Klarer ditt barn å tilpasse seg en gruppe?

[AnonymBruker]

I 35 år har jeg jobbet med barn, men noe har endret seg de siste årene - barna jeg jobber med i dag (alder 8 -14 år) klarer ikke å tilpasse seg en gruppe.

For at en gruppe skal kunne fungere må alle innrette seg etter gjeldende regler og grenser, sette "oss" foran "meg", vente på tur - kort sagt: de kan ikke være egosentrerte, de må være disiplinerte,  og de må følge ordre.

Jeg vil si at 90 % av disse barna er ekstremt individualister og egosentrerte. og de siste 10 prosentene må vente på at disse 90 % skal bli ferdige med det de vil gjøre, før alle kan gjøre det de skulle gjøre. 

For å komme med et eksempel -  et håndballag trener, og spillerne får beskjed om at de skal trene på sentring til hverandre.  9 av 10 spillere begynner så å drible, skyte på mål, og vise seg frem,  mens den siste spilleren venter på at de skal bli ferdige slik at h*n kan få noen å sentre til.  Treneren må rope, skrike, for å få kontakt,  men det er som å gjete kattunger.  Halve treningen går bort på å få spillerne til å innpasse seg i gruppen.

Trener de 1:1 er de derimot veldig lydhøre og engasjerte, det er bare gruppedynamikk de ikke takler.  De "må skinne", vise seg frem, stå i fokus hele tiden,  de klarer ikke være en av mange. 

Som sagt er denne store andelen ekstremt individualister noe veldig nytt for meg.  Tidligere var disse i mindretall, nå er de i flertall.

Jeg har snakket med andre som også jobber med barn, lærere, trenere, dirigenter, og alle sier det samme, dette er noe nytt.

Så nå lurer jeg på, lærer du ditt barn å fungere i gruppe,  eller oppdrar du dem til å "være stjernen" i alle sammenhenger?

Anonymkode: a3941...407

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnehage og der er det også skjedd samme endring. 

 

Anonymkode: f55ad...2c4

[AnonymBruker]

Ja, det greier han fint. Han er 2 år. 

Anonymkode: 89341...66d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber i barnehage og der er det også skjedd samme endring. 

 

Anonymkode: f55ad...2c4

Så det går såpass langt ned i alder?   Det forklarer litt.

Anonymkode: a3941...407

[AnonymBruker]

Ja, hun klarer det fint. Tror det er mye derfor hun ble valgt til trivselsleder i klassen. Hun er inkluderende og er god i gruppe.

Men: ikke rart at mange barn er veldig individualistiske. Mange voksne er slik. Meg og mitt er alltid viktigst. Bare det at folk ikke takler at det uanmeldt ringer på døra og ikke tåler uanmeldt besøk sier noe om hvor selvsentrerte folk er. 

Anonymkode: 6bd32...b87

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hun klarer det fint. Tror det er mye derfor hun ble valgt til trivselsleder i klassen. Hun er inkluderende og er god i gruppe.

Men: ikke rart at mange barn er veldig individualistiske. Mange voksne er slik. Meg og mitt er alltid viktigst. Bare det at folk ikke takler at det uanmeldt ringer på døra og ikke tåler uanmeldt besøk sier noe om hvor selvsentrerte folk er. 

Anonymkode: 6bd32...b87

Så bra at jenta di er god i gruppe. En trivselsleder må være det 😊

Jeg ser forklaringen din,  og tror det kan ligge noe der. Men har du noen teori om hvorfor det har blitt slik?  For basert på min erfaring var ikke foreldrene slik da de var yngre (Jeg trente en del av dem også).  De har oppdratt barna slik, uten å være slik selv som unge.

 

Anonymkode: a3941...407

[elisa1819]

Jeg tror det har noe med tidens oppdragelsestrender å gjøre. Barna lærer å alltid orientere seg etter egne følelser som kompass, og vi voksne våger ikke eller klarer ikke å si fra om at det ikke alltid fungerer så bra. 

[AnonymBruker]

Hun min er ikke så god på grupper, men av helt andre grunner enn det som det snakkes om her.

Hvis hun er trygg og har oversikt, så er hun rågod på grupper og er en som inkluderer, samarbeider osv. 

Hvis hun blir utrygg eller føler hun ikke forstår hva som foregår, så går hun i vranglås, men da blir hun sittende i en krok, så hun er liksom ikke i veien. :knegg: 

(Ja, jeg forenkler veldig nå, og det jobbes selvsagt med, men selv om hun ikke er god i gruppe, så er hun heller ikke et slikt barn som du beskriver) 

Anonymkode: 315cd...320

[AnonymBruker]

Jobber også i barnehage og ja, noe har skjedd. Sånn de siste 10 årene ca.

 

Anonymkode: bd8a7...eae

[Olsen]

Min teori på dette er: Barn er barn av sine foreldre og barn av sin tid. Slik deres foreldre en gang var. 

Barn i dag blir spurt om sin mening, sine tanker og sine følelser om alt mulig. Det gjelder både på skolen og i hjemmet. Jeg tror at vi blir så opptatt av å "ivareta" barns ønsker og følelser at vi i større grad enn tidligere glemmer å være voksne forbilder. Når hvert enkelt barn blir mest opptatt av seg selv og sine ønsker/behov/følelser blir evnen til å se gruppen dårligere.

Jeg har selv sett på håndballbanen hvordan noen barn synes  det er viktigere at de selv lager mål enn det er at laget spiller bra- og dermed får flere mål. I noen tilfeller bidrar treneren til dette- ved at en eller to på laget skal få alle pasninger som skal bli mål.

I en tid der man skal promotere seg selv og hvem man er blir det å fremheve seg selv viktig. Da blir posisjonen i gruppa viktigere enn at "vi sammen er en bra gruppe". 

Jeg skulle ønsle skolen bidro mer til å nyansere og være litt motstrøms til denne tendensen. Jeg synes heller at skolen forsterker tendensen. (Ved å nærmest kritisere forsiktige elever, verdsette presentasjoner med dårlig faglig innhold, men framført med selvsikkerhet,  for eksempel)

[elisa1819]

9 minutter siden, Olsen skrev:

Min teori på dette er: Barn er barn av sine foreldre og barn av sin tid. Slik deres foreldre en gang var. 

Barn i dag blir spurt om sin mening, sine tanker og sine følelser om alt mulig. Det gjelder både på skolen og i hjemmet. Jeg tror at vi blir så opptatt av å "ivareta" barns ønsker og følelser at vi i større grad enn tidligere glemmer å være voksne forbilder. Når hvert enkelt barn blir mest opptatt av seg selv og sine ønsker/behov/følelser blir evnen til å se gruppen dårligere.

Jeg har selv sett på håndballbanen hvordan noen barn synes  det er viktigere at de selv lager mål enn det er at laget spiller bra- og dermed får flere mål. I noen tilfeller bidrar treneren til dette- ved at en eller to på laget skal få alle pasninger som skal bli mål.

I en tid der man skal promotere seg selv og hvem man er blir det å fremheve seg selv viktig. Da blir posisjonen i gruppa viktigere enn at "vi sammen er en bra gruppe". 

Jeg skulle ønsle skolen bidro mer til å nyansere og være litt motstrøms til denne tendensen. Jeg synes heller at skolen forsterker tendensen. (Ved å nærmest kritisere forsiktige elever, verdsette presentasjoner med dårlig faglig innhold, men framført med selvsikkerhet,  for eksempel)

Så enig. Støtter. Og så baller det på seg, ungen får angst og depresjon fordi den ikke mestrer (og det gjør den jo ikke), og så har man det gående...

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Olsen skrev:

Min teori på dette er: Barn er barn av sine foreldre og barn av sin tid. Slik deres foreldre en gang var. 

Barn i dag blir spurt om sin mening, sine tanker og sine følelser om alt mulig. Det gjelder både på skolen og i hjemmet. Jeg tror at vi blir så opptatt av å "ivareta" barns ønsker og følelser at vi i større grad enn tidligere glemmer å være voksne forbilder. Når hvert enkelt barn blir mest opptatt av seg selv og sine ønsker/behov/følelser blir evnen til å se gruppen dårligere.

Jeg har selv sett på håndballbanen hvordan noen barn synes  det er viktigere at de selv lager mål enn det er at laget spiller bra- og dermed får flere mål. I noen tilfeller bidrar treneren til dette- ved at en eller to på laget skal få alle pasninger som skal bli mål.

I en tid der man skal promotere seg selv og hvem man er blir det å fremheve seg selv viktig. Da blir posisjonen i gruppa viktigere enn at "vi sammen er en bra gruppe". 

Jeg skulle ønsle skolen bidro mer til å nyansere og være litt motstrøms til denne tendensen. Jeg synes heller at skolen forsterker tendensen. (Ved å nærmest kritisere forsiktige elever, verdsette presentasjoner med dårlig faglig innhold, men framført med selvsikkerhet,  for eksempel)

Jeg skulle ønske foreldrene får opp øynene snart!

Har jobbet i skolen og det er jammen ikke enkelt når hver elev er mamma og pappas prins/prinsesse. Lærere får sms, e poster og telefoner «døgnet rundt» (litt satt på spissen) hvor de vil ta opp små hendelser hvor de mener sitt barn sine følelser ikke ble ivaretatt, barnet bak atferden ikke ble sett etc etc. 

Skal skolen ha ansvar for ALT rundt dagens barns oppdragelse/oppvekst??

Er det trøbbel med bursdager, trøbbel på skoleveien, erting på fritiden så skal læreren kontaktes. Og nå skal altså skolen ta ansavar for at en hel generasjon med prinser og prinsesser vokser opp??

Anonymkode: bd8a7...eae

[AnonymBruker]

Jeg er lærer. Ikke jobbet så mange år, da. Men legger merke til spesielt det at noen barn ikke takler å være uenige. For noen svartner det helt for. Noen tyr til vold. I ballspill fks, eller konkurranser som quiz, er noen ekstremt dårlige tapere. Får de noen feil på en quiz, og et annet lag dermed vinner, er livet omtrent over. 

Noen barn kan også kreve ting av andre barn, og blir sinte når de ikke får det som de vil. Fks var det et barn som ville se hva et annet barn hadde svart på sin oppgave. Barn 2 ville ikke at noen andre skulle se på den, og da ble barn 1 kjempesint. 

Noen takler ikke å være uenige. Om Per mener at blå er den fineste fargen, kan Ola bli sint fordi det er grønn som er den fineste! Litt dårlig eksempel, men dere skjønner poenget. Jeg har måttet lære så mange elever at det er greit å være uenig om ting, og at man må respektere at andre har andre meninger enn dem.

Anonymkode: 17255...6a6

[Olsen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske foreldrene får opp øynene snart!

Har jobbet i skolen og det er jammen ikke enkelt når hver elev er mamma og pappas prins/prinsesse. Lærere får sms, e poster og telefoner «døgnet rundt» (litt satt på spissen) hvor de vil ta opp små hendelser hvor de mener sitt barn sine følelser ikke ble ivaretatt, barnet bak atferden ikke ble sett etc etc. 

Skal skolen ha ansvar for ALT rundt dagens barns oppdragelse/oppvekst??

Er det trøbbel med bursdager, trøbbel på skoleveien, erting på fritiden så skal læreren kontaktes. Og nå skal altså skolen ta ansavar for at en hel generasjon med prinser og prinsesser vokser opp??

Anonymkode: bd8a7...eae

Enig med at skolen ikke skal står for oppdragelsen. Det er selvsagt foreldrene sin oppgave. Samtidig opplever jeg at skolen i en del tilfeller forsterker ideen om å framheve seg selv og kjenne etter hva jeg vil. I neste omgang kan det da bli vanskelig for enkelte barn å slutte å tenke kun på seg selv og ta hensyn til hele gruppen. 

Og noen barn kan nok være helt annerledes hjemme enn i klassen, så det kan være vanskelig for noen foreldre å forstå at deres englebarn ikke alltid er ok å være sammen med for andre. Jeg kjenner selv lærere som får henvendelser om alt mulig fra lettfornærmelige barn og deres like lettfornærmelige foreldre. Og jeg kjenner til tilfeller der foreldre har brukt ytringsfrihet som begrunnelse for at barnet "må få si hva det mener". 

Selv om skolen ikke har ansvar for oppdragelsen, så har skolen ansvar for å håndtere elevene  i skoletiden. Jeg synes nok skolen skulle ha litt mer rett til å sette standard for hva som er ok og ikke i skoletiden. Jeg forstår at det å være lærer er en svært krevende oppgave sammenlignet med for en del år siden. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Olsen said:

Enig med at skolen ikke skal står for oppdragelsen. Det er selvsagt foreldrene sin oppgave. Samtidig opplever jeg at skolen i en del tilfeller forsterker ideen om å framheve seg selv og kjenne etter hva jeg vil. I neste omgang kan det da bli vanskelig for enkelte barn å slutte å tenke kun på seg selv og ta hensyn til hele gruppen. 

Og noen barn kan nok være helt annerledes hjemme enn i klassen, så det kan være vanskelig for noen foreldre å forstå at deres englebarn ikke alltid er ok å være sammen med for andre. Jeg kjenner selv lærere som får henvendelser om alt mulig fra lettfornærmelige barn og deres like lettfornærmelige foreldre. Og jeg kjenner til tilfeller der foreldre har brukt ytringsfrihet som begrunnelse for at barnet "må få si hva det mener". 

Selv om skolen ikke har ansvar for oppdragelsen, så har skolen ansvar for å håndtere elevene  i skoletiden. Jeg synes nok skolen skulle ha litt mer rett til å sette standard for hva som er ok og ikke i skoletiden. Jeg forstår at det å være lærer er en svært krevende oppgave sammenlignet med for en del år siden. 

Problemet er at foreldre og elever har større rettigheter nå. Enkelte foreldre knebler skolen helt, og truer med fylkesmann om de ikke følger kravene. Har selv opplevd foreldre som totalt overstyrer min undervisning og måter å håndtere elever på, som truer med å gå videre oppover om jeg ikke gjør som de sier. For å holde fred så bare føyer vi oss etter. 

Nå er dette et ekstremeksempel da, men foreldre kan også komme med mindre krav og forventninger. Vi har ikke ork til å ta kampene med enkelte sta foreldre. 

Anonymkode: 17255...6a6

[AnonymBruker]

4 timer siden, Olsen skrev:

Min teori på dette er: Barn er barn av sine foreldre og barn av sin tid. Slik deres foreldre en gang var. 

Barn i dag blir spurt om sin mening, sine tanker og sine følelser om alt mulig. Det gjelder både på skolen og i hjemmet. Jeg tror at vi blir så opptatt av å "ivareta" barns ønsker og følelser at vi i større grad enn tidligere glemmer å være voksne forbilder. Når hvert enkelt barn blir mest opptatt av seg selv og sine ønsker/behov/følelser blir evnen til å se gruppen dårligere.

Jeg har selv sett på håndballbanen hvordan noen barn synes  det er viktigere at de selv lager mål enn det er at laget spiller bra- og dermed får flere mål. I noen tilfeller bidrar treneren til dette- ved at en eller to på laget skal få alle pasninger som skal bli mål.

I en tid der man skal promotere seg selv og hvem man er blir det å fremheve seg selv viktig. Da blir posisjonen i gruppa viktigere enn at "vi sammen er en bra gruppe". 

Jeg skulle ønsle skolen bidro mer til å nyansere og være litt motstrøms til denne tendensen. Jeg synes heller at skolen forsterker tendensen. (Ved å nærmest kritisere forsiktige elever, verdsette presentasjoner med dårlig faglig innhold, men framført med selvsikkerhet,  for eksempel)

Jeg ser helt klart poenget ditt.

Da jeg leste der jeg har uthevet kom jeg på en avisartikkel jeg leste for noen år siden.   Den omhandlet en østfoldby, som var kjent for å ha et rikt og allsidig bandmiljø, men plutselig ble det vanskelig,  for alle skulle være frontfigurer (sologitarister og vokalister), ingen ville være i bakgrunnen (rytmegitarist, bassist, eller trommeslager).  "Idol-generasjonen " ble det konkludert med da.

Men jeg tenker at her må det en dugnad til, hvor både foleldre,  lærere, instruktører, trenere, eldre ungdommer osv må gå foran som gode eksempler.

Anonymkode: a3941...407

[AnonymBruker]

Det er vel egentlig ikke så rart med den dyrkingen vi har av enere i dag. På 90-tallet hadde vi Drillos. I dag har vi Ødegaard. Og bare se på Henrik Kristoffersen som gikk til rettssak fordi han personlig ikke fikk det tilbudet han mente han måtte ha for å rendyrke seg selv. Les på Karriereforumet her hvor opphengt de unge er i karakterer og prestisjestudier. De skal være best. De skal ha stramme rumper og se perfekte ut, de skal ha flest likes på insta. Meg, meg, meg, meg. 

 

Anonymkode: 27a23...8e1

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at foreldre og elever har større rettigheter nå. Enkelte foreldre knebler skolen helt, og truer med fylkesmann om de ikke følger kravene. Har selv opplevd foreldre som totalt overstyrer min undervisning og måter å håndtere elever på, som truer med å gå videre oppover om jeg ikke gjør som de sier. For å holde fred så bare føyer vi oss etter. 

Nå er dette et ekstremeksempel da, men foreldre kan også komme med mindre krav og forventninger. Vi har ikke ork til å ta kampene med enkelte sta foreldre. 

Anonymkode: 17255...6a6

Dette er utenfor tema, men likevel relevant, så jeg spør kort:

Da mine barn begynte på skolen (ca 20 år siden) hadde vi foreldremøter hvor vi ble bedt om å vise en samlet front mot barna hvis barna var uenige med lærer.

Det vil si, vi som foreldre kunne være rasende uenig med lærer/skole, men da tok vi det opp med lærer, samtidig som vi ba barnet om å høre på lærer.

Så kunne lærer beklage, og gå tilbake på sine ord uten å miste autoritet overfor elevene, hvis noe var feil eller urettferdig fra lærers side.

 

Slik var det også da jeg begynte på skolen i følge mine foreldre.

Er det helt slutt på dette nå?

Anonymkode: a3941...407

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På 90-tallet hadde vi Drillos. I dag har vi Ødegaard. 

 

Anonymkode: 27a23...8e1

Veldig godt beskrevet!

 

Anonymkode: a3941...407

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at det kommer av at mange foreldre oppdrar barn til å tro at de er spesielle, og dermed har rett til å oppta masse plass, og det spiller ingen rolle om dette går på bekostning av andre. Foreldrene er gjerne slik selv også, så hvordan skulle barna bli noe bedre? 
 

Det er fint at barna blir anerkjent og sett for sine styrker, men som forelder bør man også selv akseptere de begrensninger barnet har, og lære barnet å godta disse.

Jeg fant disse artiklene, begge skrevet av psykologer, interessante: 

https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/jun/04/self-entitled-moi-teens-narcissism-and-why-special-and-unique-are-different-things

https://health.usnews.com/wellness/for-parents/articles/2017-03-01/how-to-reduce-kids-sense-of-entitlement-in-a-me-generation

 

Anonymkode: e7a68...b2b