Du som er sjenert eller stille, kan jeg spørre deg om noe?

[AnonymBruker]

Hei!  

Har et par spørsmål til dere som kanskje er sjenerte, eller ikke sier så mye. 

Jeg jobber med en som aldri egentlig sier noe, eller svarer så mye tilbake når jeg snakker til henne/spør henne om ting. Det blir fort klein stemning, jeg får ikke så mye tilbake hvis jeg sier noe. 

Er det best å være stille tilbake, eller trenger du som regel at noen snakker mye for at du føler deg komfortabel? 

Jeg er så redd for å virke frekk både når jeg snakker for mye eller for lite. Jeg vil jo at alle på jobb skal trives, men det er vanskelig å vite med veldig stille mennesker. Og så er jo alle ulik i tillegg.

1) Vil du at andre skal snakke med deg, stille deg spørsmål? Eller foretrekker du at man ikke sier så mye? 

2) I så fall hva er det komfortabelt for deg å snakke om? 

3) Blir du sliten av folk som snakker mye? 

Sånn, tror jeg har skrevet de spørsmålene jeg tenkte på. Personlig er jeg relativt flink (ikke alltid) å justere meg etter ulike mennesker, men har en tendens til å føle litt kleinhet hvis jeg er med veldig stille folk som heller ikke gir så mye tilbake hvis jeg spør om noe eller snakker. Så tenker det kan være greit å få noen synspunkter  

- kvinne, midten av tyveårene. 

Anonymkode: e7cc4...cc3

[AnonymBruker]

1. Vanskelig å si, av og til er det hyggelig å snakke litt, andre ganger ikke. For meg kan det blir unaturlig hvis man ikke snakker i det hele tatt, men ikke overdriv. 

2. Normale ting som du ville ha snakket med andre kolleger om.

3. Ja, spesielt sånne som snakker høyt og mye og tar veldig mye plass, uten å slippe andre til. 

Når det er sagt, kan jeg også snakke mye, men ikke når som helst og med hvem som helst. I jobbsammenheng kommer det selvsagt også an på når du snakker til folk. Jeg vil gjerne jobbe når jeg jobber, så kan man heller veksle noen få ord hvis man møtes i en korridor eller bruke pausen til å fortelle hva man gjorde i helgen.

Anonymkode: 1c9b7...d36

[AnonymBruker]

Jeg er veldig stille og sjenert ovenfor de jeg ikke kjenner så godt. Jeg kan gjerne snakke masse og lenge så lenge noen åpner samtalen og viser initiativ, men jeg er dårlig på det selv. Jeg elsker når folk spør og graver, kommer med tema å snakke om/diskuterer. Jeg er så dårlig på det selv! Så jeg liker når folk snakker til meg, så jeg kan bli kjent med andre. Jeg må varme meg opp, bli kjent med arbeidsplassen og kollegaer, og bli varm i trøya før jeg er meg selv. Når vi har blitt kjent har jeg ingen problem med å starte samtaler lengre

Men noen som er sjenert og stille vil jo helst ikke snakke..Vanskelig å vite hvilken type kollegaen din er. Kan du ikke prøve å innlede samtaler, spørre litt og holde det gående? Hvis du får null, niks, nada særlig respons tilbake så vil hun vel ikke ha noen dialog. 

Anonymkode: f6d1b...2f1

[Gjest Familytree]

1. Jeg liker at personen skal komme og snakke med meg selv om jeg ikke legger det beste spillerom for samtalen.
2. Jeg snakker ikke så mye, men jeg vet at jeg er flink til å lytte. Tema: alle. Jeg kan snakke om politikk, kunst, arkitektur, psykologi, TV, kino, generell kultur og hverdagsliv, men jeg liker ikke å debattere i praten, hvis praten er vennlig og så blir det en debatt der jeg må argumentere mot det, jeg drar. Det er ukomfortabel.
3. Jeg blir lei av at folk skriker når de snakker. Det er irriterende.

[Gjest anonymjente21]

Er personen stille og introvert? 

Eller stille og ekstrovert? 

For dem som er det første, så vil ofte mye prat oppleves som mas, men 100% stillhet vil oppleves som vanskelig fordi stemningen blir så anspent, så da er det lurt å snakke litt, men ikke overdriv, la det være rom for noe stillhet. Gi gjerne et smil, si hei, spør av og til hvordan personen har det, kanskje fortell en liten historie i ny og ne, eller trekk inn (litt) humor, for deretter å trekke deg noe tilbake om du ikke får så mye respons. Stille personer som er introverte er ofte også stille med familie og nære venner og godtar seg selv oftere slik som man er. 

Men med en person som er stille, men ekstrovert, så vil ikke prat oppleves som mas. Personen har kanskje angst, men ønsker egentlig å være utadvendt.. En slik person trenger ofte VELDIG god tid på å bli kjent, kan ta opp til 1 år, eller lenger og helst være med personen av og til på tomannshånd for å bli kjent uten så mange andre rundt som kan oppleves som skummelt. Etter en god stund, hvis dere har kjemi, så vil personen åpne seg mer og mer og tørre å være seg selv. Stille, men ekstrovert personer pleier ofte å være utadvendt med familie og veldig nære venner og er kanskje litt flau over å ikke tørre å være seg selv blant andre. Her vil det også være lurt med humor, men lov å også snakke og stille mer spørsmål, vær litt mer «på».

Men husk å alltid vær hyggelig! Sensitive personer leser ofte kroppsspråk og mellom linjene svært godt, dem dagdrømmer og tenker mye, er ofte smarte personer. Spør dem om råd og gi ros! Men ikke på en måte at de blir flau. Få dem til å føle mestring! Men ikke poengter at dem er stille, eller spør spørsmål ved det.

Endret 10. november 2019 av anonymjente21

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke klein av at det er stille, og jeg ville syntes det var slitsomt hvis noen overførte sin egen kleinhet på meg, for å løse sitt problem. Spør når det er nødvendig å spørre om noe. Ikke finn på ting å spørre om bare for å løse sosial engstelse. 

Anonymkode: 9b30d...2a5

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad for at andre initierer samtale, men foretrekker at du forteller om deg selv, snakker om politikk, været eller hva som helst annet enn meg. Jeg blir ukomfortabel når folk stiller meg masse spørsmål, og stirrer på meg mens jeg stotrer frem et svar. Snakker du om løst og fast blir det mye lettere for meg å hive meg innpå samtalen.

Anonymkode: 3fa68...c33

[Tibbie]

Jeg er veldig utadvendt nå, men var superblyg fram til jeg var 17-18 år. Hvis noen jeg ikke var god venn med snakket til meg, så ble jeg superrød i kinnene 🙈🙈

Årsaken var nok at selvsikkerheten ikke var helt der den burde, og jeg hadde ingen egne meninger. Jeg var livredd for at folk skulle spørre meg om ting, for jeg var redd for å si det motsatte av det de mente. Det kunne være så lite som at "jeg liker engelsklæreren min", eller at "Nidar smaker bedre enn Freja".

Herregud, så flau jeg blir av å tenke på hvordan jeg var. Men mange sliter faktisk med dette!

Kjæresten til min fars stesønn er kjempesjenert, og snakker aldri. Pappa gjør alt feil, og sier ting som "det er ikke farlig å snakke med meg, jeg biter ikke" og lignende 🙄

Sjenerte folk hater pinlig stillhet, og det forekommer ofte siden de selv ikke helt vet hvordan man redder seg ut av situasjonen.

Så jeg synes at du skal la "skravla gå", og kanskje prøve å unngå å ta opp så mange seriøse emner. Prat om ting som er lett å prate om, som om noe morsomt som skjedde deg i helga.

De sjenerte er ikke sjenerte med vennene sine, så det blir bedre etterhvert som du kommer innpå 😄 

[fiskennemo]

1) Vil du at andre skal snakke med deg, stille deg spørsmål? Eller foretrekker du at man ikke sier så mye? 
Om vi har noe å snakke om, ja. Ellers liker jeg ikke at andre vet for mye om meg, vil helst være anonym- så ikke grav i livet mitt.

2) I så fall hva er det komfortabelt for deg å snakke om? 
Ting som har med arbeidet å gjøre? Ellers trenger du ikke å snakke om noe annet, drar ikke på jobb for å snakke om alt mulig rart- hold det jobbrelatert.

3) Blir du sliten av folk som snakker mye? 
Ikke om vi faktisk har noe å snakke om. Synes det er deilig med de få menneskene jeg kan snakke med i timevis, men aldri blir ferdigsnakket med.

[Djungelvrål]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Vanskelig å si, av og til er det hyggelig å snakke litt, andre ganger ikke. For meg kan det blir unaturlig hvis man ikke snakker i det hele tatt, men ikke overdriv. 

2. Normale ting som du ville ha snakket med andre kolleger om.

3. Ja, spesielt sånne som snakker høyt og mye og tar veldig mye plass, uten å slippe andre til. 

Når det er sagt, kan jeg også snakke mye, men ikke når som helst og med hvem som helst. I jobbsammenheng kommer det selvsagt også an på når du snakker til folk. Jeg vil gjerne jobbe når jeg jobber, så kan man heller veksle noen få ord hvis man møtes i en korridor eller bruke pausen til å fortelle hva man gjorde i helgen.

Anonymkode: 1c9b7...d36

Er det unaturlig at andre ikke snakker når du ikke snakker selv?

[AnonymBruker]

Jeg sier lite på jobb fordi jeg mangler tid og overskudd. Samme for meg om andre prater egentlig. 

Anonymkode: fb8ed...b9e

[KillerKitty]

Jeg er ganske stille, og jeg foretrekker enten at du snakker høyt med deg selv, eller stillhet. 

Bryter inn nå og da når folk går og snakker ut i lufta, men da er det ikke noe tvang. Påtatte samtaler om hvem som gikk ut av farmen, hva for noe morsomt ungen din sa i går osv er bare vanskelig, synes jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg er både sjenert og innadvendt og uansett om jeg er feks ny i jobben/ eller har jobbet på samme sted i flere år så foretrekker jeg kun å snakke mye og stille spørsmål eller bli stilt spørsmål av folk jeg føler meg komfortabel med.

Altså ikke folk som er på hele tiden, føler null skam, er ekstremt utadvendte og bare stiller masse rare personlige spørsmål som om de har kjent deg i evigheter. 

Bare still basic spørsmål i starten, ikke vær for på, jeg kan gjerne være stille og bare svare vagt ja eller nikke til spørsmål, jatte med osv nettopp fordi jeg må "føle" energien din eller hvordan vi viber, se an personligheten din osv. 

Er mye greier hehe, men dette er sånn jeg har det. Det er rett og slett veldig individuelt hvordan sjenerte mennesker opplever en samtale med deg!

Lykke til ❤️ og ps, plis ikke føl at den sjenerte personen er frekk eller ta det personlig om du ikke når frem øyeblikkelig! Personen du snakker med har sikkert et tankekjør allerede i hodet på hvordan han/hun skal/burde ha svart deg.

Anonymkode: 6a959...cbd