Familien min sårer meg. Ser ikke hvor hardt jeg jobber

[AnonymBruker]

Jeg ble tvunget til å flytte hjemmefra som 16-åring fordi foreldrene mine ikke hadde plass til meg lenger. Jeg fikk meg en jobb og har klart meg selv siden. Jeg har aldri fått en krone av foreldre mine. 

Da jeg var 20 prøvde jeg å begå selvmord og var tvangsinnlagt flere ganger. Jeg spinkelt og sparte de kronene jeg hadde for å få egenkapital til bolig. Jeg spiste aldri middag, dro aldri ut, bodde i en muggen kjellerhybel på 16 kvadrat fordi det var billig. Jeg har slitt mye og har både fysiske og psykiske sykdommer. Jeg har aldri fått hjelp av familien. Verken praktisk eller økonomisk. 

Nå er jeg 30 år og har endelig klart å få boliglån. Jeg har fått samboer, tatt utdannelse, fått en jobb jeg mestrer, liker og er flink til og har endelig kjøpt meg leilighet. 

Jeg føler jeg har oppnådd mye i livet og er stolt av at jeg har fått meg drømmelivet. 

Jeg er glad i familien min, men de er så kritiske. Jeg snakket med faren min og bestemoren min i dag og de sa at de syntes jeg hadde hatt det alt for enkelt i livet. At jeg angivelig har fått alt gratis og at jeg aldri har jobbet for noe. De la ut om hvordan jeg ikke ante hva det ville si å slite og at jeg var heldig som alltid har hatt det enkelt og har helsen med meg. 

Jeg prøvde å si at med tanke på at jeg har tilbragt mesteparten av 20-årene mine på både somatisk og psykiatrisk sykehus så har jeg ikke akkurat hatt det enkelt. 

De mener jeg overdriver og at jeg ikke har peiling på hva det vil si å slite. 

Det gjør skikkelig vondt. Jeg har kjempet for å få et liv i 10 år og endelig oppnådd det og de klarer ikke være glad på mine vegne. De bagatelliserer det jeg har oppnådd og er stolt av. Nå sitter jeg og lurer på om de har rett. At jeg har hatt det enkelt og at jeg ikke har jobbet så hardt som jeg føler. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er så lei meg og såret og føler meg alene. 

Anonymkode: d9615...ef6

[Gjest førstedamen]

Du må jo si ifra ordentlig. Vær ærlig. 

Si dette;

Det gjør skikkelig vondt. Jeg har kjempet for å få et liv i 10 år og endelig oppnådd det og de klarer ikke være glad på mine vegne. De bagatelliserer det jeg har oppnådd og er stolt av.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ble tvunget til å flytte hjemmefra som 16-åring fordi foreldrene mine ikke hadde plass til meg lenger. Jeg fikk meg en jobb og har klart meg selv siden. Jeg har aldri fått en krone av foreldre mine. 

Da jeg var 20 prøvde jeg å begå selvmord og var tvangsinnlagt flere ganger. Jeg spinkelt og sparte de kronene jeg hadde for å få egenkapital til bolig. Jeg spiste aldri middag, dro aldri ut, bodde i en muggen kjellerhybel på 16 kvadrat fordi det var billig. Jeg har slitt mye og har både fysiske og psykiske sykdommer. Jeg har aldri fått hjelp av familien. Verken praktisk eller økonomisk. 

Nå er jeg 30 år og har endelig klart å få boliglån. Jeg har fått samboer, tatt utdannelse, fått en jobb jeg mestrer, liker og er flink til og har endelig kjøpt meg leilighet. 

Jeg føler jeg har oppnådd mye i livet og er stolt av at jeg har fått meg drømmelivet. 

Jeg er glad i familien min, men de er så kritiske. Jeg snakket med faren min og bestemoren min i dag og de sa at de syntes jeg hadde hatt det alt for enkelt i livet. At jeg angivelig har fått alt gratis og at jeg aldri har jobbet for noe. De la ut om hvordan jeg ikke ante hva det ville si å slite og at jeg var heldig som alltid har hatt det enkelt og har helsen med meg. 

Jeg prøvde å si at med tanke på at jeg har tilbragt mesteparten av 20-årene mine på både somatisk og psykiatrisk sykehus så har jeg ikke akkurat hatt det enkelt. 

De mener jeg overdriver og at jeg ikke har peiling på hva det vil si å slite. 

Det gjør skikkelig vondt. Jeg har kjempet for å få et liv i 10 år og endelig oppnådd det og de klarer ikke være glad på mine vegne. De bagatelliserer det jeg har oppnådd og er stolt av. Nå sitter jeg og lurer på om de har rett. At jeg har hatt det enkelt og at jeg ikke har jobbet så hardt som jeg føler. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er så lei meg og såret og føler meg alene. 

Anonymkode: d9615...ef6

Disse menneskene mangler kontakt med virkeligheten og er gift for deg. Du har ikke godt av ønske bekreftelse fra de, for den kommer aldri. Vær heller flink til å klappe deg selv på skulderen og vær fornøyd med det du har og får til. 

Anonymkode: adfbb...3a4

[Krølle-frøkna]

Kutt dem ut. De kastet deg ut når du var seksten, og vet derfor ingenting om hvor lett eller vanskelig det var. Så bare si det. "Dere kastet meg ut da jeg var seksten. Hvordan vet dere hvor lett og vanskelig jeg hadde det, når dere aldri var der for meg?"

[solmåneogstjerner]

Så utrolig god du har vært til å ordne livet ditt! Det fortjener virkelig applaus. Og samtidig en god klem. For det har jo virkelig ikke vært enkelt for deg. Ja, noen har det verre. Hva så? Du har virkelig slitt mer enn de fleste andre, selv om det ikke er noe mål i seg selv. 

Jeg ville sagt til dem at du har gjort det beste ut av situasjonen og at du selvsagt er glad for og stolt av at du har fått til veldig mye. 

Hvis de fortsetter med denne stygge og usanne praten så ville jeg ihvertfall redusert kontakten med dem. Kanskje kuttet dem helt ut. 

Nå har du jobbet så hardt for deg selv og fremtiden din. Ikke la deg bli dratt ned igjen. 

[AnonymBruker]

Du bør være utrolig stolt av deg selv! Du har lykkes mot alle odds. Flink er du, ikke alle hadde klart det du har. Selv om jeg ikke kjenner deg, synes jeg det er inspirerende og motiverende å vite at det finnes folk som deg, som jobber hardt og når målene sine.Heldig er den som har deg som ansatt! 

Anonymkode: c3f1d...cf2

[AnonymBruker]

Tusen takk. Jeg blir helt satt ut av tilbakemeldingene. Jeg kjenner på en stor sårhet i forhold til familien min som ikke klarer å være glad på mine vegne. Da jeg var syk, besøkte de meg svært sjelden på sykehuset og var mest opptatt av at folk ikke skulle vite at datteren deres var "gal". Jeg fikk lite backing og har følt meg alene, men har også erfart at skal man få noe gjort, bør man gjøre det selv. 

Det er trist og sårt å bli sammenlignet med jevnaldrende "jammen Pia kjøpte bolig da hun var 23 og hun har mastergrad nå". De glemmer at foreldrene til Pia gav henne egenkapital til denne boligen... Og at hun hadde foreldre som hjalp henne gjennom studiene..

Jeg tok en yrkesrettet utdannelse og fikk drømmejobben, men den er ifølge dem ikke godt nok betalt. Jeg burde tjent mer. Jeg er fornøyd med livet og lønnen min. Jeg syntes jeg klarer meg fint selv om jeg ikke tjener mye penger. Jeg har alt jeg trenger og føler ikke at jeg mangler noe. 

Jeg misunner venner som har foreldre som bygger dem opp og ikke river fra hverandre gleder. Jeg føler jeg må ha gjort noe galt. Til tider er jeg fortsatt et engstelig barn som vil at foreldrene skal være stolte, men jeg føler aldri de blir det. Jeg er aldri god nok. Jeg skulle ønske jeg hadde mer backing. Jeg har få venner,da jeg mistet de fleste da jeg var syk og føler de relasjonene jeg har er viktige... Og det er stort sett familien. 

Jeg har heldigvis skulle svigerforeldre og er glad for det, men samtidig blir de en slags bekreftelse på foreldrene jeg skulle ønske jeg hadde. 

Anonymkode: d9615...ef6

[AnonymBruker]

Snille svigerforeldre skulle det stå 

Anonymkode: d9615...ef6

[Krølle-frøkna]

Dine foreldre virker som om de enten ikke vet noe eller velger å "late som om de ikke vet noe" slik at kan legge skyld og skam på deg for "å ikke være god nok". Fordi de hjalp jo og gjorde så lett for deg (noe de ikke gjort).  De prøver å dekke over det faktum at de var dårlige foreldre for resten av familie, venner og bekjente ved å gjøre deg til "det bortskjemte barn". 

 

Hvis de skal fortsette å kritisere deg, da skal du få lov til å kritisere deg tilbake. Si at Pia fikk hjelp, si at du du måtte flytte som seksten åring, - stå opp for deg selv!

[AnonymBruker]

Du har ikke gjort noe galt. Du har vært uheldig med foreldrene dine rett og slett. Forstår at du ønsker anerkjennelse av dem men noen ganger må en gi seg selv det andre ikke kan, eller få det fra andre. Ville heller fått satset på å utvide nettverket, få flere støttespillere i livet, men det er jo en sorg en må gå igjennom så lett for oss å si. Du bør være utrolig stolt av deg selv! Det står respekt alt du har klart å bygd opp. Foreldrene dine vet ikke hva de snakker om rett og slett. 

Anonymkode: 3bf16...43a

[AnonymBruker]

Herregud for en drittfamilie du kommer fra! Du har vært alt for flink. Tenker at du har mange traumer som du bør få bearbeidet, så du klarer å mestre vanskelige/stressende situasjoner som oppstår i voksenlivet.

Anonymkode: ae406...283

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke gjort noe galt. Du har vært uheldig med foreldrene dine rett og slett. Forstår at du ønsker anerkjennelse av dem men noen ganger må en gi seg selv det andre ikke kan, eller få det fra andre. Ville heller fått satset på å utvide nettverket, få flere støttespillere i livet, men det er jo en sorg en må gå igjennom så lett for oss å si. Du bør være utrolig stolt av deg selv! Det står respekt alt du har klart å bygd opp. Foreldrene dine vet ikke hva de snakker om rett og slett. 

Anonymkode: 3bf16...43a

Dette er 100 prosent sant 👏🏻
 

Anonymkode: adfbb...3a4

[AnonymBruker]

Kutt de ut. 

Du fortjener bedre, og må aldri tro at du ikke er god nok og ikke har jobbet hardt nok. 

Fy fader for noen drittmennesker som kaster ut barnet sitt. Sier mer om de, enn om deg. 

Ikke finn deg i det. Kutt de ut, og om folk spør så svar ærlig om hva som har skjedd i livet ditt og hvordan de har vært. 

Anonymkode: 3f300...20a

[AnonymBruker]

Du bør være så stolt av deg selv! Fyfaen så flink du er, du har måtte flyttet ut når du var bare 16 år! Skjønner du blir såret når familien din er sånn mot deg 😕 ikke greit ;/ 

Anonymkode: 4f15e...533

[Cordelia]

Du har ihvertfall min respekt ts. Du har jaggu meg grunn til å være stolt av deg selv, og ikke la noen fortelle deg noe annet.

[AnonymBruker]

Så stygge de er! Jeg er i litt samme situasjon som deg, bare ikke like ekstremt. Jeg kan av og til få annerkjennelse og skryt av familien for det jeg har oppnådd mot alle odds, men jeg kan også bli snakket ned, som deg. Det er bare å kutte ut sånne folk!

Anonymkode: 57456...ed9

[HerKommerMummi]

Jeg tenker at dette handler om hvordan de ser på seg selv. Det lettest for dem er å minimere din opplevelse, fordi alternativet vil påvirke hvordan de ser på seg selv og dette er mye tyngre for dem. Hvis du har sklidd gjennom livet så føler de at de har gjort en god jobb som foreldre. 

 

[AnonymBruker]

Du bør være stolt av deg selv! 🙂 

Når det gjelder foreldrene dine, så ville jeg slengt sannheten i trynet deres. Fortell dem hvor stolt du er av deg selv som har klart deg så bra, til tross for utgangspunktet DE ga deg. De trenger å høre det.

Anonymkode: 536f5...288

[AnonymBruker]

Sannheten er at normale folk ikke kaster ut barna sine. Ikke bry deg med hva de sier, de er ikke helt god. Du har greid deg ganske bra.  

Anonymkode: 3e105...760

[AnonymBruker]

Fy faen for noen drittfolk av en familie du har TS

Anonymkode: 8bf20...508