Hvordan trøste datteren min som forblir enebarn?

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie kort: Vi kan ikke få flere barn. Det er ganske vondt for oss som hadde drømt om en liten flokk, men vi er selvfølgelig overlykkelige over jenta vi fikk etter maaange års prøving. Hun er nå 5 år og den skjønneste jenta i verden. Adopsjon er uaktuelt- vi er for gamle til å starte prosessen.

Hun har vært kjempefornøyd hele veien. Men akkurat nå er hun i en litt vanskelig periode- hun har begynt å savne småsøsken noe fryktelig. Vi sosialiserer henne alt hun kan- er alltid sammen med venner med barn i helgene, og hun har en helt jevngammel kusine som vi forsøker å selge inn som en liksom-søster. Og hun fungerer kjempegodt i barnehagen. I det siste har hun blitt så utrolig glad i de små, hjelper de voksne med å passe på de minste, og har masse omsorg for dem. Det er åpenbart at hun hadde elsket rollen som storesøster.

I det siste har hun også begynt å ha med seg den ene dokka si overalt, hun sier at dokka er en del av familien, og den må være med å spise osv. Hun sier også til de andre barna i barnehagen at dokka er lillesøsteren hennes. Hun forstår at det er en lek, men det er vondt å høre likevel. 

Det skjærer i hjertet når hun har spurt hvorfor hun ikke kan få en liten bror eller søster. Vi har forsøkt å forklare etter beste evne, men hun synes åpenbart det er vanskelig. Og det gjør det vanskelig for oss også. Hva kan vi si, hvordan kan vi forklare? Har noen enebarn her inne noen trøstende ord?

Anonymkode: 09717...96a

[AnonymBruker]

Dette gjør nok mye vondere for deg enn datteren din. Jeg ønsket meg også søsken da jeg var liten, da søskenet først kom så var ikke det riktig heller og det ble mye sjalusi og krangling. Det er en fase hun kommer over. Man vil ofte ha noe man ikke kan få, lær henne heller det og at livet går videre. 

Anonymkode: 8add4...420

[AnonymBruker]

Dette er verst for deg og ikke henne. Ikke blås dette opp større enn det er for henne. At hun leker med dukken sin er for henne en lek. Du synes det er sårt at du ikke kan gi henne søsken, men det tåler hun. Det er veldig mange minstemann i familier som ønsker seg mindre søsken.. det går over 

Anonymkode: f27cc...52c

[AnonymBruker]

Hvis dere kan legge inn masse tid og omsorg på tur og trening; familiehund!

Anonymkode: 863e8...1e0

[AnonymBruker]

Jeg vet hva som ville kurere henne. Jeg vokste opp rett ved siden av to søstre som kranglet og byttet rom med hverandre konstant. Det var bare drama og skriking i det huset, og enorm sjalusi. Jeg var så sjeleglad jeg kunne komme hjem til et hus der jeg var det eneste barnet! 😄

Anonymkode: 06089...81d

[AnonymBruker]

Jeg tror nok også det er verst for deg enn for henne. Du sier at datteren din savner et søsken. Når man savner noe, er det fordi man har mistet noe man har hatt før. Dattera di har aldri hatt en søster. Hun fantaserer med tanken om det. Mange barn gjør sånt. Om man har tre brødre, fantaserer man om å ha en søster. Har man mange søsken, fantaserer man om å være enebarn. Har man bare eldre søsken, fantaserer man om å ha småsøsken. 

 

Anonymkode: af542...3ab

[AnonymBruker]

Dette er nok verst for deg, så det er viktig at du ikke gjør dette større enn det er for henne. 

Jeg har en 6-åring som de to siste årene har lekt mye med dukka si, i form av at hun er storesøster og jeg er mamma og at hun hjelper meg. Hun ønsker seg veldig en lillesøster (ikke bror) og er liksom veldig flink til å hjelpe til med den dukka.. 

Selv ønska jeg meg småsøsken til jeg var 10. Det var ikke søsken jeg savnet, for det hadde jeg, men å ikke være minst. Det var aldri en sår følelse, og jeg var aldri lei meg eller skuffa fordi det aldri kom flere barn i familien vår. Jenta vår har også søsken, men det hindrer henne ikke i å ønske seg småsøsken. Jeg tror de aller fleste som er minst i familien gjør det. Storebroren hennes ønsker seg forøvrig en storebror, så man blir aldri fornøyd, jeg tror mange ønsker seg og drømmer om det man ikke har. 

 

 

Anonymkode: 3ffcb...11a

[AnonymBruker]

"Vi skal ikke ha flere barn, for vi er så fornøyde og heldige som har fått deg og nå er familien vår komplett." 

Jeg er yngst av fire, og da jeg spurte etter småsøsken (for jeg ville ikke være minst) så svarte foreldrene mine bare at de ikke skulle ha flere barn. Noen ganger lo de litt av meg, for de hadde jo så mange

Dette er en fase, det går over. 

Kanskje det hadde vært kjekt for henne med en hund? 

Anonymkode: 76513...cb6

[AnonymBruker]

Som flere andre skriver her, dette er en fase som går over, og det er ikke synd på henne. Hun leker med dukker som millioner av andre småjenter før henne har gjort, og det er ikke noe tegn på at hun bærer på en dyp sorg over å ikke få søsken.

Du sier bare til henne at "dessverre går det ikke an for mamma og pappa å få flere barn, så det toget er gått. Du må nok kose deg alene sammen med oss, og få all kjærligheten vår for deg selv!" (gi god klem og vær litt tøysete)

Hun kommer over det, og går sikkert inn i en ny fase der hun vil ha noe. En kattunge for eksempel. Eller en eller annen leke som hun erklærer at hun bare ikke kan leve uten. Sånn er unger.

Det er altså ikke verdens undergang, dette.

Jeg er selv en av fire unger, og det var nok av leven og bråk og krangling hjemme hos oss, kan jeg love. Selv om jeg lekte med et par av mine søsken i visse faser av livet, så utviklet vi oss i helt forskjellige retninger, og jeg omgås ingen av dem i dag, sånn for å være sosial. Så det å ha søsken er ikke gitt at man kommer overens og blir perlevenner. Samme med mine tre beste venninner også. Ingen av dem omgås sine søsken i det daglige eller bare fordi det er så kos å treffes og være sosial. Det er alltid bare når foreldrene f.eks sammenkaller til middag.

Anonymkode: 3b16e...301

[AnonymBruker]

Tror det er du som trenger trøst. Jeg har to, og eldstemann gikk ikke et skritt uten dukken i to år, maste på baby (og valp), og ville ha tvillinger. Men hun hadde altså en lillesøster.  

Anonymkode: 36b5a...7a8

[Måbarefåsiat...]

Jeg har også enebarn. Dette med å ønske seg søsken har gått i bølger. Han har hatt med seg langbein hjem og sagt det var broren hans etc. Og ja, vi ville også hatt flere barn, men sånn ble det ikke. 

Han er kvikk i leppa, min, og en dag hadde vi snakket om dette i bilen på vei til skolen. I det han går ut av bilen, så smeller det fra ham "men har dere ikke sex, da?".  Foran alle andre som skulle levere... Jaja...

[baldrian]

Vi har vært der. Savnet vil nok komme og gå - men som mange andre har nevnt: Når hun blir litt større, vil hun også se fordelene ved å kunne ha fred hjemme, uten søskenkrangling og uten at noen er konstant ute etter sakene hennes.

Fortsett å la henne være mye sammen med andre barn, men jeg ville ikke kjørt dem fram som "liksom-søsken". Når hun blir eldre, prøv å ha med venninner på ferie når det passer for alle parter.

Kjæledyr kan være en god idé hvis hun er glad i dyr og dere har overskudd til det.

Pass på at ikke andre voksne prater generelt dritt om enebarn så hun hører det. Mange forklarer alle negative trekk ved enebarn, ved at de er enebarn. Altså slik at hvis en femåring oppfører seg som en femåring et øyeblikk, så sier noen ut i lufta at "X er jo enebarn", som om det forklarer alt. Datteren min hatet å bli spurt om hun hadde søsken, fordi hun forsto at hun dermed automatisk ble tillagt egenskapene "bortskjemt, egoistisk, ikke i stand til å dele eller vente på tur" osv. Det stemte ikke, hun var fleksibel og sosial - hun visste at hvis hun skulle ha noen å leke med, måtte hun oppføre seg. Var ikke venninnene hjemme, spilte hun dataspill med nabogutten.

Hun fikk en lillebror etter mange år (såpass mange at de samme som fordømmer enebarn, fordømte oss som hadde det de kalte to enebarn). Han ønsket seg brødre da han ble litt eldre  Heldigvis vrimlet det av jevnaldrende gutter i nabolaget.

[Pinkpashion]

Jeg er enebarn og savnet søsken noe innmari som liten. 
 

Problemene var ikke hverdagene, men ferier, høytider og helger der nabobarna gjerne hadde planer med sine familier, med det resultat at jeg da kjedet meg enormt fordi jeg kun hadde mine foreldre rundt meg.

Mine foreldre løste det med at jeg alltid hadde noen med meg når vi reiste på ferie, jeg hadde overnattingsgjester så godt som hver helg... Men savnet var der hele oppveksten og venner kompenserte det søskenforholdet jeg savnet. Går dere tur, avtal gjerne med en barnefamilie å gå sammen. Skal dere på lekeland, avtal da også.

Endret 6. november 2019 av Pinkpashion

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å gjøre en lang historie kort: Vi kan ikke få flere barn. Det er ganske vondt for oss som hadde drømt om en liten flokk, men vi er selvfølgelig overlykkelige over jenta vi fikk etter maaange års prøving. Hun er nå 5 år og den skjønneste jenta i verden. Adopsjon er uaktuelt- vi er for gamle til å starte prosessen.

Hun har vært kjempefornøyd hele veien. Men akkurat nå er hun i en litt vanskelig periode- hun har begynt å savne småsøsken noe fryktelig. Vi sosialiserer henne alt hun kan- er alltid sammen med venner med barn i helgene, og hun har en helt jevngammel kusine som vi forsøker å selge inn som en liksom-søster. Og hun fungerer kjempegodt i barnehagen. I det siste har hun blitt så utrolig glad i de små, hjelper de voksne med å passe på de minste, og har masse omsorg for dem. Det er åpenbart at hun hadde elsket rollen som storesøster.

I det siste har hun også begynt å ha med seg den ene dokka si overalt, hun sier at dokka er en del av familien, og den må være med å spise osv. Hun sier også til de andre barna i barnehagen at dokka er lillesøsteren hennes. Hun forstår at det er en lek, men det er vondt å høre likevel. 

Det skjærer i hjertet når hun har spurt hvorfor hun ikke kan få en liten bror eller søster. Vi har forsøkt å forklare etter beste evne, men hun synes åpenbart det er vanskelig. Og det gjør det vanskelig for oss også. Hva kan vi si, hvordan kan vi forklare? Har noen enebarn her inne noen trøstende ord?

Anonymkode: 09717...96a

Tenker at barn ikke kan få alt. Neste gang ønsker det seg en hund, så er det mobil. Det ligger i mennesket å ønske seg det det ikke har. Lær deg heller å sette pris på alt hva det har. Mange har bare en foreldre eller bor ikke hos foreldrene. Hjelp barnet inn i en samtale som setter problemer i perspektiv. Det skal ikke være en sorg å være enebarn. Ekte sorg er skilsmisse, dødsfall, sykdom. Men ikke å være et elsket enebarn nei. 

Anonymkode: 66817...562

[AnonymBruker]

Jeg misunte alltid enebarn. Har tre søsken, en lille bror som har diagnoser og alltid trengte mye og kunne bli voldelig og destruktiv. Jeg var konstant redd, hadde alltid blåmerker fra ham. Og så har jeg to eldre søstre som er tvillinger som gjorde huset til et helvete da de var tenåringer. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15, da orket jeg ikke mere. 

Syns virkelig ikke synd på folk som ikke har søsken. Ikke bittelitt engang. 

Det er verre for deg enn for datteren din. Hun vil ha søsken fordi andre har søsken. Når hun oppdager at "alle" har hund så er det det hun vil ha. 

Anonymkode: 5d0de...d58

[AnonymBruker]

Dette er noe hun ønsker seg fordi alle andre har søsken. Hun vet ikke hva hun ønsker seg.

Ta det med ro, dette går over. Og gjør det ikke det er det uansett slik at hun ikke vet hva hun ber om.

Jeg har søsken og det var bare styr og bråk og krangling. I dag har vi kontakt, men ikke noe mer enn det. 

Anonymkode: 38e75...613

[AnonymBruker]

hund? katt? 🙂 

Anonymkode: 5fa94...24f

[AnonymBruker]

Kan det være aktuelt med katt eller hund? Jeg var den jenta som datteren din. Da jeg var 7år så fikk jeg katt, foreldre har hovedansvar selvfølgelig, men det var «min» katt og jeg vasket matskåler og folket med katten. Den fylte et rom i hjertet mitt. Katten ble 17år og var en del av familien, gav masse gjensidig kjærlighet og glede. 

Anonymkode: 391a4...473