Å oppdra barn når en selv sliter

[AnonymBruker]

Jeg er mor og bekymrer meg for om jeg er "god nok" for barna mine. Jeg er sosialt klønete, har alltid vært litt "nerd" og har ikke stor omgangskrets. Jeg har ingen diagnose (har aldri blitt utredet), men mistenker selv at det er noe "unormalt" med meg.

I forhold til barna mine, så har jeg aldri mishandlet dem på noe vis. Jeg er glad i dem og prøver så godt jeg kan å gi dem en trygg og god oppvekst. Problemet er bl.a at jeg ofte ikke vet hva som er riktig. Jeg leser om barneoppdragelse, går på kurser/foreldremøter i regi av kommunen, barnhagen, skolen osv og prøver å ta til meg kunnskap på den måten. Jeg hører og observerer også hvordan andre foreldre oppdrar sine barn og prøver å lære fra det, men er likevel redd for å mislykkes som mor. Jeg må på en måte lære alt før jeg vet hva som er "riktig". Jeg mangler en slags instinktiv kunnskap om barneoppdragelse, sosiale regler osv, som andre voksne ser ut til å ha i seg.

Et konkret eksempel kan være en tur på lekeplassen. Så lenge barna leker innenfor det som er tenkt på den lekeplassen (husker fram og tilbake, klatrer "fint" i klatrestativet, rutsjer på rutsjebanen osv), er alt greit, men jeg sliter med å vite hva jeg skal gjøre når de leker litt "utenfor" boksen. Andre foreldre ser ut til å ha en instinktiv kunnskap om hvor grensene går, mens jeg mangler dette. Når er det greit at barna klatrer på taket av en liten bod, snurrer rundt og rundt på "edderkopphuska" i stedet for fram og tilbake, klatrer i trær osv? Noen ganger opplever jeg at slike ting ikke er lov (fare for at barna skader seg, utstyret blir ødelagt osv), mens andre ganger står foreldrene rundt og aksepterer det jeg kanskje tenker ikke er "lov"/greit. Jeg har alltid hatt en veldig stor respekt for regler, så om det ikke er lov å klatre på et tak, så er det ingen unntak i mitt hode. Andre foreldre ser ut til å instinktivt vite om det er greit i akkurat denne situasjonen (regner med de gjør vurderinger som at boden er lav, så det ingen stor fare for skader, taket er sterkt/tåler belastningen av barn oppå det osv), mens jeg er livredd for å gjøre en feil vurdering og bli sett på som en dårlig mor eller forvirre barna mine med å tillate noe som vanligvis ikke er lov.

Jeg skjønner selv at jeg ikke er helt normal som tenker slik som dette, men kan ikke noe for det. Som barn, var jeg alltid pliktoppfyllende og gjorde selv aldri noe "ulovlig" med viten og vilje. Regler var absolutte i mitt hode og jeg ble stresset av at andre barn tøyde grensene. Nå synes jeg det er utrolig slitsomt å hele tiden være i tvil om hva som er rett og galt overfor egne barn. Jeg er den voksne og skal liksom vite dette instinktivt.Verden er ofte ikke svart/hvit, men gråsonene er for meg utrolig vanskelige å forholde seg til. 

Jeg har aldri fortalt noen om disse tankene, ikke engang barnas far, da jeg er redd for å nærmest bli sett på som uskikket som mor. Jeg er blitt en mester i å skjule min usikkerhet overfor andre, noe som kanskje fungerer fordi jeg sjelden slipper andre tett innpå meg.

Problemet mitt nå, et at denne usikkerheten og skuespillet for å skjule det, sliter meg ut. Jeg er også livredd for at jeg skader barna mine med min usikkerhet. Ser ikke helt hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen, men mulig det er en eller annen form for hjelp tilgjengelig der ute? Noen som har noen råd/tips å komme med?

Anonymkode: c3a75...655

[AnonymBruker]

Tro meg, de tankene du har har vi ALLE SAMMEN. Alle blir usikre, noen er til og med usikre på om de gjør ting riktig hele tiden. Det er bare det at man ikke snakker om det, ihvertfall ikke åpent. Det er absolutt ikke noe galt med deg  

Anonymkode: 74da7...f62

[AnonymBruker]

Vi har nok slike tanker alle sammen. Også må man huske at barn lærer av å gjøre feil. Les om risikofylt lek. Folk er nok uenige der. Selv mener jeg at barn fint burde erfare at enkelte valg de tok i lek kanskje var et dårlig valg. Det er faktisk bra at de faller og slår seg i blant. 

Så har jo faktisk barn en del kontroll, selv om de er små. De er eksperter på klatring og balansering bare de får øvd seg på det. 

Snakk med barnet om å være forsiktig, men la det få prøve. Om de begir seg ut på livsfarlige prosjekter, så vil du kjenne igjen det. Det går helt fint om barnet klatrer på taket av et lite skur, men om det prøver å gå ut på tynn is når dere er på tur ved tjernet, så er jo ikke det greit. Du lar det heller ikke leke nærme veien, eller rote i søppelkasser. 

 

 

Anonymkode: 13da6...39a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du finner en mamma som ikke tviler på om det de gjør er rett innimellom. Selv er jeg hønemor. Som igjen gir en del utfordringer fordi jeg aldri vet sikkert om det faktisk er greit å holde hjemme fra skole, blande meg i sosiale ting som skjer osv. Jeg vil bare at ungene skal ha det bra. Jeg skravler mye, for mye til tider, og har garantert sagt mange ting til både barnehage og skole som bare er teit. Men hva så da? Vi er alle ulike, og sammen lager vi et felleskap som alle kan ta lærdom av. Jeg er helt sikker på at jeg kunne lært mye av deg, og sikkert du av meg også. Å være forelder er en lang læreprosess som til tider er full av tvil.

Anonymkode: 8de7e...760

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at alle er usikre innimellom, men jeg er det nesten hele tiden og det gjør meg så sliten. Kan ikke forestille meg at det er vanlig å være så usikker som jeg er, men kanskje jeg overvurderer alle andre. 

 

Anonymkode: c3a75...655

[AnonymBruker]

Det har vært mange ganger i min sønns oppvekst at jeg også har vært i tvil om hva som er rett. Ting jeg ikke fikk lov til som barn, kanskje jeg gjorde feil i å tillate min egen sønn å gjøre det? For eksempel var det på 70- og 80-tallet ingen nåde, alle skulle UT og leke, nesten uansett vær. Kom dere ut! Jeg selv som mor og voksen derimot, jaget aldri sønnen min ut om jeg synes været var ufyselig eller det var vær jeg selv ikke ville ønsket å være ute i.

Etter noen år med å jage han ut på sommeren og ikke sitte så mye inne, så gav vi etter til slutt. Det ble for mye kjefting og mas hver eneste dag for å få han ut, så til slutt sa vi bare ok, bare sitt der og spill på videospill om det er det du vil! 

Vi fikk en mye fredeligere hverdag uten kjefting og stress etter det. Særlig jeg, som var den som stort sett var hjemme og måtte ta meg av barnet. Far var enten på jobb eller ute på et eller annet på de tidene på døgnet.

Noen mødre får sikkert bakoversveis og føler for å ringe politiet av å høre noe sånt, men det var altså sånn vi gjorde det. Vi begrenset ikke skjermbruken lenger.

Alle foreldre er ulike.

Anonymkode: 5a216...d5d

[AnonymBruker]

Oi, vi alle har det sånn innimellom. 

Og om du prøver å finne ett mønster i de sosiale "reglene" feks på en lekeplass så er det ikke rart du sliter. Det er jo helt avhengig av barnet. Noen barn kan henge opp ned i ett tre som en fireåring uten at det er ett problem, men en på 7 kan plutselig ikke gjøre det fordi det er krise. Rett og slett fordi barn er forskjellige og har ulike ferdigheter. 

Så lenge man ikke sniker i kø, ungene ikke er slemme mot andre barn eller ungene tar lekene til noen så er det fritt frem. Det er DU som kjenner dine barn og hva du mestrer, derfor er det du som bestemmer reglene for DINE barn. Selv om de ved siden av deg har andre regler. 

De på lekeplassen her hos meg tror jeg er en skikkelig kjeftesmelle. Jeg hever stemmen OFTE 😂 Min eldste sønn har problemer med hørselen og tror han er supermanm, men det vet jo ikke de. Så jeg ser jo selv hvordan min oppførsel virker. Men ingen har vist noe som helst reaksjon på hvordan jeg oppdrar. Rett og slett fordi folk stort sett passer sine egne saker og er opptatt med sitt. 

Prøv å slapp av TS. Så lenge ungene dine er snille og greie mot andre barn så skal det godt gjøres å bryte noen "regler". 

Anonymkode: f93ce...a48

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at alle er usikre innimellom, men jeg er det nesten hele tiden og det gjør meg så sliten. Kan ikke forestille meg at det er vanlig å være så usikker som jeg er, men kanskje jeg overvurderer alle andre. 

 

Anonymkode: c3a75...655

Du overvurderer nok andre. Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver . Selv opplevde jeg at det ble bedre med barn nr 2 og 3. Men selv nå kan jeg overhode ikke reagere på noe andre foreldre reagerer på. Så tenker en "er jeg helt bortreist eller?". En gjør så godt en kan og så er det viktig med en middelvei. At barna får prøve seg og utforske innenfor rimelighetens grenser. Men så er jo det subjektivt, og det må vi tåle 😊

Anonymkode: 39837...971

[AnonymBruker]

Har du hørt om Winnicotts «good enough mother»? Hvis ikke - google det ❤️

Anonymkode: 97e4a...3b7

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør dele det med partneren din. Du kan jo også i blant spørre folk litt? "Synes du det er greit at sånn og sånn", "da ditt barn var x antall år fikk hen lov til det og det", "hva synes du om å gjøre sånn?" osv. Bare spør litt forskjellige folk du vet har barn litt i blant. Etterhvert blir du jo mer og mer komfortabel med dine grenser. Generelt bør du jo bare gjøre og tillate det du synes er fornuftig. Er du rett for at de skader seg når de er på taket?  Er det høy risiko? Da får de ikke lov.

Anonymkode: 32c21...310

[AnonymBruker]

På en lekeplass så tenker jeg ofte grensene går iforhold til hva som er sikkert. Hvis barnet kan skade seg eller ikke er stor nok for å utføre aktiviteten så avbryter vi og prøver å finne på noe annet.

Det samme gjelder overfor samhandling med andre barn. Det er ikke lov å slå,dytte,sparke,ta leker, må vente på tur eller ikke si noe sårende.

Bortsett fra dette så føler jeg det er "få" regler på en lekeplass. Jeg synes det er bra at barna utforsker innenfor deres ferdighetsområde. Om barnet vil balansere på kanten av sandkasse er sitte på taket av lekehuset så er det fin motorisk utfoldelse. Strengere regler kan man heller håndheve innendørs. Barn må få lov å utforske fritt (så lenge det ikke er farlig) på et område i livet og lekeplassen er perfekt sted for dette.

Anonymkode: b264f...b3e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, og føler meg mye mer usikker enn alle andre. Jeg har generelt dårlig selvtillit og tviler på alt jeg gjør, uavhengig av barnet. Jeg sliter med å irettesette barnet foran andre og være en tydelig forelder. Sette grenser og gi riktige konsekvenser ut i fra hva barnet har gjort. Er livredd for å gjøre gjentakende feil, som kan "skade" barnet senere i livet. Jeg sliter mye med meg selv, og vet at jeg kunne vært mer aktiv i barnets liv, og sliter med å oppmuntre og spre positivitet, fordi min egen tilværelse er så vanskelig. Jeg er også ganske klein sosialt og har ikke så mange rundt meg. Det føler jeg også at påvirker barnet mitt, som i motsetning til meg, er veldig sosial og utadvendt. Jeg vil jo ikke at min dårlige selvtillit skal smitte over på barnet mitt. Jeg ser også at jeg kan gi barnet mitt litt friere tøyler enn mange av de andre barna i klassen, og da er jeg så redd for å bli sett på som uansvarlig, fordi alle de andre skygger barna sine over alt. Det er slitsomt å være forelder, når man er så kritisk til seg selv😏

Anonymkode: 507cc...0cf