Jeg er livredd for å få barn

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år, har alltid vært bastant på at jeg ikke skal ha barn. Jeg er livredd for å være gravid, FØDE, ta vare på et barn, generelt alt.

Etter jeg ble sammen med samboeren har jeg tenkt at jo kanskje jeg vil ha barn. Men den redde følelsen har aldri gått over. Nå har mange venner fått barn, samboeren har veldig lyst på barn (ikke nå men om et par år) og jrg går bare rundt og er livredd. Livredd for at forholdet skal bli dårligere, for at livet blir helt snudd på hodet og at jeg en dag skulle blitt mamma?

 

er det noen som har hatt det sånn, fikk barn og det gikk over? Kanskje jeg burde gå til en psykolog..

Anonymkode: 60a2c...b25

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før. Synes det så skikkelig ekkelt ut å gå gravid, og tanken på å føde var helt avskrekkende! Men så valgte jeg å fristille meg fra dette. Tenker at hadde det vært så jævlig, så hadde ikke folk gjort det - igjen og igjen.

Så jeg bestemte meg for å bli gravid, og svangeskapet gikk helt fint. Fødselen endte med planlagt keisersnitt av medisinske grunner jeg på forhånd ikke var klar over. Og det gikk også fint. Null stress. 
Så ikke tenk så mye på dette, jo mer du tenker jo verre blir det. Hvis du virkelig vil ha barn så la ikke slike tanker stoppe deg. Da kon er du til å angre utrolig mye når du blir eldre og det er for sent å få barn.

Anonymkode: 90d92...f56

[AnonymBruker]

Hei, 

jeg var 25 år da jeg fikk mitt første barn og 29 da den andre kom. Jeg har ikke vært redd for å få barn, men kan allikevel forstå at det kan virke skummelt. 
 

Det er ikke til å stikke under en stol at livet endrer seg når man blir foreldre til ett barn, men for meg har forandringene vært til det bedre  Jeg har vokst, er trygg i meg selv, blitt mer moden, ansvarsfull og fylt med en kjærlighet for barna jeg aldri har kjent for noen andre. Det har virkelig vært og det er en berikelse! Det utelukker ikke at det er bekymringer, tvil, redsel, frustrasjoner over ulike ting, men alt det fine gjør at de utfordringene man møter blekes av alt det gode. 
 

Ja det kan være slitsomt, intenst og utmattende, men det er fint, koselig, gøy og fantastisk også ❤️😊 
 

Jeg har aldri følt at noen egentlig er glad i meg eller trenger meg, men barna.. ja, jeg vet de ser opp til meg, er glad i meg, er trygge på meg og at de trenger meg- både på gode og se mindre gode dagene! Det gjør livet verdt å leve, virkelig😊❤️
 

Redselen for graviditet, fødsel og å følge opp et barn kan alltids jobbes med og mest sannsynlig vil det gå bra. Det er mye usikkert i å gå gravid for første gang, men det er en spennende reise. 9 mnd kan tidvis kjenne langsomt når man går gravid om det er mye plager, men sett i et helt livsperspektiv går der fort! Det samme med fødsel, og jammen går tiden med småbarn fort også!! Herremann- plutselig flytter de ut og lever egne liv! Det blir sikkert både trist, rart og godt der også 😀 

barn er ikke for alle, men for de aller fleste er det i det store og hele en unik og flott opplevelse å være foreldre ❤️
 

Lykke til, det går bra 😊

Anonymkode: 2a17d...2c9

[AnonymBruker]

Hallo💕

Jeg hadde det litt på samme måte, særlig når det gjaldt dette med graviditet og å føde. Jeg er livredd berøring, redd for alt av vondter og ubehageligheter. Jeg gruet meg til å amme, for jeg hatet selv å berøre egne bryster, og glem at mannen skulle ta på dem (det har fortsatt ikke gått over). 

Men så ble jeg gravid. Og det var ikke så ekkelt som jeg trodde. Jeg ble mer forsiktig, og kjærligheten for barnet økte i takt med magen. Jeg ønsket meg barn fra før, men var redd alt som følger med. Jeg gruet meg til fødselen. Svangerskapet var uten nevneverdige plager, og når fødselen var i gang lot jeg kroppen bare gjøre det den var ment til. Alt som jeg i utgangspunktet synes er ekkelt og ubehagelig, var noe som jeg ikke var redd for akkurat der og da. Av en eller annen grunn kom ikke redselen frem akkurat der og da. Og det tror jeg er meningen. 

Ting som bekymret meg før som amming, bleieskift, løfte ungen riktig, kle på henne og generelt få henne til å overleve, var mitt viktigste fokus, og redselen ble glemt. 

Berøring, ekkel følelse og ubehageligheter er fortsatt et problem, men når det kom til svangerskap og fødsel og barnet generelt, er alt glemt. 

 

Anonymkode: 1efa0...dbc

[Jadzia]

Jeg var. Ventet til jeg ble 34 før jeg bare hoppet i det og satset på at det gikk bra. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke tok sjansen tidligere.

[AnonymBruker]

Da jeg var 25 var ingen ting meg fjernere enn ønske om å få barn. Det forekom meg helt usannsynlig, uvirkelig, uønsket. Jeg hadde store problemer med å gå til gynekolog, og litt legeskrekk. Samt levde livets glade dager som umoden student (og modnet mye på det). Jeg holdt jo på å lære å ta vare på meg selv på den tiden, bli voksen. Da jeg var 32 derimot, og hadde etablert meg med mannen i mitt liv, så det helt annerledes ut. Da tenkte jeg det hadde vært fint med barn. Og vi kunne leve lykkelige uten barn hvis det ikke kom noen. Og vi kunne eventuelt adoptere hvis det ikke kom noen (en fordel på mange måter, anså jeg. Slippe graviditet og fødsel og slikt). Så fikk vi barn, og det gikk helt fint.

Anonymkode: 41e3d...109