Fosterbarn, gravid og vemodig..

[AnonymBruker]

Jeg har verdens herligste samboer, og ei datter på 9 år fra et tidligere forhold. Jeg er nå ni uker gravid, og vi gleder oss selvfølgelig en haug! 

Men for min del er det litt blandede følelser jeg ikke klarer eller orker å sette ord på overfor samboer. Jeg ble fosterbarn da jeg var fire. Jeg og min yngre bror var alene store deler av barndommen, ble satt hos naboer som igjen satt oss på døgnhjem - og de fire årene vi bodde der ventet vi alltid på at mamma og pappa skulle komme hjem. Men fest, rus og alkohol ga dem desverre større glede enn oss. Vi kom på barnehjem, for så beredskapshjem og så fosterhjem. Vi har vært i samme fosterhjem siden jeg var syv og min bror var fire. 

Jeg kaller fosterforeldrene mine for mamma og pappa, og de har absolutt gitt meg et fint liv. Jeg klarte å begynne på en bachelorgrad da datteren min var nyfødt, og fullførte denne når hun var tre. Dette hadde jeg nok ikke klart om jeg hadde hatt et dårlig fosterhjem. Men.. fosterforeldrene mine og jeg er så ulike. De blir veldig utilpass av å snakke om følelser, noe jeg naturligvis har hatt et behov oppgjennom - men ikke fått "lov" til. De tror ikke på psyke, det er noe en kontrollerer selv. 

De er mormoren og morfaren til min datter, og jeg snakker med fostermoren min hver uke. Men det er alltid om vær og vind, overfladiske ting. 

Og nå som jeg er gravid, så blir den følelsen av at jeg mangler noe i livet forsterket. Jeg føler meg liksom ikke hel. Jeg har heldigvis verdens herligste svigermor - ei jeg kan snakke om alt med! Ting jeg ikke forteller mine fosterforeldre en gang. Hvordan jeg har det, tanker, angst, alt. Og hun er så god. 

Sikkert flere av dere som sier jeg må gå å snakke med noen - og dette har jeg gjort flere ganger. Men "tomhetsfølelsen" går ikke vekk. Jeg savner å ha noen som kan fortelle meg om når jeg var baby, hvordan svangerskapet var, dele babybilder av meg  selv (noe jeg aldri har sett). Slike ting. 

Noen andre som har hatt det slikt? Det går fint i hverdagen altså, men disse tankene dukker opp støtt og stadig. Og blir gjerne forsterket når jeg ser hvor godt forhold samboeren min har til sin mor. Er nesten misunnelig...

 

Anonymkode: 39721...187

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du sitter med disse følelsene. Du mangler på en måte en del av identiteten din når du ikke har tilgang til å få vite om svangerskapet med deg selv og hvordan du var som en baby. Når det er sagt så kan kanskje ikke fosterforeldrene dine vite dette om du kom til dem som 7-åring? Uansett så kan du ikke forandre dem. Det er synd at de ikke ønsker å snakke om følelser og du føler at du ikke kan snakke med dem om noe dypere enn rent overfladiske ting, men slik er det. Heldigvis har du andre rundt deg som du kan støtte deg til og du kan selv være for dine barn slik som du skulle ønsket at dine fosterforeldre var for deg.

Anonymkode: 06745...97a

[Tatja]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har verdens herligste samboer, og ei datter på 9 år fra et tidligere forhold. Jeg er nå ni uker gravid, og vi gleder oss selvfølgelig en haug! 

Men for min del er det litt blandede følelser jeg ikke klarer eller orker å sette ord på overfor samboer. Jeg ble fosterbarn da jeg var fire. Jeg og min yngre bror var alene store deler av barndommen, ble satt hos naboer som igjen satt oss på døgnhjem - og de fire årene vi bodde der ventet vi alltid på at mamma og pappa skulle komme hjem. Men fest, rus og alkohol ga dem desverre større glede enn oss. Vi kom på barnehjem, for så beredskapshjem og så fosterhjem. Vi har vært i samme fosterhjem siden jeg var syv og min bror var fire. 

Jeg kaller fosterforeldrene mine for mamma og pappa, og de har absolutt gitt meg et fint liv. Jeg klarte å begynne på en bachelorgrad da datteren min var nyfødt, og fullførte denne når hun var tre. Dette hadde jeg nok ikke klart om jeg hadde hatt et dårlig fosterhjem. Men.. fosterforeldrene mine og jeg er så ulike. De blir veldig utilpass av å snakke om følelser, noe jeg naturligvis har hatt et behov oppgjennom - men ikke fått "lov" til. De tror ikke på psyke, det er noe en kontrollerer selv. 

De er mormoren og morfaren til min datter, og jeg snakker med fostermoren min hver uke. Men det er alltid om vær og vind, overfladiske ting. 

Og nå som jeg er gravid, så blir den følelsen av at jeg mangler noe i livet forsterket. Jeg føler meg liksom ikke hel. Jeg har heldigvis verdens herligste svigermor - ei jeg kan snakke om alt med! Ting jeg ikke forteller mine fosterforeldre en gang. Hvordan jeg har det, tanker, angst, alt. Og hun er så god. 

Sikkert flere av dere som sier jeg må gå å snakke med noen - og dette har jeg gjort flere ganger. Men "tomhetsfølelsen" går ikke vekk. Jeg savner å ha noen som kan fortelle meg om når jeg var baby, hvordan svangerskapet var, dele babybilder av meg  selv (noe jeg aldri har sett). Slike ting. 

Noen andre som har hatt det slikt? Det går fint i hverdagen altså, men disse tankene dukker opp støtt og stadig. Og blir gjerne forsterket når jeg ser hvor godt forhold samboeren min har til sin mor. Er nesten misunnelig...

 

Anonymkode: 39721...187

Dette kunne like gjerne vært et problem i forhold til din biologiske mor. Folk som er i nær slekt kan også være forskjellige. Man må ta folk som de er, og tenke på det som er bra i stedet for det motsatte. 

Det kan jo være at din fostermor ser at du trenger å styrkes på å tenke positivt, i stedet for å grave deg ned i triste ting. Dermed styrer hun bevisst unna ting hun vet gjør det trist. Finn noen andre å lufte de tankene med, og sett pris på de gode egenskapene hun har.

Tomheten du sliter med, er nok naturlig etter en tøff barndom. Du høres ut som en sterk dame, respekt for det livet du har skapt deg. 

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vokste selv opp i fosterhjem, og selvom jeg er glad for det, så har jeg alltid manglet en ordentlig «mamma». Savnet ble ekstra stort når jeg ble gravid, og fikk barn. 
 
Gamle minner og følelser blusset opp igjen, og jeg kunne trengt den tryggheten og hjelpen som foreldre ofte kan gi. Jeg har i voksen alder heller ikke særlig kontakt med fosterfamilien min, men jeg tror ikke det ville gjort noe fra eller til uansett. Redningen min har vært samboeren min, som har kjent meg siden jeg var tenåring, og som er flink til å spørre og snakke om ting. Men som deg så savner jeg også historier fra da jeg selv var liten.

Har ikke så mye annet å si enn at jeg vet akkurat hvordan du har det, og det et tøft, men du høres enda tøffere ut❤️

Anonymkode: 6c177...534

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

De er mormoren og morfaren til min datter, og jeg snakker med fostermoren min hver uke. Men det er alltid om vær og vind, overfladiske ting. 

Og nå som jeg er gravid, så blir den følelsen av at jeg mangler noe i livet forsterket. Jeg føler meg liksom ikke hel. Jeg har heldigvis verdens herligste svigermor - ei jeg kan snakke om alt med! Ting jeg ikke forteller mine fosterforeldre en gang. Hvordan jeg har det, tanker, angst, alt. Og hun er så god. 

Sikkert flere av dere som sier jeg må gå å snakke med noen - og dette har jeg gjort flere ganger. Men "tomhetsfølelsen" går ikke vekk. Jeg savner å ha noen som kan fortelle meg om når jeg var baby, hvordan svangerskapet var, dele babybilder av meg  selv (noe jeg aldri har sett). Slike ting. 

Anonymkode: 39721...187

Jeg forstår følelsene dine selv om jeg ikke har vokst opp i fosterhjem. Det er helt naturlige følelser å ha. Trist at fosterforeldrene dine ikke kan snakke om følelser og mer nære ting. Jeg vet ikke om det hjelper at jeg har et par venner som har det på samme måte med sine egne biologiske foreldre. De er ikke nære med mødrene og samtalene blir bare overfladiske, selv om de selv ønsker at det var annerledes. Du har jo svigermoren din, så hold på henne:) 

Anonymkode: 98174...9ed