Jeg, lege?!

[AnonymBruker]

Dette hadde kanskje passet bedre innen "jobb og utdanning", men ønsker å poste som anonym.

Det siste året har jeg vært mye inn og ut av helsenorge. Jeg har møtt mange ulike arbeidere her, blant annet fantastiske leger innen alle grener. Så, jeg har jo tenkt litt... Jeg går på et annet studie nå (2. året), men klarer ikke å se for meg å jobbe med dette i 40 år. Jeg synes medisin er et veldig spennende fag, elsker å lese medisinske forskningsartikler, dagens medisin og  fysiologi. Samt at jeg ønsker å kunne gi andre mennesker den samme gode følelsen jeg har hatt i møte med dyktig helsepersonell. 

Men, jeg har noen problemer..

1. Karakterer. Dog ser jeg ikke dette som et veldig stort problem, da jeg har gode nok karakterer til å komme inn i Danmark, og det finnes jo andre alternativer. Virker jo litt kult å få oppleve et annet land samtidig! 

2. LIS1. Med utdanning fra utlandet vil det sikkert bli enda vanskeligere å kapre en av disse plassene... Men i verste fall blir det å kunne praktisere som lege utsatt i 1 år?

3. Spesialisering - jeg tror jeg hadde ønsket å jobbe som fastlege, noe som kanskje ikke er så utilgjengelig? Det jeg tenker på da er jo at det er jo ikke gitt at man får spesialisere seg innen det man vil. Ellers er den høyeste drømmen kanskje nevrolog eller noe innen psykiatrien. Er villig til å flytte på meg, gjerne til nord eller vestlandet. Ellers blir jo mye av veien til mens man går, kan jo hende jeg endrer mening ila studiet. Ellers er det jo en del annet man kan bruke en cand. med. grad til også...

4. Stress. Det er ingen tvil om at legeyrket er et hard yrke. Det er lange dager, mye press. Har tidligere slitt med stress, og da ikke under veldig presserende omgivelser engang... Heldigvis har dette gjort meg bedre rustet til hvordan jeg håndterer de følelsene, men er fortsatt en av hovedfaktorene som får meg til å tvile på meg som lege.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten. Kanskje om det er noen leger her, noen som kjenner leger, eller bare noen som vil komme med innspill til om bekymringene mine bare er små, og at jeg burde gå for drømmen allikevel? Samtidig er jeg redd dette bare er en snodig innskytelse jeg har fått fordi jeg ønsker å "rømme" fra nåværende hverdag, men har tenkt mye på dette valget i snart et halvt år - men, det er jo ganske lite kontra de som jobber hardt gjennom hele grunnskolen med legedrømmen som motivator...

Anonymkode: 0c510...8db

[Kaisada]

Ta en ting av gangen. Som du sier blir mye til mens man går, og det var det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt. Hvis dette er en drøm, søk der du kan komme inn. Det man angrer er ofte det man aldri gjorde. Lis1-situasjonen kan endre seg om 6 år, og 1 år fra eller til gjør da ingenting i den store sammenheng. Du er fleksibel og har den rette innstillingen til å få det til. 
Kjør!

[Gjest Juks]

Jeg går under kategorien "noen som vil komme med innspill...", og vet egentlig ikke hva jeg snakker om, men jeg tillater meg å tenke høyt. Gjerne korriger meg hvis jeg tar feil.

De 3 første punktene stilte du spørsmål og svarte på selv egentlig. Så kanskje dem ikke er et problem, egentlig? 

Det 4. punktet er kanskje et større problem, ettersom stresshåndtering og stressmestring er viktig i legeyrket. Men som du skriver i punkt 3, så er det mye du kan jobbe med som cand. med. grad. Du trenger ikke oppsøke hardt belastede miljøer, du står egentlig fritt. Du kan også tenke kreativt, alt fra gradert stilling til privatpraktiserende. Kombinerer du cand. med med f.eks mer juridiske evner, kan du jo jobbe mer innenfor rådgivning, konsulenttjenester, saksbehandling og/eller mer byråkratisk. Du kan jo også jobbe som f.eks flylege (eller lege i og for staten - Forsvaret, E. f.eks). Viser du at du er akademisk anlagt, er det ingen problem å få seg undervisningsjobber eller forskningsjobber med en slik grad. Du kan jo også jobbe som paramedic. Mulighetene er mange! Er du flyttbar, og anser fastlegejobben som attraktiv, så har du gode forhandlingskort på hånden når du søker deg rundt etter jobber. Spesielt ute i bygdenorge. Men du må jo helt klart igjennom en turnus- og praksisperiode, og da bør du ha sånn noenlunde kontroll på stressmestringen. 

Ellers så er det jo verdt å nevne at du trenger ikke å bli lege/cand.med for å tilfredsstille det du har interesse for. Du finner flere helseyrker som kontinuerlig oppdaterer seg på forskning og fysiologi, og som er mer stressvennlige.

Men følg magefølelsen din. Og ta et steg av gangen. Jeg tenker at du kanskje allerede vet hva du vil gjøre hvis du bare tenker deg om