist, altså et avhengighetsforhold som ikke er sunt. Narsisdter har heller ikke lett for å slippe partneren sin. 

Men jeg er helt enig med deg at det godt mulig er en narsissist, det kan likeså være mor som fyrer opp barnet her. 

Uansett, hvis far en mentalt syk og det går utover barnet må Ts få til flere observasjoner og samtaler med barnet. 

[AnonymBruker]

Ts, igjen. Barnet har vært på en times observasjon hos far. Barnet fortalte selv at det var hyggelig og at far var snill sålenge sakkyndig var tilstede. Barnet skal på en ny observasjon til uken, da skal barnet først være alene hos far og så skal sakkyndig komme senere. Barnet nekter dette og er livredd for å være alene med far. Mor og øvrig familie har prøvd å godsnakke og fortelle at de blir glade dersom far og barnet kan kose seg sammen, men barnet er helt låst og blir på gråten jo mer press det blir på at barnet bør reise til far. Dette har vært forsøkt formidlet til sakkyndig, som synes det er rart at barnet sier dette når det virket fornøyd og rolig under observasjon.

Anonymkode: ca338...9f9

[AnonymBruker]

Jeg ble tvunget til å reise til min far på helgebesøk fra jeg var 8-9 år.. hadde ikke lyst, og skreik og stakk av hver gang jeg skulle dit.. mamma sendte meg dit fordi hun trengte også litt fri. Pappa var likegyldig og ville egentlig ikke ha oss der.. han var mest opptatt med å drikke og dra på byen. 

Da jeg var 15 år slapp jeg å dra dit mer.. fikk angst. 

Barn blir født, de velger ikke sine foreldre. Foreldre skiller lag og vil dele på barnet slik at begge blir tilfredsstilt. Hva med barnet? Hva med barnets ønsker? 

Hvis barnet kun ønsker å være hos mor skal de få lov til det - og motsatt. 

 

Anonymkode: 75d74...7a5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har tydeligvis ikke vært utsatt for en psykopat eller narcissist. Slike er verdensmestere å vise et glansbilde utad, mens de terroristerer sine nærmeste. Straff venter om ikke de nærmeste gjør gode miner til slett spill i andres nærvær. Det er ikke for ingenting at en kaller det psykisk vold.

Anonymkode: e0af0...f24

Man kan kanskje ikke se noe hos far, men barnet burde vel vist tegn på utrygghet? 

Anonymkode: 07539...e68