Er det trist å være alenemamma?

[AnonymBruker]

Er det virkelig så trist, vanskelig, dyrt og fælt å være alenemamma som mytene sier? Eller er det bare myter?

Jeg er ganske ung og gravid for første gang med noen som ikke kommer til å være innblandet på noe som helst vis (ikke spør hvorfor, poenget er at jeg blir alenemor) og ingen av vennene mine er foreldre så jeg har ikke så mye å sammenligne med annet enn hva jeg har hørt; at det er så hardt og tungt og "ødelegger livet ditt" m tanke på utdanning (jeg er heldigvis ferdigutdannet, dog) og jobb... jeg vil jo beholde barnet, jeg er kjempeglad for å være gravid selv om det ikke var planlagt. Men det skremmer meg at ingen har noe positivt å si om det å være alenemamma. Så jeg søker vel egentlig noen svar her. Vil noen berolige meg?..

 

Anonymkode: 3924b...19b

[AnonymBruker]

Der er iallefall bedre å være alene enn å være sammen med en som ikke kommer til å være noen hjelp i hverdagen

Jeg var også alene med min første fra starten av, så hadde aldri noe sammenligningsgrunnlag. Mime tips er å sove når babyen sover, ha lav terskel for husarbeid og middager den første perioden. Søk hjelp hos helsestasjon dersom du blir deprimert/ikke får morsfølelse. 

Det kommer til å gå bra nå kjenner jeg ikke din økonomiske situasjon, men det finnes mulighet både som student og arbeidende. Lag budsjett og overholde dette - prøv å spar opp til magrere tider 

Lukke til

Anonymkode: 9d5d3...33c

[AnonymBruker]

Trist synes jeg ikke det er. Bare slitsomt..

 

Anonymkode: c6bda...86a

[AnonymBruker]

Hvor langt på vei er du?

Anonymkode: 26bb5...a3c

[AnonymBruker]

Var sammen med barnefar de to første årene.. Hjelpes så ensomt det var.. Og et herk mtp at vi måtte samarbeide og ta hensyn til hverandre.

Det var maaagisk å bli alene.. Som jeg koste meg med barnets og mitt sine rutiner, selvbilde økte og jeg slappet av i mitt eget hjem. Båndet mellom barnet og jeg ble også sterkt.

Nå 10 år etter er jeg gravid på nytt med ny mann. Et totalt annerledes forhold på alle måter. 

Barnet mitt forguder han, vi koser oss som storfamilie og for første gang så opplever jeg et givende svangerskap.

Poenget mitt er at det går helt fint alene, men også fint når det funker med en mann

Og gratulerer så masse 

Anonymkode: d7622...4f0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der er iallefall bedre å være alene enn å være sammen med en som ikke kommer til å være noen hjelp i hverdagen

Jeg var også alene med min første fra starten av, så hadde aldri noe sammenligningsgrunnlag. Mime tips er å sove når babyen sover, ha lav terskel for husarbeid og middager den første perioden. Søk hjelp hos helsestasjon dersom du blir deprimert/ikke får morsfølelse. 

Det kommer til å gå bra nå kjenner jeg ikke din økonomiske situasjon, men det finnes mulighet både som student og arbeidende. Lag budsjett og overholde dette - prøv å spar opp til magrere tider 

Lukke til

Anonymkode: 9d5d3...33c

Klarte du deg greit i starten? Hva gjør jeg om babyen får kolikk og jeg blir utslitt? Er det vanlig å få mye hjelp av foreldre? har ikke turt å si noe til foreldrene mine enda, men de jobber jo og er opptatt med sitt. Jeg er så skremt av at folk sier de er utslitte, er zombier på dagen, får ikke dusjet eller spist selv osv. Også er jeg redd for at det kommer til å skade babyen at jeg er alene og ikke vet hva jeg gjør, liksom... hva om jeg gjør noe feil. Hva om babyen får sosiale problemer fordi jeg ikke kjenner andre med barn og ikke får til å sosialisere den ordentlig? Uff bekymrer meg så mye.. hvordan vet man hvordan man skal være en forelder egentlig, må man bare lese seg opp selv eller får man kurs??

Anonymkode: 3924b...19b

[AnonymBruker]

Vel, jeg var alenemamma med mitt første barn - og det er klart - det var litt trist, litt ensomt, slitsomt og måtte såklart være nøye med forbruk og økonomi. Men det som var aller mest trist, var at jeg ikke hadde noen å «dele gleden» over barnet med. Jeg hadde såklart et stort nettverk av venner og familie, men det blir ikke helt på samme måte.. Jeg angret aldri på at jeg beholdt barnet mitt, hun var den aller største lykken i livet - og er det enda! Etter noen år traff jeg han som jeg nå er gift med og snart har vi tre barn. Livet forandrer seg stadig! Det betyr ikke at alle skal forvente samme utfall altså, men livet går videre og man gjør det beste ut av det man har ♥️

Anonymkode: 0cf85...d70

[Gjest Witch24]

Nei, jeg føler meg utrolig mye friere, men nå hadde ikke jeg noe godt samboerskap da...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Klarte du deg greit i starten? Hva gjør jeg om babyen får kolikk og jeg blir utslitt? Er det vanlig å få mye hjelp av foreldre? har ikke turt å si noe til foreldrene mine enda, men de jobber jo og er opptatt med sitt. Jeg er så skremt av at folk sier de er utslitte, er zombier på dagen, får ikke dusjet eller spist selv osv. Også er jeg redd for at det kommer til å skade babyen at jeg er alene og ikke vet hva jeg gjør, liksom... hva om jeg gjør noe feil. Hva om babyen får sosiale problemer fordi jeg ikke kjenner andre med barn og ikke får til å sosialisere den ordentlig? Uff bekymrer meg så mye.. hvordan vet man hvordan man skal være en forelder egentlig, må man bare lese seg opp selv eller får man kurs??

Anonymkode: 3924b...19b

Jeg er ikke den du opprinnelig spurte - men jeg vil svare deg likevel 😊

Det er helt vanlig at man bekymrer seg! Det meste blir aldri en realitet uansett.

Du finner dine rutiner kjapt. Og det er klart, du VIL bli sliten. Selv om barnet har kolikk eller ikke og selv om du er alene eller ikke. Jeg har prøvd begge deler. Alt er en overgang! Selv om søvn kan være alt du tenker på det første året, er det mulig det slutter å være et problem det neste året. Du holder ut!

Om du er usikker, finnes det mye hjelp å få. Du kan sjekke med din helsestasjon hvilke foreldreveiledningskurs de har feks! Ellers kan det være fornuftig å sjekke i din kommune om de har Familie- og barn senter som gir kurs, eventuelt Familievernkontor, om det finnes Home Start (som er mer praktisk hjelp) eller andre ting.

Jeg vet ikke hvordan det er med ditt nettverk, men det varierer hvor mye feks foreldrene vil/kan/orker å hjelpe.. Snakk med dem! 😊

Anonymkode: 0cf85...d70

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor langt på vei er du?

Anonymkode: 26bb5...a3c

Rundt 4 uker. Fant det ut nettopp. Skal man kontakte fastlegen med en gang, eller vente?

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke den du opprinnelig spurte - men jeg vil svare deg likevel 😊

Det er helt vanlig at man bekymrer seg! Det meste blir aldri en realitet uansett.

Du finner dine rutiner kjapt. Og det er klart, du VIL bli sliten. Selv om barnet har kolikk eller ikke og selv om du er alene eller ikke. Jeg har prøvd begge deler. Alt er en overgang! Selv om søvn kan være alt du tenker på det første året, er det mulig det slutter å være et problem det neste året. Du holder ut!

Om du er usikker, finnes det mye hjelp å få. Du kan sjekke med din helsestasjon hvilke foreldreveiledningskurs de har feks! Ellers kan det være fornuftig å sjekke i din kommune om de har Familie- og barn senter som gir kurs, eventuelt Familievernkontor, om det finnes Home Start (som er mer praktisk hjelp) eller andre ting.

Jeg vet ikke hvordan det er med ditt nettverk, men det varierer hvor mye feks foreldrene vil/kan/orker å hjelpe.. Snakk med dem! 😊

Anonymkode: 0cf85...d70

Jeg må innrømme at jeg også er litt redd for at barnevernet skal bli innblandet om jeg søker for mye hjelp. Det høres kanskje dumt ut, men jeg har hørt at noen ble sent på sånn mødrehjem også ble barnet tatt fra henne fordi hun ikke klarte å møte barnets behov godt nok. Jeg har slitt psykisk før, med depresjon og vært innlagt på psyk. Jeg er frisk nå da, men er redd det kan bli brukt mot meg. Når det gjelder nettverk så har jeg familie og venner, men ingen venner med barn som sagt.

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var sammen med barnefar de to første årene.. Hjelpes så ensomt det var.. Og et herk mtp at vi måtte samarbeide og ta hensyn til hverandre.

Det var maaagisk å bli alene.. Som jeg koste meg med barnets og mitt sine rutiner, selvbilde økte og jeg slappet av i mitt eget hjem. Båndet mellom barnet og jeg ble også sterkt.

Nå 10 år etter er jeg gravid på nytt med ny mann. Et totalt annerledes forhold på alle måter. 

Barnet mitt forguder han, vi koser oss som storfamilie og for første gang så opplever jeg et givende svangerskap.

Poenget mitt er at det går helt fint alene, men også fint når det funker med en mann

Og gratulerer så masse 

Anonymkode: d7622...4f0

Det er betryggende å høre! Hvordan ble det å date når du hadde barn? Er det vanskeligere å finne noen som er interessert? Merker jeg er redd for fordommer også. Takk for gratulasjonen ❤️ 

Anonymkode: 3924b...19b

[AnonymBruker]

Det kommer nok mye an på nettverket ditt. Det trenger overhodet ikke være trist om du har noen å være sammen med. Noen som kommer på besøk, noen du kan besøk, noen du kan prate med, og noen som kan avlaste deg litt. 

Det at ingen av vennene dine har barn, kan slå begge veier. På den ene siden betyr det at de er fri og frank til å komme på besøk til deg. På den annen side kan det være litt verre om de ikke har noe interesse av barn.. 

Anonymkode: d4491...316

[Angelheart2]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg var alenemamma med mitt første barn - og det er klart - det var litt trist, litt ensomt, slitsomt og måtte såklart være nøye med forbruk og økonomi. Men det som var aller mest trist, var at jeg ikke hadde noen å «dele gleden» over barnet med. Jeg hadde såklart et stort nettverk av venner og familie, men det blir ikke helt på samme måte.. Jeg angret aldri på at jeg beholdt barnet mitt, hun var den aller største lykken i livet - og er det enda! Etter noen år traff jeg han som jeg nå er gift med og snart har vi tre barn. Livet forandrer seg stadig! Det betyr ikke at alle skal forvente samme utfall altså, men livet går videre og man gjør det beste ut av det man har ♥️

Anonymkode: 0cf85...d70

Dette kunne jeg ha skrevet!
Det gikk helt fint med meg og nr 1 alene, selv om det til tider var litt ensomt og slitsomt, men man har på en måte ingenting å sammenligne med når man ikke har prøvd å være to. 
De to neste fikk jeg med en mann som er veldig delaktig i alt og vi er virkelig to om jobben. Den aller største forskjellen er nettopp det at vi er to om gleder og sorger. Det er en til som er akkurat like opptatt av de første skrittene, de første ordene og utvikling for øvrig. 
Selv om man har aldri så stort nettverk rundt seg så vil aldri venner eller besteforeldre helt klare å dele den samme entusiasmen over ditt barn som den andre forelderen gjør. 
Det er noe i det at gleder blir dobbelt så store når de deles mens sorger halveres. Dette er virkelig sant når det gjelder barn, i alle fall. 

[addict]

Jeg ble alene da største var 4 mnd gammel og jeg følte aldri hverken at det var trist eller at jeg hadde dårlig råd 😊

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg må innrømme at jeg også er litt redd for at barnevernet skal bli innblandet om jeg søker for mye hjelp. Det høres kanskje dumt ut, men jeg har hørt at noen ble sent på sånn mødrehjem også ble barnet tatt fra henne fordi hun ikke klarte å møte barnets behov godt nok. Jeg har slitt psykisk før, med depresjon og vært innlagt på psyk. Jeg er frisk nå da, men er redd det kan bli brukt mot meg. Når det gjelder nettverk så har jeg familie og venner, men ingen venner med barn som sagt.

Jeg forstår bekymringen din... Men barnevernet blir ikke alltid innblandet - og om det blir det - er det det verste som kan skje? Om du gir god nok omsorg til barnet ditt, har du ingenting å frykte. Hvis du trenger litt hjelp, kan barnevernet gi mye hjelp! Spesielt ifht veiledning. Du må være forsiktig å høre på skrekkhistorier fra andre - de forteller sjelden hele sannheten.. Barnevernet er der for å hjelpe! Og får et ufortjent dårlig rykte av de som har mistet barna sine. Barnevernet har egentlig det samme i tankene som deg - at barnet ditt skal ha det så godt som mulig. Om du trenger hjelp og er åpen for det - er det lite de kan gjøre annet enn å gi deg den hjelpen! 
 

Uansett hva du velger å gjøre - jeg ønsker deg masse lykke til! Og håper at om du noen gang trenger hjelp, stoler nok på de som kan gi deg den! ♥️

Anonymkode: 0cf85...d70

[AnonymBruker]

Jeg var alene med min første til han var seks, og helt ærlig synes jeg det var kjempetrist og jeg angret ofte på at jeg fikk barn (som var planlagt, men faren hans ble alvorlig psykisk syk og stakk av i svangerskapet). Økonomisk gikk det helt fint, i Norge har vi gode støtteordninger, så overgangsstønaden gjorde at jeg fikk fullført utdannelse, og det er jeg kjempetakknemlig for. Det verste var som andre sier: det å være alene om både gleder og sorger, at ingen synes ungen min var like kul som jeg selv synes og at ingen hadde samme omsorg for ham som jeg hadde. Fordi jeg heller ikke hadde venner med barn, ble det også veldig ensomt. I helger og i ferier var jeg mye alene med barnet mitt, og det synes jeg var tøft. Ikke det praktiske, men det å ikke ha en annen voksen å snakke med, en å gjøre voksenting med når barnet hadde lagt seg osv. Valgte å leve et aktivt liv likevel, og sønnen min og jeg var mye på turer med telt i skogen og på fjellet, og det at vi har delt så utrolig mange fine opplevelser sammen, bare han og jeg, gjør at vi har en helt spesiell nærhet. Sønnen gikk i barnehage og etterhvert på skole, så han traff jo andre der. Og selv om vi var mye alene i helger og ferier, er han en utrolig sosial og velfungerende fyr nå, med mye empati, forstår sosiale koder og er sosialt moden. Jeg elsker sønnen min mer enn alt på jord og han er et fantastisk tilskudd i livet mitt. Men hadde jeg visst at jeg skulle blir alene og alt jeg vet nå om hvordan det var å være alene med barn, da hadde jeg helt ærlig ikke valgt å få barn.

Anonymkode: 2251e...43a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Klarte du deg greit i starten? Hva gjør jeg om babyen får kolikk og jeg blir utslitt? Er det vanlig å få mye hjelp av foreldre? har ikke turt å si noe til foreldrene mine enda, men de jobber jo og er opptatt med sitt. Jeg er så skremt av at folk sier de er utslitte, er zombier på dagen, får ikke dusjet eller spist selv osv. Også er jeg redd for at det kommer til å skade babyen at jeg er alene og ikke vet hva jeg gjør, liksom... hva om jeg gjør noe feil. Hva om babyen får sosiale problemer fordi jeg ikke kjenner andre med barn og ikke får til å sosialisere den ordentlig? Uff bekymrer meg så mye.. hvordan vet man hvordan man skal være en forelder egentlig, må man bare lese seg opp selv eller får man kurs??

Anonymkode: 3924b...19b

Jeg skal ikke ljuge for deg og si at det kommer til å gå bra, for det er det ingen garanti for. Du må være forberedt på at den første tiden med baby kan være BEINTØFF. 
Det er ikke sikkert du får en «enkel» fødsel og du kan ende med fødselsskader som tar måneder å bli bra igjen, til tross for det så er babyen kun ditt ansvar og du må fortsatt ta deg av det.

Jeg forstuet halebeinet mens jeg var i fødsel (dette skjer mange fødende damer og er uhyre smertfullt). 
Pga smertene kunne jeg ikke amme liggende eller mens jeg satt, så den ammingen ble det ikke noe av. Babyen hadde kolikk, og skrek konstant. Jeg var heldig som fikk søsken til å avlaste meg når det stod på som verst (det var snakk om noen få timer) så jeg kunne sove litt.

Nå var jeg såpass heldig at til tross for at jeg ble alenemor så hadde jeg god økonomi og kunne kjøpe meg ting som gjorde hverdagen lettere, men det er det ikke så veldig mange som kan.

Bare vær forberedt på alt, les deg opp på hva du trenger å lære om babyer, det kan bli utrolig slitsomt, smertefullt og ensomt i blant men etterhvert som ungen blir eldre vil ting bli lettere.

Anonymkode: 33e83...4b6

[ablaze]

Uten å høres for streng ut, så høres du ung ut. Bor du hjemme enda?

Har du tenkt på hvor mye det koster å ha en baby? Har du fast jobb? Har du krav på penger hver måned i permisjonen? 

De aller fleste klarer seg, men det kan være en unødvendig start på voksenlivet for deg og du kan ikke regne med at foreldrene dine støtter deg økonomisk og generelt.

Du bør ta en skikkelig prat med foreldrene dine og høre hva de mener - det er mange besteforeldre i dag som ender opp med å være forelder for baby som mamma ikke har råd og mulighet til å ta seg av selv. I noen tilfeller er det best for alle å vente med å få barn..

[AnonymBruker]

Jeg var helt alene med min første i flere år, og tenker tilbake på det som en fin tid:)

Det eneste var at jeg ikke hadde fast jobb, det gjorde ting mer stressende. Men sånn ellers hadde vi det fint, sønnen min og jeg.

Anonymkode: 5001a...941

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke så ille. Men nå har jeg store barn. Det var ikke gøy da de var mindre. Da var det mer slit enn kos. Nå er det mer kos enn slit. Dersom man er alene fra begynnelsen vet man ikke om noe annet så det går nok veldig bra :) 

Anonymkode: 18ed0...c8d

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg tatt abort..

Anonymkode: 26bb5...a3c