Hva legger du i å tilgi?

[AnonymBruker]

«Det hadde jeg aldri kunnet tilgi» 

«Det er utilgivelig» 

, har jeg lest og hørt flere si. 
Men hva legger dere i det å tilgi? Hva er å tilgi for deg? Er det noen du ikke klarer å tilgi i livet ditt? 
 

Å tilgi er ikke å glemme. Å tilgi er heller ikke å si at det som skjedde var greit. Å tilgi er å anerkjenne at det som skjedde var skadelig, og det er å sette seg selv fri fra det som skjedde. Å ikke tilgi er å drikke gift, har jeg hørt, for man skader bare seg selv. 
Likefullt er tilgivelse så fryktelig vanskelig. Vanskelig å vite hva som ligger i begrepet. Hva legger du i det? 

Anonymkode: 99964...3f9

[AnonymBruker]

Det å tilgi for meg er at jeg må tro at den andre part ikke visste bedre. Pleier mentalt å se for meg at jeg ser ned på den andre personen og overbærende sier «stakkar du skjønner ikke bedre du» - da slipper mye bitterhet hos meg. Nå har ikke jeg opplevd mye forferdelig, men hatt ett opplevelser i barndommen som har preget meg og som har gjort meg litt bitter, da har jeg benyttet den teknikken og sa har jeg klart å bruke mindre tid til å tenke over det. (En teknikk jeg lærte av en psykolog)

Anonymkode: 0f033...9a1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det å tilgi for meg er at jeg må tro at den andre part ikke visste bedre. Pleier mentalt å se for meg at jeg ser ned på den andre personen og overbærende sier «stakkar du skjønner ikke bedre du» - da slipper mye bitterhet hos meg. Nå har ikke jeg opplevd mye forferdelig, men hatt ett opplevelser i barndommen som har preget meg og som har gjort meg litt bitter, da har jeg benyttet den teknikken og sa har jeg klart å bruke mindre tid til å tenke over det. (En teknikk jeg lærte av en psykolog)

Anonymkode: 0f033...9a1

Glemte å skrive at det å tilgi for meg betyr da å få videre i livet mitt og ikke la meg begrense i livet ved å tenke for mye på hendelsene. Da har jeg tatt kontrollen over hva som har hendt og ikke den som har gjort dette mot meg. 

Anonymkode: 0f033...9a1

[Krølle-frøkna]

"Det er i øyeblikket jeg klarer å tilgi at jeg ikke ser tilbake i tid og ser for meg selv delje hånden i deres tryne"

Og nei, jeg har ikke tilgitt noen. Glemme kan jeg, men ser jeg den samme personen så nei.

[AnonymBruker]

Å tilgi betyr ikke nødvendigvis å godta. 

For meg kan jeg tilgi for å komme meg videre selv. Bitterhet spiser deg opp innvendig og skader kun deg selv. 

Jeg kan f eks tilgi en person om vi har snakket ut og har bestemt oss for å gi f eks et vennskap en ny sjans. 

Men en person som har vært stygg mot meg og som jeg ikke trenger å forholde meg til trenger jeg ikke tilgi. Men jeg trenger heller ikke bruke energi på å hate.. jeg kan bare glemme og ikke gi det oppmerksomhet. 

Anonymkode: 89445...2ea

[AnonymBruker]

Dette er interessante tanker. Jeg har strevd med informasjon om en hendelse som ligger langt tilbake i tid. Fikk vite om hendelsen for ett år siden, og klarer ikke 'komme over' dette. Det gjelder ikke meg, men en i min familie, som ble skadd av denne handlingen. Sånn sett er det vel ikke noe JEG skal tilgi? Men jeg sliter med å omgås personen som har forvoldt skaden på et dengang uskyldig og vergeløst barn, og syns ikke det virker som omfang, konsekvenser, anger er noe skadevolderen har reflektert over. 

Kanskje tilgivelse generelt sett fra min side ikke bare handler om at jeg jobber med mitt syn på div hendelser, men faktisk også er avhengig av at den som har begått en urett/såret faktisk angrer og ber om unnskyldning. 

Anonymkode: e13fc...0c8

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt de personene som har gjort meg vondt og skadet meg. Jeg tilgir for min egen del, men glemmer det aldri. Jeg tilgir for å komme meg videre. Jeg tenker som en sa over her at de vet ikke bedre og jeg tilgir de for handlingene de gjør. 

 

Anonymkode: 0e20b...ddf

[Gjest Heartgirl]

Tilgi er noe dypere enn å si unnskyld. En sier unnskyld hvis man skumper bort i noen, da sier man: "Unnskyld". Vi godtar dette siden unnskyld er et lettere ord vi sier når ting ikke er så alvorlig. 

Hvis noen ber om at jeg må tilgi dem da skal de mene alvor av det å bli tilgitt. Dersom vedkommende sårer meg igjen vil tilliten brytes ned, og jeg vil ha vanskeligheter med å tilgi vedkommende. 

Tilgi er et mer alvorligere ord for meg enn unnskyld. 

 

[Trolltunge]

Å tilgi er for meg å klare å slippe tak i det og gå videre. Det innebærer ikke å glemme, så hadde lignende skjedd igjen ville det pusses på det som allerede var skjedd. Det innebærer heller ikke nødvendigvis å si til personer at man har tilgitt. For min del er det viktigste at jeg klarer å slippe taket i det. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Trolltunge skrev:

Å tilgi er for meg å klare å slippe tak i det og gå videre. Det innebærer ikke å glemme, så hadde lignende skjedd igjen ville det pusses på det som allerede var skjedd. Det innebærer heller ikke nødvendigvis å si til personer at man har tilgitt. For min del er det viktigste at jeg klarer å slippe taket i det. 

Men hvordan slipper man tak i det sånn rent praktisk? Jeg skjønner hva man bør gjøre, men ikke hvordan det skal gjennomføres. Derfor tror jeg det er en prosess.

Ts

Anonymkode: 99964...3f9

[AnonymBruker]

Tilgivelse er noe jeg skjelden gir. Folk får tenke før de handler eller ta konsekvensen. Å tilgi er ofte naivt syns jeg. 

Så i stedet for å tilgi kan jeg finne på å ignorere personen totalt. Gidder ikke ha med slike å gjøre, verden er full av gode folk som vil meg vel. 

Anonymkode: 4e637...1c5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tilgivelse er noe jeg skjelden gir. Folk får tenke før de handler eller ta konsekvensen. Å tilgi er ofte naivt syns jeg. 

Så i stedet for å tilgi kan jeg finne på å ignorere personen totalt. Gidder ikke ha med slike å gjøre, verden er full av gode folk som vil meg vel. 

Anonymkode: 4e637...1c5

Men jeg synes det er vondt å gå rundt å være sint, rasende, bitter og hevngjerrig.

Ts

Anonymkode: 99964...3f9

[Trolltunge]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan slipper man tak i det sånn rent praktisk? Jeg skjønner hva man bør gjøre, men ikke hvordan det skal gjennomføres. Derfor tror jeg det er en prosess.

Ts

Anonymkode: 99964...3f9

Ja det er en prosess. Er det mennesker jeg har en relasjon til må jeg gjerne velge å la det gode veie tyngre enn det som gjorde vondt. Er det folk jeg ikke lenger har en relasjon til må jeg bare bearbeide det selv, og velge å legge det bak meg. 

Jeg føler at det er noe man må bestemme seg for. Har gjerne en dialog med meg selv om det, der jeg forteller meg selv at jeg har valget om å kvernet på dette, og bli i det vonde, eller om jeg ikke synes det er bedre å slippe taket i det, og la meg selv gå videre. Da velger jeg som regel å gå videre. 

I noen tilfeller har jeg måtte ta den avgjørelsen noen ganger før jeg virkelig har klart det. 

[Sokkar]

Godt spørsmål.. 

Enig i det en skrev, at unnskyld og tilgi meg ikke er det samme. Tilgi er dypere. 

Men å tilgi betyr vel at man legger det bak seg, på et vis? At man klarer å forsone seg med det? Men enig i at det ikke betyr glemt. Det kan hentes frem, og det må være lov sånn til en viss grad. For drar man frem noe og bruker det mot vedkommende hele tiden, har man ikke tilgitt? 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Trolltunge skrev:

Ja det er en prosess. Er det mennesker jeg har en relasjon til må jeg gjerne velge å la det gode veie tyngre enn det som gjorde vondt. Er det folk jeg ikke lenger har en relasjon til må jeg bare bearbeide det selv, og velge å legge det bak meg. 

Jeg føler at det er noe man må bestemme seg for. Har gjerne en dialog med meg selv om det, der jeg forteller meg selv at jeg har valget om å kvernet på dette, og bli i det vonde, eller om jeg ikke synes det er bedre å slippe taket i det, og la meg selv gå videre. Da velger jeg som regel å gå videre. 

I noen tilfeller har jeg måtte ta den avgjørelsen noen ganger før jeg virkelig har klart det. 

Men hvordan skal man gi slipp hvis skadeomfanget sitter i hele kroppen, sjelen og man er såret inntil margen fordi man ble f.eks påført forferdelige traumer som barn? Det kan prege en hel eksistens uten at man har valgt at det skulle bli sånn. Traumer sitter i kroppen. Hvordan skal man da bare slippe det når det har satt seg i hele systemet? Hadde man kunne, så ville man gjort det.
 

Bare et spørsmål... 

Ts

Anonymkode: 99964...3f9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilgivelse er noe jeg skjelden gir. Folk får tenke før de handler eller ta konsekvensen. Å tilgi er ofte naivt syns jeg. 

Så i stedet for å tilgi kan jeg finne på å ignorere personen totalt. Gidder ikke ha med slike å gjøre, verden er full av gode folk som vil meg vel. 

Anonymkode: 4e637...1c5

Jeg tror du misforstår det å tilgi. Det kreves mye av en person å tilgi. 

Jeg har tilgitt en person som har forgrepet seg på meg i mange år når jeg var liten. Det brukte jeg mange år på og det var sterkt av meg å gjøre, ikke svakt eller naivt. Det var lettere for meg å komme meg videre etterpå. 

Ved at jeg tilgir han så hadde jeg aldri pratet med han eller lignende hvis jeg møtte på han. Jeg hadde gått unna. Jeg vet det han gjorde var galt og grusomt. Jeg vet han er en ussel person. Men jeg tilgir ikke for at han skal gå videre, men for min egen del.

Jeg tenker tilgivelse stikker dypt. Da må noen ha virkelig såret deg, skadet deg eller lignende. 

Anonymkode: 0e20b...ddf

[Trolltunge]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan skal man gi slipp hvis skadeomfanget sitter i hele kroppen, sjelen og man er såret inntil margen fordi man ble f.eks påført forferdelige traumer som barn? Det kan prege en hel eksistens uten at man har valgt at det skulle bli sånn. Traumer sitter i kroppen. Hvordan skal man da bare slippe det når det har satt seg i hele systemet? Hadde man kunne, så ville man gjort det.
 

Bare et spørsmål... 

Ts

Anonymkode: 99964...3f9

Jeg har også noe slikt. Ikke fra barndom, men en som gikk inn for å knuse meg i flere år, fordi jeg var så "ufin" at jeg forlot ham. Fant meg utilgivelig nok en ny mann også etter noen år.

Såpass alvorlig trakassering over år at jeg fikk PTSD og min (nye) mann brøt sammen av det og ble alvorlig psykisk syk. 

Det er som jeg skrev over, at man må ta et valg. Velge om man ønsker seg selv så vondt at man blir sittende fast i det, eller om man ønsker seg selv bedre enn det, ved å gi slipp og gå videre. 

For min del valgte jeg at jeg ville videre. Jeg ville ikke la ham vinne ved å bli sittende fast. 

Det var en prosess ja, og jeg har hatt tilbakefall, men jeg har holdt fast i at jeg ikke vil bli hengende fast i det, og jeg VIL unne meg selv å legge det bak meg. 

Jeg har ikke noe valg egentlig. Om jeg ikke legger det bak meg vil jeg fortsette med å ha det vondt. Da vinner han. 

Derfor velger jeg gang på gang, hver gang det drar i meg, at jeg må sette strek, og tillate meg selv å gå videre. Om jeg ikke gjør det vil jeg velge å forbli fortvilet, sår og ulykkelig. Det er ikke et liv jeg ønsker. 

Angående traumene. Jeg har jobbet målbevisst med dem. Konfrontert den angsten dette satte i med litt og litt. Jeg måtte "gå opp verden" igjen. Var så redd for å treffe på ham at jeg nærmest isolerte meg i huset. Det gikk ikke! Jeg har barn, og ville ikke isolere dem fra verden. Lære dem at verden er farlig. 

Jeg gikk opp gate for gate, sted for sted, med trygge mennesker ved min side, til jeg våget å gå alene. Det tok meg 8 år å klare å gå alene med ungene på et teater. Det var en stor seier, og siden gikk jeg trygt alene overalt. 

Ungene merket det aldri, og få vet at jeg ikke gikk noen steder med mindre jeg fikk med meg gode venner eller familie. De trodde jeg bare var sosial. Visste ikke at jeg ikke klarte å gå om de ikke var med meg. 

Du skriver egentlig om mer enn det å tilgi. Traumer forsvinner ikke ved å velge å tilgi. De må man jobbe bort. 

Jeg har en igjen som jeg ikke har klart å få bukt med. Står det en bil utenfor med lykter på kaster jeg meg fremdeles ned på gulvet. "Snubler" sier jeg om barna er her, for jeg klarer ikke å forhindre at det skjer instinktivt. 

Nevnte akkurat dette for legen sist jeg var der, og han oppmuntret meg til at neste gang det skjer skal jeg gå ut og se at det ikke er ham. Gjerne hilse på vedkommende også. Gjøre dette, hvor rart det vil virke, til jeg ikke lenger "snubler" bare det står en bil med lys på utenfor. 

Ja, det er en prosess. Ja, det er en kamp. Hva er alternativet? Jo det er å bli værende i det vonde. Det vil jeg ikke. Vil du? 

Endret 17. november 2019 av Trolltunge