Redd jeg har et urealistisk syn på hvordan sykepleier yrket virkelig er, og at jeg kommer til å angre

[AnonymBruker]

Jeg går nå 1. året på sykepleien og føler fortsatt at det er rett valg for meg, samtidig som jeg har begynt å bli redd for at jeg kanskje har urealistiske forventinger til hvordan sykepleier yrket virkelig er, og om jeg kommer til å angre når jeg er ferdigutdannet, eller kanskje når jeg har jobbet i noen år. Er jo fortsatt også tidlig i studiet og vi har ikke hatt praksis ennå.  Jeg har jobbet som assistent på omsorgssenter tidligere og trivdes da veldig godt, men det var en liten avdeling der det var lite behov for praktisk hjelp da fleste klarte seg godt selv. Så jeg tenker at jeg nok ikke helt har den innsikten i hvordan det er å jobbe på et større omsorgssenter eller et sykehus ift arbeidsoppgaver, stress o.l., men jeg er i alle fall veldig klar på at jeg trives veldig godt med å jobbe med mennesker, og at jeg gjerne ønsker dette i en fremtidig jobb.

Jeg synes det er veldig givende å jobbe med mennesker, det å kunne bidra  og kunne hjelpe på ulike måter i ulike situasjoner. Det å møte forskjellige mennesker og kunne gi av seg selv. Akkurat nå føles sykepleier ut som det eneste jeg kunne tenke meg å bli og jeg ser også for meg at jeg hadde trivdes veldig godt i yrket uavhengig av hvor jeg hadde jobbet. Ut i fra erfaring fra tidligere jobb trivdes jeg med å jobbe turnus (jobbet da dag og kveld), det å jobbe helger og helligdager gjør meg heller ikke noe. Men nå har jeg jo ikke ennå ikke noe erfaring med å jobbe som sykepleier eller praksis, og jeg jobbet jo heller ikke 100% stilling som assistent, ikke hadde jeg noe ansvar heller. 
Har fått litt inntrykk av at det for de fleste Ikke er et yrke man blir gammel i? At det er få som klarer å jobbe hele yrkeskarrieren på en sykehus avdeling? Og mange velger å bytte jobb fordi man blir utbrent, ikke lenger takler stå i stresset, ikke trives, og jobben blir for fysisk og psykisk belastende. Er jo ikke så sjeldent man leser om dette i avisene eller hører om sykepleiere som angrer, og enten ønsker seg en dagjobb eller kanskje velger å ta en helt ny utdanning fordi de ikke trives med yrket. 

Jeg var jo klar over dette før jeg begynte på utdanningen, og det var noe jeg prøvde å tenke nøye gjennom før jeg valgte. Men jeg tenker det kan jo godt være jeg er veldig naiv i forhold til dette likevel, spesielt siden man ikke virkelig kan se omfanget av dette og virkelig vite hvordan det oppleves uten å stå i det selv/oppleve det samme. Selv om jeg nå tenker at det "idet kommer nok til å gå greit" og at jeg kommer til å takle dette, så vet jeg jo ikke det egentlig. Kan godt være jeg er en av de som vil tenke akkurat det samme og angrer på valget når jeg opplever selv hvordan det virkelig er å jobbe som sykepleier med alt det innebærer. 

 

Jeg tror nok kanskje det mest utfordrende for meg når jeg blir ferdigutdannet (eller kommer lengre i studiet) vil bli alt ansvaret man har, og det at sjansen for å gjøre feil alltid vil være der. Og det stresset med å få gjort alt, holde oversikt og gjøre gode avgjørelser i forhold hva som kan vente og hva som burde gjøres nå. Det stresset man vil føle når man sannsynligvis aldri føler at man har fått gjort alt det man burde gjøre. Når du er alene og må ta egne avgjørelser, kanskje er det ingen kollegaer du kan spørre og lege ikke er tilgjengelig.  Jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje endrer mening om dette etter praksis. Eller kanskje om noen år når og jeg er ferdig utdannet, eller når jeg har jobbet noen år. Når jeg kanskje har fått jobb på sykehus, skal ha ansvar for flere pasienter alene, kanskje jeg er usikker og ikke har noen å spørre, kanskje gjør jeg en feilvurdering eller opplever at noen blir dårlig eller dør på min vakt og jeg sitter igjen med tankene om at jeg burde gjort mer, gjort noe annerledes, og kanskje at det var min feil uavhenging om det var tilfelle eller ikke. 

Er det noen som jobber sykepleier? Hvordan opplever du arbeidshverdagen i forhold til ansvar, stress, turnus og annet i yrket? Hvordan opplevde du det å jobbe som sykepleier i forhold til det du hadde sett for deg i begynnelsen av studiet, hva overrasket deg mest? Har du noen gang angret på valget eller trives du slik det er? Ønsker gjerne svar fra alle, også de som har utdannelsen men ikke lenger jobber i yrket, om de ønsker å skrive litt om hvorfor de valgte å slutte og hva som fikk de til å innse at det ikke var rett yrke. 

Anonymkode: ce3b8...a3f

[AnonymBruker]

Følger med her jeg også. Er sykepleier og kan sikkert dele noen tanker senere i kveld. Når jeg har bedre tid. 

Anonymkode: d39e5...80a

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg sykepleier, men alle sykepleiere jeg kjenner ønsker seg vekk fra yrket og sier de absolutt ikke anbefaller andre å velge det.

Anonymkode: fddc2...fa1

[AnonymBruker]

Jeg ønsket å bli sykepleier i mange år men innså at det er ikke verdt det rett og slett. Tar nå fagbrev som helsefagarbeider og tenker at det er mer lønnsomt å velge det yrket fremfor sykepleien i henhold til både helse og lønn. 

Anonymkode: 8b11b...e8d

[AnonymBruker]

Anbefaler deg ikke å bli sykepleier. 

Anonymkode: 3f5b5...caf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som utdanner seg til det, og de trives

Anonymkode: e0002...8f0

[AnonymBruker]

Er litt delt. Har jobbet som det i 15 år og ville nok heller anbefalt deg å finne ett annet yrke. Jobben i seg selv er givende, det er alt rundt som arbeidstider, ansvar og lønn som er utslagsgivende negativt. 

Anonymkode: d6572...4cf

[BareEnBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Er det noen som jobber sykepleier? Hvordan opplever du arbeidshverdagen i forhold til ansvar, stress, turnus og annet i yrket? Hvordan opplevde du det å jobbe som sykepleier i forhold til det du hadde sett for deg i begynnelsen av studiet, hva overrasket deg mest? Har du noen gang angret på valget eller trives du slik det er? Ønsker gjerne svar fra alle, også de som har utdannelsen men ikke lenger jobber i yrket, om de ønsker å skrive litt om hvorfor de valgte å slutte og hva som fikk de til å innse at det ikke var rett yrke. 

Anonymkode: ce3b8...a3f

Jeg har jobbet med mange, mange sykepleiere.

Mitt inntrykk er at det er mennesker med litt bedre og mer empatisk personlighet enn gjennomsnittet, og at de lett lar seg utnytte av arbeidsgiver og behovene til storsamfunnet.

De er også utpreget passiv-aggressive, og de verste benytter seg gjerne av kvalitetssystemet til å ta igjen på andre med avviksmeldinger.

Helsevesenet er noe du ønsker å holde deg unna. Generelt, hvis du er opptatt av resultater, glad i resultater, ønsker å få ting til, ønsker å uttrette noe og gjøre en forskjell, så holder du deg unna det offentlige. Jeg har ti års erfaring i helsevesenet som assistentlege i forskjellige spesialiteter, og vil fraråde absolutt alle som ikke må ha en spesiell status, eller ikke har noen andre egenskaper eller ferdigheter de kan tjene penger på potensielt, å begynne i helsevesenet.

Fordi:

- i bunn og grunn er ikke mennesker verdt noe i helsevesenet. De er bare en kostnad. Helsevesenet handler om å minimere kostnader så mye det lar seg gjøre. Helsevesenet handler om at folk skal få så lite behandling som overhodet mulig.

- ansatte er ikke verdt noe i helsevesenet, fordi det er ingen som belønnes for å gjøre noe bra. Selv de som finner måter å spare kostnader på, blir ikke belønnet på noe vis, annet enn potensielt forfremmelse lenger opp i hierarkiet, og lenger vekk fra mennesker. Det handler bare om å unngå feil og ting man kan tas for. Selv ikke det er så viktig, fordi man legger ikke ned sykehus. Det er ingen som personlig straffes for noe, av de som har makt. De går fri for alt, med mindre de klarer å skape så mye misnøye at yrkesgruppene samles mot dem. Det skjedde de siste to årene i SSK og det skjedde i OUS.

- du kommer til å gjøre feil som koster liv. Og om du bryr deg, så kommer det til å gå mer utover deg og din egen helse enn om du gir faen. Og om du gir faen, så er det ingen grunn til at du skulle valgt en helsejobb som ikke gir deg mye status. Kun av antall potensielle feilgivende interaksjoner og statistikk, sier det seg selv at du til slutt kommer til å feile massivt. For å sikre deg selv og minimere faren for at du får andre ansatte i mot deg, så må du da utgjøre visse botsøvelser som å gråte litt, snakke dritt om deg selv, være synlig lei deg, og helst ødelagt, slik at du ikke er et forferdelig menneske, mens ingenting skjer, mens de samme rammebetingelsene fortsetter å eksistere.

- du kommer til å jobbe natt og dag om hverandre. Natt, dag, kveld, ingen regelmessighet. Det er sånn sykepleiere vil ha det, fordi det er så bra for helsa. (...not).

- og her er et viktig poeng: du kommer til å føle misunnelse og misnøye. Du kommer til å føle at du ikke er like god som intensivsykepleiere. Når du kommer på intensiven eller anestesi, kommer du til å føle at du ikke er like god som leger. Det spiller ingen rolle hvor flink du er, hvor smart du er, hva du klarer på en mensa-test, for du er fortsatt ikke lege. De med milde psykiske problemer, og gode nok ferdigheter til å beholde jobben, får da ut denne misnøyen sin ved å sabotere jobben på forskjellig vis, og who can blame them. Det fins svært få andre yrker hvor denne segregeringen i noen-er-bedre-enn er like tydelig. Jobber du som lærer, så står det ikke skrevet med sprittusj i panna di hvor mye verdt du er som menneske. Jobber du som ingeniør, så vet ikke folk forskjellen på en god og en dårlig ingeniør. Det er noe du finner ut om de du jobber sammen med, når du jobber med dem. Ingen vet forskjellen på en turnuslege (LiS1) en LiS2, og en spesialist. Folk blander kardiolog og thoraxkirurgi. Men de VET forskjellen på LEGE og SYKEPLEIER, you bet.

- sykepleiere gjør en fantastisk jobb, men de spyttes i trynet på alle mulige måter. Og om du syns jeg er usympatisk pga det jeg skrev over, så tenk på alle andre drittsekker i helsevesenet som er verre, og som du ikke får gjort noe med.

IKKE BLI SYKEPLEIER!!!!!!!!!!!

[AnonymBruker]

Spot on. 👆 

Anonymkode: 2e04c...d66

[Ripshagen]

Gikk ett år på sykepleier-studiet. Aldri igjen.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Jeg tror nok kanskje det mest utfordrende for meg når jeg blir ferdigutdannet (eller kommer lengre i studiet) vil bli alt ansvaret man har, og det at sjansen for å gjøre feil alltid vil være der. Og det stresset med å få gjort alt, holde oversikt og gjøre gode avgjørelser i forhold hva som kan vente og hva som burde gjøres nå. Det stresset man vil føle når man sannsynligvis aldri føler at man har fått gjort alt det man burde gjøre. Når du er alene og må ta egne avgjørelser, kanskje er det ingen kollegaer du kan spørre og lege ikke er tilgjengelig.  Jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje endrer mening om dette etter praksis. Eller kanskje om noen år når og jeg er ferdig utdannet, eller når jeg har jobbet noen år. Når jeg kanskje har fått jobb på sykehus, skal ha ansvar for flere pasienter alene, kanskje jeg er usikker og ikke har noen å spørre, kanskje gjør jeg en feilvurdering eller opplever at noen blir dårlig eller dør på min vakt og jeg sitter igjen med tankene om at jeg burde gjort mer, gjort noe annerledes, og kanskje at det var min feil uavhenging om det var tilfelle eller ikke. 
 

Det var ekstremt mye negative innlegg her så jeg føler litt for å komme med min mening i forhold til det du spør om. 

Jeg kjenner ingen jobber hvor det ikke finnes stress, mas og krav. Jeg kjenner heller ingen jobber som er så givende som sykepleieryrket (eller andre helserelaterte yrker). Du beskriver flere bekymringer som er viktige, jeg håper du også skjønner at sykepleiefaget er et fag du ikke bare skal lese deg til men modnes inn i. Det er en helt fair sak å ikke kjenne at man passer til yrket, men ikke dropp ut fordi du er bekymret for stress og ansvar, fordi dette er noe man sakte men sikkert øver seg på i praksisperioder. Er du usikker synes jeg godt du kan ta en samtale med en av dine lærere, kanskje vedkommende har tid til en samtale for å trygge deg litt på at det du uroer deg for er mye av det praksisperiodene brukes til. 

Anonymkode: f159f...179

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i hjemmesykepleien siden jeg var ferdigutdannet for 5 år siden, og jeg stortrives. Jeg har en god turnus, trivelige kollegaer, og passelig travle arbeidsdager. 
 

Jeg synes sykehuspraksisen var utrolig spennende, men jeg ser ikke for meg at jeg kunne jobbet på sykehus hele mitt yrkesliv. Det er mange muligheter som sykepleier, og jeg anbefaler yrket på det varmeste!

Anonymkode: ec5a8...d40

[AnonymBruker]

1 time siden, BareEnBruker skrev:

Jeg har jobbet med mange, mange sykepleiere.

Mitt inntrykk er at det er mennesker med litt bedre og mer empatisk personlighet enn gjennomsnittet, og at de lett lar seg utnytte av arbeidsgiver og behovene til storsamfunnet.

De er også utpreget passiv-aggressive, og de verste benytter seg gjerne av kvalitetssystemet til å ta igjen på andre med avviksmeldinger.

Helsevesenet er noe du ønsker å holde deg unna. Generelt, hvis du er opptatt av resultater, glad i resultater, ønsker å få ting til, ønsker å uttrette noe og gjøre en forskjell, så holder du deg unna det offentlige. Jeg har ti års erfaring i helsevesenet som assistentlege i forskjellige spesialiteter, og vil fraråde absolutt alle som ikke må ha en spesiell status, eller ikke har noen andre egenskaper eller ferdigheter de kan tjene penger på potensielt, å begynne i helsevesenet.

Fordi:

- i bunn og grunn er ikke mennesker verdt noe i helsevesenet. De er bare en kostnad. Helsevesenet handler om å minimere kostnader så mye det lar seg gjøre. Helsevesenet handler om at folk skal få så lite behandling som overhodet mulig.

- ansatte er ikke verdt noe i helsevesenet, fordi det er ingen som belønnes for å gjøre noe bra. Selv de som finner måter å spare kostnader på, blir ikke belønnet på noe vis, annet enn potensielt forfremmelse lenger opp i hierarkiet, og lenger vekk fra mennesker. Det handler bare om å unngå feil og ting man kan tas for. Selv ikke det er så viktig, fordi man legger ikke ned sykehus. Det er ingen som personlig straffes for noe, av de som har makt. De går fri for alt, med mindre de klarer å skape så mye misnøye at yrkesgruppene samles mot dem. Det skjedde de siste to årene i SSK og det skjedde i OUS.

- du kommer til å gjøre feil som koster liv. Og om du bryr deg, så kommer det til å gå mer utover deg og din egen helse enn om du gir faen. Og om du gir faen, så er det ingen grunn til at du skulle valgt en helsejobb som ikke gir deg mye status. Kun av antall potensielle feilgivende interaksjoner og statistikk, sier det seg selv at du til slutt kommer til å feile massivt. For å sikre deg selv og minimere faren for at du får andre ansatte i mot deg, så må du da utgjøre visse botsøvelser som å gråte litt, snakke dritt om deg selv, være synlig lei deg, og helst ødelagt, slik at du ikke er et forferdelig menneske, mens ingenting skjer, mens de samme rammebetingelsene fortsetter å eksistere.

- du kommer til å jobbe natt og dag om hverandre. Natt, dag, kveld, ingen regelmessighet. Det er sånn sykepleiere vil ha det, fordi det er så bra for helsa. (...not).

- og her er et viktig poeng: du kommer til å føle misunnelse og misnøye. Du kommer til å føle at du ikke er like god som intensivsykepleiere. Når du kommer på intensiven eller anestesi, kommer du til å føle at du ikke er like god som leger. Det spiller ingen rolle hvor flink du er, hvor smart du er, hva du klarer på en mensa-test, for du er fortsatt ikke lege. De med milde psykiske problemer, og gode nok ferdigheter til å beholde jobben, får da ut denne misnøyen sin ved å sabotere jobben på forskjellig vis, og who can blame them. Det fins svært få andre yrker hvor denne segregeringen i noen-er-bedre-enn er like tydelig. Jobber du som lærer, så står det ikke skrevet med sprittusj i panna di hvor mye verdt du er som menneske. Jobber du som ingeniør, så vet ikke folk forskjellen på en god og en dårlig ingeniør. Det er noe du finner ut om de du jobber sammen med, når du jobber med dem. Ingen vet forskjellen på en turnuslege (LiS1) en LiS2, og en spesialist. Folk blander kardiolog og thoraxkirurgi. Men de VET forskjellen på LEGE og SYKEPLEIER, you bet.

- sykepleiere gjør en fantastisk jobb, men de spyttes i trynet på alle mulige måter. Og om du syns jeg er usympatisk pga det jeg skrev over, så tenk på alle andre drittsekker i helsevesenet som er verre, og som du ikke får gjort noe med.

IKKE BLI SYKEPLEIER!!!!!!!!!!!

Helt ærlig så syns jeg mye er satt på spissen her og du virker bitter når du skriver. Det her er iallefall ikke virkeligheten hos mange som både er sykepleiere og ønsker å bli det, men alle skal så klart få dele sin mening... Følte bare for å påpeke at ja, det her stemmer ikke helt. Vil også til slutt påpeke at ingen yrkesgrupper "belønnes" på noe som helst vis, men jeg tenker at jobben i seg selv bør være en belønning, du møter jo mange takknemlige mennesker og du kan redde liv. Så klart møter man mange utakknemlige også, men viktig å fokusere på det gode i tunge tider. Og ikke alle sykepleiere begår feil som koster liv... Det nekter jeg å tro, hvor er statistikken på det? 

Anonymkode: 8b11b...e8d

[AnonymBruker]

Jeg trives veldig godt i sykepleiejobben etter snart 20 år, trives ikke med turnus, men ellers syns jeg absolutt det er et godt yrkesvalg. Tempo, ansvar og "stress" varierer mellom ulike arbeidsplasser, det er lett å bytte til noe som er roligere eller noe med mer tempo hvis det blir for rolig. Du kan variere mellom sykehus, sykehjem, rehabilitering, hjemmesykepleie, psykiatri, bofellesskap osv uten vansker, endrer du interesse kan du bytte jobb. Ansvaret er stort, det må man bare lære seg å takle. Etterhvert som du blir mer erfaren går det lettere, det er også viktig å støtte seg på kolleger og lære der en kan. Alle steder jeg har jobbet har det vært godt arbeidsmiljø, og vi har jobbet for å ha et godt arbeidsmiljø, hvilket gjør at det blir lettere å stå i vanskelig situasjoner og tunge dager. Ja det er underbemanning, masse oppgaver, store arbeidskrav og konstant mas om økonomi, men sammen med kjekke folk i en meningsfylt hverdag er et utrolig hva man kan leve med. Grunnen til lav gjennomsnittsalder på den jevne sykehusavdeling er nok en kombinasjon av høyt tempo og tøff turnus, men også at behovet for action som mange har som unge dabber av etterhvert.

Jeg har tatt videreutdanning og kan absolutt se for meg å jobbe med dette frem til pensjonsalder. Det hierarkiet den noe bitre lis legen nevner over her merker jeg igrunnen ikke noe til, i helsevesenet er alle avhengig av andre for å gjøre jobben sin. Nå er min hverdag i grønne klær, men her støtter anestesilegene anestesisykepleierne og kirurgene operasjonssykepleierne og alle vet veldig godt at de ikke får gjort jobben i ensomhet. Syns det er synd at det er så voldsomt fokus på negative ting i sykepleien, ofte fra folk som ikke jobber som sykepleiere selv en gang. Det er mye som kan gjøres bedre, men det er likevel et flott yrke, med et vell av jobbmuligheter og muligheter for videreutdanning i svært mange ulike retninger. 

Anonymkode: b6928...3da

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er litt delt. Har jobbet som det i 15 år og ville nok heller anbefalt deg å finne ett annet yrke. Jobben i seg selv er givende, det er alt rundt som arbeidstider, ansvar og lønn som er utslagsgivende negativt. 

Anonymkode: d6572...4cf

Mulig det er lite lønn for ansvar. Men er de fleste andre jobber så mye bedre? Selv har jeg Asperger og hadde nok blitt fort psyk av å ha et slik yrke. Tett på syke mennesker, lukten, alt viktige ansvar. Men tenk på hvor viktig du er. Og lett å få jobb.

Anonymkode: e0002...8f0

[ikkevoksen]

Vet at dette ikke er det du spør om, gadd heller ikke lese hele tråden din så jeg vet ikke helt hva du spør etter, men kanskje det kan hjelpe å høre fra en pasients perspektiv:

Det virker for meg som at de sykepleierne som trives best på jobb er de som har en viss type personlighet. De som er naturlig omsorgsfulle og oppriktig bryr seg om pasientene (man merker forskjell, ja) ser mye blidere og avslappet ut enn de som er mer "robot" i oppførsel og kun kommer innom deg om de "må", når du ringer etter de.

Jeg tror det er et av de yrkene der du må virkelig ha lyst til å hjelpe mennesker og ikke minst være sosial (mange ensomme på sykehus, spesielt blant oss kronisk syke!), mer enn noe annet. 

[AnonymBruker]

Jeg er også sykepleier og vil svare her. Jeg tror absolutt det er mulig å stå til pensjonsalder som sykepleier, men det avhenger av at du finner en god arbeidsplass og gjerne tar en videreutdanning som gir deg mer behagelig arbeidssituasjon. Jeg kjenner en som ennå ikke har gått av med pensjon, for hun synes det er så gøy og hun kan alt til fingerspissene, hun jobber på dagkirurgi på sykehus (ikke Spesialutdannet, men lang erfaring). Legene støtter seg på henne, kolleger og, og hun er en stor ressurs, jobben er ikke spes stressende eller fysisk hard.

En annen jeg jobbet med på psykiatrisk avdeling var spesialutdannet innen psykiatri, hun var veldig flink og rolig i jobben sin. Pasientene hadde stor tillit til henne pga alder, livserfaring og  væremåte. Hun var over 60 år og hadde ikke tent å gi seg med det første.

 

Så på min arbeidplass, med demente, er det flere godt voksne sykepleiere som jobber, og som trives godt med jobben sin. De liker å jobbe med eldre og kjenner brukerne og arbeidsplassen ut og inn. Jeg vil si det er en tung arbeidsplass, men den er forutsigbar. Det hjelper på. Ingen av disse voksne damene har tenkt å gi seg eller bytte arbeidsplass for de trives. Nå skal det sies at de fleste har perioder hvor de sykemeldes enten for ryggen eller lignende ting, men jeg tror neppe det er det eneste yrket hvor folk innimellom sykemeldes i dag..

Så vil jeg nevne helsesøsteren (eller helsesykepleieren -idiotisk navn forresten) til mine barn, hun er godt over 60 år og, veldig flink og god i jobben sin, skal snart pensjonere seg.

 

Og så er det meg. Jeg skulle ønske jeg var en av disse jeg nevner over, som hadde den naturlige sykepleiergleden i meg. Det har jeg innsett i løpet  av årene at jeg ikke har. Jeg visste det ganske tidlig, men fortsatte i samme spor fordi jeg hørte på alle rundt meg som sa det ville gå seg til. Jeg er flink i jobben min og en veldig empatisk og sympatisk person, men jeg føler veldig jeg er på feil hylle. Jeg kan snakke med kolleger om det å være lei av jobben, men jeg snakker om å gjøre noe helt annet, mens de bare snakker om å bytte sykepleierjobb. Så føler jeg skiller meg godt fra dem..

Jeg tenker ofte du har to ytterpunkter innen yrket:

Jeg er tror at du har de som virkelig brenner for å være sykepleiere, i ulik grad, og som trives godt med det de gjør, men de er lei av turnusen, stress, tunge løft osv. Men de elsker likevel å være sykepleiere og synes det er såå interessant å diskutere kateterstørrelser, urinprøver, CRP, medisiner og virkninger, blodtrykk osv. Jeg bare later som jeg og gjør det, mens jeg overhodet ikke finner det interessant eller har noen pasjon for det.

I andre enden har du de som er som meg, som ikke egentlig føler seg som en sykepleier, men som gjør jobben fordi den må gjøres. Og så klart finner jeg en viss glede i det innimellom, og ikke minst mestring. Jeg blir glad i pasientene mine så klart. Men Det er kun en jobb. Men jeg understreker at jeg har stor respekt for pasientene og jobben, jeg er veldig vennlig og empatisk, så ingen vil gjette hvordan jeg egentlig føler det. Men for slike som meg blir det veldig tøft å stå i den jobben. Og jeg føler dessverre det ofte som den legen beskriver. 
 

Så har du så klart flere variasjoner innenfor disse, men jeg føler at de aller fleste sykepleierne jeg har truffet på, liker det de gjør og er stolt av det de gjør! Selv om de er lei av alt kavet. Vil gjerne diskutere fag med legene osv. Jeg vil bare gjemme meg vekk og ikke ha noe med det å gjøre.

 

Så, dette ble langt. Men mitt råd til deg Ts, er at hvis du føler en pasjon for faget og du trives med det, så gjør det! Jeg misunner sånn de som trives med faget sitt! Men bosett deg slik at du har valgmuligheter ift jobb og videreutdanning!! Ikke lås deg til noe før du vet hva du trives med!!

 

Ikke gjør som meg, som valgte utdanning fordi noen mente jeg passet til det og jeg ville være flink pike og mestre det! Føler jeg sakte dør innvendig av å gjøre noe jeg ikke har interesse og pasjon for!

 

Anonymkode: 09b76...376