Dere som har hund. Hvordan er det å ha hund?

[missy_miss]

Det er helt fantastisk å ha hund og det er mye jobb. Men det er et vesen man har totalansvar for så man må jo bare gjøre det beste ut av det, og ikke se på det som en jobb. Skaffer du deg en rase som kan live til de er 15 år så skal du være ganske sikker på valget du gjør. Hunden ser på deg som det beste i verden, så da er det bare å være det for hunden. Og min er selvfølgelig den beste i hele verden. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg velger å ikke lese noen andre meldinger. Men du bør aldri få deg et dyr. Bare slutt.

Anonymkode: dd6a0...28f

[AnonymBruker]

Hunden er som et familiemedlem og noe av det beste jeg har i mitt liv❤️ Mye styr, men e verdt det!

Anonymkode: 132be...da3

[Medullaoblongata]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer så mye at hunden skal omplasseres. Det har vært 95 % et helvetes mas og 5 % kos. Jeg teller ned dagene til hunden blir hentet og skal aldri aldri mer ha hund.

Bare så det er sagt så har hunden hatt det godt de månedene jeg har hatt ham men jeg har ikke hatt det. Det er vannvittig mye jobb og jeg er ingen god hunde trener. Jeg har ikke tålmodigheten som trengs for å dresserer en hund og klarer heller ikke å bli glad i den eller på noe vis knytte meg til den. Jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake!

Anonymkode: f78f2...c18

Hvorfor skaffet du deg en hund in the first place? 

[AnonymBruker]

Vi hadde også veldig lyst på hund. Tenkte nøye gjennom det på forhånd. Hos oss ble realiteten slik: 

- konstant dårlig samvittighet, hele familien

- en følelse av utilstrekkelighet 

- møkkete hus selv like etter vasking (det er jo som om noen skulle gå ut 3 ggr daglig og komme inn med støvler på etterpå) 

- riper i gulvet 

- klær og barn dekket av hår 

- store dotter daglig i alle kriker og kroker 

- måtte ha større bil, kjøpte ny

- lukt og pels i bil fra dag 1, riper ved inngang til bagasjerom 

- uansett vær — og her er det mye drittvær — så skulle hun ut med en gang vi våkna, rett etter jobb når det var et stress å få klar middag, og rett før vi la oss når vi egentlig bare ville krype under dyna 

- når man er syk må hunden likevel ut 

- man blir utrolig lei av å plukke varm og stinkende bæsj, det oppleves meningsløst til slutt 

- det kostet noen tusen pr mnd å ha hund

- kjipt å dra på ferie og ha hunden på kennel (både fordi vi var redd hun ikke skulle ha det bra, og fordi det kostet 6000) 

- løpetid med enda mer renhold 

- mye bading og pelsstell som tar tid 

- kloklipp som kan være en kamp 

- vi var ikke flinke nok med dressuren, så hun hoppet opp på folk av glede. Dette var et stressmoment på tur og hjemme når folk kom på besøk. Vi gikk på kurs men fikk ikke bukt med det. 

- mat kunne aldri stå framme hvis vi forlot rommet, måtte alltid rydde bort først 

- hvis vi endelig hadde en natt der ungene ikke vekket oss, gjorde gjerne hun det 

Som du ser, råder jeg deg absolutt til å IKKE få hund. Å ha hund er en livsstil. Man skal ha mye tid og energi til overs, og i alle fall ikke små barn i løpet av de neste 10-15 årene. Jeg har med vilje skrevet ned bare det negative. Hunden hadde det fint hos oss, men ble etter noen år omplassert. Vi skal aldri mer ha hund. 

 

Anonymkode: e3f79...202

[Gjest Vesuvio]

Hund er for meg meningen med livet, og da blir man jo litt mer tilbøyelig til å prioritere bort ting som andre har mer vanskeligheter med. 

Hundene i livet mitt har alltid gitt meg enormt mye glede, trøst og omsorg. Hvis jeg kan velge ut en ting som mitt talent, kall eller drøm her i livet, så innebærer den hund(er). Jeg utdanner meg til å jobbe med hund, jeg tjener penger for å kunne holde på med hund, jeg kjøper hus og bil som egner seg best for livet med hund...ja. 

Jeg har hund, kommer alltid til å ha hund, og er avhengig av hund for å være lykkelig. Helt enkelt. 

[AnonymBruker]

Ja, av og til angrer jeg. Mest fordi den er omplasseringshund og vi visdte ikke noe om passeringsproblemene. Har vært et h..jobb. Men den er jo søt og snill også. Litt kjedelig å alltid måtte planlegge ferie etter hunden eller å ordne pass (ekstra vanskelig pga passeringsutfordringer). Av og til slitsomt med alle turene, men mest kjekt og om morgenen når man først er kommet seg ut er det deilig å våkne ute😅

Anonymkode: 1f228...bf9

[CabinCruiser]

I mine 34 år på jorden har jeg hatt hund i 30 av disse årene. Jeg kjenner ikke til ett liv uten hund. Mine er 12 og 15 år nå og jeg vet det går mot slutten og tanken er rett og slett helt forferdelig.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av å ha en mest mulig dressert hund. Hund er min glede og litt spillopper syns jeg faktisk er gøy. Det er tragisk med hunder som ikke tørr å røre på seg før de får tillatelse. Men det er greit å ha en som kommer når du ber den, som ikke hopper på folk eller lager ett satans leven for alt da...

Og hvis du ikke vil ha hundehår, eller ha hunden i stua sammen med deg, så drit i å skaff deg hund da. De er flokkdyr og skal ikke leve på vaskerommet. Selv om mange raser fint kan leve ute størsteparten av tiden.

Jeg har en regel: Liker du ikke hundene mine trenger du heller ikke å komme på besøk. De bor her, det gjør ikke du. Det tyter av hundehårballer på gulvet. Det er klor på verandadøra og jeg har konstant en "sølestripe" fra verandadøra til trappa inne pga at de går den samme ruta når de kommer inn. Det er helt okei. Helt okei.

 

[AnonymBruker]

Det er krevende å ha hund! Den rasen vi har lever gjennomsnittlig 12-13 år, og det blir da alle disse årene med de samme rutinene, dag ut og dag inn. Hunden blir aldri mer selvstendig enn hva den er rundt 2 års alder, og det er heller ikke meningen. Den er et dyr, et flokkdyr, og avhengig av eieren sin for å ha et verdig liv, i tråd med sine artsmessige behov. I motsetning til et barn, som gradvis blir mer selvstendig ettersom årene går..så må du alltid være klar med seletøy, turer, bæsjeposer, mating, drikkevann, leker, mental aktivisering, sosialisering osv på daglig basis. 365 dager i året! Det er et kjempestort ansvar, og jeg skjønner at mange ikke klarer, orker eller vil dette i lengden!

Hadde aldri klart å ha eneansvar for en hund, til det er det for mye slit med å komme seg ut på turer hver dag. Har en hund som trenger iallefall 2 timers tur hver dag. Det er liksom ikke det første man har lyst til å gjøre hver dag etter en lang arbeidsdag, å ta på seg turklær for å være ute èn time, før man kan slappe av hjemme med middag.

Og så må man ut en time til, alt for kort tid etter ettermiddagsturen. Dette er gjerne midt i beste Dagsrevyen-tida, hvor man helst bare vil svime av i godstolen og lade opp til neste arbeidsdag.

Men, tror jeg hadde vært ei dundre på hundre hadde jeg ikke hatt hunden min som pushet meg ut på tur. Det er bare det at tur med hund ikke alltid er så avslappende og mye rekreasjon som mange vil ha det til. Jeg har en samkjønnsaggressiv hund, og må derfor alltid være på vakt for andre hunder. Løse hunder i nabolaget kan by på problemer, med slåsskamper. Mange hundeeiere tenker bare på hva som er mest beleilig for seg selv, og slipper Fido fritt ut i gata fordi "han er jo så snill". Vel, MIN hund er ikke snill, og jeg har prøvd det meste for å få han mindre samkjønnsaggressiv. Uten suksess. Men kjipt hvis din lille gneldrebikkje blir slengt rundt som en filledukke av min hund på 40 kilo. Jeg har kontroll på bikkja mi i bånd, men når din løper fritt mot min og gneldrer opp til storm så er det ikke mye jeg kan gjøre. 

Jeg skal nok aldri ha hund etter at kjære bestekompisen min blir borte. Gruer meg utrolig til den dagen. Hengivenheten og båndet mellom meg og hunden er sterkt, og det vil bli et gedigent tomrom. Men en del av meg ser også frem til å få tilbake store deler av livet mitt. Det er så mye som handler om hunden at jeg til tider blir helt utmattet. Selv om det ikke er en krevende hund. Han må bare tas hensyn til og inkluderes og huskes på. Hvilket er det minste jeg kan gjøre for ham. Han fortjener det, det skulle bare mangle! 

Det er bare det at det tar mye tid og krefter, som jeg ofte føler jeg ikke har: Heldigvis er vi to om ansvaret, men jeg er likevel mye sliten i forbindelse med ansvaret for hunden. Vi er to om ansvaret for å gå turer med hunden, men når det gjelder sosialisering, mental trening og søksøvelser er det bare jeg som stiller opp. Litt sånn som i ansvar for barn, at det oftest er kvinnen som tar det overordna ansvaret for barnets ve og vel. 

Men hunden i seg selv? Han er fantastisk. Kunne ikke hatt en bedre hund. Han er magisk.

Alt i alt er det vel verdt strevet. Jeg har fått lært en hund å kjenne og delt en del av livet mitt med en fantastisk skapning. Men det blir ikke flere hunder her i huset etter at min firbeinte bestevenn er borte. 

 

Anonymkode: 764c9...0f9

[Tanuki]

Har 2 hunder. En på 10 år og en på nesten 1 år. Den eldre er rolig, litt sær, kan IKKE stoles på rundt små barn. Han bjeffer så og si aldri, untatt hvis han går tur og møter større hunder. Tisser ikke inne, er rolig og veldig kosete, glad i litt eldre rolige barn og voksne. Hund 2 er ung, utrolig godlynt og kosete, eeeeelsker barn og folk han kjenner, men svært usikker og redd for fremmede.  Aldri vist tegn på aggressivitet, veldig leken. Tisser inne hvis vi ikke tar han ut fort nok.

To forskjellige hunder, MYE ansvar, heldigvis jobber jeg hjemmefra. Begge hundene klarer seg fint alene noen timer, men kan aldri reise bort med mindre det tilrettelegges. Det er også dyrt, mat, utstyr, og begge hundene krever mye pelsstell.

MEN, de gir så mye kjærlighet og glede. Kunne aldri vært uten. i tillegg er det supert for  barnet vårt å vokse opp med dyr. Vi kommer oss mye ut, går tur, og gutten opplever mestringsfølelse når han er med på å trenen lydighet etc. Jeg elsker voffsene  mine, samme hvor mye de koster og krever. Det er verdt det<3

[Medullaoblongata]

På 16.11.2019 den 0.37, AnonymBruker skrev:

Vi hadde også veldig lyst på hund. Tenkte nøye gjennom det på forhånd. Hos oss ble realiteten slik: 

- konstant dårlig samvittighet, hele familien

- en følelse av utilstrekkelighet 

- møkkete hus selv like etter vasking (det er jo som om noen skulle gå ut 3 ggr daglig og komme inn med støvler på etterpå) 

- riper i gulvet 

- klær og barn dekket av hår 

- store dotter daglig i alle kriker og kroker 

- måtte ha større bil, kjøpte ny

- lukt og pels i bil fra dag 1, riper ved inngang til bagasjerom 

- uansett vær — og her er det mye drittvær — så skulle hun ut med en gang vi våkna, rett etter jobb når det var et stress å få klar middag, og rett før vi la oss når vi egentlig bare ville krype under dyna 

- når man er syk må hunden likevel ut 

- man blir utrolig lei av å plukke varm og stinkende bæsj, det oppleves meningsløst til slutt 

- det kostet noen tusen pr mnd å ha hund

- kjipt å dra på ferie og ha hunden på kennel (både fordi vi var redd hun ikke skulle ha det bra, og fordi det kostet 6000) 

- løpetid med enda mer renhold 

- mye bading og pelsstell som tar tid 

- kloklipp som kan være en kamp 

- vi var ikke flinke nok med dressuren, så hun hoppet opp på folk av glede. Dette var et stressmoment på tur og hjemme når folk kom på besøk. Vi gikk på kurs men fikk ikke bukt med det. 

- mat kunne aldri stå framme hvis vi forlot rommet, måtte alltid rydde bort først 

- hvis vi endelig hadde en natt der ungene ikke vekket oss, gjorde gjerne hun det 

Som du ser, råder jeg deg absolutt til å IKKE få hund. Å ha hund er en livsstil. Man skal ha mye tid og energi til overs, og i alle fall ikke små barn i løpet av de neste 10-15 årene. Jeg har med vilje skrevet ned bare det negative. Hunden hadde det fint hos oss, men ble etter noen år omplassert. Vi skal aldri mer ha hund. 

 

Anonymkode: e3f79...202

Tenkte nøye igjennom det? Ok 😂

[AnonymBruker]

1 time siden, Medullaoblongata skrev:

Tenkte nøye igjennom det? Ok 😂

Man kan faktisk ha tenkt nøye gjennom det men allikevel ikke forstå hvor altoppslukende det er å ha hund. Noen ting må man bare oppleve for å forstå hvordan det er.  Å få barn eller å skaffe hund er noen av de tingene. 

Anonymkode: f78f2...c18

[AnonymBruker]

Jeg angret og fikk absolutt dårligere livskvalitet av å få hund. Prøvde å stå i det i halvannet år, hvor hunden hadde det bra, men ikke jeg. Det var tungt.
 

Nå er den omplassert, og jeg har ikke angret et sekund på det. Skal aldri ha hund igjen.

Anonymkode: 938db...194

[AnonymBruker]

Har to omplasseringshunder, 9 og 13 år gamle. Ingen av de har hatt det godt hos tidligere eiere. Da de kom til meg var de tynne, redde og aggressive. Etter mye jobbing, bygging av tillit og kos er de nå verdens lykkeligste og beste hunder. Jeg har hatt de i 3 år og får tårer i øynene når jeg tenker på at det snart er over for 13-åringen. Jeg fikk iallefall oppfylt ønsket mitt om å gi han en rolig, trygg og fin alderdom. 
 

Ja, de krever sitt. Det er turer uansett vær, planlegging av ferier, hår overalt, osv. Men det er også en så utrolig ren ubetinget kjærlighet, det er en som kjærlig legger hodet sitt i fanget ditt fordi den skjønner at du har hatt en dårlig dag.  Det er febrilsk logring når du har vært i postkassa en tur, fordi de ikke eier tidsbegrep. Det er latter, kos, smil og glede. De skjønner så utrolig mye, disse firbente, og det er magisk å oppleve tilliten og omsorgen hundene får til deg når de har det godt. 

Anonymkode: a92ac...e05

[AnonymBruker]

Det er veldig kjekt å ha noen som venter på deg og blir superglad når du kommer hjem. Og som liker kos. Også gøy å leke og se at hunden feks lærer noe nytt. Men hund kan gi mye jobb også. Til tider mye trening. Feks trening på passering (det vi har slitt mest med). Hunden kan heller ikke gå løs pga stooort jaktinstinkt og han kommer ikke tilbake selv om vi har trent på dette. Det er litt kjedelig da. Turer er veldig kjekt i fint vær. Men er jo selvsagt mindre gøy når det regner bortover. Hunden er avhengig av deg så du kan ikke prioritere annerledes. Feks må du rett hjem fra jobb og kan ikke være borte hele dagen en lørdag. Jeg må også styre litt med pass da dette er en hund som krever at hundepasser er vant med hund og håndterer de problemene den har. 

Hunder er veldig ulik så man kan aldri helt vite. Min elsker nesten alle folk (ikke alle hunder), klarer fint å være alene litt, rolig inne, spiser det den får, sover godt, står opp når jeg står opp. Men den kan være krevende på tur i møte med andre hunder, herjer litt mer ute, trener på å unngå dragning i båndet og den kan være usikker på små barn. 

Anonymkode: ffb07...ce8

[AnonymBruker]

Jeg var definitivt et  "kattemenneske" før fram til søsteren min fikk hund i voksen alder. Da ble jeg hundefrelst jeg også. Men jeg ville ikke ha hund da jeg var alene og stå med alt ansvaret selv. Heldigvis fikk jeg etter hvert en mann som også var glad i hund, og nå har vi to stykker. En på to år og en valp på 3 måneder.

Mye jobb, i alle fall når de er unge, men jeg synes alt i alt at det har vært mye enklere enn hva jeg trodde på forhånd. Vi har en rase som ikke er så krevende i utgangspunktet, og det er minimalt med pelsstell. Og det er så utrolig godt å komme hjem til noen som blir lykkelig for å se deg. Kjipe dager blir fort ikke så ille likevel. Og for meg som er en forssenpinn, så er det digg å ha en "varmeflaske" under dyna på natta  Mye kos og glede med dem. Nå kan jeg ikke se for meg et liv uten hund.

 

Anonymkode: a0f56...657

[AnonymBruker]

På 29.10.2019 den 22.35, AnonymBruker skrev:

Vokste opp med hunder, så mengden ansvar var ingen overraskelse for meg da jeg og samboer fikk hund. Mens hunden var en bitteliten valp, angret jeg stadig vekk. Men det gikk fort over, gjerne etter to sekunder. Den første tiden med valpen er utrolig forvirrende:

Klokka 18:05 - Valpen ligger og sover og er verdens søteste, snilleste, fineste, peneste lille skapning. Jeg er så glad i den!
Klokka 18:07 - Valpen våkner av en lyd og raserer halve huset i tidenes raptus mens den biter meg hardt i leggene hver gang den nispurter forbi meg, og nekter å roe seg. Jeg blir så sint og frustrert at det er nesten så jeg skulle ønske jeg kunne lage sko ut av den!
Klokka 18:07,37 - Valpen går på snørra og utøver yoga på stuegulvet for å skjule at den spente bein på seg selv. Herregud så søt den er, og så glad jeg er i den!

Men selvom det er mye ansvar og tidvis slitsom er jeg så utrolig glad for å ha hund. Jeg sliter med kompleks PTSD etter alvorlig mobbing og er redd for andre mennesker, og kvier meg derfor for å møte på andre mennesker og være alene hjemme. Nå som vi har hund må jeg jo ut, og hunden tvinger meg også til å prate med fremmede som vil hilse på henne. Når vi går tur må jeg fokusere på henne, og da glemmer jeg at andre mennesker også beveger seg utendørs. Hjemme alene er jeg jo aldri, for hunden er her. Det er utrolig godt for meg med en liten pelsball. Hun er ikke et halvt år enda, men herregud så mye hun forstår! Blir jeg urolig, så roer hun seg med en gang. Er jeg veldig redd og gråter, setter hun seg inntil for å passe på. Sånne ting veier så mye mer enn tidene med ekstrem frustrasjon fordi hun later som hun er døv og er skikkelig tøff i trynet.  

Anonymkode: 19192...9e6

Blir du ikke stresset når du ser andre med hund du må hilse på etc? Jeg sliter med mye av det samme, og for meg var hund en skikkelig dårlig idé. 

Anonymkode: 243a4...3c8