Psykomotorisk fysioterapi - hva gjør man egentlig?

[AnonymBruker]

Hei! Ønsker gjerne svar på hva man egentlig  gjør i en time hos en psykomotorisk fysioterapeut? Kanskje om noen har en beskrivelse av en slik time, sånn fra man kommer inn i rommet til man går?

Når gjør man de ulike tingene som er inkludert i behandlingen? Er de hver for seg eller gjør man litt alt samtidig og om hverandre? Kan man selv velge vekk noe man ikke ønsker? Er ikke så glad i massasje.
Berøringen i behandlingen, hvordan blir den gjort? Er det litt mer sånn fast og upersonlig, type når en tar noen i hånden eller at en trykker med en finger? Eller er det mer ulike typer berøring som massasje og stryking o.l? Er dårlig på akkurat det, så føler det hadde blitt enormt merkelig om det er slik at behandler faktisk hadde begynt å stryke meg på armen og spurt hva jeg følte og kjente på og tenkte om dette?

Behandler foreslo at kanskje Psykomotorisk fysioterapi kunne være noe for meg. Hadde aldri hørt om det før, så spurte jo hva man faktisk gjør og hvordan timen foregår (men hun kunne ikke helt svare og visste ikke sikkert). Jeg skjønner jo poenget, at man skal få bedre kontakt med kroppen, bli mer bevisst og se sammenheng mellom kropp og psyke?

Men det som forvirrer meg er alle elementene som er med i behandlingen: Samtale og ulike former for massasje, berøring og bevegelse. Du oppmuntres til refleksjon og samtale. Bearbeiding av vanskelige følelser. Kroppsundersøkelser. Ulike former for øvelser, og sansestimulering. Aktiv deltagelse fra pasientens side, refleksjon over pasientens reaksjoner og opplevelser
 

Anonymkode: fa9be...d0b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men det som forvirrer meg er alle elementene som er med i behandlingen: Samtale og ulike former for massasje, berøring og bevegelse. Du oppmuntres til refleksjon og samtale. Bearbeiding av vanskelige følelser. Kroppsundersøkelser. Ulike former for øvelser, og sansestimulering. Aktiv deltagelse fra pasientens side, refleksjon over pasientens reaksjoner og opplevelser
 

Anonymkode: fa9be...d0b

Det er dette som er behandlingen. Han jeg gikk til hadde en myk tilnærming. Altså ikke hard massasje, men mer kroppsbevissthet. Hvordan sitter du, holdning, hvor har du vondt, hva kjenner du nå, er følelsene dine knyttet til en vondte du har i kroppen? osv. Noen ganger ble det litt for nærgående og personlig for meg, denne berøringen, da gjorde han noe annet. Noen timer snakket vi bare og han fungerte som en psykolog, andre timer var ren ansikts- og hodemassasje, med noen spørsmål om hva føler du nå? Hvor føler du det? 

Egentlig veldig ålreit alt i alt, men det hjalp ikke for meg.

Anonymkode: 33adf...eaa

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er dette som er behandlingen. Han jeg gikk til hadde en myk tilnærming. Altså ikke hard massasje, men mer kroppsbevissthet. Hvordan sitter du, holdning, hvor har du vondt, hva kjenner du nå, er følelsene dine knyttet til en vondte du har i kroppen? osv. Noen ganger ble det litt for nærgående og personlig for meg, denne berøringen, da gjorde han noe annet. Noen timer snakket vi bare og han fungerte som en psykolog, andre timer var ren ansikts- og hodemassasje, med noen spørsmål om hva føler du nå? Hvor føler du det? 

Egentlig veldig ålreit alt i alt, men det hjalp ikke for meg.

Anonymkode: 33adf...eaa

Høres ut som noe jeg ikke hadde taklet og omtrent som min værste frykt, men kanskje det nettopp derfor hadde hjulpet å prøve. Liker ikke berøring og heller ikke å snakke med hva jeg føler. Vet aldri hva jeg føler og enkle svar er liksom aldri bra nok. Spesielt liker jeg ikke det å bli tatt på av fremmede og i alle fall om jeg skal bli spurt hva jeg føler i tillegg.

Hva om jeg bare føler for å gråte, at det er ekkelt- er det meningen at man skal si det da? Eller hvis jeg synes det er helt greit? Bruker ofte si ting er greit/ok, men regner med de forventer at man skal svare mer utdypende? Føler jeg er tidenes verste kandidat for slik behandling, blir bare veldig forvirret over hva jeg faktisk skal gjøre eller hva jeg skal svare, også har jeg jo problemer med hele behandlingen, vet ikke hva jeg føler, liker ikke berøring, liker ikke snakke om følelser, føler alt blir merkelig/kleint, hater personlig og nærgående ukjente folk, er dårlig på å si fra når jeg synes det er nok/for mye.

Hvordan sa du fra når du synes det ble for personlig og nærgående? Måtte du si fra at du synes det selv eller skjønte han du gikk til det selv?  Og hva mente egentlig behandleren du gikk til når han sier "Hvor føler du det"? Skjønner ikke helt. Hvis man blir berørt på skulderen, skal man liksom si at jeg kjenner det i hjernen da eller hva er greia? (Hvor kjenner man ellers berøring liksom?). 

Helt ærlig synes jeg det hørtes litt "tullette" ut når jeg først hørte om det og googlet (folk som danset som strekmenn og sto på rekke og masserte hverandre?) men så tenker jeg at det kan jo være litt som meditering, at man oppfatter det som hummbugg men om man prøver det på rette måten kan det hjelpe likevel. Vet ikke, men føler meg så dårlig at jeg er villig til å prøve uansett 😂

Anonymkode: fa9be...d0b

[AnonymBruker]

Jeg tipper forskjellige psykomotorikere jobber litt forskjellig, men akkurat hva som skjer i timene vil også være avhengig av hva utfordringene dine er, altså hvorfor du oppsøker hjelp.

Anonymkode: c8a66...593

[AnonymBruker]

Når jeg gikk til psykomotorisk fysioterapi, tok vi utgangspunkt i den situasjonen jeg stod i, snakket mye om den. Så underveis i snakkingen så skulle jeg kjenne litt etter hvordan kroppen reagerte på de tingene vi snakket om. Fikk noen øvelser jeg selv skulle gjøre når jeg fikk de følelsene eller symptomene. Var lite berøring, hadde håpet på massasje men det fikk jeg ikke. Hun bare kjente på steder hvor hun tenkte jeg kunne jobbe mer med. Feks jeg lå på mage på en benk og hun så hvordan jeg pustet og hun så jeg hadde overfladisk pust ved å kjenne på ryggen min, så hun lærte meg hvordan puste dypere med magen. Lærte også avspenningsøvelser for resten av kroppen, hun tok ikke på meg under disse, men hun rettledet meg slik at jeg gjorde de best mulig. Fikk også litt «hjemmelekse» ved å fokusere på ett spesielt område. Så neste time så gikk vi igjennom hva jeg hadde gjort siden sist og hva som opptok meg og hvordan hjemmeleksen hadde gått. Det var en veldig forsiktig tilnærming, for meg ble det nesten en litt for «pjuskete» behandling, men så ikke på det som bortkastet for det. 

Anonymkode: 9dedc...fc9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Når jeg gikk til psykomotorisk fysioterapi, tok vi utgangspunkt i den situasjonen jeg stod i, snakket mye om den. Så underveis i snakkingen så skulle jeg kjenne litt etter hvordan kroppen reagerte på de tingene vi snakket om. Fikk noen øvelser jeg selv skulle gjøre når jeg fikk de følelsene eller symptomene. Var lite berøring, hadde håpet på massasje men det fikk jeg ikke. Hun bare kjente på steder hvor hun tenkte jeg kunne jobbe mer med. Feks jeg lå på mage på en benk og hun så hvordan jeg pustet og hun så jeg hadde overfladisk pust ved å kjenne på ryggen min, så hun lærte meg hvordan puste dypere med magen. Lærte også avspenningsøvelser for resten av kroppen, hun tok ikke på meg under disse, men hun rettledet meg slik at jeg gjorde de best mulig. Fikk også litt «hjemmelekse» ved å fokusere på ett spesielt område. Så neste time så gikk vi igjennom hva jeg hadde gjort siden sist og hva som opptok meg og hvordan hjemmeleksen hadde gått. Det var en veldig forsiktig tilnærming, for meg ble det nesten en litt for «pjuskete» behandling, men så ikke på det som bortkastet for det. 

Anonymkode: 9dedc...fc9

Ser du ikke liker å snakke om følelser, det gjør ikke jeg heller -men strigråt når jeg var der. Det er sånn de jobber, man er jo gjerne der fordi man ikke har kjent etter kroppen/følelsene sine -så har det endt opp i noe fysisk. Men var ikke unaturlig å snakke om ting, det ble bare helt naturlig å åpne seg. Det er helt lov å sette grenser, det akseptere de. Men tilslutt så tror jeg alt det kommer naturlig, man går jo i behandling  der over en viss tid og blir godt kjent. Dessuten er vedkommende en nøytral person, er jo ikke sånn at du utleverer sjela di til en bekjent som kan bruke noe av det du forteller mot deg. Du velger også selv hvor mye du vil dele, men regn med at du kommer til å dele mer en det du hadde tenkt.

Anonymkode: 9dedc...fc9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan sa du fra når du synes det ble for personlig og nærgående? Måtte du si fra at du synes det selv eller skjønte han du gikk til det selv?  Og hva mente egentlig behandleren du gikk til når han sier "Hvor føler du det"? Skjønner ikke helt. Hvis man blir berørt på skulderen, skal man liksom si at jeg kjenner det i hjernen da eller hva er greia? (Hvor kjenner man ellers berøring liksom?). 

Jeg sa at jeg hadde problemer med at folk er innenfor min personlige sfære så testet vi hvor nærme han kunne komme før det ble ubehagelig, da sa jeg fra på det punktet. 
Akkurat hvor man føler ting kan være hvor tristheten sitter når du er lei deg. Er det i brystet, i magen, i hodet? Hvor "klumpen" sitter på en måte. Eventuelt om man føler noe på andre punkt i kroppen enn det som fysisk berøres.

Anonymkode: 33adf...eaa

[AnonymBruker]

Som andre sier, behandlingen variere utfra hva du trenger hjelp til. 

Da jeg gikk, var ikke behandleren borti meg en eneste gang. Det handlet om å bevisstgjøre hvordan man bruker kroppen, hvordan belastningen blir utfra sitt bevegelsesmønster osv .

 

da fokuset ble på hvordan bevege lilletåen sideveis, var min tid der over. 

Anonymkode: 2c0d4...0be

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva om jeg bare føler for å gråte, at det er ekkelt- er det meningen at man skal si det da? Eller hvis jeg synes det er helt greit? Bruker ofte si ting er greit/ok, men regner med de forventer at man skal svare mer utdypende? Føler jeg er tidenes verste kandidat for slik behandling, blir bare veldig forvirret over hva jeg faktisk skal gjøre eller hva jeg skal svare, også har jeg jo problemer med hele behandlingen, vet ikke hva jeg føler, liker ikke berøring, liker ikke snakke om følelser, føler alt blir merkelig/kleint, hater personlig og nærgående ukjente folk, er dårlig på å si fra når jeg synes det er nok/for mye.

Ut ifra det du skriver her, og spesielt det jeg har uthevet i fet skrift, synes jeg det høres ut som du absolutt bør gi psykomotorisk fysioterapi en sjanse. Vær så ærlig som du klarer med fysioterapeuten om akkurat det du skriver her, så finner dere ut hva som vil være nyttig for deg og hva som ville være ok å begynne med. Det er helt i orden å begynne i det små, og at berøring f.eks. kan vente til du har blitt mer trygg på fysioterapeuten. 

Jeg var nok litt som deg i begynnelsen og syntes det var vanskelig å si ifra når det ble for mye, så jeg pinte meg gjennom det og lot som ingenting. Men etterhvert ble det mye lettere å sette grenser og å si stopp. Noen ganger sier jeg ifra at i dag vil jeg ikke bli tatt på, og da respekterer hun det. Da finner vi alternative måter å jobbe på som ikke krever berøring. 

Vil ikke si at jeg får massasje, men hun trykker og strekker og kjenner på muskulaturen. Av og til ruller hun en sånn ball med knotter på (vet ikke hva det heter) på ryggen min og beina, og det føles egentlig bedre for da tar hun ikke i meg med hendene. Så hvis du foretrekker å begynne med det f.eks., så kan du si ifra om det. 

Håper du gir det en sjanse! 

Anonymkode: fe9ec...6ed

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ut ifra det du skriver her, og spesielt det jeg har uthevet i fet skrift, synes jeg det høres ut som du absolutt bør gi psykomotorisk fysioterapi en sjanse. Vær så ærlig som du klarer med fysioterapeuten om akkurat det du skriver her, så finner dere ut hva som vil være nyttig for deg og hva som ville være ok å begynne med. Det er helt i orden å begynne i det små, og at berøring f.eks. kan vente til du har blitt mer trygg på fysioterapeuten. 

Jeg var nok litt som deg i begynnelsen og syntes det var vanskelig å si ifra når det ble for mye, så jeg pinte meg gjennom det og lot som ingenting. Men etterhvert ble det mye lettere å sette grenser og å si stopp. Noen ganger sier jeg ifra at i dag vil jeg ikke bli tatt på, og da respekterer hun det. Da finner vi alternative måter å jobbe på som ikke krever berøring. 

Vil ikke si at jeg får massasje, men hun trykker og strekker og kjenner på muskulaturen. Av og til ruller hun en sånn ball med knotter på (vet ikke hva det heter) på ryggen min og beina, og det føles egentlig bedre for da tar hun ikke i meg med hendene. Så hvis du foretrekker å begynne med det f.eks., så kan du si ifra om det. 

Håper du gir det en sjanse! 

Anonymkode: fe9ec...6ed

Ja, tenker definitivt gi det en sjanse og være så åpen for dette som mulig. Men dette med berøring, hvor berører de kroppen din egentlig og hvordan? Kan de liksom komme til å ta på deg "over alt"? Sier de fra først eller bare tar de på deg liksom?  Fokuserer de f.eks mest på ett spesifikt sted (der en har mest plager) eller? 

Anonymkode: fa9be...d0b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sa at jeg hadde problemer med at folk er innenfor min personlige sfære så testet vi hvor nærme han kunne komme før det ble ubehagelig, da sa jeg fra på det punktet. 
Akkurat hvor man føler ting kan være hvor tristheten sitter når du er lei deg. Er det i brystet, i magen, i hodet? Hvor "klumpen" sitter på en måte. Eventuelt om man føler noe på andre punkt i kroppen enn det som fysisk berøres.

Anonymkode: 33adf...eaa

Føler jeg har det motsatte problemet, at jeg misliker det men ikke klarer å si fra så har bare blitt likegyldig til det (utad). Men hvordan testet dere det egentlig? Og var dette noe dere jobbet med, at du skulle bli mer komfortabel med dette, eller bare testet dere det en gang? 

Åja, skjønner. Litt sånn som at man kjenner seg trist så kjenner man gjerne en klump i brystet/ magen og i halsen om man prøver å holde tilbake gråt?

Anonymkode: fa9be...d0b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tenker definitivt gi det en sjanse og være så åpen for dette som mulig. Men dette med berøring, hvor berører de kroppen din egentlig og hvordan? Kan de liksom komme til å ta på deg "over alt"? Sier de fra først eller bare tar de på deg liksom?  Fokuserer de f.eks mest på ett spesifikt sted (der en har mest plager) eller? 

Jeg kan bare svare ut ifra de to fysioterapeutene jeg har hatt, for jeg vet jo ikke hvordan andre går frem. Men begge mine spurte iløpet av de første timene om det var noe jeg absolutt ikke ville gjøre eller noen deler av kroppen jeg ikke vil bli tatt på. Og så har de vært veldig tydelige på at jeg ikke må være redd for å si stopp hvis det blir for mye. 

Hvor de berører deg kommer jo veldig an på hva du sliter med. Jeg har PTSD og da er egentlig hele kroppen i fokus fordi jeg er så anspent. Jeg pleier å ligge på en benk, først på magen og så på rygg. Da kan hun f.eks. kna/trykke meg litt på ryggen (prøver å løsne på noen fastlåste muskler), så kan hun be meg f.eks. bøye knærne eller stramme lårene og slippe sakte opp etc. Hun kan også be meg bøye armen og så bruke kraft og skyve mens hun gir motstand, og fokusere på å puste samtidig f.eks. Andre øvelser vi gjør er å holde i en ribbevegg og veksle mellom å dra og skyve, stå på et sånn "balansebrett" +++. 

Jeg vil tro de aller fleste psykomotorikere er bevisst på at pasientene ofte har problemer med nærhet og berøring, så de buser ikke på og bare tar seg til rette uten å spørre om det er greit først. Når jeg ligger på benken så har vi allerede avklart på forhånd at jeg f.eks. ikke vil bli tatt i ansiktet eller at jeg ikke vil ligge på magen denne dagen og sånne ting. Jeg tror nok de blir opplært til en forsiktig tilnærming og være oppmerksom på kroppsspråket til pasienten.  

Anonymkode: fe9ec...6ed

[AnonymBruker]

Jeg digger det. Det tok lang tid før jeg var komfortabel med det men jeg merker så forskjell. De spenningene jeg har slitt med så lenge begynner å slippe tak. 
 

Og jeg får lov å si ifra om jeg ikke liker berøringen. Jeg liker å bli tatt på men også jeg har en grense. Og da får jeg lov å skrike ut om jeg føler grensa er nådd. 

Anonymkode: 879fe...eb7

[AnonymBruker]

På 21.11.2019 den 17.58, AnonymBruker skrev:

Føler jeg har det motsatte problemet, at jeg misliker det men ikke klarer å si fra så har bare blitt likegyldig til det (utad). Men hvordan testet dere det egentlig? Og var dette noe dere jobbet med, at du skulle bli mer komfortabel med dette, eller bare testet dere det en gang? 

Åja, skjønner. Litt sånn som at man kjenner seg trist så kjenner man gjerne en klump i brystet/ magen og i halsen om man prøver å holde tilbake gråt?

Anonymkode: fa9be...d0b

Testet bare en gang, det var ikke noe jeg trengte å jobbe med, det er ikke noe problem for meg for folk generelt har samme personlige sfære som jeg har. Nære personer slipper jeg innafor, men ikke andre. Jeg er feks ikke en klemmeperson som gir alle en klem i tide og utide.

Ja, man kjenner etter hvor i kroppen følelsene sitter, på en måte.

Anonymkode: 33adf...eaa

[AnonymBruker]

Jeg var veldig positiv og fysioterapeuten var superhyggelig. Men jeg syntes det var bare svada. Var å gjøre noen øvelser og litt berøring og spørre om hva jeg følte nå. Hadde hundre ganger bedre utbytte av å få på sats og trene. Så vidt meg bekjent er vitenskapelig dokumentasjon for psykomotorisk fysio tynt. 

Anonymkode: 7340b...0be