Mista troen på meg selv som vernepleier

[AnonymBruker]

Har alltid hatt gode karakterer og vært engasjert i skolesammenheng. Hadde alltid B og jeg trengte heller ikke jobbe spesielt mye for det følte jeg. 
 

men så på 2. Året av studiet, vernepleien, skjedde det noe svært traumatisk i livet mitt og jeg mista fotfestet helt. Hele resten av studiet gikk på karakteren E og jeg hadde null motivasjon, følte alt var nytteløst og At livet mitt var ødelagt uansett. Føler også mye på at jeg ikke klarte å være meg selv på gruppeoppgaver, og føler veldig på st jeg skuffa både meg selv og studievennene mine.

på bacheloroppgaven fikk jeg fusk, da teorikapitlet ikke var tilstrekkelig bearbeidet. Fikk fortsatt 100% jobb, og skal ta oppgaven på nytt til våren.

Men jeg sliter enda med disse hendelsene som jeg lot sette meg så ut av spill, har mye sinne og skuffelse rettet mot dette. At jeg lot fremtiden min gå i vasken av dette. Må alltid leve med 2 tapte skoleår som kunne vært de beste i mitt liv, og alt annet som også har gått tapt i dette. Vil alltid ha E på vitnemålet og en gnagende samvittighet. i tillegg til at jeg ikke føler meg «fortjent» graden jeg forhåpentligvis får, føler meg ikke tilstrekkelig god nok. 
 

noen som har innspill eller trøstende ord? Jeg vet at arbeidsgiver ikke ser på karakterer, men det hjelper lite på selvfølelsen

Anonymkode: 87be1...2a2

[AnonymBruker]

Må være tøft å ha opplevd dette. Jeg har selv et yrke innenfor helse og har selv klart å skape mye usikkerhet rundt jobbsituasjonen min. Etter noen år i yrket skulle jeg enten videreutdanne meg/ omskolere meg, men av flere private årsaker gikk det ikke, og jeg søker meg nå tilbake til yrket mitt. Håper du finner igjen motivasjonen til bacheloroppgaven og at du klarer å holde motet oppe. Har du noen venner fra studiet du kan prate med og få noen innspill/ råd ang. siste innspurt? Ønsker deg lykke til med siste innspurt til våren 

Anonymkode: a1fb1...6c6

[AnonymBruker]

Jeg føler det ganske likt som deg, selv om jeg ikke har opplevd noe traumatisk på den måten.

Jeg er sykepleier og slet veldig personlig og med motivasjonen første året. Noe som førte til elendige karakterer på viktige eksamener og jeg strøk flere ganger på medikamentprøven. Men jeg bestod til slutt og gikk videre. Tok meg kraftig sammen de neste årene, og fikk gode karakterer og veldig gode tilbakemeldinger på alle praksiser! Aldri fått noe dårlig tilbakemelding på jobb eller gjort noe feil med medisiner, er svært nøyaktig i jobben!

Men karakterene står som en skamplett fra første året, og jeg gremmes fælt når jeg ser dem. Føler heller ikke jeg fortjener å være sykepleier, og sliter fortsatt med den følelsen mange år senere.

Har ingen gode råd, men vit at du ikke er den eneste der ute❤️

Anonymkode: 124f9...180

[AnonymBruker]

Husk at karakterene ikke definerer om du er god eller dårlig i jobben din. Utdanningen er kun grunnlaget, det er det du tilegner deg av kunnskap og erfaring, og nyttiggjøringen av denne, som sier noe om hvordan du er i jobben din. Folk har toppkarakterer men fungerer ikke på jobb og folk har dårlige karakterer og er fantastisk i jobben sin, det er ikke alltid en sammenheng. Finn et emne som interesserer deg når du skal skrive ny oppgave, og tving deg selv til å jobbe aktivt med det. Bruk veileder for alt det er verdt, har du venner som er god på oppgaveskriving så få de til å lese gjennom og komme med kommentarer. Her har du en sjanse til å gå ut med en god karakter til slutt, bruk det som motivasjon om karakterene er viktig for deg. Om noen år er det uansett erfaringen arbeidsgiver ser på, ikke karakterene. 

Anonymkode: 49ddd...f70

[solmåneogstjerner]

Jeg tror dette kommer til å gå bra. Ikke mist motet og troen. Jeg vil egentlig si at når du selv har opplevd vanskelige ting og til slutt kommer gjennom det, så har du grunnlag for å bli enda bedre i en slik jobb. 

[AnonymBruker]

Skjønner jeg det riktig at du er skuffet over at du ikke gjorde det så bra som du kunne gjort på skolen? 

I så fall, tenker jeg det vil gå over? Altså, hva betyr det for din videre fremtid? Du har jo jobb, er ikke det det viktigste? Om det er fordi du er usikker på kunnskapen din, kan du alltids lese deg opp. Det er noe som bør vedlikeholdes uansett, da man gjerne glemmer. 

Jeg er selv vernepleier, og gjorde det ikke så fryktelig bra på skolen. Jeg kunne helt sikkert gjort det bedre om jeg hadde villet, men motivasjonen var i bånn. Karakterene mine husker jeg helt ærlig ikke og det blir jo heller aldri snakket om? Ikke engang på jobbintervju blir jeg spurt om dette. 

Anonymkode: a52f9...da1