Jeg ønsker ikke mine ekssvigerforeldre i begravelsen til moren min

[Gjest Janne Rose]

Jeg mistet min høyt elskede mor for få dager siden. Idag ringte datteren min og fortalte at mine ekssvigerforeldre planlegger å delta i begravelsen. Beskjeden gjorde meg kvalm og svimmel. Umiddelbart. Jeg kjente det i magen, i brystet, i hodet, i hjertet. Tårene strømmet på etter samtalen.

Det er 15 år siden det ble slutt mellom meg og sønnen deres. Han er far til barna mine, Etter bruddet har han stalket, mobbet og trakkassert meg og forsøkt å frarøve både meg, min nye mann og min mor kontakten med barna. Før bruddet utsatte han meg for psykisk vold, sykelig sjalusi og sykelig kontroll, han ga barna ørefiker, holdt meg fast, sperret veien for meg, kliping, skubbing, gaslighting, kjøring i galskap uten å slippe meg ut av bilen,. Løgn gjentatt mange nok ganger til å bli settt på som sant. 

Etter bruddet har jeg stått i stalking, gaslighting, grooming av barna, forsøk på foreldrefientliggjøring og uansvarlig foreldreatferd. Han har sendt stygge e-poster til foreldrene mine opp gjennom årene hvor min mor har vært angrepet på det groveste. 

Barna er voksne nå. Jeg har utviklet ptsd, og har blitt arbeidsufør som følge av det jeg har blitt utsatt for, og barna har hatt en dysfunksjonell oppvekst og har sine problemet pga det.  Min mor ble også sterkt påvirket av ham, både det han utsatte henne for, men spesielt det hun bevitnet at jeg og barnebarna ble utsatt for. 

Det er  ikke mine ekssvigerforeldre som i første rekke har stått for ugjerningene, men de har kjent til det, deltatt gjennom både støtte og direkte bidrag inn mot meg og de har valgt å ikke gripe inn i overgrepene som har foregått. Derfor opplever jeg en indirekte støtte til behandlingen av meg, mine barn, min nye mann og mine foreldre har vært utsatt for. Jeg blir kvalm og dårlig av å se dem, fordi de minner meg om sønnen deres og det han har utsatt meg og familien min for. Han har brukt avskyelige ord i sine beskrivelser om bla. min mor.

Jeg gruer meg til begravelsen til min egen mor, som jo egentlig skal være et vakkert og fint minne. 

 

Har jeg rett til å reagere, eller.....og hva gjør jeg. Jeg ønsker dem ikke i begravelsen. Pappa ønsker dem heller ikke, men sier at vi dessverre ikke kan nekte folk som kommer. 

[Gjest WhisperingWind]

Klart dere kan nekte dem. Det er bare å si at de ikke er velkommen og at de vil bli stoppet ved kirken om de prøver å komme inn.

[AnonymBruker]

Hva med lukket begravelse?  

Anonymkode: 57c3d...60f

[Gjest WhisperingWind]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med lukket begravelse?  

Anonymkode: 57c3d...60f

👆🏻

[SPOCA]

Ja, jeg synes helt klart du kan nekte dem. Jeg vill bedt om lukket begravelse og samtidig gitt tydelig beskjed om at de var uønsket i begravelsen.

[AnonymBruker]

Vær ærlige. Si det som det er. Jeg har et problem at dere er der. Kanskje har de dårlig samvittighet for hva sønnen har gjort, men å gå i en begravelse fikser ingenting. Fortell dem at når du og din far ser dem, så kommer åresvis med traume friskt i minne. Og fortell dem at din mor aldri ville ønsket å ha dem i sin begravelse. Du skylder dem ingenting. Hvis ikke du klarer å ringe, få en nær venn til å ringe. Eller få et av barna til å si i fra, hvis det er nærere kontakt der.

Min exmann var også veldig hissig. Tok kvelertak og skrek og var oppfarende over den minste detalj. Mine exsvigerforeldre synes jeg var en dårlig kone som sa dette siden deres sønn var den perfekte gullungen. De hjelp i åresvis mannen min med å «ta» meg for det de mente var dårlig oppførsel. (Feks. Hvis en av dem så meg i byen men jeg ikke så de, så ringte de mannen og klagde på at jeg ikke hilste/overså dem med vilje)  da ble det månelyst hjemme, for han forgudet foreldrene sine. Så skulle han montere et skap på vaskerommet deres en dag, og brukte litt tid, for det var vanskelig, og så kom pappaen inn for å «hjelpe» og så begynte exmannen min og hyle og skrike og dytte pappaen sin ut av vaskerommet blind av raseri.

Vel. Da fikk foreldrene hans se den siden av han de også. Det ble slutt på «angiveriet» fra deres side kort tid etterpå. Og de forsvarte meg litt når mannen min kom med stygge kommentarer når de hørte det. Ergo har jeg ikke noe problem med de når jeg treffer dem tilfeldig nå.

kanskje svigerforeldrene til TS ikke opplevde sin sønn som så farlig som han var. Kanskje ble også de manipulert, hvem vet. Men det betyr ikke at de bør få gå i begravelsen til Ts sin mor. For TS opplever at de fremdeles «beskytter» sønnen sin og er på hans parti. Så Ts; gi beskjed!

Anonymkode: 5c80a...fa6

[Ulven]

Jeg hadde prøvd meg på en melding først. Noe sla: Datteren min har informert om at dere ønsker delta i begravelsen til min mor. Grunnet vår felles historie ville det for oss som familie og sørgende, være svært upassende/ubehagelig/vanskelig/problematisk (sett inn det som passer) at dere kommer i begravelsen. Vi setter stor pris på omtanken, men håper at vårt ønske vil bli respektert. 

Hjelper ikke dette, kan dere vurdere en lukket begravelse. 

[AnonymBruker]

Jeg blir dårlig av bare tanken på hva du har vært igjennom. Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har ikke hatt det så ille, men nesten. For oss så har stalkeren vært min eget familiemedlem. Hun flyttet til oss for et par tre måneder mens hun fant noe eget. Hun nektet så å flytte ut. Hun ble kastet ut, kom på døra, banket på i både to og tre timer i strekk. Hun kastet småsten på vinduet. Hun ringte oss på telefon (telefonterror) hvert minutt, la på og ringte tilbake. I timevis. Vi og noen ganger naboer ringte på politiet, som fjernet henne og hun kom tilbake etter hun hadde dratt. Hun anmeldte oss for plaging, men vi hadde utskrift av telefonringing og beviste hvordan HUN hadde vært den som plaget, mens vi var dem som hadde blitt plaget. Vi visste ikke hva hun slet med før vi sa jeg til å la henne bo hos oss. Vår feil i det hele? Vi ba henne flytte når det hadde gått 6 mnd. Hun holdt på i 5 ÅR. Omtrent hver eneste dag og hver eneste helg. 

Det er nå 15 år siden og jeg lever fortsatt med ettervirkninger. Utviklet PTSD. Får hjerteklapp bare jeg hører navnet hennes. Selv om hun ikke lenger plager oss, så er hun alltid med oss, i psyken. 

Jeg måtte finne meg i å godta at hun kom i begravelse til min mor, fordi jeg ikke hadde ork til å ta den kampen som selvsagt også var pga at mamma var død og jeg var i sorg. 

Jeg er så totalt med deg. Send dem melding (om du ikke orker å ta telefonen) og si at de ikke er velkomne og vil bli stoppet i døra. Orker du å ta kampen så gjør du d. Alternativt så avtaler du med et nært familiemedlem eller god venninne som tar den kampen for deg. Jeg hadde gjort det (er noe sterkere psykisk nå) for deg, om du hadde bodd i nærheten. 

Send dem melding: 

DERE ER IKKE VELKOMNE I MIN MORS BEGRAVELSE. HÅPER DERE RESPEKTERER MITT ØNSKE. HVIS IKKE SÅ BLIR DERE STOPPET I DØRA. DERE ER IKKE ØNSKET DER. 

Anonymkode: 1f411...c6c

[Gjest Janne Rose]

Tusen takk for alle svar. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme heldig ut av dette. Frykter bråk på alle kanter hvis jeg sier fra. Umulig situasjon føler jeg. Datteren min mener de må få komme, og hun vil ikke si til dem at de ikke bør komme. Det må isåfall jeg gjøre selv. Og jeg vet ikke om jeg har nerver til å ta kontakt med dem, for hvis jeg sendte en melding til sønnen deres, fikk jeg tyve meldinger tilbake....Huff,,,, dette er skikkelig vanskelig....

[AnonymBruker]

Lukket begravelse. Kun per invitasjon.

Anonymkode: d7242...9b5

[AnonymBruker]

Jeg ville gått for lukket begravelse. Jeg forstår ikke at de selv ikke ser hvor upassende det er at de kommer. Å sende melding ville jeg ikke giddet; de er neppe i stand til å ta det til seg uansett.

Anonymkode: 17509...8ff

[Nymerïa]

Snakk med presten, kanskje h*n kan si fra. Prester er tross alt vant til å håndtere de underligste familieforhold og det kan være at ekssvigerforeldrene dine respekterer en tredjepart mer enn deg. Og si fra til begravelsesagenten i tilfelle de dukker opp likevel.

Endret 18. november 2019 av NymeriaRhoynar
presisering

[Fru Uperfekt]

8 timer siden, Janne Rose skrev:

Jeg mistet min høyt elskede mor for få dager siden. Idag ringte datteren min og fortalte at mine ekssvigerforeldre planlegger å delta i begravelsen. Beskjeden gjorde meg kvalm og svimmel. Umiddelbart. Jeg kjente det i magen, i brystet, i hodet, i hjertet. Tårene strømmet på etter samtalen.

Det er 15 år siden det ble slutt mellom meg og sønnen deres. Han er far til barna mine, Etter bruddet har han stalket, mobbet og trakkassert meg og forsøkt å frarøve både meg, min nye mann og min mor kontakten med barna. Før bruddet utsatte han meg for psykisk vold, sykelig sjalusi og sykelig kontroll, han ga barna ørefiker, holdt meg fast, sperret veien for meg, kliping, skubbing, gaslighting, kjøring i galskap uten å slippe meg ut av bilen,. Løgn gjentatt mange nok ganger til å bli settt på som sant. 

Etter bruddet har jeg stått i stalking, gaslighting, grooming av barna, forsøk på foreldrefientliggjøring og uansvarlig foreldreatferd. Han har sendt stygge e-poster til foreldrene mine opp gjennom årene hvor min mor har vært angrepet på det groveste. 

Barna er voksne nå. Jeg har utviklet ptsd, og har blitt arbeidsufør som følge av det jeg har blitt utsatt for, og barna har hatt en dysfunksjonell oppvekst og har sine problemet pga det.  Min mor ble også sterkt påvirket av ham, både det han utsatte henne for, men spesielt det hun bevitnet at jeg og barnebarna ble utsatt for. 

Det er  ikke mine ekssvigerforeldre som i første rekke har stått for ugjerningene, men de har kjent til det, deltatt gjennom både støtte og direkte bidrag inn mot meg og de har valgt å ikke gripe inn i overgrepene som har foregått. Derfor opplever jeg en indirekte støtte til behandlingen av meg, mine barn, min nye mann og mine foreldre har vært utsatt for. Jeg blir kvalm og dårlig av å se dem, fordi de minner meg om sønnen deres og det han har utsatt meg og familien min for. Han har brukt avskyelige ord i sine beskrivelser om bla. min mor.

Jeg gruer meg til begravelsen til min egen mor, som jo egentlig skal være et vakkert og fint minne. 

 

Har jeg rett til å reagere, eller.....og hva gjør jeg. Jeg ønsker dem ikke i begravelsen. Pappa ønsker dem heller ikke, men sier at vi dessverre ikke kan nekte folk som kommer. 

Jo dere kan nekte folk som er persona non grata for dere, å komme inn i kirken