Å innse at man er et fiasko

[AnonymBruker]

jeg hater meg selv så inderlig! Jeg er ei 28 år gammel røy, som plutselig ikke får en eneste jobb. jeg skammer meg og kan ikke bruke tid med venner. Føler meg drit talentløs som ikke klarer å finne på noe smart som innebærer at jeg kan tjene noen penger. Har en kjedelig "noraml" hjerne som trenger andre mennesker , arbeidsgivere og til å tjene slavelønnen. Timeslønnen vet du. 
Saken er at jeg alltid får bekreftet at jeg ikke hører til. Fikk diagnose asperger for en stund siden nå, så det jeg følte da jeg fremdeles var en liten jente stemmer jo. Det er noe galt med meg og jeg er lavstatus. 
Jeg er stresset på grunn av alderen for det er det absolutt samme som har gått igjen hele livet.
Jeg må starte på nytt fodi mistrivselen blir for stor der jeg er eller jeg ikke klarer å fullføre, så mistrives jeg der og. 
Der jeg har trivdes, har jeg ikke helt passet inn. Dette er så typisk. Jeg vil liksom jobbe mot det, men det føles som tiden løper fra. 
Jeg skjønner ikke hva det er med den forbaska hjernen min, eller med meg, som ikke klarer noe!!! 

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å slutte å se på deg selv som et offer og se sånn ned på deg selv, det hjelper overhodet absolutt ingenting. 

Anonymkode: 5ce6d...392

[AnonymBruker]

Hvor mange tråder skal du lage? Føler 20% av forumet består av trådene dine nå. De er veldig lette å kjenne igjen.

Ta kontakt med behandler, og jobb med å endre tankesettet ditt. Det er ingen her på KG som kan hjelpe deg.

Anonymkode: 5a5ae...9a8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det første du må gjøre er å slutte å se på deg selv som et offer og se sånn ned på deg selv, det hjelper overhodet absolutt ingenting. 

Anonymkode: 5ce6d...392

men hvordan slutter man? offer er feil ord. jeg bare synes det virker som jeg er en kjempe taper. 
det syntes allerede når jeg var barn, og jeg har fått det veldig bra i perioder. men dette kommer og innhetner hele jævla tiden. når jeg endelig trivdes et sted så passet jeg ikke inn på en måte. 
Det er så elvetes irrtierende. Nå har jeg ingenting å si til folk. det hadde jeg da jeg trivdes og da var det lettere å forholde seg til meg og

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

jeg er så sint på meg!!! jeg har vært i gang med å klare meg mange ganger! Men problemene bare kommer og minner på at de eksisterer. Man skal liksom ALDRI være lykkelig her i verden.
Jeg er så lei av å måtte forklare folk hvorfor jeg ikke er i jobb, hvorfor jeg har bodd der jeg har bod, hva jeg gjør. Jeg er ALDRI stolt når jeg snakker om meg selv, men føler alltid flauhet. Har vært flau over meg selv siden barndommen. 
"Hva hindrer deg?" sier folk. Men hvorfor tror folk alt er lett? det er økonomi å ta hensyn til. Jeg vil ikke gape for høyt. Det er bedre å gape litt forsiktig så du ikke hiver ut alt av penger med en gang. 

Jeg fikk fine sjanser, men nå er jeg på startstreken igjen. Jeg har ALLTID vært bakerst og dårligst blandt min gjeng. 
Jeg irriterer meg over at jeg ikke klarer å finne på noe så penger renner inn på konto. Jeg irriterer meg over at det ikke eksisterer flaks. Jeg irriterer meg over at det hele tiden er noen hindre. 
Og jeg irriterer meg over at det jeg fikk sjansen i var å sikte for høyt, selvfølgelgi var det å sikte for høyt. For slike som meg bør sikte lavt på alle omrdåer. Jeg hater måten jeg fungerer på og hjernen så grusomt! Jeg har havnet utenfor meg selv, og elsker å visualisere at jeg kaster stein på meg selv, hakker hodet med ei øks...særlig for hver jobb jeg ikke får. 
Jeg tok feil valg og satset for høyt. 

Hvorfor kan det ikke bare gå en gang? HELE TIDEN skal livet minne på at det skal være vanskelig, så jeg fatter ikke hvorfor noen kan være så glade. Slutt å si "de er nok ikke så glade som de ser ut" jeg vet dette er kg og jeg har skjønt at her er det mange som er misslykkede selv som liker å tro at andre er ulykkelige men sikekrt bare er flinke til å spille skuespill. 
Jeg hater bare så måten jeg er på på alle måter.Jeg er alltid hun som folk har måttet ta litt ekstra hensyn til pga ekstra utfrodringer. Da er det lettere å unngå. 

Jeg bare klarer ikke å akspetere at jeg var så nær å få livet jeg ville ha, men dette her kommer og påminner hvor viktige det er. Man skulle tro at jeg avtalte noe før jeg ble født, og at det er dette som er min livsoppgave. Jeg trives jo faen meg aldr der jeg er lenger. fordi alt er noe jeg tar til takke med.....absolutt alt. Og helvetes arbeidsgivere som ikke svsrer når jeg ringer eller på søknader. Dømme dømme dømme. Var på jobbintervju og følte det var om å gjøre å sjekke om jeg ble fort nervøs. Nå er jo problemet mitt at jeg kan ha itt feil kroppsspråk, så det irriterer meg at jeg "ser slik ut" selv om jeg ikke føler meg slik. 

 

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

Du trenger nok hjelp fra noen til å få organisert livet ditt på riktig vei.

Høres ut som du er veldig stressa og tenker mye på alt du ikke har fått til

Anonymkode: 99b44...995

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger nok hjelp fra noen til å få organisert livet ditt på riktig vei.

Høres ut som du er veldig stressa og tenker mye på alt du ikke har fått til

Anonymkode: 99b44...995

HVEM ER DETTE DA?? Nå har jeg faktisk hatt psykologer. Det er ingen som nevner noe spesielt. Hva jeg skal osv. 
 

Det er liksom jeg som innerst inne må bestemme hva jeg vil, sier de. Men det er da ingenting som går!! Og når jeg ikke har fått til så er det faktisk meg det er noe med

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

HVEM ER DETTE DA?? Nå har jeg faktisk hatt psykologer. Det er ingen som nevner noe spesielt. Hva jeg skal osv. 
 

Det er liksom jeg som innerst inne må bestemme hva jeg vil, sier de. Men det er da ingenting som går!! Og når jeg ikke har fått til så er det faktisk meg det er noe med

Anonymkode: 35ed2...870

Men hva vil du da? Du skriver du har siktet for høyt, men kan du skrive konkret hvordan? Har du lyst å ta høyere utdannelse , bli lege? Eller?

Anonymkode: 99b44...995

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HVEM ER DETTE DA?? Nå har jeg faktisk hatt psykologer. Det er ingen som nevner noe spesielt. Hva jeg skal osv. 
 

Det er liksom jeg som innerst inne må bestemme hva jeg vil, sier de. Men det er da ingenting som går!! Og når jeg ikke har fått til så er det faktisk meg det er noe med

Anonymkode: 35ed2...870

Det er fordi det er du som må ville det, og det er du som må gjøre det. Min behandler sier heller ikke noe om hva jeg skal gjøre, og hver gang vi kommer inn på temaet spør han meg om hva jeg tenker og at det er opp til meg. Jeg har ingen svar enda, så det er jo veldig frustrerende, men målet mitt er at jeg skal få et klarere blikk på det etter hvert. 

Hva har du forsøkt så langt da og ikke fått til?

Anonymkode: 45dfb...c5a

[Gjest theTitanic]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

jeg er så sint på meg!!! jeg har vært i gang med å klare meg mange ganger! Men problemene bare kommer og minner på at de eksisterer. Man skal liksom ALDRI være lykkelig her i verden.
Jeg er så lei av å måtte forklare folk hvorfor jeg ikke er i jobb, hvorfor jeg har bodd der jeg har bod, hva jeg gjør. Jeg er ALDRI stolt når jeg snakker om meg selv, men føler alltid flauhet. Har vært flau over meg selv siden barndommen. 
"Hva hindrer deg?" sier folk. Men hvorfor tror folk alt er lett? det er økonomi å ta hensyn til. Jeg vil ikke gape for høyt. Det er bedre å gape litt forsiktig så du ikke hiver ut alt av penger med en gang. 

Jeg fikk fine sjanser, men nå er jeg på startstreken igjen. Jeg har ALLTID vært bakerst og dårligst blandt min gjeng. 
Jeg irriterer meg over at jeg ikke klarer å finne på noe så penger renner inn på konto. Jeg irriterer meg over at det ikke eksisterer flaks. Jeg irriterer meg over at det hele tiden er noen hindre. 
Og jeg irriterer meg over at det jeg fikk sjansen i var å sikte for høyt, selvfølgelgi var det å sikte for høyt. For slike som meg bør sikte lavt på alle omrdåer. Jeg hater måten jeg fungerer på og hjernen så grusomt! Jeg har havnet utenfor meg selv, og elsker å visualisere at jeg kaster stein på meg selv, hakker hodet med ei øks...særlig for hver jobb jeg ikke får. 
Jeg tok feil valg og satset for høyt. 

Hvorfor kan det ikke bare gå en gang? HELE TIDEN skal livet minne på at det skal være vanskelig, så jeg fatter ikke hvorfor noen kan være så glade. Slutt å si "de er nok ikke så glade som de ser ut" jeg vet dette er kg og jeg har skjønt at her er det mange som er misslykkede selv som liker å tro at andre er ulykkelige men sikekrt bare er flinke til å spille skuespill. 
Jeg hater bare så måten jeg er på på alle måter.Jeg er alltid hun som folk har måttet ta litt ekstra hensyn til pga ekstra utfrodringer. Da er det lettere å unngå. 

Jeg bare klarer ikke å akspetere at jeg var så nær å få livet jeg ville ha, men dette her kommer og påminner hvor viktige det er. Man skulle tro at jeg avtalte noe før jeg ble født, og at det er dette som er min livsoppgave. Jeg trives jo faen meg aldr der jeg er lenger. fordi alt er noe jeg tar til takke med.....absolutt alt. Og helvetes arbeidsgivere som ikke svsrer når jeg ringer eller på søknader. Dømme dømme dømme. Var på jobbintervju og følte det var om å gjøre å sjekke om jeg ble fort nervøs. Nå er jo problemet mitt at jeg kan ha itt feil kroppsspråk, så det irriterer meg at jeg "ser slik ut" selv om jeg ikke føler meg slik. 

 

Anonymkode: 35ed2...870

Arbeidsmarkedet er hardt. Du kan se på hver søknad som et maraton med 300 løpere. Det er faktisk sjelden å vinne. Hvert avslag er ikke en beskjed om at du ikke duger til noe. Et avslag er at du ikke ble nr 1. Bar en kan bli nr 1, og alle de 299 andre blir avvist. Så er det å håpe på bedre lykke neste gang. Og arbeidsgivere får mange søknader, har det travelt og gidder ikke alltid å svare tilbake. Ufint, men sånn er det. For deg. For alle andre. 

Å føle du ikke duger er kjipt. men noe kan du gjøre så kanskje du burde senke kravene dine og heller søke på en jobb lengre ned på stigen som gir mestringsfølelse. 

Mange er annerledes. Det betyr ikke at det er feil. At du ikke trives der du er har nok noe med innstillingen å gjøre også. Jeg er sikker på at mange nøyer seg med mindre enn deg og er fornøyd med det. Nøyaktig hva mistrives du med? 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, theTitanic skrev:

Arbeidsmarkedet er hardt. Du kan se på hver søknad som et maraton med 300 løpere. Det er faktisk sjelden å vinne. Hvert avslag er ikke en beskjed om at du ikke duger til noe. Et avslag er at du ikke ble nr 1. Bar en kan bli nr 1, og alle de 299 andre blir avvist. Så er det å håpe på bedre lykke neste gang. Og arbeidsgivere får mange søknader, har det travelt og gidder ikke alltid å svare tilbake. Ufint, men sånn er det. For deg. For alle andre. 

Å føle du ikke duger er kjipt. men noe kan du gjøre så kanskje du burde senke kravene dine og heller søke på en jobb lengre ned på stigen som gir mestringsfølelse. 

Mange er annerledes. Det betyr ikke at det er feil. At du ikke trives der du er har nok noe med innstillingen å gjøre også. Jeg er sikker på at mange nøyer seg med mindre enn deg og er fornøyd med det. Nøyaktig hva mistrives du med? 

Synes folk virker svake når de sier noe er hardt. Vet du? jeg syntes ikke det for bare et par år siden jeg, men da var jeg mer lykkelig og motivert og. Så noe må jo ha skjedd? 

Senke kravene er noe jeg er lei av! Jeg har allerede godtatt at jeg ikke blir advokat, lege, popstjerne, pilot osv.
Jeg har jobbet som renholder, hatt deltid i butikk og vært trafikkdirigent. Yrker som kommer til å gjøre meg deprimert nå. Kommer man særlig lenger ned enn dette egentlig? Det er liksom greit når man er svært ung og skal spare til studier osv osv, men ikke noe du vil ha som voksen. 

Jeg kan ikke si hva andre skal nøye seg med og ikke. Vi har forskjellige motivasjoner for å gjøre ting.

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes folk virker svake når de sier noe er hardt. Vet du? jeg syntes ikke det for bare et par år siden jeg, men da var jeg mer lykkelig og motivert og. Så noe må jo ha skjedd? 

Senke kravene er noe jeg er lei av! Jeg har allerede godtatt at jeg ikke blir advokat, lege, popstjerne, pilot osv.
Jeg har jobbet som renholder, hatt deltid i butikk og vært trafikkdirigent. Yrker som kommer til å gjøre meg deprimert nå. Kommer man særlig lenger ned enn dette egentlig? Det er liksom greit når man er svært ung og skal spare til studier osv osv, men ikke noe du vil ha som voksen. 

Jeg kan ikke si hva andre skal nøye seg med og ikke. Vi har forskjellige motivasjoner for å gjøre ting.

Anonymkode: 35ed2...870

Du må jo nesten tilpasse deg situasjonen du er i nå, ikke hvordan ting var for et par år siden. 

Anonymkode: 5a5ae...9a8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er fordi det er du som må ville det, og det er du som må gjøre det. Min behandler sier heller ikke noe om hva jeg skal gjøre, og hver gang vi kommer inn på temaet spør han meg om hva jeg tenker og at det er opp til meg. Jeg har ingen svar enda, så det er jo veldig frustrerende, men målet mitt er at jeg skal få et klarere blikk på det etter hvert. 

Hva har du forsøkt så langt da og ikke fått til?

Anonymkode: 45dfb...c5a

Hva har jeg forsøkt? 
Jobbet hardt på vgs, satt oppe om nettene for å  få en perfekt fremføring. Jeg ble sendt hjem av læreren fordi jeg var så trett.
Jeg fikk til å få jobber for bare noen år siden. Jeg fikk en jobb jeg hadde lyst på lenge, som ikke krever høyere utdannelse.
Men sa den opp fordi jeg lever en gang og ville satse på noe som føltes helt riktig og var drømmen. Noe som ga meg et liv uten depresjon, men her kreves tydeligvis å ikke være det minste sjenert og man skal være skikkelig blid og imøtekommende. Selv om jeg selv mener jeg ser blid ut ser jeg ikke så blid ut som folk vil tydeligvis.
Det bare "er noe". 

Jeg søker jobber, de samme som jeg har hatt men det er nok veldig mange om disse. Både arbeidsledige, "irriterende" studenter som skal ha ved-siden-av-studier-jobb, folk som er venner med sjefen eller i familie med. 
Jeg ELSKER nemlig å jobbe i barer. Jeg elskerr å lage drinker, kaffe og enklte matretter til folk! Da er det så irrterende at jeg ikke får jobben, og jeg har måttet forklart ansatte hvordan ting gjøres, fordi de sier "det vet jeg ikke hvordan jeg lager". 

Jeg har prøvd høyere studier. Jeg ville studere psykologi, betalte 15.000 for et semester. Jeg fikk fulltidsjobb denne tiden og det kjentes så umulig. Så jeg tok og konsetrerte meg om jobben. Det ble lite søvn i peridoer, lange arbeidsdager og lan pendling til og fra jobb. 
Jeg ble utbrent. 
Så var jeg idiot nok til å melde meg på Sonans, og betalte oogså der 9000 for å ikke fullføre. Jeg skjønte ikke hva jeg hodlt på med. Satt på de jævla vonde benken, se på en lærer som forklarte på en tavle. og ofte hadde lærerne fravær. 
 

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo nesten tilpasse deg situasjonen du er i nå, ikke hvordan ting var for et par år siden. 

Anonymkode: 5a5ae...9a8

hva betyr det?

Anonymkode: 35ed2...870

[AnonymBruker]

Altså nå har jeg det akkurat slik som jeg hadde det i starten av 2014. Jeg sitter og er deprimert, går rundt og lurer på hva jeg kan gjøre for å bli lykkelig. ser etter en kafe som jeg kan skrive jobbsøknader på. Tenker at om man har noenlunde bra energi så er det større sjanser for å få jobben. 
Jeg bare føler sånn på at livet går forbi. Men dette her var nesten bare dømt til å skje, jeg er virkelig ikke en fri sjel. Jeg er alltid full av angst. Alt som  kan gå galt gjør det nesten. Det er veldig irriterende. Det er som om jeg er født med en negativ aura på en måte.De andre går videre samme hvor risky ting de satser på. Jeg fatter ikke får man får støtten, råden..det er som om de har en sterk energi inni seg.
Mens vi som bli samfunnstapere er født med svake. 
Jeg er kjempe irritert på meg selv. Nå ahr jeg ingenting å fofrtelle folk heller. Jeg har ingenting å fortelle med glede. Det er mer den "ja det er nå kjedleig. det dukker vel snart opp noe snart som man kan være noenlunde glad for". Så svarerr kanskje noen "vær takknemmelig for at du får være frisk", men jeg syns det er bortkastet at jeg får være frisk. jeg er ikke noe noen har bruk for likevel så at jeg får kreft eller hva det enn er er egentlig helt likegyldig. OG jeg føler meg dum som ikke klarer å finne på noe for å liksom tjene penger, uten å være avhengig av at et jævla intervju kaller meg inn og jeg faktisk får jobben!

Anonymkode: 35ed2...870

[Gjest theTitanic]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes folk virker svake når de sier noe er hardt. Vet du? jeg syntes ikke det for bare et par år siden jeg, men da var jeg mer lykkelig og motivert og. Så noe må jo ha skjedd? 

Senke kravene er noe jeg er lei av! Jeg har allerede godtatt at jeg ikke blir advokat, lege, popstjerne, pilot osv.
Jeg har jobbet som renholder, hatt deltid i butikk og vært trafikkdirigent. Yrker som kommer til å gjøre meg deprimert nå. Kommer man særlig lenger ned enn dette egentlig? Det er liksom greit når man er svært ung og skal spare til studier osv osv, men ikke noe du vil ha som voksen. 

Jeg kan ikke si hva andre skal nøye seg med og ikke. Vi har forskjellige motivasjoner for å gjøre ting.

Anonymkode: 35ed2...870

Ting var annerledes for bare et par år siden. 

Du sier du blir deprimert av enkle yrker, men at det er noe feil med deg siden du er en slik fiasko, så tydeligvis har du klatret litt i stigen. Og er åpenbart ingen fiasko, men en som har bra jobb men ikke blir fornøyd fordi ikke livet ble som planlagt. Livet blir faktisk sjelden som planlagt og jo før du godtar det jo bedre for deg. Tydeligvis klarer du deg bedre enn svært mange andre. Tittelen på tråden fikk det til å høres ut som om du knapt var kapabel til å lage en brødskive. 

Det å ville mer betyr at du ønsker utvikling. Det er sunt. Men noen ganger så vil dette higet etter å prestere og å prøve å være best gå på bekostning av mestringsfølelsen. 

Personlig ville jeg valgt å mestre det jeg gjør fullt og helt enn å ligge på et høyt nivå. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, theTitanic skrev:

Ting var annerledes for bare et par år siden. 

Du sier du blir deprimert av enkle yrker, men at det er noe feil med deg siden du er en slik fiasko, så tydeligvis har du klatret litt i stigen. Og er åpenbart ingen fiasko, men en som har bra jobb men ikke blir fornøyd fordi ikke livet ble som planlagt. Livet blir faktisk sjelden som planlagt og jo før du godtar det jo bedre for deg. Tydeligvis klarer du deg bedre enn svært mange andre. Tittelen på tråden fikk det til å høres ut som om du knapt var kapabel til å lage en brødskive. 

Det å ville mer betyr at du ønsker utvikling. Det er sunt. Men noen ganger så vil dette higet etter å prestere og å prøve å være best gå på bekostning av mestringsfølelsen. 

Personlig ville jeg valgt å mestre det jeg gjør fullt og helt enn å ligge på et høyt nivå. 

takk, men jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg gjennomgår. Høyt nivå ? Ja , enkelte yrker blir jeg deprimert bare med tanken på at jeg kanskje skal dit igjen. Trafikkdirgering har jeg drevet med, det er greit når man er ung og ikke har noe etablert, men det virkelig ikke noe du vil når du nærmer deg 30, hvis du er kvinne og enda verre når du hadde en dårlig tid i livet ditt når du drev med det. Det føles som å ta flere skritt tilbake. 

Og så oppvask...det er noe som er "akseptabelt" når du er 16-19 eller ved siden av studiet jobb....
Det er lisom ikke gøy å forkalre til folk hva jeg driver med. Når det jeg jobbet mot fikk folk til å ville snakke mer med meg, jeg var gladere og fortalte meg engasjement. Tiltrakk meg lettere folk da. men så er det tilbake til det kjedelige. Og nå har det skjedd så mange ganger at jeg tror jeg bare hører hjemme i taperkategori. Jeg er ingen, jeg hører ikke hjemme noe sted. Jeg lever gratis hos andre fordi jeg ikke har råd til å leie leilighet, men så driver jeg fremdeles å jobber mot den greia der, så jeg kommer ikke til å være så lengei  en leilgihet likevel. 

Det er bare så innmari slitsomt å starte på nytt hele tiden! Se en annen vei. 

Anonymkode: 35ed2...870

[megda]

TS, det er aldri for sent å starte på en utdanning. du er 28 nå og med bare en bachelor kan du peile deg inn på mange jobber og du stiller plutselig mye sterkere i markedet enn du gjør nå. tar du en master er du utdannet før du er 35 og da har du fortsatt hele livet foran deg. Tenk på hvor mye bedre livet ditt kan være om bare 5 år og hvilken retning det fører deg i kontra om du ikke gjør noe for å forbedre din situasjon. 

Du er fortsatt ung og livet er foran deg. ikke grav deg ned i en selvutslettende bunker, fordi du ikke har nådd et gitt ideal på et gitt tidspunkt. Jeg har vært i omtrentlig samme situasjon selv og å leve i en skam som sirkler rundt feil og hva man burde gjort er 100% destruktiv.

Prøv å få hjelp fra fastlege til å snakke med en psykolog, fordi sånn du tenker nå vil ikke hjelpe deg frem i livet. Ofte når man sitter fast så ser man virkeligheten gjennom et perspektiv som ikke nødvendigvis er objektivt, men det er slik du er blitt vant til å tenke om deg selv og ditt liv. Identiteten din og din kjerne blir denne personen som har feilet og aldri vil utrette noe. Det sier seg selv at små steg opp en trapp da blir omgjort fra trappetrinn til å bestige fjelltopper gående i sirup. 

Jeg forstår deg godt, men det er fortsatt muligheter selv om du ikke akkurat nå klarer å se deg selv i et annet lys.

Tenk på en eventuell jobb som et steg på trappa som gjør deg i stand til å nå et større mål i fremtiden. bit i deg skammen og ikke la deg definere av hva andre tenker om deg. Om du godtar deg selv, så er mye av jobben gjort med å finne en vei fremover. 

Endret 18. november 2019 av megda

[AnonymBruker]

5 minutter siden, megda skrev:

TS, det er aldri for sent å starte på en utdanning. du er 28 nå og med bare en bachelor kan du peile deg inn på mange jobber og du stiller plutselig mye sterkere i markedet enn du gjør nå. tar du en master er du utdannet før du er 35 og da har du fortsatt hele livet foran deg. Tenk på hvor mye bedre livet ditt kan være om bare 5 år og hvilken retning det fører deg i kontra om du ikke gjør noe for å forbedre din situasjon. 

Du er fortsatt ung og livet er foran deg. ikke grav deg ned i en selvutslettende bunker, fordi du ikke har nådd et gitt ideal på et gitt tidspunkt. Jeg har vært i omtrentlig samme situasjon selv og å leve i en skam som sirkler rundt feil og hva man burde gjort er 100% destruktiv.

Prøv å få hjelp fra fastlege til å snakke med en psykolog, fordi sånn du tenker nå vil ikke hjelpe deg frem i livet. Ofte når man sitter fast så ser man virkeligheten gjennom et perspektiv som ikke nødvendigvis er objektivt, men det er slik du er blitt vant til å tenke om deg selv og ditt liv. Identiteten din og din kjerne blir denne personen som har feilet og aldri vil utrette noe. Det sier seg selv at små steg opp en trapp da blir omgjort fra trappetrinn til å bestige fjelltopper gående i sirup. 

Jeg forstår deg godt, men det er fortsatt muligheter selv om du ikke akkurat nå klarer å se deg selv i et annet lys.

Tenk på en eventuell jobb som et steg på trappa som gjør deg i stand til å nå et større mål i fremtiden. bit i deg skammen og ikke la deg definere av hva andre tenker om deg. Om du godtar deg selv, så er mye av jobben gjort med å finne en vei fremover. 

Takk .men er utdannelse DET ENESTE vi evner? studier osv? jeg har da ingen spesiell interesse!! Finnes det ikke kurs som kan kvalifisere? 
Flyvertinne har jeg tenkt på, men det vil jeg ikke prøve en gang før jeg lagt fra meg alle andre planer så jeg ikke har slike ting i luften. 
Men så tør jeg heller ikke søke det, for selvtillit kommer til å bli knekt dersom jeg blir diskvalifisert også der.
Føler at dette er supermennesker.

Jeg orker heller ikke tanken på å begynne på skole nå. Og som sagt, jeg har ingen interesse. Jeg er så lei av at samfunnet er BARE for stillesittere. Som leser. 
Jeg får angst. Det går faktisk an å gjøre enkelte jobber uten at du har studert. Og hvor skal jeg studere liksom? 

Jeg kjenner jeg er motivert for 2 ting. å skaffe meg en jobb og å fortsette mot det jeg egentlig skulle

Anonymkode: 35ed2...870

[megda]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk .men er utdannelse DET ENESTE vi evner? studier osv? jeg har da ingen spesiell interesse!! Finnes det ikke kurs som kan kvalifisere? 
Flyvertinne har jeg tenkt på, men det vil jeg ikke prøve en gang før jeg lagt fra meg alle andre planer så jeg ikke har slike ting i luften. 
Men så tør jeg heller ikke søke det, for selvtillit kommer til å bli knekt dersom jeg blir diskvalifisert også der.
Føler at dette er supermennesker.

Jeg orker heller ikke tanken på å begynne på skole nå. Og som sagt, jeg har ingen interesse. Jeg er så lei av at samfunnet er BARE for stillesittere. Som leser. 
Jeg får angst. Det går faktisk an å gjøre enkelte jobber uten at du har studert. Og hvor skal jeg studere liksom? 

Jeg kjenner jeg er motivert for 2 ting. å skaffe meg en jobb og å fortsette mot det jeg egentlig skulle

Du trenger ikke studier om du selv ikke vil ha studier, så der velger du det fritt selv. Gjør det som er best for deg, men klar over hva konsekvenser av ulike valg kan være.

Du har allerede hintet til 2 ting som du vil gjøre og du har jo vært på intervju som mange ikke kommer til overhodet. Istedenfor å skjule at du har asperger, så kan du jo si det relativt tidlig i intervjuet. Dette er en styrke jeg mener de fleste arbeidsgivere setter pris på og du slipper å bli dømt på feil grunnlag. 

Dette med jobb er jo et "numbers game" på generelt grunnlag og den prosessen med å ikke ha arbeid og søke er mentalt utfordrene, men sett deg de små stegene om å skrive søknader, fordi det øker sjansene dine enormt. det hjelper å ha snøret i havet om man vil ha fisk selv om fisken ikke alltid biter. 

hva var det du egentlig ville? kan du ikke fortsatt bli flyvertinne? om det er det du vil gjøre?