Går "drømme"studiet, men har blitt usikker og begynt å tvile...

[AnonymBruker]

Jeg går nå 1. året på det jeg siden videregående har tenkt var drømme studiet. Jeg kom så vidt inn med alle tilleggspoeng, og har lenge sett frem til å begynne å studere. Tenkte, før jeg begynte, at jeg hadde satt meg godt inn i alle positive og negative sider ved yrket. At de positive sidene var overveiende og at jeg kunne klare takle de negative.

Men nå, selv bare 3 måneder inn i studiet har jeg begynt å bli usikker og tvile på valget. Ikke fordi jeg ikke lenger ønsker eller vil, men fordi jeg rett og slett er redd jeg ikke er eller vil bli god nok. At jeg likevel ikke kommer til å klare å takle alt stresset, ansvaret og beslutningene jeg må ta hver eneste dag når jeg er ferdig utdannet. Det at alt jeg gjør kan få store konsekvenser,  og det alltid er snakk om andres liv som står på spill. Spørsmålet er heller ikke om jeg kommer til å gjøre feil, men når jeg gjør feil og hvor alvorlig den vil være. 

Jeg har selvfølgelig tenkt nøye gjennom dette før, trodde jeg. Men det er noe helt annet å høre det fra foreleserne som har jobbet lenge i yrket og som har erfaringer, både egne og andres.

Jeg vet ikke helt. Selv om det egentlig er nesten det eneste jeg kunne tenke meg å jobbe som, så betyr det jo ikke at jeg ikke kunne ha trivdes i en hvilken som helst annen jobb og. Kanskje angrer jeg på at jeg sluttet om noen år, eller så angrer jeg kanskje ennå mer den dagen jeg gjør den mest alvorlige feilen... 

Noen som har hatt lignende tanker eller har erfaringer? Er dette noe som "går seg til" eller er det et tegn på at jeg ikke passer i yrket og burde slutte på studiet?

Anonymkode: ebb2f...a8a

[AnonymBruker]

Jeg ville heller sagt at det er positivt at du reflekterer over dette og er ydmyk. Forsøk å snu det rundt: Ville du synes det var bra hvis du tok lett på dette, hadde klokkertro på deg selv, og ikke bekymret deg i det hele tatt?

Snakk gjerne med veilederen din/studentkontoret om dette, og gjerne også med medstudentene dine. Du er garantert ikke alene om å ha slike tanker.

Du vet uansett ikke hvordan du blir i yrket tre måneder inn i et studie. Hold ut! Dette går seg til.  

Anonymkode: 98971...560

[torosuppe]

Ja, snakk med veilederen/studiekonsulenten på studiet ditt. De har så mye kunnskap og har møtt så mange i samme situasjon. 

Du kan ta permisjon fra studiet. Dette betyr at du kan ta «fri» et år, mens du prøver noe annet uten å miste plassen eller de eksamene du allerede har gjort. Så hold ut til sommeren, og om du fortsatt føler det sånn ta permisjon. Prøv noe annet om du ønsker, og se om du angrer. Du får poeng pr. Semester (opp til to) også. 

Jeg går for øyeblikket «backup» planen min, men tar permisjon fra jul av for å forbedre karakterene mine så jeg kanskje kommer inn på det jeg egentlig vil. Men om jeg ikke kommer inn, så har jeg mulighet til å komme tilbake hit. En kjempe god løsning for min del. 

Det var studiekonsultenten min som fortalte meg om dette og ordnet det for meg. Setter så pris på de. 

Masse lykke til, alt ordner seg  

[AnonymBruker]

Det kommer jo litt an på hvilket studie det er, og grunnene dine til å tvile.

Selv hadde jeg en drøm om å bli lærer, hadde planer om å ta ppu-veien. Det som skjedde var at jeg fikk panikk under praksisperioden, følte meg mindreverdig og ville bare bort der fra. Resultatet ble at jeg droppa ut, og det angrer jeg faktisk veldig på, for hadde jeg stått i det... ja, da hadde jeg kunnet søke lærerstillinger når jeg hadde jobbet nok med meg selv. I mellomtiden har det kommet krav om master,  og hva gjør man da? 

Anonymkode: f595a...2eb

[AnonymBruker]

På 2.11.2019 den 11.10, AnonymBruker skrev:

Jeg går nå 1. året på det jeg siden videregående har tenkt var drømme studiet. Jeg kom så vidt inn med alle tilleggspoeng, og har lenge sett frem til å begynne å studere. Tenkte, før jeg begynte, at jeg hadde satt meg godt inn i alle positive og negative sider ved yrket. At de positive sidene var overveiende og at jeg kunne klare takle de negative.

Men nå, selv bare 3 måneder inn i studiet har jeg begynt å bli usikker og tvile på valget. Ikke fordi jeg ikke lenger ønsker eller vil, men fordi jeg rett og slett er redd jeg ikke er eller vil bli god nok. At jeg likevel ikke kommer til å klare å takle alt stresset, ansvaret og beslutningene jeg må ta hver eneste dag når jeg er ferdig utdannet. Det at alt jeg gjør kan få store konsekvenser,  og det alltid er snakk om andres liv som står på spill. Spørsmålet er heller ikke om jeg kommer til å gjøre feil, men når jeg gjør feil og hvor alvorlig den vil være. 

Jeg har selvfølgelig tenkt nøye gjennom dette før, trodde jeg. Men det er noe helt annet å høre det fra foreleserne som har jobbet lenge i yrket og som har erfaringer, både egne og andres.

Jeg vet ikke helt. Selv om det egentlig er nesten det eneste jeg kunne tenke meg å jobbe som, så betyr det jo ikke at jeg ikke kunne ha trivdes i en hvilken som helst annen jobb og. Kanskje angrer jeg på at jeg sluttet om noen år, eller så angrer jeg kanskje ennå mer den dagen jeg gjør den mest alvorlige feilen... 

Noen som har hatt lignende tanker eller har erfaringer? Er dette noe som "går seg til" eller er det et tegn på at jeg ikke passer i yrket og burde slutte på studiet?

Anonymkode: ebb2f...a8a

Det er akkurat der du skal være i studiet. Mange kommer ikke dit før lenger ut i studiet, at du gjør det alt nå er svært positivt. 

Anonymkode: 71f78...c7a

[AnonymBruker]

Tenker at det er velsig sunt at du reflekterer over dette, og at det er et tegn på at du kommer til å bli en dyktig medarbeider en dag. Gi det tid, med kunnskaper og erfaring ser du det hele i et annet lys. 

Anonymkode: 8c84d...908

[AnonymBruker]

Jeg syns det er lurt å tenke på dette nå. Jeg går ut fra at det er legestudiet. Min samboer er lege, og vi har mange venner som er leger. Om du ønsker å ha en jobb med så mye ansvar og som vil ta så mye av livet ditt, jobbe så mye og gå lange vakter. Jeg vurderte selv medisin en gang i tiden, men nå som jeg ser hva de faktisk står i og hvor mye ting påvirker dem psykisk er jeg sjeleglad for at jeg valgte noe annet. Min samboer trives og kunne på mange måter ikke tenke seg noe annet. Men han er mentalt sterk, tåler lite søvn og lange vakter og er genuint interessert i faget og oppdaterer seg hele tiden fordi han syns det er gøy. Andre har sagt at de aldri ville valgt det igjen. 

Anonymkode: 999dc...c12

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er lurt å tenke på dette nå. Jeg går ut fra at det er legestudiet. Min samboer er lege, og vi har mange venner som er leger. Om du ønsker å ha en jobb med så mye ansvar og som vil ta så mye av livet ditt, jobbe så mye og gå lange vakter. Jeg vurderte selv medisin en gang i tiden, men nå som jeg ser hva de faktisk står i og hvor mye ting påvirker dem psykisk er jeg sjeleglad for at jeg valgte noe annet. Min samboer trives og kunne på mange måter ikke tenke seg noe annet. Men han er mentalt sterk, tåler lite søvn og lange vakter og er genuint interessert i faget og oppdaterer seg hele tiden fordi han syns det er gøy. Andre har sagt at de aldri ville valgt det igjen. 

Anonymkode: 999dc...c12

Interessant. Hvordan blir de psykisk påvirket? Og hvorfor ville mange ikke valgt det igjen?

Anonymkode: 0a769...5db

[AnonymBruker]

Man får familie og det føles som om jobben tar for mye både av tiden din og tankene. Man må jobbe i helger, høytider, kvelder og netter. Man blir aldri utlært. Det er vanskelig å få fast jobb. Man kan føle at sykepleierne er skeptiske til deg. Det er mye ansvar og mange får angst. Mange skulle ønske de kanskje heller hadde valgt noe «enklere».

Anonymkode: 999dc...c12

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant. Hvordan blir de psykisk påvirket? Og hvorfor ville mange ikke valgt det igjen?

Anonymkode: 0a769...5db

Ikke den du spurte, men også lege. Er snart ferdig med en nattevaktshelg, som er på 45 timer. Uken totalt når nesten 60 timer. Bakvakten min går 48 timers sammenhengende vakt på helg. Vi er ikke så mange som deler på vaktene heller. Nå sitter jeg med papirarbeid som er 14 dager gammelt, fordi nå er første mulighet jeg har til å få det unna (utover det som virkelig ikke kunne vente, det satt jeg overtid for). Vi vasser i sykdom og lidelse hele dagene, og ofte er den verste lidelsen den vi ikke får gjort noe med, men som vi kommer midt i skuddlinjen for. Sosial nød, økonomiske vansker, rus, familier i krise, og ingen instanser som egentlig kan hjelpe dem. Det mangler sosionomer, psykiatrien er så nedbygd at det er kjempevanskelig å få innpass, særlig de som har sammensatte vansker. Ønskene om attester, erklæringer og uttalelser bare øker og øker, både berettigede og nyttige og de helt unødvendige. Og de vi virkelig ønsker å bruke tid på, de som har sammensatte helsevansker og hvor man blir gående og lure "er dette egentlig noe mer enn det det ser ut som" får man aldri tid og rom til å sette seg skikkelig ned med, ta opp en skikkelig sykehistorie, prate med andre fagfolk, og få utredet det skikkelig, fordi alt er så fragmentert. Ting tar tid. Jeg har en hel liste over ting som gnager som jeg gjerne skulle fått sett og tenkt på. 

Så medisinen, pasientene, kollegaene og det å få være lege er fantastisk. Systemet, tidspresset, arbeidsbetingelsene og alt som egentlig ikke er en lege oppgave men som blir det fordeom, fordi vi er tilgjengelige og "siste skanse", det tar knekken på mange. Hadde jeg ikke funnet denne arbeidsplassen, kollegaene og fagfeltet som jeg tross alt synes er verdt det, hadde jeg sluttet og aldri sett meg tilbake. 

Anonymkode: f5d7d...325

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Interessant. Hvordan blir de psykisk påvirket? Og hvorfor ville mange ikke valgt det igjen?

Anonymkode: 0a769...5db

Mannen min er lege, og han sier han aldri vil anbefale våre barn å bli lege. Mye av samme årsaker som allerede er nevnt i tråden. 
- elendig ledelse 

- masse overtid (mannen min jobber på et sted hvor det er «greit» å skrive overtid, så han får i alle fall betalt... slik er det ikke alle steder, da blir overtiden gratis)

- hele familiens liv må planlegges rundt vaktene 

- svært krevende nattevakter som LiS - hvor man løper fra seng til seng, gjerne også fra bygg til bygg, i 19 timer i strekk. Heldigvis er mannen min ferdig med det nå, som overlege 

- vanskelig å få fast jobb mange steder

- mye psykiatri, krevende pårørende og pasienter som krever ting de hverken har krav på eller behov for, men de har lest noen greier på Internett 

- alltid økonomisk krise 

- får ikke til å rekruttere spesialister 

- hierarkisk system 

- fryktelig mye papirarbeid (han ligger 4-5 måneder på etterskudd med flere ting)

Lista kunne sikkert vært enda lengre. 

Anonymkode: 169df...5ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke den du spurte, men også lege. Er snart ferdig med en nattevaktshelg, som er på 45 timer. Uken totalt når nesten 60 timer. Bakvakten min går 48 timers sammenhengende vakt på helg. Vi er ikke så mange som deler på vaktene heller. Nå sitter jeg med papirarbeid som er 14 dager gammelt, fordi nå er første mulighet jeg har til å få det unna (utover det som virkelig ikke kunne vente, det satt jeg overtid for). Vi vasser i sykdom og lidelse hele dagene, og ofte er den verste lidelsen den vi ikke får gjort noe med, men som vi kommer midt i skuddlinjen for. Sosial nød, økonomiske vansker, rus, familier i krise, og ingen instanser som egentlig kan hjelpe dem. Det mangler sosionomer, psykiatrien er så nedbygd at det er kjempevanskelig å få innpass, særlig de som har sammensatte vansker. Ønskene om attester, erklæringer og uttalelser bare øker og øker, både berettigede og nyttige og de helt unødvendige. Og de vi virkelig ønsker å bruke tid på, de som har sammensatte helsevansker og hvor man blir gående og lure "er dette egentlig noe mer enn det det ser ut som" får man aldri tid og rom til å sette seg skikkelig ned med, ta opp en skikkelig sykehistorie, prate med andre fagfolk, og få utredet det skikkelig, fordi alt er så fragmentert. Ting tar tid. Jeg har en hel liste over ting som gnager som jeg gjerne skulle fått sett og tenkt på. 

Så medisinen, pasientene, kollegaene og det å få være lege er fantastisk. Systemet, tidspresset, arbeidsbetingelsene og alt som egentlig ikke er en lege oppgave men som blir det fordeom, fordi vi er tilgjengelige og "siste skanse", det tar knekken på mange. Hadde jeg ikke funnet denne arbeidsplassen, kollegaene og fagfeltet som jeg tross alt synes er verdt det, hadde jeg sluttet og aldri sett meg tilbake. 

Anonymkode: f5d7d...325

Takk for svar! Høres utrolig tøft ut. Har det vært sånn hele tiden? Fra du begynte som LiS?  Jeg traff en gang en ung lege som så ut som en zombie og så deprimert ut da han gikk rundt i gangene. Er det vanlig at unge leger blir lei og angrer? Vet du om noen som slutter selvom de har kommet så langt som LiS?

Anonymkode: 0a769...5db

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min er lege, og han sier han aldri vil anbefale våre barn å bli lege. Mye av samme årsaker som allerede er nevnt i tråden. 
- elendig ledelse 

- masse overtid (mannen min jobber på et sted hvor det er «greit» å skrive overtid, så han får i alle fall betalt... slik er det ikke alle steder, da blir overtiden gratis)

- hele familiens liv må planlegges rundt vaktene 

- svært krevende nattevakter som LiS - hvor man løper fra seng til seng, gjerne også fra bygg til bygg, i 19 timer i strekk. Heldigvis er mannen min ferdig med det nå, som overlege 

- vanskelig å få fast jobb mange steder

- mye psykiatri, krevende pårørende og pasienter som krever ting de hverken har krav på eller behov for, men de har lest noen greier på Internett 

- alltid økonomisk krise 

- får ikke til å rekruttere spesialister 

- hierarkisk system 

- fryktelig mye papirarbeid (han ligger 4-5 måneder på etterskudd med flere ting)

Lista kunne sikkert vært enda lengre. 

Anonymkode: 169df...5ca

Virker som det blir mer krevende å være lege fremover? Lengre dager, mer økonomisk innsparing, vanskeligere å få fast jobb osv?

Får han noen gang full ferie i uker av gangen?

Hvordan traff du mannen din? Høres ut som han aldri har tid.  Hvordan går det å kombinere med barn?

Anonymkode: 0a769...5db

[AnonymBruker]

Håper du tar egne beslutninger og ikke bare dømmer etter hva folk sier i et forum. Fint at du har refleksjoner, men jeg ville nok hvertfall fullført første året før jeg tok en beslutning. Du sier jo at kanskje du angrer om du hopper av nå. Jeg har alltid tenkt ett år om gangen i istedenfor å tenke langsiktig. Det er lov å bestemme seg, men det er fint å være sikker først. Spesielt om du har drømt om dette så lenge. 

Anonymkode: 44d85...b0c

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Høres utrolig tøft ut. Har det vært sånn hele tiden? Fra du begynte som LiS?  Jeg traff en gang en ung lege som så ut som en zombie og så deprimert ut da han gikk rundt i gangene. Er det vanlig at unge leger blir lei og angrer? Vet du om noen som slutter selvom de har kommet så langt som LiS?

Anonymkode: 0a769...5db

Det har vært sånn hele tiden, men i varierende grad. Her jeg jobber nå er ganske snilt sammenlignet med andre steder. Det er veldig vanlig at folk angrer. Kjenner noen som har sluttet og begynt på helt andre ting, både som studenter og etter studiet, noen har sluttet i klinikken og gått over i andre stillinger, mange har byttet spesialitet. Typisk bort fra indremedisin til øye, hud, ØNH, slike fag hvor man mer kan fordype seg i et fagfelt og slippe unna kaoset i generelle akuttmottak. Mye arbeid der også altså, men det blir på en annen måte. 

Anonymkode: f5d7d...325

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker som det blir mer krevende å være lege fremover? Lengre dager, mer økonomisk innsparing, vanskeligere å få fast jobb osv?

Får han noen gang full ferie i uker av gangen?

Hvordan traff du mannen din? Høres ut som han aldri har tid.  Hvordan går det å kombinere med barn?

Anonymkode: 0a769...5db

Vet ikke om det er mer krevende å være lege nå enn før - kanskje på endel måter. Men samtidig var det nok mer vanlig at legen (selvsagt en mann) var «gift med jobben», hadde vakt 24/7 og hadde en hjemmeværende kone som ordnet alt hjemme. Sånn er det jo ikke lenger. 
Han har sammenhengende ferie i fire uker hver sommer, ja. 
Vi møttes på et vis i jobbsammenheng, men likevel ikke. 😜 Uten at jeg vil gå mer i detaljer. Det er krevende å kombinere med barn - vi har tre små barn, jeg jobber også fulltid. Det er ikke til å legge skjul på at det er tøft. Også for meg som partner, som må holde fortet på hjemmebane.

Anonymkode: 169df...5ca

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke om det er mer krevende å være lege nå enn før - kanskje på endel måter. Men samtidig var det nok mer vanlig at legen (selvsagt en mann) var «gift med jobben», hadde vakt 24/7 og hadde en hjemmeværende kone som ordnet alt hjemme. Sånn er det jo ikke lenger. 
Han har sammenhengende ferie i fire uker hver sommer, ja. 
Vi møttes på et vis i jobbsammenheng, men likevel ikke. 😜 Uten at jeg vil gå mer i detaljer. Det er krevende å kombinere med barn - vi har tre små barn, jeg jobber også fulltid. Det er ikke til å legge skjul på at det er tøft. Også for meg som partner, som må holde fortet på hjemmebane.

Anonymkode: 169df...5ca

Det må være slitsomt med 3 barn og fulltidsjobb samt husvask og matlaging! All ære til deg. Jobber du innen helse også eller har du en mer avslappende jobb? Hvordan holder du hodet over vannet? Og har han tid til å være mye kjæreste når han også må være lege og far? Føler du deg ensom av og til? Lurer på hva som venter meg når jeg begynner i jobb. Kanskje blir det umulig å kombinere med mann og familie.

Anonymkode: 0a769...5db

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har vært sånn hele tiden, men i varierende grad. Her jeg jobber nå er ganske snilt sammenlignet med andre steder. Det er veldig vanlig at folk angrer. Kjenner noen som har sluttet og begynt på helt andre ting, både som studenter og etter studiet, noen har sluttet i klinikken og gått over i andre stillinger, mange har byttet spesialitet. Typisk bort fra indremedisin til øye, hud, ØNH, slike fag hvor man mer kan fordype seg i et fagfelt og slippe unna kaoset i generelle akuttmottak. Mye arbeid der også altså, men det blir på en annen måte. 

Anonymkode: f5d7d...325

Hva bytter de typisk til om de ikke vil være leger likevel?

Hvordan er det å jobbe som øyelege? Synes det virker kjedelig. Er det ikke mye repetetivt? Typisk 8-4 jobb om man jobber på en privat klinikk og man henviser videre for operasjoner? Så man sitter bare med apparatet sitt, ser grønn stær/grå stær, diabetes og annet og så skriver ut medisiner eller henviser videre? Synes verken øye eller ØNH virker spesielt interessant.

Anonymkode: 0a769...5db

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva bytter de typisk til om de ikke vil være leger likevel?

Hvordan er det å jobbe som øyelege? Synes det virker kjedelig. Er det ikke mye repetetivt? Typisk 8-4 jobb om man jobber på en privat klinikk og man henviser videre for operasjoner? Så man sitter bare med apparatet sitt, ser grønn stær/grå stær, diabetes og annet og så skriver ut medisiner eller henviser videre? Synes verken øye eller ØNH virker spesielt interessant.

Anonymkode: 0a769...5db

Grunnen til at de velger å spesialisere seg innen slike felt er jo ofte at da slipper de alt det andre stresset. Det er nok litt vanskelig å sette seg inn i som student. 

jeg kjente en som ikke visste om hun skulle bli psykolog el lege. Begge foreldrene var leger så hun valgte det til slutt. Men på slutten av studiet angret hun pga hun innså hvor tøft det er å være lege. Allerede da begynte hun å tenke på å spesialisere seg innen hud, så hun ville kunne jobbe i et litt roligere felt.

Det er som hun andre her skriver, vanskelig med familielivet, nettopp fordi legene før i tiden var gift med jobben. Det er en kultur som ikke snus over natten. Så mye vil falle på en partner og eller familie forøvrig. Jeg har mine tanker om folk som blir leger. Jeg tror at for å overleve i yrket og gjøre en god jobb, og trives, så må du være over snittet mentalt sterk og være ganske oppegående intellektuelt sett. Du må ha evnen til å tenke rasjonelt i veldig krevende situasjoner, og legge fra deg jobben når du går hjem. Du må virkelig kunne se ting i et perspektiv, mer enn hva andre trenger. Det er ikke bare nok å ønske å bli lege eller være veldig interessert i anatomi, sykdomslære osv.

Jeg har jobbet mye med leger, jobber selv i helsevesenet.

Anonymkode: d1ae4...ebe

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må være slitsomt med 3 barn og fulltidsjobb samt husvask og matlaging! All ære til deg. Jobber du innen helse også eller har du en mer avslappende jobb? Hvordan holder du hodet over vannet? Og har han tid til å være mye kjæreste når han også må være lege og far? Føler du deg ensom av og til? Lurer på hva som venter meg når jeg begynner i jobb. Kanskje blir det umulig å kombinere med mann og familie.

Anonymkode: 0a769...5db

Jeg jobber innen akademia, så ikke akkurat mer avslappende... men mer fleksibelt, om ikke annet. Jeg har bevisst unngått jobber med vakt (jeg har også en utdanning hvor mange går vakter) fordi det ikke fungerer med to stykk i krevende turnus. 

Vi holder hodet over vannet fordi det ikke er så mye annet alternativ, rett og slett. Men skvisen mellom jobb og familie er ikke unik for leger, det gjelder mange andre også. De aller fleste leger jeg kjenner har familie, så det er ikke umulig. Bare krevende. Småbarnsperioden er krevende uansett, og det hjelper ikke akkurat med 60-timersuker. 

Anonymkode: 169df...5ca