Stemor og biologisk mor

[AnonymBruker]

Hvor går grensa til hvor mye biologisk mor kan blande seg i vårt privat liv? Hun er typen "se og hør" og jeg veldig privat. 2 veldig forskjellig mennesker. Fordeling på samvær er 50% og barnet er 9 år. Har selv en datter på 6 år og de går veldig fint sammen. Biologisk mor stiller altfor mange spørsmål om meg og min datter.  Hun skal vite hva vi gjør til enhver tid. Min samboer har sagt ifra så mange ganger men hun hører ikke etter. Dette er ødeleggende for meg og min samboer. Sønnen er veldig lik mor og er veldig opplyst om andre rundt seg. Jeg føler jeg må gå på tærne og orker ikke å reise bort da mor får hysterisk anfall om vi er på lange bilturer eller lignende. Jobber med noen venner av henne å hører ofte " jeg hørte om det". Så ingen ting jeg gjør er privat eller mulighet til å fortelle selv da sønnen kommer i forkjøpet. Nytter ikke å snakke til han heller. Vurderer å flytte ut da det føles som hun bor her. 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Så du tenker å flytte er det beste for barna? Jeg tenker dersom du kommer inn som stemor, så skal du samarbeide så godt som mulig. Jeg kan skjønne henne, for det er barnet hennes. Og barn merker fort dersom du ikke har så mye til overs for morens hans. Hvordan er det moren hans kontakter deg og spør? Er det sms, ansikt til ansikt? Er det for å høre hva dere har gjort tiden han har vært der - eller er hun sint? Og gutten er 9 år. Ikke gjør noe eller fortell han om det om du ikke vil det skal videre. Du kan faktisk ikke forvente at 9-åringen skal holde "hemmeligheter" for det. Hva er det han ikke skal få lov til å fortelle moren sin som du ville fortalt først liksom? 

Jeg skjønner ikke helt problemstillingen. Jeg har 50% med faren til datteren min - og der er det kommunikasjon oss voksne i mellom vi setter høyest. Dersom vi har et problem med hva den andre gjør, sier osv sier vi ifra og snakker om dette på telefon når barna er i seng. 

 

Anonymkode: 97d88...8b6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ingen som er sånn. Ingen av mine venner som er steforeldre har det sånn. Jeg ringer ikke ned faren til min datter når hun er borte annenhver uke. For jeg vet at hun har det bra og at hun ringer vis hun vil eller så ringer jeg og han om det skjer noe eller for å gi beskjeder. Altså sunn kontakt. Jeg ringer ikke å spørre å graver hvor de har vært, hva som skjedde, hvorfor vi dro, hvorfor har vi ikke sakt det, hvem var med, var det langt, hvorfor unga krangler og om hva osv hver eneste dag. Det er uansett. Det hender hun ringer når han er hos henne også og da er det dårlig gjort om vi gjør noe han ikke får være med på. Han blir desto mer survete av å snakke med mor enn å ikke snakke med henne. Det liksom så synn på han for alt som er uenigheter her blir "stakkars deg" la oss ta en tur på lekebutikken hos mor.

Vi begrenser å kjøpe ting for vi ønsker at barna skal lære seg å sette pris på ting. Vi har belønningssystem. Vi kjøper ikke for å kjøpe. 

Vi begge blir kvalt at hennes avhør. Jeg MÅ gå inn i meg selv å respektere at hun er sånn og forandre min tenke måte men det er ikke noe respons om respekt tilbake. Hun klarer ikke å ta beskjeder for det de er uansett hva. Vanskelig å forholde seg til. Vi snakker aldri så barna hører det. 

Eneste grunnen til at 9 åringen sier alt er fordi mor sitter å spørre han ut om absolutt alt. 

 

 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Altså, sånn for å slå det fast. Du kan ikke endre ett annet menneske. Det eneste du kan gjøre er å innfinne deg ned at hun er sånn og gjøre det du må for å kunne leve med det. 

Jeg foreslår å akseptere situasjonen. Guttungen og moren er som de er. Det må du bare godta, eller så ender du opp med magesår. Prøv heller å svar svevende på utspørring så hun mister interessen på å spørre deg, la all kommunikasjon gå igjennom faren, overlat oppdragelsen til mor å far (du kan da ikke blande deg inn i leker mor kjøper til ungen sin) også lever du bare livet ditt uten irritasjon. Prøv å finne trøst i at konfliktnivået er lavt. Det er svært mange som ikke er så heldige. 

Anonymkode: e8da6...982

[AnonymBruker]

Hva mor og sønn snakker om kan du ikke styre. Du og faren får snakke med sønnen om at noe er privat (som alt du gjør og ikke gjør og at du ikke liker at de snakker så mye om deg), men at gutten forteller alt han selv gjør kan dere jo ikke få gjort noe med. Men tror du ikke han går lei selv snart? Barn er ikke akkurat tålmodige med spørsmål av typen: Hva gjorde dere på skolen i dag, hvem lekte du med, hva spiste du, hvordan kom du deg til trening, har du gjort lekser, har du lest mye i boka di, har du lekt med kameraten i det siste og når la du deg i går? Når han nærmer seg puberteten tenker jeg han setter en stopper for slike avhør selv.  

Anonymkode: e55ff...51c

[AnonymBruker]

Tror dere må sitte i samme situasjon for å forstå. 

Man kan likeså spørre henne om hvordan vi har det for det vet hun best.  

Gi å ta er ikke et tema for henne. 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her er det opp til mannen din å sette grenser. Han trenger faktisk ikke å svare på alle mulige spørsmål. "Du, jeg er litt opptatt nå, kan du ikke sende en melding i stedet". Holde meldinger og samtaler til det som gjelder sønnen, ikke svare på noe annet. 

Anonymkode: 467e9...783

[AnonymBruker]

Mannen min setter grenser men hun ringer ikke en gang, hun ringer til han tar telefon. En melding blir mange lange meldinger som man ikke orker å lese

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min setter grenser men hun ringer ikke en gang, hun ringer til han tar telefon. En melding blir mange lange meldinger som man ikke orker å lese

Anonymkode: d4ace...c73

Da må han jo bare la være å respondere. Rett og slett. 

Anonymkode: 467e9...783

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mor og sønn snakker om kan du ikke styre. Du og faren får snakke med sønnen om at noe er privat (som alt du gjør og ikke gjør og at du ikke liker at de snakker så mye om deg), men at gutten forteller alt han selv gjør kan dere jo ikke få gjort noe med. Men tror du ikke han går lei selv snart? Barn er ikke akkurat tålmodige med spørsmål av typen: Hva gjorde dere på skolen i dag, hvem lekte du med, hva spiste du, hvordan kom du deg til trening, har du gjort lekser, har du lest mye i boka di, har du lekt med kameraten i det siste og når la du deg i går? Når han nærmer seg puberteten tenker jeg han setter en stopper for slike avhør selv.  

Anonymkode: e55ff...51c

Gutten må da få prate med sin mor om hva han vil. 

Helt riktig som du sier, om litt vil han nok bare svare : ingenting eller Veit ikke  🤪

Anonymkode: f4993...79d

[AnonymBruker]

At sønnen forteller ting er vanskelig å styre. Men du og mannen din kan slutte å svare. Ikke ta telefonen, og ikke svar på meldinger hvor hun spør om ting. Du har helt rett. Hun har ingenting med hva dere gjør på, med mindre det er snakk om omsorgssvikt eller noe annet alvorlig. Dette er et kraftig overtramp på ditt/deres privatliv! Kanskje de kunne tatt seg en tur på familievernkontoret og blitt enige om hvor grensen går for kontakt?

 

Anonymkode: c8be4...c30

[AnonymBruker]

Si til henne om hun har konkrete, relevante spørsmål så kan hun sende en kort melding. Lange meldinger blir ikke lest, og dere har ikke mulighet til å samtale på telefon for å fortelle om hvert øyeblikk på dagen. Hun må stole på at dere ringer henne, hvis det er noe som skjer som hun trenger å vite. Så kan hun ringe sin sønn passe mye, men ikke flere ganger om dagen, eller lange samtaler, han har et liv han skal leve også.

Du må dytte henne litt lenger unna, ikke slipp henne inn på alt av detaljer. Hun virker å ha et enormt kontroll- eller oppmerksomhetsbehov.

Anonymkode: 42f84...7b4

[AnonymBruker]

Problemstillingen lyder kjent. Litt en sånn mor du beskriver var jeg da min datter var på samme alder som sønnen du beskriver. Fult så ille var jeg ikke men de følte det nok sånn. Grunnen var at farens daværende kjæreste var en kontroll freak og alt måtte gjøres her way or no way. Når jeg var uenig var jeg problemet. Hver eneste gang. Datteren min fortalte meg at stemoren bestemte alt over henne, hun måtte attpåtil kalle henne mamma så hun ikke ble såret. Hun sa i fra til faren uten at hun ble tatt på alvor. Jeg som mor visste aldri hvor datteren min var for hun var ofte hos slekt 2 timer unna. Dem skulle vite alt til en hver tid men ikke motsatt. Min nåværende ektemann og jeg ble behandlet som barnevakt uten å bli inkludert i noenting utenfor vårt hjem. Stemor måtte tas hensyn til for hun slet psykisk og en dag fikk vi nok og jeg gikk rettens vei for hovedomsorg for datteren min. Enden endte godt her i gården da de omsider gikk hvert til sitt og vi kan nå ha en normal kommunikasjon. Både mor og far bør etter min mening vite hvor sitt barn er, snakke om hva barnet har gjort hos hverandre, og kunne ha en samtale uten at alt krasjer. Voksne mennesker vet bedre enn såher. Kan det være tilfelle at noe lignende min opplevelse skjer hos deg ts? For hvis om skjønner jeg mor meget godt for hva vi gikk gjennom var helvete på jord. 

Anonymkode: 18e3c...648

[AnonymBruker]

Det er overveldende og ødeleggende. Det ble mye verre etter jeg kom inn i bilde. Hun er desperat etter å finne noe om meg. Jeg er og har alltid vært privat. Har ikke Facebook engang. Siden ungene går på skolen bruker hun anledning til å spørre ut min datter om alt mulig.  

Din situasjon kan ikke sammenlignes med min siden du er den biologiske mor. Jeg er ingen kontrollerende stemor. Jeg og min mann setter regler sammen. 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Desverre så finnes det altfor mange mødre som er eiesyke. Denne moren ser ikke ut til å la andre slippe inn i livet til barnet. Er det noe rom for far? 

 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Dette fikk jeg spørsmål av famikiekontoret når jeg ringte i går. Hva sier dere til det? 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette fikk jeg spørsmål av famikiekontoret når jeg ringte i går. Hva sier dere til det? 

Anonymkode: d4ace...c73

Hva da mener du? Om det er noe rom for far? Ja, jeg tenker også at det kanskje er din mann som må løse dette ved å la være å danse til hennes pipe. Han må bare rett og slett la være å svare henne. Forstår jeg deg rett at hun tropper opp på skolen for å spørre ut din datter? Det ville jeg informert lærerne om at jeg ikke godtar. Ellers så stusser jeg litt på hvor mye som egentlig skjer i livet ditt - jeg mener, hva er det hun spør om liksom? Hva dere hadde til middag? Hvem som kjørte sønnen til trening? Jeg innbiller meg at hverdagene er nokså like rundt omkring for barn i skolealder og kan ikke helt forstå hva det er hun graver i.  Forresten henviser du et par ganger til krangler mellom barna. Kan det være slik at sønnen ikke trives så veldig godt hos dere og snakker en del om det hos mor? Bare en hypotese.

Anonymkode: 467e9...783

[AnonymBruker]

Det menes med at mor er hele livet hans. Det er ikke plass til flere en henne. 

Han har prøvd så mange ganger. Svarer han ikke kommer det meldinger at han er uansvarlig som ikke svarer osv(lange meldinger) 

Barna går på samme skole, en liten skole. Hun spør hva hun har gjort siste uka, hvem som var med osv 

I mitt liv skjer det ingenting, jeg jobber, er husmor og trenger. Helt vanlig hverdag. Det må være fordi det ikke finnes noe om meg noen steder(sosiale medier) . Jeg flytta hit fra et sted langt unna her. Ingen vet hvem jeg er her jeg bor nå. 

Vi har våre regler her. Alle må rydde opp etter seg, holde det ryddig på rommet, henge jakker og sko på plass, lukke dører etter seg. Ikke noe vanskelige oppgaver. Min datter på 6 klarer det så da burde en 9 åring gjøre det også. Men når mamma gjør alt så blir det ingen "disiplin" ofte så blir det en kamp. Ungene krangler om vanlige ting. Brettspill, hvem som er først, hvem som ikke lukket døra osv  kan umulig ikke være trivsel det går på. Han er blid men blir survete når mor ringer. 

Anonymkode: d4ace...c73

[AnonymBruker]

Men altså. Hva så om det kommer lange meldinger om hor uansvarlig han er. Han kan jo bare blåse i dem også? Eventuelt kan han lage et standard sms-svar som han sender automatisk hver gang det er en melding fra henne. Noe ala: "Jeg er opptatt nå. Alt er bra her. Har ingenting annet å melde". 

Anonymkode: 467e9...783

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

At sønnen forteller ting er vanskelig å styre. Men du og mannen din kan slutte å svare. Ikke ta telefonen, og ikke svar på meldinger hvor hun spør om ting. Du har helt rett. Hun har ingenting med hva dere gjør på, med mindre det er snakk om omsorgssvikt eller noe annet alvorlig. Dette er et kraftig overtramp på ditt/deres privatliv! Kanskje de kunne tatt seg en tur på familievernkontoret og blitt enige om hvor grensen går for kontakt?

 

Anonymkode: c8be4...c30

Er ikke TS men jeg kjenner typen menneske hun beskriver. Det å ikke svare på Tlf og meldinger eskalerer hodet til det mennesket, det går over i et desperat kontrollbehov... skal ikke se bort i fra at hvis man ignorerer så får man politiet på døra for mor har klart å sy i hop de verst tenkelige scenarioer i hodet sitt...

til TS: du må ta en avgjørelse om du synes at du kan leve med dette, for det vil ikke endre seg med tanke på at mor er så intens som hun er. Det vil ikke ha noen effekt å sette grenser for henne for hun kommer ikke til å respektere det for hun har et enormt kontrollbehov uti fra det du beskriver.

Anonymkode: 5abea...3df