Føler meg presset og kontrollert av barnefar

[AnonymBruker]

Hei, kloke mennesker.

Jeg skriver her fordi jeg ønsker tilbakemelding fra noen som ikke kjenner meg eller min samboer og som ikke automatisk tar mitt parti (som venninner og mamma gjør). Jeg er nemlig forvirret, fortvilet og utslitt av situasjonen jeg er i. 

Jeg skal forsøke å skrive dette så kort og konkret som mulig. 

Min samboer og jeg har to tette barn, som fortsatt er veldig små (ca. 2 og 3 år). De går i barnehage og stortrives. De går til og med på samme avdeling (så de har hverandre) og elsker både tantene og de andre barna.

Problemet er at samboeren presser meg noe enormt til å hente veldig tidlig i barnehagen. De leveres av han rundt kl 08.30, og så vil han at jeg skal hente senest kl 15. Jeg jobber fulltid og har ca. 45 min reisevei hver vei, så det er helt umulig for meg å hente før kl 16. Personlig syns jeg ikke det er noe galt at barna er i barnehagen fra kl. 08.30-16.00, men for han er det krise. De siste 24 timene har han kjeftet meg huden full, og sagt at jeg er en dårlig mor, at jeg nedprioriterer barna og bare er opptatt av "karriere". Alt jeg vil, er å kunne fullføre jobben min på en helt normal måte, og ellers være sammen med barna mine, som jeg elsker over alt på ord. 

Samboeren min spiller veldig mye på dårlig samvittighet og bruker barna mot meg. Sier at de trenger mamman sin, at de gråter mye når jeg er borte, at jeg kommer til å angre på at jeg jobbet "så mye", men sannheten er (som sagt) at jeg jobber helt normalt - altså fra kl 08.00 til cirka kl.15.30. Deretter drar jeg rett hjem og er sammen med barna, og i helgene er jeg alltid sammen med dem. 

Han mener jeg burde redusere stillingen min (men han tilbyr seg ikke å kompensere for det jeg da vil tape av inntekt/pensjon), eller at jeg burde sykemelde meg (jeg går på antidepressiva og har vært litt sykemeldt de siste to månedene, men ønsker ikke det lenger). 

Jeg har sagt at jeg kan klare å hente tidligere i barnehagen hvis jeg får ta vår felles bil til jobb, men det får jeg heller ikke. Den skal han ha - til tross for at han er frilans, har hjemmekontor og sjeldent trenger forlate huset. Han vil dog ha bilen hjemme i tilfellet (merk: i tilfellet) han skulle trenge den. Da jeg for noen dager siden spurte (for hundrede gang) om jeg kunne ta bilen til jobb fordi jeg var så trøtt og sliten, sa han at det ikke engang var noe å diskutere.

Videre kan jeg nevne at jeg ikke får lov til å skille barna fra hverandre - dvs. finne på noe med barne en av dem. Et par timer går kanskje greit, men da jeg ville ha med en av dem på hytta til moren min i 24 timer, ble det helt ramaskrik, og jeg fikk igjen beskjed om at jeg var en dårlig mor og at det ville skade barna. Han vil at vi alltid, alltid skal være sammen, hele familien, men helt ærlig syns jeg dette er veldig slitsomt, spesielt fordi vi har to gutter som er tette i alder og som krangler myyye om leker og som girer hverandre noe fryktelig opp. Hver gang jeg  bare er sammen med en av dem, er alt mye roligere og koseligere, og jeg er overbevist om at de bare har godt av litt kvalitetstid med en av foreldrene. Ifølge samboeren, er dette helt feil. 

Ellers så hakker han på meg hele dagen lang. Jeg gjør alltid noe feil i hans øyne - alt fra hvordan jeg lager mat til hvordan jeg leser et eventyr er feil. Jeg vasker klærne feil og setter inn i oppvaskmaskinen feil, men aldri om han gjør det selv. Tar jeg opp fordeling av husarbeid, så blir han alltid veldig vanskelig og argumenterer og diskuterer så mye at jeg bare blir sliten og gir opp. Så da gjør jeg absolutt alt husarbeid selv. 

Han har også diktert kostholdet vårt i mange år. Det har blitt bedre nå, men i flere år kunne vi ikke spise ditten og ikke datten, alt skulle være økologisk og kortreist, og alt skulle tilberedes på den og den måten, og barna skulle ikke ha brødskiver, men spesiallaget "supermat" i matpakka hver eneste dag, og de skal ikke bruke vanlig tannkrem fra butikken (men en spesialbestilt og supernaturlig fra typ USA). Kom jeg hjem med noe fra butikken som han ikke "godkjente", så kunne han finne på å bare kaste det. Som sagt, så er det en del bedre nå, men jeg vil si jeg har levd under strengt kostholdsregime i cirka to år og at det har gått hardt utover mitt forhold til mat. 

Hver gang jeg forsøker å ta opp alle disse tingene med han, så ender det opp med at det er jeg som er dum og rar og som tar feil etc., og til slutt ender jeg opp med å tvile på meg selv. Noen ganger sier jeg at jeg bare vil at vi skal ha det litt "normalt", men det bare ler han hånlig av, for han/vi er "jo mye bedre enn som så". Vel, jeg går på antidepressive og har det elendig, så det sier vel sitt.

Uansett: Jeg blir som sagt forvirret av dette forholdet og lurer ofte på om det er meg det er noe galt med. Her om dagen googlet jeg "am i a good mom", og det sier litt om hvor mye han får meg til å tvile på meg selv.

 

Hva tenker dere om alt dette?

 

Tusen takk for kloke innspill!  Stor klem fra meg 

 

Anonymkode: d1004...766

[AnonymBruker]

Jeg synes han virker som en kontrollrunde drittsekk (unnskyld fransken) hva gjør du med en fjott som han, og hvorfor henter ikke han barna tidlig når han uansett jobber hjemme??

Anonymkode: 7e202...3f5

[AnonymBruker]

Ingen tvil om hvem som er god forelder av dere. Enig med den over her. Kontrollerende drittsekk! 

Anonymkode: 2ad48...a5c

[SoWhat?]

Han har klart å få deg så usikker at du tviler på deg selv, de rundt deg og nå må du spørre her. Du er på vei til å bli ødelagt av ham, å miste deg selv helt. Jeg tror det er noe helt galt med ham, ingen normale mennesker psyker ned noen på den måten han gjør. Alt du gjør er feil? 

Det beste hadde vært å komme seg bort fra ham, for dette vil prege barna deres når de vokser opp. Du er allerede deprimert, og kuet, og det vil neppe bli bedre.

Det går selvfølgelig an å søke profesjonell hjelp for dere som par, men jeg har mine tvil om han som "kan og vet best" hele tiden, vil gå med på det. Hva du velger å gjøre er opp til deg, men du bør stole på de rundt deg. 

[AnonymBruker]

Høres litt rart ut. Jeg tror ikke at jeg hadde trivdes i en sånn situasjon. Men hvordan var han før? Og kan dere kjøpe en bil til? Hvis dere ikke bor i byen, kan det være lurt å ha hver sin bil når man har barn. 

Han virker veldig stresset ut fra det du skriver. Og kontrollerende. Hvordan taklet han det at du var syk. Kan det være at han trenger litt avlastning av deg, rett og slett? 

 

Anonymkode: 5fb8a...221

[AnonymBruker]

Grøss for et liv, ikke rart du er på antidepressiva. Vil du virkelig fortsette å ha det slik?

Anonymkode: 9f1ae...2a1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det forholdet ikke er liv laga. Han er ingen god far og hvert fall ikke en god partner! Han krever og krever, men gjør ikke en tøddel for å tilrettelegge for det han ønsker, heller motsatt. 

Han driver med psykologisk terror ved å bryte deg ned og rakke ned på deg på den måten. 

 

Anonymkode: 883d9...057

[AnonymBruker]

Dette går jo utover helsen din! Her må det store forandringer til! Dette er ikke ett normalt forhold. Mannen din høres psyk ut. 

Anonymkode: dee10...d2b

[AnonymBruker]

Høres ut som en syk mann. Dette er mishandling. 

Anonymkode: e212a...e9f

[Juniper]

Jeg forstår jo hvorfor du har vært sykemeldt og må ha antideprisiva! Han gjør deg syk! 

Det er ikke normalt å oppføre seg sånn! 

Felles betyr ikke at han bestemmer over det. Felles betyr at dere har like mye å si! 
Jeg tror du trenger å komme deg vekk fra han, om han ikke er villig til å justere seg i samlivsterapi! Han psyker deg ut, hakker og mobber! Du ødelegger helsa på det forholdet! Og trolig får han deg til å tvile på egne vurderinger og tolkninger. 

 

[kisskissbangbang]

Han mishandler deg. Dette er alvorlig, og du burde ta kontakt med noen som hjelpe deg ut av dette. Det er farlig og ødeleggende for både deg og barna. 

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke han hente i barnehagen? Det virker som han har mer fleksibel arbeidsdag enn deg. 

Anonymkode: 4b152...7d0

[AnonymBruker]

Du er sammen med et svin !  Du skulle aldri blitt sammen med ham og hvertfall ikke fått barn med ham..

Men nå er det slik situasjonen er . Din mor og dine venner tar din side fordi de ser galskapen i mannen din. 
Du kommer til å trenge hjelp , mye hjelp , i fremtiden hvis du skal la ham fortsette denne torturen av deg .
Han kan hente dem i barnehage, han sitter jo hjemme med BIL !  Forlange at du skal ta 80 prosent stilling så du kan hente dem tidligere???  Fy f...  😤😡

Du er sammen med noe som ligner på en psykopat , les om dem og hvordan de psyker ned folk rundt seg.
Du har min dype medfølelse for jeg vet hvor grusomt et slikt forhold er og føles etter noen år
Pass godt på deg selv , og du bør allerede nå begynne med å dokumentere ting han sier til deg , spill ham inn, det finns masse apper du kan ha på tlf.
Du må ikke finne på å la være med å samle sammen  "bevis" for oppførselen hans,  for hvis du kommer dit hen at du senere vil ut av forholdet , så vil han bruke løgn og masse annet tull mot deg uten å blinke .
Ikke føl at du er illojal mot ham om du gjør det , du er ikke det .
 

Anonymkode: 6f6f4...c2f

[AnonymBruker]

Uff Ts. Dette må du komme deg vekk fra. Slik skal ikke et forhold være i det heletatt. Et forhold er gjensidig. Gjensidig respekt, ansvar, kjærlighet..... Man behandler rett og slett sin partner slik. Han mishandler deg. 

Anonymkode: 774f3...47e

[AnonymBruker]

Han driver med psykisk mishandling av deg.

Anonymkode: 43629...b57

[AnonymBruker]

Det han gjør mot deg heter psykisk vold. Du må komme deg vekk fra ham, dette vil ødelegge deg mer og mer, og barna har ikke godt av å se deg behandles slik. Det er ikke et godt hjem for dem å vokse opp i, på grunn av samboeren din. Har du en psykolog eller fastlege du kan snakke med? Du må vise fram det du har skrevet her, be om hjelp til å få motet til å dra. Vet de nok om dette? Det høres ut som en tydelig årsak til helseproblemene dine. Du må klare å komme deg unna denne mannen. 

Anonymkode: 5c64b...c83

[Escalera]

Hvorfor har du gått på antidepressiva? Tenker du at det har noe med mannen din å gjøre, at du mistrives med livssituasjonen din? 

Jeg synes mannen din høres usunn, ja direkte giftig ut. Han skal ha alle privilegier, sitte hjemme med bilen i tilfelle han trenger det, presse deg til å være avhengig av kollektiv og stresse tidlig fra jobb for å hente barn i barnehage. Huff, for en kødd. 

[AnonymBruker]

Ikke gå i kvinnefellet! Kom deg vekk, ikke lenge før eldre barn lærer hvordan menn behandle kvinner. Stå opp til han og be han hold kjeft, hent barna selv og hvis ikje du får bruke bilen du skal kjøp din egen. 

Anonymkode: 420d3...d68

[AnonymBruker]

Kom deg vekk fra den tyrannen. 

Anonymkode: e6fe6...2f1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, kloke mennesker.

Jeg skriver her fordi jeg ønsker tilbakemelding fra noen som ikke kjenner meg eller min samboer og som ikke automatisk tar mitt parti (som venninner og mamma gjør). Jeg er nemlig forvirret, fortvilet og utslitt av situasjonen jeg er i. 

Jeg skal forsøke å skrive dette så kort og konkret som mulig. 

Min samboer og jeg har to tette barn, som fortsatt er veldig små (ca. 2 og 3 år). De går i barnehage og stortrives. De går til og med på samme avdeling (så de har hverandre) og elsker både tantene og de andre barna.

Problemet er at samboeren presser meg noe enormt til å hente veldig tidlig i barnehagen. De leveres av han rundt kl 08.30, og så vil han at jeg skal hente senest kl 15. Jeg jobber fulltid og har ca. 45 min reisevei hver vei, så det er helt umulig for meg å hente før kl 16. Personlig syns jeg ikke det er noe galt at barna er i barnehagen fra kl. 08.30-16.00, men for han er det krise. De siste 24 timene har han kjeftet meg huden full, og sagt at jeg er en dårlig mor, at jeg nedprioriterer barna og bare er opptatt av "karriere". Alt jeg vil, er å kunne fullføre jobben min på en helt normal måte, og ellers være sammen med barna mine, som jeg elsker over alt på ord. 

Samboeren min spiller veldig mye på dårlig samvittighet og bruker barna mot meg. Sier at de trenger mamman sin, at de gråter mye når jeg er borte, at jeg kommer til å angre på at jeg jobbet "så mye", men sannheten er (som sagt) at jeg jobber helt normalt - altså fra kl 08.00 til cirka kl.15.30. Deretter drar jeg rett hjem og er sammen med barna, og i helgene er jeg alltid sammen med dem. 

Han mener jeg burde redusere stillingen min (men han tilbyr seg ikke å kompensere for det jeg da vil tape av inntekt/pensjon), eller at jeg burde sykemelde meg (jeg går på antidepressiva og har vært litt sykemeldt de siste to månedene, men ønsker ikke det lenger). 

Jeg har sagt at jeg kan klare å hente tidligere i barnehagen hvis jeg får ta vår felles bil til jobb, men det får jeg heller ikke. Den skal han ha - til tross for at han er frilans, har hjemmekontor og sjeldent trenger forlate huset. Han vil dog ha bilen hjemme i tilfellet (merk: i tilfellet) han skulle trenge den. Da jeg for noen dager siden spurte (for hundrede gang) om jeg kunne ta bilen til jobb fordi jeg var så trøtt og sliten, sa han at det ikke engang var noe å diskutere.

Videre kan jeg nevne at jeg ikke får lov til å skille barna fra hverandre - dvs. finne på noe med barne en av dem. Et par timer går kanskje greit, men da jeg ville ha med en av dem på hytta til moren min i 24 timer, ble det helt ramaskrik, og jeg fikk igjen beskjed om at jeg var en dårlig mor og at det ville skade barna. Han vil at vi alltid, alltid skal være sammen, hele familien, men helt ærlig syns jeg dette er veldig slitsomt, spesielt fordi vi har to gutter som er tette i alder og som krangler myyye om leker og som girer hverandre noe fryktelig opp. Hver gang jeg  bare er sammen med en av dem, er alt mye roligere og koseligere, og jeg er overbevist om at de bare har godt av litt kvalitetstid med en av foreldrene. Ifølge samboeren, er dette helt feil. 

Ellers så hakker han på meg hele dagen lang. Jeg gjør alltid noe feil i hans øyne - alt fra hvordan jeg lager mat til hvordan jeg leser et eventyr er feil. Jeg vasker klærne feil og setter inn i oppvaskmaskinen feil, men aldri om han gjør det selv. Tar jeg opp fordeling av husarbeid, så blir han alltid veldig vanskelig og argumenterer og diskuterer så mye at jeg bare blir sliten og gir opp. Så da gjør jeg absolutt alt husarbeid selv. 

Han har også diktert kostholdet vårt i mange år. Det har blitt bedre nå, men i flere år kunne vi ikke spise ditten og ikke datten, alt skulle være økologisk og kortreist, og alt skulle tilberedes på den og den måten, og barna skulle ikke ha brødskiver, men spesiallaget "supermat" i matpakka hver eneste dag, og de skal ikke bruke vanlig tannkrem fra butikken (men en spesialbestilt og supernaturlig fra typ USA). Kom jeg hjem med noe fra butikken som han ikke "godkjente", så kunne han finne på å bare kaste det. Som sagt, så er det en del bedre nå, men jeg vil si jeg har levd under strengt kostholdsregime i cirka to år og at det har gått hardt utover mitt forhold til mat. 

Hver gang jeg forsøker å ta opp alle disse tingene med han, så ender det opp med at det er jeg som er dum og rar og som tar feil etc., og til slutt ender jeg opp med å tvile på meg selv. Noen ganger sier jeg at jeg bare vil at vi skal ha det litt "normalt", men det bare ler han hånlig av, for han/vi er "jo mye bedre enn som så". Vel, jeg går på antidepressive og har det elendig, så det sier vel sitt.

Uansett: Jeg blir som sagt forvirret av dette forholdet og lurer ofte på om det er meg det er noe galt med. Her om dagen googlet jeg "am i a good mom", og det sier litt om hvor mye han får meg til å tvile på meg selv.

 

Hva tenker dere om alt dette?

 

Tusen takk for kloke innspill!  Stor klem fra meg 

 

Anonymkode: d1004...766

Holly crap!

Jeg er selv mann, og mens jeg leste dette inlegget fik jeg bare lyst til å grisebanke mannen din! Seriøst...

Han er jo helt koko.

Jeg tror du har blitt "brutt ned" av han gjennom mange år, at du selv ikke inser alvoret i dette. Du har bare funnet deg i det og latt deg bli hersket med. Det er jo helt utrolig. Du må seriøst våkne og se hvor galt dette er. Les inlegget ditt en gang til....

Anonymkode: f7901...f25