Jeg trenger å høre solskinnshistorier. Hilsen lost underdog.

[AnonymBruker]

Hvordan bør en vurdere seg selv opp mot livserfaringer? Jeg speiler meg selv hele tiden og kjenner at uansett hvor gammel jeg blir så klarer jeg ikke å forholde meg til virkeligheten på en måte som gjør meg tilfreds. Altså sliter jeg mye med lav selvtillit. På mange måter bør jeg slappe mer av, men samtidig som jeg er usikker på hva jeg egentlig bør studere til neste år så gjør dette at jeg revurderer meg selv heeele tiden. Hvor (og hvordan) skal jeg liksom plassere meg selv? 

For tiden jobber jeg i en restaurant. Jeg får veldig mange gode tilbakemeldinger, men samtidig har jeg gjort endel feil (jeg har jobbet her i litt over et halvt år). Kokkene er utlandsk og kommunikasjonen (grunnet både kulturforskjell og aksent) med enkelte er noe vanskelig. Dessuten gjør jobben meg stresset og endel ukomfortabel, og selv om akkurat det er veldig lærerikt, så gjør det også til at jeg altså stadig revurderer meg selv. For å knytte dette opp mot tema vil jeg nevne at på grunn av denne revurderingen så sliter jeg så ekstremt med å finne min plass i livet/ finne ut hva jeg bør studere. Jeg har ikke lyst til å utvikle meg innen restaurant-området, men jeg har svært lyst til å gå et studie som jeg vet kommer til å kreve god kommunikasjon og at jeg ikke gjør feil dersom jeg stresser (jeg ønsker ikke å gå videre inn på hvilket studie dette er). På grunn av feilene jeg gjør i denne jobben, tenker jeg at jeg ikke kommer til å mestre studiet. Takler jeg stress for dårlig, kommuniserer jeg for dårlig? Likevel føler jeg innerst inne at jeg har et godt potensiale for å mestre studiet, men jobben får meg til å vurdere meg totalt annerledes. Jeg føler kolleger ser ned på meg, ser på meg som om jeg er totalt idiot ettersom jeg gjør litt feil, og kommunikasjonsevnen jeg tidligere hadde ser jeg på som endret fordi jeg stadig er så usikker i jobbsammenhengen. Ingen andre virker å ha troa på meg, sett bort ifra mine nærmeste som mener det totalt motsatte. Kan jeg en dag bevise for meg selv at jeg faktisk kan la potensialet mitt skinne?

Mine nærmeste ser på meg som et smart menneske, men jeg får på følelsen av at de som ikke kjenner meg så godt tenker det totalt motsatte. Jeg sliter med at jeg stadig blir misforstått. Dersom jeg ikke får frem de evnene jeg føler jeg har for studiet, så er jeg redd for at jeg kun kommer til å bli tråkket på og at jeg ikke kommer til å mestre noen verdens ting. Altså sliter jeg med å vurdere meg selv ettersom den jeg føler jeg virkelig er aldri kommer frem. Og dersom den personen jeg føler jeg er kun kommer frem for de nærmeste, så føler jeg nesten det er bortkastet. Personligheten min er jo liksom satt, og jeg sliter med å endre meg slik at jeg er tilfreds med meg selv rundt andre.

 

Er det noen som kan ta fatt i det jeg formulerer her? Hodet mitt eksploderer og dette er i tillegg mer komplekst enn det fremstår her. Dersom noen forstår meg, setter jeg stor pris på delte erfaringer.

 

Har dere noen solskinnshistorier? Eksempelvis at ingen trodde på deg/ du var en underdog som fikk det til her i livet?

 

Klem

Anonymkode: 96c4c...c2f

[AnonymBruker]

Hvor har du det fra at andre ikke gjør feil på jobben? Det er helt vanlig å gjøre feil og feil skjer spesielt ofte når det er stress og høyt tempo.

For meg virker det som du trenger å arbeide med selvfølelsen din og kanskje også litt stressmestring. Jeg har slitt med begge selv og har hatt veldig god nytte av boken "Stress" av Andries Kroese. De teknikkene jeg lærte av den boken gjorde at jeg ble bedre venn med meg selv, holdt hodet kaldere i stressituasjoner og fikk kontroll over det slitsomme tankekjøret som hele tiden vurdere om jeg var bra nok, gjorde nok, var riktig.

Anonymkode: e58b0...e24

[AnonymBruker]

Sats for all del ikke på noe du ikke har lyst til. Det gjorde jeg, fordi jeg ikke turte å satse på noe jeg ville. Ble utbrent, og deprimert av det.

Anonymkode: 33046...4d4

[AnonymBruker]

Innlegget ditt fremstår litt rotete, du gjentar deg selv, bruker mange setninger på å formulere noe som kunne vært sagt på en enklere måte. Samtidig sier du at du vil studere noe som har med kommunikasjon å gjøre? Kan det være at du har så dårlig selvtillitt på dette området, at du overkompenserer med mange ord og setninger i stedet for å være trygg på at det du ønsker å formidle kommer frem også med færre ord?

Har bare et råd. Studer noe du virkelig ønsker og vil. Da vil du alltid finne drivkraft og motivasjon til å pushe deg forbi hindringer du møter. Ikke overtenk og overnalyser for mye, bare følg magefølelsen din og kjør på!

Anonymkode: 42dc3...876

[AnonymBruker]

Tusen takk for respons av alle slag, dere! 

 

Det er selvsagt tydelig på mange måter at jeg overtenker, slik som det nevnes av dere her. Jeg er fullt klar over at jeg skriver rotete, men det er jo grunnet et rotete hode. Livet mitt er veldig mye for tiden, og jeg har det ikke spesielt bra i nåværende situasjon.

Tusen takk for kloke ord! Dere har veldig rett, men samtidig tenker jeg at jeg ikke kjenner meg selv godt nok enda ... Tusen takk for tips til bok, den skal jeg absolutt sjekke ut!! 

TS

Anonymkode: 96c4c...c2f

[AnonymBruker]

Alle gjør feil. Feil har som regel flere årsaker enn bare en enkelt ting (i alle fall store feil/ulykker). Som i alt annet blir man flinkere til noe om man jobber med det og opparbeider seg erfaring. Det er naturlig at selvtilliten er lav når man starter på noe nytt, men den vokser i takt med mestringen.

Stol på magefølelsen og studer det du har lyst til. Det er ikke meningen at du skal kunne alt før du var prøvd.

Anonymkode: 5b069...695

[AnonymBruker]

Selv som godt voksen gjør jeg feil på jobben ukentlig ( Hvis ikke daglig) Dette er helt normalt, så lenge man lærer av det, så er det jo flott. For vi blir aldri utlært på noe. 

Lav selvtilitt kan følge deg hele livet, dog betyr det ikke at det er en ting som vil følge deg hver dag. Man lærer med tiden å like seg selv og det menneske man er, og da betyr jo ikke andre ting så veldig mye.

Det at livet er knotete og fælt innimellom går nok de fleste av oss igjennom flere ganger i et liv. Man lærer også av det, at ting som regel løser seg på best mulig måte. Selv når ting ser som svartest ut, så viser det seg i ettertid at det vat helt greit.

Ta en dag av gangen og se etter fine ting hver dag, som et smil fra en fremmed, en som er snill mot et annet individ, godt ord fra en kunde mm. Er slik livet ofte blir ok, når man fokuserer på det som faktisk er bra.

Anonymkode: 4185f...346