Føler at jeg aldri blir helt «voksen»

[Tessa12]

Vêr ikke om dette er riktig sted å skrive dette.

Men, jeg føler at jeg ikke blir ordentlig voksen, har hatt hus, bil, barn og hund i snart 30 år, har også vært i forhold med samme mann i 30 år. Barna er nå begge i 20 årene, men likevel føler jeg at jeg ikke er «godt voksen», nærmer meg 47.... Det skal også sies at mannen ofte «sidestiller» meg med barna, han er like gammel som meg, men alltid vært en gammel sjel, virker mer som 70-80 i tankegang enn slutten av 40 årene. 

Jeg er heller ikke sånn type som flyr på byen, fester eller drikker, det har jeg aldri vært, så det er ikke i sånne ting det ligger. 

Er bare en tanke som har dukket opp siste dagene, kanskje fordi jeg egentlig aldri har hatt noe spes ungdomstid, ble jo sammen med mannen da jeg var vel 16 år, vi var aldri noe særlig ute på noe som helst. Så kanskje jeg stoppet der et sted. 

Har selvfølgelig jobbet i mange år, vært innom litt forskjellige yrker, tok meg litt tid å lande på noe jeg virkelig likte, jobbet med det noen år før jeg bestemte meg for å ta utdannelse innen det. Dessverre ble jeg alvorlig syk under utdannelsen, men klarte å gjennomføre skolen, manglet noe praksis..dessverre var det helt umulig å gjennomføre etter jeg ble syk. Så etter x-antall år ble jeg ufør. Dette spiller nok også inn, jeg følte jeg ville gjøre en forskjell i den jobben, og fikk også tilbakemeldinger som tilsa det. Så dette ligger nok også mye til grunn for følelsen av å ikke bli voksen, utdannelse som ikke kom i mål. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har det nok litt på samme måte (er også ufør..). Men på den positive siden er vi unge til sinns 😁 

Anonymkode: 8d80e...073

[Tessa12]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det nok litt på samme måte (er også ufør..). Men på den positive siden er vi unge til sinns 😁 

Anonymkode: 8d80e...073

Bra der er fler😊og ja det må jo være ok det ihvertfall😊

[Myrsnipa]

Det er ikke så dum forklaring, det at du selv ikke føler du har hatt noen ordentlig ungdomstid. Jeg kan føle på det samme, for jeg som ungdom hadde ikke selvtilliten til å gjøre mye av det jeg ville, eller mulighetene, mens nå som voksen har jeg det, og jeg kan ta igjen noe av det tapte, gjøre det man skulle ha gjort, selv om det føles "ungt" å gjøre det.  Jeg har ikke barn, og dette holder meg på en måte mer ung også, enn andre på min alder. 

Jeg ser også at følelsen av å være den unge, uerfarne personen kan sitte igjen i feks jobbsammenheng, hvor man skal fremstå som profesjonell og erfaren, men følelsen inni meg er ikke der. Kan godt føle meg som den jenta jeg var som 22 åring enda. Årene de bare går og går, men følelsen av alder ikke bestandig føles "korrekt".  Men det finnes jo øyeblikk hvor jeg bare tenker: wow, disse personene var bra unge, osv. at jeg faktisk føler meg eldre.

Det er ingen problem i mine øyne å ikke føle seg voksen   Så lenge man ikke oppfører seg unormalt barnslig og uansvarlig.

[AnonymBruker]

Det du kjenner på - tror jeg - er at du har latt mannen din begrense deg isteden for å leve det livet du selv ønsker. Det er det aldri for sent å gjøre noe med! Nei, jeg mener ikke skilsmisse - bare begynn så smått å leve det livet du ønsker deg og blås i hva mannen din sier. Gjør litt mer av det du ønsker. Gå på malekurs, lær deg italiensk, få deg en hund, inviter til middagsselskap, lær deg å seile, engasjer deg i det lokale historielaget - kort sagt  finn deg en arena der du kan blomstre litt!

Anonymkode: f9e89...53e

[Tessa12]

24 minutter siden, Myrsnipa skrev:

Det er ikke så dum forklaring, det at du selv ikke føler du har hatt noen ordentlig ungdomstid. Jeg kan føle på det samme, for jeg som ungdom hadde ikke selvtilliten til å gjøre mye av det jeg ville, eller mulighetene, mens nå som voksen har jeg det, og jeg kan ta igjen noe av det tapte, gjøre det man skulle ha gjort, selv om det føles "ungt" å gjøre det.  Jeg har ikke barn, og dette holder meg på en måte mer ung også, enn andre på min alder. 

Jeg ser også at følelsen av å være den unge, uerfarne personen kan sitte igjen i feks jobbsammenheng, hvor man skal fremstå som profesjonell og erfaren, men følelsen inni meg er ikke der. Kan godt føle meg som den jenta jeg var som 22 åring enda. Årene de bare går og går, men følelsen av alder ikke bestandig føles "korrekt".  Men det finnes jo øyeblikk hvor jeg bare tenker: wow, disse personene var bra unge, osv. at jeg faktisk føler meg eldre.

Det er ingen problem i mine øyne å ikke føle seg voksen   Så lenge man ikke oppfører seg unormalt barnslig og uansvarlig.

Du kan nok ha rett i en del av dette, men jeg følte det sjelden i jobbsammenheng, og jeg fik alltid tilbakemeldinger som gikk på ansvarsfull og ting som «passet» med alderen min, så det er bare nå siste tida, jeg har reflektert over spes det at jeg ikke fikk avsluttet praksisen i utdanningen min. At det på en måte må til før jeg føler at jeg er voksen. Høres sikkert veldig rart ut, men....

[Tessa12]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du kjenner på - tror jeg - er at du har latt mannen din begrense deg isteden for å leve det livet du selv ønsker. Det er det aldri for sent å gjøre noe med! Nei, jeg mener ikke skilsmisse - bare begynn så smått å leve det livet du ønsker deg og blås i hva mannen din sier. Gjør litt mer av det du ønsker. Gå på malekurs, lær deg italiensk, få deg en hund, inviter til middagsselskap, lær deg å seile, engasjer deg i det lokale historielaget - kort sagt  finn deg en arena der du kan blomstre litt!

Anonymkode: f9e89...53e

Han har nok begrenset meg en hel del ja, jeg har alltid jobbmessig ta hensyn til at jeg måtte være dem som ikke jobbet utenfor barnehagetider etc, fordi han aldri kom hjem når han skulle og kunne hente feks. 
 

Som skrevet i HI så har jeg hund, hatt alt det der man regner som «voksen» i snart 30 år. Dessverre begrenser helsen hva jeg kan få til av hobby. Men har fått meg høner😊

[AnonymBruker]

Jeg nevnte det samme i et 40-årslag nå nylig. At jeg ikke følte meg så gammel som jeg er. Da var det ingen som responderte. Min tanke er at de tenker at "du har ikke barn". Jeg har alt det andre du nevner, hus, bil, god jobb. Det eneste jeg ikke har som de andre har er barn.

Men jeg tenker også at jeg har en personlighet som aldri blir voksen. Jeg kommer til å leke hele livet. Lære, være nysgjerrig, ikke sitte fast i hvordan jeg må oppføre meg fordi jeg er såkalt voksen. Slik hadde jeg vært om jeg hadde barn også. Nå har jeg mye frihet til å gjøre som jeg vil, siden jeg ikke har barn som begrenser meg (tid). Men med barn hadde jeg tatt meg den tiden jeg trenger til å gjøre mine ting. Eller tatt barna med. 

Jeg har sett et sted at man har funnet at folk som føler seg ung også er yngre rent fysiologisk også. Bare se på folk rundt deg, særlig de som er eldre. Noen blir aldri gammel, mens andre har vært gamle siden de var ung. Jeg ser f.eks stor forskjell på min mor og min svigermor som er like gamle i år. Men de er svært, svært forskjellige, selv om begge har barn og vært yrkesaktiv.

Så for min egen del ser jeg bare positivt på det. Jeg kommer til å holde meg ung til jeg dør.

Anonymkode: c2855...387

[Gjest Persia]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men jeg tenker også at jeg har en personlighet som aldri blir voksen. Jeg kommer til å leke hele livet. Lære, være nysgjerrig, ikke sitte fast i hvordan jeg må oppføre meg fordi jeg er såkalt voksen. Slik hadde jeg vært om jeg hadde barn også. Nå har jeg mye frihet til å gjøre som jeg vil, siden jeg ikke har barn som begrenser meg (tid). Men med barn hadde jeg tatt meg den tiden jeg trenger til å gjøre mine ting. Eller tatt barna med. 

Anonymkode: c2855...387

Slik har jeg det også, selv om jeg har barn. Jeg slutter aldri å leke, være nysgjerrig og vil hele tiden lære noe nytt. Og det tror jeg holder meg ung og sprek. Jeg er en som ofte oppfattes som mye yngre enn det jeg er, men jeg er klar over at det har ingenting med mitt utseende å gjøre, men alt med min lekne innstilling til livet. 

Ikke la deg begrense av alder og konvensjoner. Det er ikke for sent å gjøre noe for bare DEG. Gjør noe som gir deg glede hver dag og nyt at du er ung til sinns.