barn som vokser opp i fattigdom

[Gjest Bukkenbruse]

Er det noen her som kjenner eller har opplevd dette? 
https://www.dagbladet.no/nyheter/det-burde-vaere-flaut-for-barnevern-og-nav-ikke-oss/71769597

 

fryktelig trist lesning

[AnonymBruker]

Yep, jeg vokste opp slik dessverre. Aldri varm middag og måtte ofte gå sulte til sengs, aldri ferier, fikk sjeldent nye klær eller sko selv om de var ødelagte ( var mye syk som barn siden jeg ikke var godt nok påkledd og vann ofte lekket inn i skoene). Ble frosset ut og holdt utenfor av klassen fordi jeg ikke hadde råd til å gi presanger eller delta på diverse spleis som skolen arrangerte ( husker enda en gang hvor en lærer som kjente litt til situasjonen min prøvde å stikke til meg ett kakestykke til en verdi av 5 kroner som ble solgt en 17 mai på skolen vår. Det var så ydmykende å ikke kunne betale en jævla femmer ).

Konfirmasjon droppet jeg (hadde ikke råd til noen fest uansett ) og de fleste bursdager etter jeg fylte ti år ble også droppet . Ingen ville komme uansett siden jeg aldri hadde mulighet til å gi presanger tilbake. I tillegg ble moren min alltid så stresset pga økonomien ( selv en enkel hjemmebakt sjokoladekake i barneselskap var nok til å velte budsjettet vårt fullstendig ). Vi frøs mye i oppveksten også fordi vi ikke alltid hadde råd til oppvarming ( og vintrene i nord norge i dårlig isolerte hus er harde... )

Kombinasjonen av en traumatisk og slitsom oppvekst, epilepsi og Borderline personlighetsforstyrrelse ( som de mistenker kommer av oppveksten..) er jeg selv på vei til å bli uføretrygdet nå, og jeg er sjeleglad for at jeg er barnløs så ikke mine potensielle barn skulle gjennomgått samme helvetet. 

Anonymkode: 8db4c...b9d

[Gjest Bukkenbruse]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Yep, jeg vokste opp slik dessverre. Aldri varm middag og måtte ofte gå sulte til sengs, aldri ferier, fikk sjeldent nye klær eller sko selv om de var ødelagte ( var mye syk som barn siden jeg ikke var godt nok påkledd og vann ofte lekket inn i skoene). Ble frosset ut og holdt utenfor av klassen fordi jeg ikke hadde råd til å gi presanger eller delta på diverse spleis som skolen arrangerte ( husker enda en gang hvor en lærer som kjente litt til situasjonen min prøvde å stikke til meg ett kakestykke til en verdi av 5 kroner som ble solgt en 17 mai på skolen vår. Det var så ydmykende å ikke kunne betale en jævla femmer ).

Konfirmasjon droppet jeg (hadde ikke råd til noen fest uansett ) og de fleste bursdager etter jeg fylte ti år ble også droppet . Ingen ville komme uansett siden jeg aldri hadde mulighet til å gi presanger tilbake. I tillegg ble moren min alltid så stresset pga økonomien ( selv en enkel hjemmebakt sjokoladekake i barneselskap var nok til å velte budsjettet vårt fullstendig ). Vi frøs mye i oppveksten også fordi vi ikke alltid hadde råd til oppvarming ( og vintrene i nord norge i dårlig isolerte hus er harde... )

Kombinasjonen av en traumatisk og slitsom oppvekst, epilepsi og Borderline personlighetsforstyrrelse ( som de mistenker kommer av oppveksten..) er jeg selv på vei til å bli uføretrygdet nå, og jeg er sjeleglad for at jeg er barnløs så ikke mine potensielle barn skulle gjennomgått samme helvetet. 

Anonymkode: 8db4c...b9d

Dette var helt grusomt å lese ❤️ Ønsker deg alt godt i fremtiden. 

[AnonymBruker]

Ja, mine foreldre var alkoholikere og levde på en inntekt som ikke var spesielt høy. Men følte vel ikke fattigdommen påvirket meg så mye. Jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Så mine barndom hadde nok vært like dritt, samme om jeg vokste opp i rikdom eller fattigdom.

Anonymkode: 3bf1e...db6

[AnonymBruker]

Mine foreldre var økonomiske rotehuer som ikke klarte styre penger. Min far kunne komme hjem med en teknisk duppedings kjøpt på kreditt og regning forsvant i en skuff helt til namsmannen ville legge pant i dingsen.

Vi var 3 barn og jeg husker bare 2 gangen vi kjøpte klær i butikk, alt annet ble arvet, inkludert sko. Jeg tok meg en jobb da jeg var 13. Jeg vasket hos et pensjonistpar, hver fredag etter skolen. Etter det betalte jeg klærne mine selv. Husker fremdeles vinteren et par år før det da jeg gikk med våte bein en hel vinter fordi skoene ikke var tett. Vi mistet aldri noe fordi det ikke ble erstattet.

Det var mange ydmykende ting i oppveksten. Den jeg husker best er da vi var på klassetur og vi fikk en femtilapp i lommepenger. For 2, min tvillingssøster og meg. Det var sensommer og varmt. Vi var fremme og alle andre løp til kiosken for å kjøpe en brus mens vi rett og slett ikke hadde råd. Latet som vi ikke var tørst mens tunga omtrent var fastklistra i ganen. Men det verste kom flere uker senere. Vi ble kalt inn til rektor (tror hele skolen fikk det med seg) der vi ble bedt om å snakke med foreldrene våre. Flere andre foreldre hadde lånt penger slik at vi kunne bli med på turen og foreldrene våres hadde lovd å betale tilbake. Men så ignorerte de alle kontaktforsøk og til slutt trodde rektor at vi kunne hjelpe. Husker blikket søsteren og jeg vekslet. Ydmykelsen å gå tilbake i klassen når alle andre gravde og gravde hvorfor vi ble innkalt. Tanken at så mange av medelevers foreldre visste at vi ikke bare var fattige men også at mine foreldre var løgnere som ikke var til å stole på.

Det er så mange episoder, mye har jeg fortrengt. Vi barna snakket aldri om dette, ikke med hverandre en gang. Kommuniserte med blikk. Trengte ikke si noe fordi vi visste jo.

Jeg har forresten tatt utdanning og har mastergrad i økonomi.

Barndommen har satt sine spor. Jeg og mannen tjener bra men klær handler jeg som regel brukt. Ikke fordi det er miljøvennlig men fordi jeg klarer ikke betale full pris uten å få frysninger. Jeg er ikke gjerrigknark overfor andre (verste egenskap man kan ha) men er ganske gjerrig overfor meg selv. Mannen min blir oppgitt over mitt pengebruk og mener jeg skal unne meg mer. Vi er blitt gjeldsfri da jeg var 42 og jeg sparer og spinker fremdeles.

Anonymkode: 3f992...ed9

[AnonymBruker]

Ja, er oppvokst i en fattig familie. Fattigdommen i seg selv var lite problematisk, når jeg ser tilbake på det. Men ikke greit når jeg vokste opp. Ikke fikk være med på skoleutflukter mm. Hadde heldigvis en bestemor som brukte sine penger på våre klær. Så alt i alt var det økonomiske overvinnelig. Dog ha en mor som fikk barn for å motta trygd og ikke evnet å bry seg om andre enn seg selv, satt nok sine spor. 

Anonymkode: 701be...257

[AnonymBruker]

Vi var fattige da jeg vokste opp, men merket ikke forskjellen noe særlig da det ikke var så stor forskjell på folk på 70-tallet...

Anonymkode: a8e57...91c

[AnonymBruker]

Eller forresten, når jeg ser hvordan andre har vokst opp så var vi ikke fattige, vi hadde bare dårlig råd. Mat og klær hadde jeg alltid, men vi hadde ikke råd til noe særlig utenom det. Jeg tror faktisk ikke det var noen som var direkte fattige der jeg vokste opp, flere hadde dårlig råd, men fattigdom vet jeg ikke om fantes en gang, barna hadde da alltid mat og klær, og vi fikk mat hos andre også, kan aldri forestille meg at noen ikke kunne ha overnattinger fordi de ikke hadde mat til dem. Jeg er født i 1970.

Anonymkode: a8e57...91c

[AnonymBruker]

Vokste også opp med ekstremt dårlig råd, aldri bursdager til andre, ferier, kunne sjeldent få besøk etter skolen fordi vi ikke hadde råd til en ekstra som skulle spise hos oss. Hatet oppveksten min og flyttet ut når jeg var 17 uten å få noe økonomisk støtte hjemmefra. Tok høyere utdannelse og har nå lønn på over 1 mill. Men i motsetning til hun lengre opp så har jeg et høyt forbruk og elsker å dra på reiser og ferier, og ikke minst kjøpe meg dyre ting fordi jeg føler jeg fortjener det ekstra mye siden jeg hadde en dritt barndom.

Anonymkode: 6e2fb...ac0

[AnonymBruker]

Jeg ser at det ikke er mange her som vokste opp i fattigdom pga manglende støtte fra NAV, heller enn dårlig økonomistyring i hjemmet... Alkoholikere bruker jo en del penger på alkohol vil jeg tro... 

Vokste selv opp i ett hjem med veldig dårlig økonomistyring. Hadde ikke råd til klær, og fikk sjelden dra på klassteturer. Kan ikke klandre staten for det.

Anonymkode: e39a9...3e7

[AnonymBruker]

Syns det blir helt feil å klandre nav og barnevernet for å ha vokst opp i fattigdom. Ser for meg ramaskriket om barnevernet fjerner ungene fordi foreldrene har lite penger. Hun i artikkelen har jo ikke bare en ubrukelig mor, men en far som ikke gidder å jobbe. Det er ikke staten og det offentlig sin feil, hun må plasserer skylden der den hører hjemme. Det kan ikke være sånn at nav skal betale for alt mulig fordi folk ikke gidder å jobbe eller prioriterer pengene sine vettugt. For øvrig syns jeg det er skammelig å utelate barn fra bursdager fordi de ikke gir nok, eller holde barn ansvarlig for foreldrenes manglende betaling av lån som en skriver. 

Anonymkode: dfca6...f3b

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Mine foreldre var økonomiske rotehuer som ikke klarte styre penger. Min far kunne komme hjem med en teknisk duppedings kjøpt på kreditt og regning forsvant i en skuff helt til namsmannen ville legge pant i dingsen.

Vi var 3 barn og jeg husker bare 2 gangen vi kjøpte klær i butikk, alt annet ble arvet, inkludert sko. Jeg tok meg en jobb da jeg var 13. Jeg vasket hos et pensjonistpar, hver fredag etter skolen. Etter det betalte jeg klærne mine selv. Husker fremdeles vinteren et par år før det da jeg gikk med våte bein en hel vinter fordi skoene ikke var tett. Vi mistet aldri noe fordi det ikke ble erstattet.

Det var mange ydmykende ting i oppveksten. Den jeg husker best er da vi var på klassetur og vi fikk en femtilapp i lommepenger. For 2, min tvillingssøster og meg. Det var sensommer og varmt. Vi var fremme og alle andre løp til kiosken for å kjøpe en brus mens vi rett og slett ikke hadde råd. Latet som vi ikke var tørst mens tunga omtrent var fastklistra i ganen. Men det verste kom flere uker senere. Vi ble kalt inn til rektor (tror hele skolen fikk det med seg) der vi ble bedt om å snakke med foreldrene våre. Flere andre foreldre hadde lånt penger slik at vi kunne bli med på turen og foreldrene våres hadde lovd å betale tilbake. Men så ignorerte de alle kontaktforsøk og til slutt trodde rektor at vi kunne hjelpe. Husker blikket søsteren og jeg vekslet. Ydmykelsen å gå tilbake i klassen når alle andre gravde og gravde hvorfor vi ble innkalt. Tanken at så mange av medelevers foreldre visste at vi ikke bare var fattige men også at mine foreldre var løgnere som ikke var til å stole på.

Det er så mange episoder, mye har jeg fortrengt. Vi barna snakket aldri om dette, ikke med hverandre en gang. Kommuniserte med blikk. Trengte ikke si noe fordi vi visste jo.

Jeg har forresten tatt utdanning og har mastergrad i økonomi.

Barndommen har satt sine spor. Jeg og mannen tjener bra men klær handler jeg som regel brukt. Ikke fordi det er miljøvennlig men fordi jeg klarer ikke betale full pris uten å få frysninger. Jeg er ikke gjerrigknark overfor andre (verste egenskap man kan ha) men er ganske gjerrig overfor meg selv. Mannen min blir oppgitt over mitt pengebruk og mener jeg skal unne meg mer. Vi er blitt gjeldsfri da jeg var 42 og jeg sparer og spinker fremdeles.

Anonymkode: 3f992...ed9

Fy faen, hvorfor maste foreldrene på å få igjen pengene? Selvom de ikke ville gi penger til foreldrene dine, kunne de vel tenkt på det som en gave til deg og søsteren din? Hadde ikke trengt et sekunds betenktningstid for å gjøre det samme for noen i ungens barnehage. 

Anonymkode: c697f...e1a

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Syns det blir helt feil å klandre nav og barnevernet for å ha vokst opp i fattigdom. Ser for meg ramaskriket om barnevernet fjerner ungene fordi foreldrene har lite penger. Hun i artikkelen har jo ikke bare en ubrukelig mor, men en far som ikke gidder å jobbe. Det er ikke staten og det offentlig sin feil, hun må plasserer skylden der den hører hjemme. Det kan ikke være sånn at nav skal betale for alt mulig fordi folk ikke gidder å jobbe eller prioriterer pengene sine vettugt. For øvrig syns jeg det er skammelig å utelate barn fra bursdager fordi de ikke gir nok, eller holde barn ansvarlig for foreldrenes manglende betaling av lån som en skriver. 

Anonymkode: dfca6...f3b

Det er jo hele dilemmaet da, at ungene får svi, uansett om fattigdommen kommer av at foreldre tar dårlige livsvalg, eller er utenfor arbeidslivet pga "godkjent" sykdom. 

Anonymkode: c697f...e1a

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Mine foreldre var økonomiske rotehuer som ikke klarte styre penger. Min far kunne komme hjem med en teknisk duppedings kjøpt på kreditt og regning forsvant i en skuff helt til namsmannen ville legge pant i dingsen.

Vi var 3 barn og jeg husker bare 2 gangen vi kjøpte klær i butikk, alt annet ble arvet, inkludert sko. Jeg tok meg en jobb da jeg var 13. Jeg vasket hos et pensjonistpar, hver fredag etter skolen. Etter det betalte jeg klærne mine selv. Husker fremdeles vinteren et par år før det da jeg gikk med våte bein en hel vinter fordi skoene ikke var tett. Vi mistet aldri noe fordi det ikke ble erstattet.

Det var mange ydmykende ting i oppveksten. Den jeg husker best er da vi var på klassetur og vi fikk en femtilapp i lommepenger. For 2, min tvillingssøster og meg. Det var sensommer og varmt. Vi var fremme og alle andre løp til kiosken for å kjøpe en brus mens vi rett og slett ikke hadde råd. Latet som vi ikke var tørst mens tunga omtrent var fastklistra i ganen. Men det verste kom flere uker senere. Vi ble kalt inn til rektor (tror hele skolen fikk det med seg) der vi ble bedt om å snakke med foreldrene våre. Flere andre foreldre hadde lånt penger slik at vi kunne bli med på turen og foreldrene våres hadde lovd å betale tilbake. Men så ignorerte de alle kontaktforsøk og til slutt trodde rektor at vi kunne hjelpe. Husker blikket søsteren og jeg vekslet. Ydmykelsen å gå tilbake i klassen når alle andre gravde og gravde hvorfor vi ble innkalt. Tanken at så mange av medelevers foreldre visste at vi ikke bare var fattige men også at mine foreldre var løgnere som ikke var til å stole på.

Det er så mange episoder, mye har jeg fortrengt. Vi barna snakket aldri om dette, ikke med hverandre en gang. Kommuniserte med blikk. Trengte ikke si noe fordi vi visste jo.

Jeg har forresten tatt utdanning og har mastergrad i økonomi.

Barndommen har satt sine spor. Jeg og mannen tjener bra men klær handler jeg som regel brukt. Ikke fordi det er miljøvennlig men fordi jeg klarer ikke betale full pris uten å få frysninger. Jeg er ikke gjerrigknark overfor andre (verste egenskap man kan ha) men er ganske gjerrig overfor meg selv. Mannen min blir oppgitt over mitt pengebruk og mener jeg skal unne meg mer. Vi er blitt gjeldsfri da jeg var 42 og jeg sparer og spinker fremdeles.

Anonymkode: 3f992...ed9

Sånn her er jeg også. Jeg er gjeldfri om ca 4 år. Kjøper alt brukt. Klarer å leve på lite, fordi jeg tar det ikke for gitt at det skal vare. Er veldig miljøvennlig, da. 

Anonymkode: c697f...e1a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp fattig og med en voldelig og psykisk syk forelder. Har ikke gjort meg til noe bra menneske. Å alltid stå på utsiden og se på at man ikke får være  likeverdig del av det gode selskap har gjort meg til et bittert og hatefullt menneske. Jeg er ikke fattig idag, takket være diverse erstatninger, men lever sparsomt. Liker ikke å unne meg noe, føles veldig rart.

Anonymkode: c697f...e1a

[AnonymBruker]

Jeg gjorde. Født på tidlig 80-tall, datter av en ung enslig mor. Var ikke mye stønader på den tiden. Moren min måtte flytte for å utdanne seg, jeg ble igjen med besteforeldre. Men dessverre utdannet min mor seg til å bli «working poor», så hun slet seg ut i harde jobber med lite lønn. Vi hadde ikke rom for noe ekstra. En uforutsett regning kunne gjøre mye skade på økonomien og budsjettet. De andre barna bodde i fine hus. Vi leide kjellerleilighetene der de bodde. Som voksen har jeg utdannet meg (mastergrad, dog ikke i økonomi, men innen sosiale tjenester), og sørger for at mine barn er sosialt likestilte med de andre barna.

Anonymkode: c1817...3ba