Bryr oss ikke om arv og forfedre, er det bare hos oss?

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en relativt liten familie, med veldig mye rot og ting. Helt fra jeg var lita husker jeg historier som "denne fløtemuggen tilhørte tanten til bestefars oldemor", "denne duken ble heklet i Sverige i 1856" osv. Jeg setter forsåvidt pris på både eldre ting og gamle historier, men der både min mor og min mormor har hvert sitt hus de kan fylle med antikviteter, har vi søsknene som er igjen bare leiligheter, og ingen av oss har verken plass eller interesse av å ta vare på flere hundre ulike arvegods fra folk vi ikke har hatt et forhold til. Kjenner jeg mine søsken rett så kommer denne mengden av ting til å bli mitt problem når alle faller fra. Moren min har begynt å dokumentere alle gjenstandene med tekst og bilde, og det er litt trist å se at det betyr så mye for henne, når jeg på ingen måte har en plan for hva jeg skal gjøre med alle tingene. Det er mengder, alt fra møbler til salmebøker og hundre år gamle brudeslør.

Har noen vært i lignende situasjon? Jeg kan rett og slett ikke ta vare på alt, men det virker som om det er en klar forventing om at det må skje. 

Anonymkode: a8bc8...730

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Vi tok kontakt med en antikkbutikk og vedkommende ga litt penger for det som var brukelig. Noe ble hentet av gjenbruksbutikk og resten gikk i den store containeren. Styrer man det hele alene så står man nokså fritt. Er det gjenlevende familie rundt som legger seg i, så kan det bli trøbbel. Håper at din familie klarer dette uten å bli uvenner. Er det noe som kan forandre folks personlighet, så er det ARV. Lykke til. 

Anonymkode: eb35d...086

[AnonymBruker]

Jeg bare kjenner det skikkelig i samvittigheten om alt bare skal selges til en billig penge eller kastes, når dette er ting som har blitt tatt vare på i generasjoner. Mye kommet jeg selvsagt til å ta vare på, men det kommer til å være ting jeg har et forhold til selv eller fra noen jeg føler meg veldig nær.

Anonymkode: a8bc8...730

[AnonymBruker]

Skal man la samvittigheten snakke, bør man kjøpe seg et veldig stort hus for å oppbevare alt sammen. Det blir omtrent som et museum å bo i. Ikke ok. Det gjorde godt å kvitte seg med alt jeg ikke kunne ha og leve mitt eget liv uten samvittighetskvaler. Noen ganger må man bare gjøre ting for å komme videre.

Anonymkode: eb35d...086

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Forhåpentligvis er det noen år til jeg må stå i det. Men foreldrene mine har et hus på landet, med mengder av arvegods fra tidligere generasjoner. Både møbler, nips, kaffeserviser mm. I mengder. Mye fra mennesker jeg aldri har møtt. Svigers har stor leilighet stappet med ting som betyr mye for dem. Både arvegods, ting de selv har kjøpt og ting de har laget. Ting svigermor "håper ikke vi kaster når hun blir borte". 

Det er mange ting som er av stor nostalgisk verdi for dem, og naturligvis kommer man til å ta vare på noe som minner. Men det er ikke riktig at man skal kvitte seg med egne ting, gi avkall på egen smak og vie boligen til å skape et museum over tidligere generasjoner. Jeg trives heller ikke med å omgi meg med for mange ting, ville egentlig foretrukket en mer minimalistisk stil. Det er umulig om man skal ta vare på så mye arvegods som overhodet mulig. 

Så dette kommer til å bli et problem en dag. 

Anonymkode: ef689...315

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer fra en relativt liten familie, med veldig mye rot og ting. Helt fra jeg var lita husker jeg historier som "denne fløtemuggen tilhørte tanten til bestefars oldemor", "denne duken ble heklet i Sverige i 1856" osv. Jeg setter forsåvidt pris på både eldre ting og gamle historier, men der både min mor og min mormor har hvert sitt hus de kan fylle med antikviteter, har vi søsknene som er igjen bare leiligheter, og ingen av oss har verken plass eller interesse av å ta vare på flere hundre ulike arvegods fra folk vi ikke har hatt et forhold til. Kjenner jeg mine søsken rett så kommer denne mengden av ting til å bli mitt problem når alle faller fra. Moren min har begynt å dokumentere alle gjenstandene med tekst og bilde, og det er litt trist å se at det betyr så mye for henne, når jeg på ingen måte har en plan for hva jeg skal gjøre med alle tingene. Det er mengder, alt fra møbler til salmebøker og hundre år gamle brudeslør.

Har noen vært i lignende situasjon? Jeg kan rett og slett ikke ta vare på alt, men det virker som om det er en klar forventing om at det må skje. 

Anonymkode: a8bc8...730

Du tror ikke hun gjør dette fordi hun vet at det vil gå ut av familien en gang da? Slik tenker nemlig jeg. At jeg ønsker å dokumentere noen av de tingene som er gamle og fra forfedre, fordi jeg vet at de etterhvert blir borte, og et fotoalbum med tekst er mye lettere å oppbevare enn selve tingene. 

Anonymkode: 272a7...041

[AnonymBruker]

Jeg er både og. Enkelte ting tar jeg vare på. Type ting som er hjemmelagd og som har personlig verdi. Som broderte duker fra oldemor, en kniv som tippoldefar lagde, bunaden bestemor har sydd, et bord som morfar snekret osv. 

Anonymkode: fcb95...36f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Du tror ikke hun gjør dette fordi hun vet at det vil gå ut av familien en gang da? Slik tenker nemlig jeg. At jeg ønsker å dokumentere noen av de tingene som er gamle og fra forfedre, fordi jeg vet at de etterhvert blir borte, og et fotoalbum med tekst er mye lettere å oppbevare enn selve tingene. 

Anonymkode: 272a7...041

Nei, hun har sagt at hun gjør det for at vi som er igjen skal huske hvor tingene kommer fra. Det er ikke slik at hun impliserer at vi skal ta vare på alt, det sies helt eksplisitt. Men jeg nå nok bare kvele samvittigheten når den tid kommer. 

 

 

Anonymkode: a8bc8...730

[Daraya]

Det hadde jeg nok sagt ganske tidlig ifra at det er uaktuelt å beholde alt og ta vare på. Min svigermor f.eks. har oppbevart "kunsten" fra min manns barnehage- og skoletid. Hun mente seriøs vi skulle arve det. Jeg forklarte til henne at jeg kaster min egne barns ting rimelig fort, beholder de i maks et år. Vi har 2 unger, det blir så mye ting at vi ville druknet.

De som vil beholde og bevare må gjerne gjøre det men ikke forvente at andre tenker likt.

[baldrian]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren min har begynt å dokumentere alle gjenstandene med tekst og bilde, og det er litt trist å se at det betyr så mye for henne, når jeg på ingen måte har en plan for hva jeg skal gjøre med alle tingene.

Det er jo egentlig bare positivt, så kan dere foreta et "kvalifisert valg" når den tid kommer. Ta vare på det som har betydning for dere og som det knytter seg minner til, enten dette er veldig gamle klenodier eller ting fra deres egen barndom. Selg eller gi bort det som har samleverdi på Finn o.l. , og gi resten til loppemarked eller lokale foreninger (Lions, Frivillighetssentralen eller andre som tar imot).

Det er bedre at ting overtas av noen som vil bruke og ta vare på dem, enn at de skal stå bakerst i skapet og være til irritasjon hos arvingene. Det har nok moren din også en viss forståelse for.  

[Helgeline]

Bare vær obs på at du kan komme til å angre når du blir eldre, hvis du kvitter deg med gamle ting som forteller noe om familiens historie.

Da jeg var ung, brydde jeg meg nada om gamle ting og forfedre.  Nå syns jeg det er koselig at jeg har det gamle sjalet til min oldemor som levde på 1800-tallet, og som alle barnebarna hennes ble båret til dåpen i. For eksempel. Vi forandrer oss, ofte blir man mer opptatt av røtter etter hvert som man blir eldre. 
 

Men skjønner deg hvis du bor i leilighet og det er mengder av ting, svære kaffeserviser og sånt. Det kan selges til folk som har interesse. 

[Helgeline]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i samme situasjon. Vi tok kontakt med en antikkbutikk og vedkommende ga litt penger for det som var brukelig. Noe ble hentet av gjenbruksbutikk og resten gikk i den store containeren. Styrer man det hele alene så står man nokså fritt. Er det gjenlevende familie rundt som legger seg i, så kan det bli trøbbel. Håper at din familie klarer dette uten å bli uvenner. Er det noe som kan forandre folks personlighet, så er det ARV. Lykke til. 

Anonymkode: eb35d...086

Det siste har du rett i. Men hvis det er andre familiemedlemmer som vil ha tingene, er jo det flott! Bedre det enn å kaste og gi bort til noen utenforstående.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Helgeline said:

Bare vær obs på at du kan komme til å angre når du blir eldre, hvis du kvitter deg med gamle ting som forteller noe om familiens historie.

Da jeg var ung, brydde jeg meg nada om gamle ting og forfedre.  Nå syns jeg det er koselig at jeg har det gamle sjalet til min oldemor som levde på 1800-tallet, og som alle barnebarna hennes ble båret til dåpen i. For eksempel. Vi forandrer oss, ofte blir man mer opptatt av røtter etter hvert som man blir eldre. 
 

Men skjønner deg hvis du bor i leilighet og det er mengder av ting, svære kaffeserviser og sånt. Det kan selges til folk som har interesse. 

Selvsagt kommer jeg til å ta vare på noe av det, det har aldri vært snakk om å kaste rubbel og bit, men når jeg sier mengder, så mener jeg MENGDER. To fulle loft, to garasjer, to kjellere og en låve. I tillegg til alt de eier og har som de har stående fremme. Det er helt overveldende.

Anonymkode: a8bc8...730

[AnonymBruker]

Her har foreldre, tanter og onkler og andre i relativt nær slekt kastet mange gamle ting etter besteforeldre, oldeforeldre, osv, mens jeg hadde ofret veldig mye for å få det. Vi er forskjellige, og det kan være barna dine en dag tenker veldig annerledes enn deg... 

Anonymkode: 827ff...e46

[Helgeline]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selvsagt kommer jeg til å ta vare på noe av det, det har aldri vært snakk om å kaste rubbel og bit, men når jeg sier mengder, så mener jeg MENGDER. To fulle loft, to garasjer, to kjellere og en låve. I tillegg til alt de eier og har som de har stående fremme. Det er helt overveldende.

Anonymkode: a8bc8...730

Uff  😂

Ja, da skjønner jeg at det blir et problem...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Her har foreldre, tanter og onkler og andre i relativt nær slekt kastet mange gamle ting etter besteforeldre, oldeforeldre, osv, mens jeg hadde ofret veldig mye for å få det. Vi er forskjellige, og det kan være barna dine en dag tenker veldig annerledes enn deg... 

Anonymkode: 827ff...e46

Igjen, jeg har ikke tenkt å kaste alt, men jeg kan heller ikke ta vare på alt, der er rett og slett ikke gjennomførbart. Jeg synes det er ganske meningsløst å forvente det også. 

Anonymkode: a8bc8...730

[Ullvott]

Jeg brydde meg ikke så mye om det før jeg kom i slutten av 30-årene. Nå synes jeg det er både fint og hyggelig å ta vare på ting som har hørt tidligere generasjoner til. Vi har enkelte gamle møbler, serviser, sølvtøy, tekstiler, bøker og smykker, både fra min og mannens side. Noen av tingene er etter besteforeldre som vi husker, andre ting er fra oldeforeldre som var døde før vi ble født. 

Når det er sagt: man kan ikke ta vare på absolutt alt. Det er urimelig av foreldre å mene at barna skal innrede hjemmene sine som et slags «slektsmuseum» der ALT fra alle tidligere generasjoner er utstilt og katalogisert. Man må kunne velge. Vi har sagt fra, på en ganske tydelig måte, f.eks: «Jeg tar gjerne imot mokkaserviset og settbordene, men det store framskapet har jeg rett og slett ikke plass til.»

[AnonymBruker]

35 år her. Jeg bryr meg ikke om gjenstander, men jeg hadde nok valgt ut noen av de som virket mest spesielle og tatt vare på dem i tilfelle andre i familie eller egne barn ønsket ta var på dem senere. Alt av godt brukte møbler hadde jeg kastet, med mindre det var for eks spesielle tremøbler med mønster som kunne øke i verdi eller som kunne egne seg som pynt

Anonymkode: d87c6...5d0

[AnonymBruker]

Heldigvis er jeg fra Finnmark og behøver ikke tenke på gammelt arvegods. 🙂 Vi har ingen gamlet ting, alt som var fra 44 og gamlere ble brent under krigen. 

Anonymkode: 67878...c6a

[AnonymBruker]

På Tuesday, October 29, 2019 den 4.47, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer fra en relativt liten familie, med veldig mye rot og ting. Helt fra jeg var lita husker jeg historier som "denne fløtemuggen tilhørte tanten til bestefars oldemor", "denne duken ble heklet i Sverige i 1856" osv. Jeg setter forsåvidt pris på både eldre ting og gamle historier, men der både min mor og min mormor har hvert sitt hus de kan fylle med antikviteter, har vi søsknene som er igjen bare leiligheter, og ingen av oss har verken plass eller interesse av å ta vare på flere hundre ulike arvegods fra folk vi ikke har hatt et forhold til. Kjenner jeg mine søsken rett så kommer denne mengden av ting til å bli mitt problem når alle faller fra. Moren min har begynt å dokumentere alle gjenstandene med tekst og bilde, og det er litt trist å se at det betyr så mye for henne, når jeg på ingen måte har en plan for hva jeg skal gjøre med alle tingene. Det er mengder, alt fra møbler til salmebøker og hundre år gamle brudeslør.

Har noen vært i lignende situasjon? Jeg kan rett og slett ikke ta vare på alt, men det virker som om det er en klar forventing om at det må skje. 

Anonymkode: a8bc8...730

Foreldrene mine hadde en hel drøss med blant annet gammelt bestikk og dekketøy, pyntegjenstander og bilder, samt mange andre ting. Da vi skulle rydde opp etter dem, så beholdt vi ekstremt lite av dett selv. Godt over nitti prosent ble rett og slett solgt unna (og så delte vi pengene likt mellom oss) og de tingene vi ikke fikk solgt ble gitt bort til den lokale brukt-butikken. Eller vi forsøkte å gi det bort gjennom Finn.no eller lignende, mot at folk kom og hentet tingene...    

Anonymkode: b723f...df6