Mer og mer alene - blir helt handlingslammet

[AnonymBruker]

Jeg er en dame i begynnelsen av 50 årene. Har vært skilt i 8 år og har ingen problemer med det verken praktisk eller økonomisk. 

Jeg har to barn, datter på 17 som bor hos meg. Sønn på 21 som studerer utenbys, men som er hjemme jevnlig og da ca 1 uke hver gang. Han bor da enten hos meg eller hos sin far. Har godt forhold til begge barna mine og vi har alltid tilbrakt mye tid sammen. 

Jeg har en bra jobb og hyggelige kollegaer. Har foreldre og ett søsken i byen. Har kontakt med dem jevnlig, men vi springer ikke ned dørene hos hverandre. Mine foreldre er gamle og vi gjør ikke noe sammen bortsett fra å snakke og drikke kaffe. Har også en håndfull gode venninner, kun en av dem er singel. 

Normalt er jeg en aktiv dame som alltid har noe å holde på med. Enten hjemme eller sammen med venner, men det begrenser seg selvsagt hvor mye tid venninner med mann/familie ønsker å bruke på andre. 

Siden i høst har jeg følt meg mer og mer alene. Det er helt naturlig at min datter bruker mer tid på venner og i tillegg til skolearbeidet har hun flere fritidsinteresser. Og dermed blir det mindre tid sammen med meg. Jeg har forsøkt å forberede meg på å være alene (om noen år flytter hun ut for å studere), men jeg innser at jeg sliter med det.

Denne helgen hadde hun planer både fredag og lørdag og jeg visste jeg ble alene. Hadde lagt planer om ting jeg skulle gjøre; rydde, bake, forberede middager for uken som kommer, gå tur osv. Men jeg har vært helt handlingslammet og har ikke gjort en dritt. Har sittet i sofaen og sett på TV. Har riktignok gjort noe håndarbeid, men det føles som om jeg har kastet bort hele helgen. Jeg vet det blir flere slike helger framover og tenker at dette kan ikke fortsette. 

Er det noen som har følt på det samme? Heg tenker at det er bare å ta seg sammen, men akkurat nu makter jeg ikke. 

Anonymkode: d9b27...cf7

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg har faktisk følt på det samme mange ganger. Riktignok har jeg samboer, men han er mye opptatt med jobb, og er også bortreist både ofte og lenge i jobben sin. Jeg er i starten av 30 årene, og mine venner bor enten lagt borte, eller er opptatt med barn og familie. Jeg har ikke barn. 

Av en eller annen grunn blir jeg da sittende mye alene og kjenner på at livet fyker forbi, uten å ha noen jeg kan dele opplevelser med. Har sluttet å ta initiativ til å finne på ting med venninner, fordi jeg vet jeg blir avvist. Greier ikke finne på ting alene. Dels fordi det føles litt meningsløst, og dels fordi det er litt stigmatiserende å gjøre ting alene. 

Dermed blir jeg sittende alene, ser tv og leser på nett. Utrolig trist egentlig. Ville bare si at jeg vet hvordan det føles, og du er ikke alene. 

Anonymkode: 0aad0...054