Venneløs i midten av 30 årene

[danbanan]

hei,

det har seg slik at jeg nå i midten av 30 årene er helt venneløs, har kun ett par bekjentskap eller mindre nære venner som det er alltid jeg som må kontakte først. Dette fører så klart til at man begynner å tenke en del negativt om seg selv og jeg har vært innom tanken om at jeg kanskje rett og slett er en dårlig person, siden ingen ønsker å sosialisere med meg. Eneste jeg har nå er familie, men vår familie er ikke så veldig nær egentlig, så da blir jo ting veldig ensomt med tiden. Og nå som vi går inn i mørketiden, så er jeg redd jeg vill møte veggen snart. 

Jeg har utviklet en mild depresjon pgr av dette og har hatt noen samtaletimer hos psykolog, men jeg er da fortsatt venneløs (og singel) og det har derfor ikke hjulpet meg så mye egentlig.Jeg har gjort en iherdig innsats for å skaffe meg en kjæreste, da hovedsakelig via tinder. Men vi aller her inne vet jo hvor vanskelig tinder kan være, spesielt for oss menn. Det har så klart ført til noe dates, men ikke utviklet seg til noe mer. Jeg anser meg heller ikke som veldig kresen, det har jeg "lært" å ikke være etter å ha vært så mye alene, men man ønsker jo sosialisere  med noen og møte noen man har god kjemi med og liker godt selv.

Bare nysgjerrig på om det er flere som er i samme situasjon? Jeg har egentlig vært i denne situasjonen ganske lenge, så derfor tror jeg at det faktisk er noe med min personlighet som ikke er helt bra. Kanskje jeg ikke fortjener noen venner? 

Jeg har en hobby(landskapfoto) som jeg er veldig glad i og som gjør at jeg ikke blir helt deppa, men den innebærer også en del alenetid ute i naturen og det er jo heller ikke noe folk flest driver med.Finnes noen kameraklubber der ute men der er jo som regel snittalderen 50år og det ikke så alt for ofte at det skjer noe sosialt på slike klubber heller.

[Nevian]

Kan kjenne meg igjen - og har også hatt det sånn lenge Jeg har i beste fall to venner, men det er bare sporadisk kontakt. Jeg er ganske usosial av meg i første omgang, så det i seg selv plager meg ikke nevneverdig. Dame er dog et savn som du sier. Jeg har også vært innom psykolog, men de kan jo ikke skaffe meg ei dame, så det ga meg egentlig lite. Jeg har sett bilder av deg her inne, så fra én mann til en annen burde i hvert fall ikke det være problemet. Jeg er også på Tinder, men det er vrient som du sier.

Har aldri truffet deg, men tror nok både du og jeg fortjener å treffe noen - enten det er venner eller dame. Mener selv jeg har såpass god selvinnsikt at jeg vet jeg ikke er noen tilskrudd fyr, men det sier kanskje de som faktisk er det også...

Ikke så mye hjelp i dette innlegget egentlig, men du er i hvert fall ikke alene

[Lady1995]

17 minutter siden, danbanan skrev:

hei,

det har seg slik at jeg nå i midten av 30 årene er helt venneløs, har kun ett par bekjentskap eller mindre nære venner som det er alltid jeg som må kontakte først. Dette fører så klart til at man begynner å tenke en del negativt om seg selv og jeg har vært innom tanken om at jeg kanskje rett og slett er en dårlig person, siden ingen ønsker å sosialisere med meg. Eneste jeg har nå er familie, men vår familie er ikke så veldig nær egentlig, så da blir jo ting veldig ensomt med tiden. Og nå som vi går inn i mørketiden, så er jeg redd jeg vill møte veggen snart. 

Jeg har utviklet en mild depresjon pgr av dette og har hatt noen samtaletimer hos psykolog, men jeg er da fortsatt venneløs (og singel) og det har derfor ikke hjulpet meg så mye egentlig.Jeg har gjort en iherdig innsats for å skaffe meg en kjæreste, da hovedsakelig via tinder. Men vi aller her inne vet jo hvor vanskelig tinder kan være, spesielt for oss menn. Det har så klart ført til noe dates, men ikke utviklet seg til noe mer. Jeg anser meg heller ikke som veldig kresen, det har jeg "lært" å ikke være etter å ha vært så mye alene, men man ønsker jo sosialisere  med noen og møte noen man har god kjemi med og liker godt selv.

Bare nysgjerrig på om det er flere som er i samme situasjon? Jeg har egentlig vært i denne situasjonen ganske lenge, så derfor tror jeg at det faktisk er noe med min personlighet som ikke er helt bra. Kanskje jeg ikke fortjener noen venner? 

Jeg har en hobby(landskapfoto) som jeg er veldig glad i og som gjør at jeg ikke blir helt deppa, men den innebærer også en del alenetid ute i naturen og det er jo heller ikke noe folk flest driver med.Finnes noen kameraklubber der ute men der er jo som regel snittalderen 50år og det ikke så alt for ofte at det skjer noe sosialt på slike klubber heller.

Kjenner meg igjen har en vennine her jeg borte og 2 langt borte

[AnonymBruker]

Et godt tips er å ikke fokusere for mye på det å finne seg dame, mange låser seg helt fast på det. Bryter seg veldig ned.

Fokuser på å få det best mulig med deg selv, bygge opp deg selv. Bli kjent med deg selv, det går ann å leve et fint liv alene og single.

Anonymkode: 331a8...0f8

[Suppe924]

Hei! 

Vil bare si at du er ikke alene. Tror det er mange som føler på ensomhet. Jeg inkludert. Har familie rundt meg og noen gode venner. Er sosial og får andre til å le. Samtidig er jeg ensom på en måte som er kanskje litt ulik din. Føler jeg ikke har møtt noen gode match på vennefronten. Noen som er lik og har like interesser. De jeg har nå må jeg tilpasse meg mye for å henge sammen med. Å det blir slitsomt i lengden. 

Har et tips til deg da. Har aldri prøvd tinder, men fjelltreffen på dnt sine sider er ganske ok da det er seriøst og man kan treffe på en som liker å være med ut på tur når du tar bilder🙂

Ellers ønsker jeg deg alt godt og håper du finner noen som deler dine interesser🙂

[Gjest TheCatLady]

Ja, kjenner meg igjen. Jeg har ei venninne, men hun bor veldig langt unna og singel er jeg også. 

Vet godt hvorfor det er slik og har jobbet med det en god stund nå, men det er ikke noen rask løsning på det. Jeg stresser ikke med å finne en mann og tror ikke at jeg finner noen lettere ved å stresse med det, men er nok litt apatisk når det gjelder det siden jeg ikke er flink til å snakke med menn. 

Jeg prøver å finne på ting alene, dra på turer og var også tidligere frivillig, men er ikke noe tilbud her jeg bor nå. 

Ikke akkurat voldsomt gode tips, men ja, vi er nok flere i samme båt. 

[danbanan]

1 time siden, Nevian skrev:

Kan kjenne meg igjen - og har også hatt det sånn lenge Jeg har i beste fall to venner, men det er bare sporadisk kontakt. Jeg er ganske usosial av meg i første omgang, så det i seg selv plager meg ikke nevneverdig. Dame er dog et savn som du sier. Jeg har også vært innom psykolog, men de kan jo ikke skaffe meg ei dame, så det ga meg egentlig lite. Jeg har sett bilder av deg her inne, så fra én mann til en annen burde i hvert fall ikke det være problemet. Jeg er også på Tinder, men det er vrient som du sier.

Har aldri truffet deg, men tror nok både du og jeg fortjener å treffe noen - enten det er venner eller dame. Mener selv jeg har såpass god selvinnsikt at jeg vet jeg ikke er noen tilskrudd fyr, men det sier kanskje de som faktisk er det også...

Ikke så mye hjelp i dette innlegget egentlig, men du er i hvert fall ikke alene

Hei, jeg også trives godt i eget selskap. Jeg er vell ganske vandt til å være alene, siden jeg har vært det såpass mye. Men det verste er det å ikke ha muligheten til å være sosial når man ønsker det og alle de negative tankene man får om seg selv og også andre etter hvert....det er lett å bli litt bitter.

Alt får også lissom så lite mening når man er så mye alene. Og man blir jo heller ikke bedre sånn sosialt sett når man får såpass lite "trening". Det bare minker jo oddsen for å treffe noen. Jeg hadde/har ett par kompiser fra ungdomstiden, men de virker ikke særlig interesserte og alltid jeg som må ta kontakt først. Er ikke heller alltid da jeg får respons. Og alle andre gamle kjente fra mine yngre dager har jo egen familie nå.

Når det gjelder damer og tinder, så har jeg kanskje en liten fordel i forhold til utseende. Men som vi vet, utseende hjelper lite hvis man mangler mye av det andre, som utstråling, sjarm osv. Det kan hjelpe meg med å få ONS, men jeg er oftest ute etter noe mer, siden ONS ikke alltid gir meg all verdens.

Kunne bare ønske jeg ikke brydde meg så mye om fremtiden og fortiden, for det er jo litt små kjipt når man har mistet det lille av håp man hadde tidligere og henger seg for mye oppi det man føler at man har gått glipp av.

Jobb situasjonen min er også usikker, siden jeg er permittert nå. Så ting går ikke min vei på den fronten heller dessverre.

[Nevian]

Det er i hvert fall enklere å gjøre noe med personligheten enn utseendet - en trøst det også. Enig med deg vedrørende ONS. Det ga meg noe frem til jeg var 25, men ikke siden da. Du sier at du mangler ting som sjarm, utstråling etc. Er det noe du har konkludert med selv fordi du ikke ser hva annet det eventuelt kan være, eller har du opplevd konkrete ting som tyder på det? Jeg har også ganske lite "trening" på den sosiale fronten, men føler meg ikke direkte utilpass i sosiale settinger akkurat - bare lite interessert - med mindre det er folk som virkelig matcher meg godt. Hvordan har du det når du først er i en sånn setting?

[Doge]

Å jadda, vi er flere som deg.

Har heldigvis noen få som jeg chatter med, som bor langt unna, men ingen å henge med på fritiden. Vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn for jeg har bare fått høre at jeg er en ålreit fyr. Før da jeg hadde noen få å henge med var det alltid jeg som måtte ta kontakt først, så da jeg ble lei av å alltid være den som tok kontakt forsvant de bare. Alle ser ut til å leve fint uten meg. Det gjør at det har blitt vanskelig for meg å ta initiativ. 

For min del blir det ikke noe lettere heller, siden jeg ikke får så mange sjanser til å trene på det sosiale. Så de få sjansene jeg får til å være sosial, ender bare opp med bli stressende enn hyggelig. 

Gjør en del ting alene og noen ganger er det fint, og jeg liker alenetid når jeg har behov for det, men det er leit og kjedelig ikke kunne dele små og store ting i livet med noen. 

Om det er sjarm du mener du mangler @danbanan så tviler jeg litt på det. Det folk syns er sjarmerende varierer fra person til person. Jeg vet om kvinner og menn jeg selv syns er usjarmerende som har kjærester. 

[danbanan]

12 timer siden, Nevian skrev:

Det er i hvert fall enklere å gjøre noe med personligheten enn utseendet - en trøst det også. Enig med deg vedrørende ONS. Det ga meg noe frem til jeg var 25, men ikke siden da. Du sier at du mangler ting som sjarm, utstråling etc. Er det noe du har konkludert med selv fordi du ikke ser hva annet det eventuelt kan være, eller har du opplevd konkrete ting som tyder på det? Jeg har også ganske lite "trening" på den sosiale fronten, men føler meg ikke direkte utilpass i sosiale settinger akkurat - bare lite interessert - med mindre det er folk som virkelig matcher meg godt. Hvordan har du det når du først er i en sånn setting?

Jeg kan være litt som deg, få som jeg egentlig matcher med og som har like verdier som meg. Syntes mange nordmenn er litt stille og kjedelige og byr lite på seg selv.Vi er jo ikke akkurat det mest utadvendte folkeslaget. Men det kommer veldig an på personene jeg er sammen med, noen er lette å sosialisere med, andre ikke. Oftest det sist nevnte. Har nok også utviklet litt mild sosial angst, sikkert pgr av jeg har hatt såpass lite trening og vært såpass mye alene. Hadde også en liten talefeil(klarte ikke å si r korrekt) i mine yngre dager som jeg hatet og det har jo satt sine spor, så det har jo ikke akkurat hjulpet meg.

Føler at mine dårlige erfaringer fra mine yngre dager, både med jenter og sånn sosialt sett generelt har satt dype spor, som det er vanskelig å legge bak seg. Jeg kan også være ganske brutal mot meg selv til tider, siden jeg nesten har litt darwinistisk tankemåte innimellom. Tenker lissom at jeg får som fortjent og at det ikke er meninga fra naturens side at jeg skal ha suksess og starte egen familie/spre min gener. Å tenke slik er jo ikke akkurat til hjelp. Har også tenkt at jeg kanskje har noe form for diagnose, som gjør at jeg er dårlig sosialt sett, men vet ikke helt hva det skulle vært. Autisme er jo en mulighet, men tror ikke jeg fyller alle kriteriene og hadde nok blitt fanget opp i mine yngre dager hvis jeg hadde hatt det. 

Så det er nok noe med min væremåte som ikke faller helt i smak hos mange, kan jo til tider være litt direkte og utålmodig og kanskje også by litt for mye på meg selv, før jeg kjenner personen godt. Er nok ikke helt typisk nordmann tror jeg.

Og årsaken til at jeg vet at jeg mangler sjarm, er for det at oftest at jenter jeg har møtt mister interessen etter 1 eller 2 dates. Har jo også blitt noen ONS og jeg har stort sett vært interessert i å bli mer kjent etter det også, men sjeldent  de jeg møter føler det samme. Kan så klart være noe fysisk, som ikke kommer frem på bilder, men tror heller det er noe med hvordan jeg er som person. Jeg sitter også derfor ofte med den følelsen av at veldig mange kvinner er veldig kresne, som så ofte blir diskutert her inne. Men jeg klarer i det minste å komme såpass langt på tinder at noen ønsker å treffes, selv om det krever en ganske grei "innsats" fra min side.

Endret 28. oktober 2019 av danbanan

[AnonymBruker]

Vær aktiv sosialt sett. Meld deg inn i klubber og foreninger og delta på kurs selv om du ikke er supergira på temaet, du treffer uansett nye folk og lærer kanskje noe nytt. Gå på ulike utstillinger og forelesninger som f.eks. på litteraturhuset eller bli med i bokklubb på biblioteket. Delta når puben har brettspillkveld elle quizkveld, man behøver ikke drikke alkohol selvom man treffes på en pub. Viktigst er det å legge vekk mobilen og løfte blikket og smile og hilse på folk. 

Anonymkode: 84c00...610

[Anonymburker]

I know the feeling

[Nevian]

11 timer siden, danbanan skrev:

[...]

Det er enkelt å få Darwinistiske tanker når man er nedfor - jeg kan også pense innom det i ny og ne når jeg ser hva slags raritet som snedig nok klarer å finne seg noen. Jeg er heller ikke i tvil om at hvis dame var dame, så skulle jeg nok klart å finne meg ei rimelig kjapt - det tror jeg du også ville klart. Eller hva tror du selv? Så ingen av oss er villig til å ta til takke med hva som helst, og jeg tror ikke vi burde det heller. Hvis man ikke ser noe bra i en partner - både utvendig og innvendig - har jeg lite tro på at det skal kunne bli til noe varig. Ikke dermed sagt at man skal sikte på øverste hylle, men noen krav er det greit å ha. Jeg tror også noen er vesentlig flinkere til å se etter gode verdier etc., mens andre ikke bryr seg så mye om det så lenge begge liker Netflix. Litt glad jeg ikke er blant de siste, og det tror jeg ikke du er heller.

Vil du si at du er opptatt av hva folk tenker om deg? Lar du dine valg styres av hva du tror andre vil tenke om dem? På jobb for eksempel?

Kjenner meg veldig igjen i det å bli avvist etter 1-2 møter. Daten kan gå som et skudd den med latter og god stemning hele veien, men likevel er det ikke snakk om å møtes igjen. Hvis dama ser ålreit ut, stemningen er god gjennom hele daten, og hun generelt fremstår normal - da synes jeg alt ligger mer enn godt nok til rette for å møtes igjen. Hva mer er folk egentlig ute etter på en første date?

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Nevian skrev:

Det er enkelt å få Darwinistiske tanker når man er nedfor - jeg kan også pense innom det i ny og ne når jeg ser hva slags raritet som snedig nok klarer å finne seg noen. Jeg er heller ikke i tvil om at hvis dame var dame, så skulle jeg nok klart å finne meg ei rimelig kjapt - det tror jeg du også ville klart. Eller hva tror du selv? Så ingen av oss er villig til å ta til takke med hva som helst, og jeg tror ikke vi burde det heller. Hvis man ikke ser noe bra i en partner - både utvendig og innvendig - har jeg lite tro på at det skal kunne bli til noe varig. Ikke dermed sagt at man skal sikte på øverste hylle, men noen krav er det greit å ha. Jeg tror også noen er vesentlig flinkere til å se etter gode verdier etc., mens andre ikke bryr seg så mye om det så lenge begge liker Netflix. Litt glad jeg ikke er blant de siste, og det tror jeg ikke du er heller.

Vil du si at du er opptatt av hva folk tenker om deg? Lar du dine valg styres av hva du tror andre vil tenke om dem? På jobb for eksempel?

Kjenner meg veldig igjen i det å bli avvist etter 1-2 møter. Daten kan gå som et skudd den med latter og god stemning hele veien, men likevel er det ikke snakk om å møtes igjen. Hvis dama ser ålreit ut, stemningen er god gjennom hele daten, og hun generelt fremstår normal - da synes jeg alt ligger mer enn godt nok til rette for å møtes igjen. Hva mer er folk egentlig ute etter på en første date?

Og hva mener du med hva som helst? Ei ustabil dame ? Ei som ruser seg? Har ekstreme meninger? Hvordan skal utseendet hennes være? 

Når jeg tenker «hva som helst», så tenker jeg på mennesker som oppfører seg spesielt og eller dårlig. Ruser seg, drikker og kler seg i baggy og hullete klær.

man blir usikker som kvinne når man får høre at dere menn ikke tar «hva som helst», og du er en av de som blir avvist, når du faktisk er ei oppegående, sterk, ambisiøs, omsorgsfull, lyttende og en kjælig kvinne med flere interesser. Som vil elske han høyere enn alt og som har timeglassfigur og ellers pen. Mens kvinner man oppfatter som «hva som helst», får seg mann og barn. 

Anonymkode: b3dc7...e69

[sjwslayer]

På 27.10.2019 den 16.59, danbanan skrev:

hei,

det har seg slik at jeg nå i midten av 30 årene er helt venneløs, har kun ett par bekjentskap eller mindre nære venner som det er alltid jeg som må kontakte først. Dette fører så klart til at man begynner å tenke en del negativt om seg selv og jeg har vært innom tanken om at jeg kanskje rett og slett er en dårlig person, siden ingen ønsker å sosialisere med meg. Eneste jeg har nå er familie, men vår familie er ikke så veldig nær egentlig, så da blir jo ting veldig ensomt med tiden. Og nå som vi går inn i mørketiden, så er jeg redd jeg vill møte veggen snart. 

Jeg har utviklet en mild depresjon pgr av dette og har hatt noen samtaletimer hos psykolog, men jeg er da fortsatt venneløs (og singel) og det har derfor ikke hjulpet meg så mye egentlig.Jeg har gjort en iherdig innsats for å skaffe meg en kjæreste, da hovedsakelig via tinder. Men vi aller her inne vet jo hvor vanskelig tinder kan være, spesielt for oss menn. Det har så klart ført til noe dates, men ikke utviklet seg til noe mer. Jeg anser meg heller ikke som veldig kresen, det har jeg "lært" å ikke være etter å ha vært så mye alene, men man ønsker jo sosialisere  med noen og møte noen man har god kjemi med og liker godt selv.

Bare nysgjerrig på om det er flere som er i samme situasjon? Jeg har egentlig vært i denne situasjonen ganske lenge, så derfor tror jeg at det faktisk er noe med min personlighet som ikke er helt bra. Kanskje jeg ikke fortjener noen venner? 

Jeg har en hobby(landskapfoto) som jeg er veldig glad i og som gjør at jeg ikke blir helt deppa, men den innebærer også en del alenetid ute i naturen og det er jo heller ikke noe folk flest driver med.Finnes noen kameraklubber der ute men der er jo som regel snittalderen 50år og det ikke så alt for ofte at det skjer noe sosialt på slike klubber heller.

hei kjære deg. ikke kjenn deg deprimert

jeg er også 30 år og har så og si ingen venner. jeg er verken sosial tilbakestående eller sjenert. jeg bare liker tid for meg selv og er veldig picky på hvem jeg velger tid med. jeg har et par gode venner, men snakker ikke så mye med de lengre. vi alle jobber og er opptatt med våres egne liv. mange har kjæreste , folk begynner å få barn osv.

NYT friheten, stillheten. kanskje du kan få deg dame ?

er kjempedeilig vertfall når tlf aldri ringer, det er stille hjemme, jeg kan gjøre hva jeg vil etter jeg er ferdig på jobb og bare kose meg for meg selv. om jeg vil på kino eller byn en sjelden gang så ringer jeg de få kompisene jeg har eller kollegar og tar meg en tur ut

[AnonymBruker]

Utifra hvordan du skriver så synes jeg du virker som en bra fyr. Jeg kan vel ikke si at jeg direkte kjenner meg igjen i alt du skriver, men jeg har strengt tatt ingen bestevenner, eller kompiser som jeg snakker med daglig. Men jeg har mange gode venner/bekjentskaper. Jeg har vært i forhold en liten stund og også fått barni. Jeg har en jobb hvor jeg stort sett må være sosial hele tiden og som krever mye av meg på den fronten.

Alt dette gjør at jeg ikke føler for å være så veldig sosial på fritiden, jeg liker da å ha tid for meg selv eller tid til å slappe av. Jeg merker at jeg bruker mye av min sosiale kapasitet på jobb. Jeg liker jo også å game litt, så resterende sosial kapasitet da går ofte til samboer og barn + evt. de jeg spiller med når jeg har tid til det.

Jeg er nok kanskje over gjennomsnittlig glad i å ha tid for meg selv, men samtidig tror jeg det er mange personer i 30 årene som er litt det samme stedet. Veldig mange har jobb, familie, trening og evt. en liten hobby, utenom det er det dessverre lite tid igjen i hverdagen. Dette gjør jo at mange kanskje ikke føler for å sosialisere altfor mye utenom.

Hvis jeg skulle giftet meg nå, ville jeg overhodet ikke visst hvem jeg skulle valgt som forlover, eller hvilke venner jeg ville bedt i bryllupet. Men helt ærlig så trives jeg med det. 

Sånn som jeg leser deg virker du til å være en fyr som gir av deg selv, som har selvinnsikt og som virker snill. Det er mye av det jeg hadde trivdes med i en kompis. Jeg tror bare dessverre du er i en alder hvor mange av de jevnaldrende rundt deg ikke har så mye tid, og "trives" med de vennene de har. Synes det er kjipt at du skal gå rundt og føle deg sånn. Dessverre er det mange bra mennesker der ute som ikke har så mange venner/kjæreste/familie, men som rett og slett har vært litt uheldige. Jeg føler litt at du er i den kategorien, men forhåpentligvis så vil det snu!

Anonymkode: ebae0...708

[-Missi-]

Hmm her var det mange som kjente litt på det samme selv om man og alle har ulike ståsted og utfordringer. Jeg er selv 32 og har liksom gått her og tenkt at den 30 krisa kjente jeg ingenting til. Men så sitter jeg her da og har gått på veggen jobbmessig og plutselig revurderer en del ting i livet. Kommer til å bytte jobb og innser at livet mye har bestått av jobb og jeg har og en tenåring så stresser ikke med noe familie bit eller mann. Selv om jeg jo selvsagt er på tinder som flere her men der finner jeg ikke noe spennende😂. Jeg innser at de vennene jeg har er jeg ikke så intressert i lenger og at de egentlig bare tapper meg for energi. De fikk jeg da jeg var 22 og nysingel etter et langt samboerskap så vi har nok ikke helt så mye felles lenger og jeg tror egentlig det er litt sunt jeg og rykkes ut av ting og se litt på livet sitt. Jeg er heller ingen festetype selv om jeg hadde min tid jeg og men liker å lese bøker, gå på tur, og skulle helst emigrert opp på hytta. Syns det er forferdelig kjedelig ute på byen og sist jeg var ute med de samme folka, på det samme stedet vi har gått fra vi var 22 og det samme opplegget er i gang sitter jeg og blir skikkelig irritert på mannen som sitter der ved siden av og prøver seg på meg, det gir meg ingenting!! Jeg hadde og noen ONS i 20 åra men har ikke hatt det på flere år nå. Tror nok jeg faktisk ser etter dypere releasjoner nå og at generelt takler jeg ikke sånn overfladisk fjas fra verken venner eller dates. Vet ikke hva jeg vil med det her, men kjente meg igjen i resten av gjengen som skrev her og ville vell bare rope ut i natten at jeg har det litt slik jeg også.

[AnonymBruker]

7 timer siden, -Missi- skrev:

Hmm her var det mange som kjente litt på det samme selv om man og alle har ulike ståsted og utfordringer. Jeg er selv 32 og har liksom gått her og tenkt at den 30 krisa kjente jeg ingenting til. Men så sitter jeg her da og har gått på veggen jobbmessig og plutselig revurderer en del ting i livet. Kommer til å bytte jobb og innser at livet mye har bestått av jobb og jeg har og en tenåring så stresser ikke med noe familie bit eller mann. Selv om jeg jo selvsagt er på tinder som flere her men der finner jeg ikke noe spennende😂. Jeg innser at de vennene jeg har er jeg ikke så intressert i lenger og at de egentlig bare tapper meg for energi. De fikk jeg da jeg var 22 og nysingel etter et langt samboerskap så vi har nok ikke helt så mye felles lenger og jeg tror egentlig det er litt sunt jeg og rykkes ut av ting og se litt på livet sitt. Jeg er heller ingen festetype selv om jeg hadde min tid jeg og men liker å lese bøker, gå på tur, og skulle helst emigrert opp på hytta. Syns det er forferdelig kjedelig ute på byen og sist jeg var ute med de samme folka, på det samme stedet vi har gått fra vi var 22 og det samme opplegget er i gang sitter jeg og blir skikkelig irritert på mannen som sitter der ved siden av og prøver seg på meg, det gir meg ingenting!! Jeg hadde og noen ONS i 20 åra men har ikke hatt det på flere år nå. Tror nok jeg faktisk ser etter dypere releasjoner nå og at generelt takler jeg ikke sånn overfladisk fjas fra verken venner eller dates. Vet ikke hva jeg vil med det her, men kjente meg igjen i resten av gjengen som skrev her og ville vell bare rope ut i natten at jeg har det litt slik jeg også.

Mange lever et enformig liv, samme hver dag. Stereotyp, veldig konformt også.

Når man våkner opp, oppdager at man har sovet i livet. Brukt mye tid på jobb selv i mange år, har man fast jobb kan man bli veldig låst/bruke mye tid på dette som enslig/single. Viktig å våkne opp!

Du beskriver venner og bekjente som kjedelig, enig i det selv. Rydder opp der også, fjernet de fleste. Som drømmer og lever om det kjedelige A4-livet sitt. Samme surra hver dag. De fleste mennesker er utrolig kjedelig, de ønsker bare å være som andre i flokken sin.

Selv om du er ute etter en dypere relasjon så kan du finne deg en seriøst elsker å ha sex med av og til, som kvinne vil det være mye lettere enn for en mann. Hold deg unna alkohol og sex med menn fra "byen".

Vennskap er også vanskelig å få i norge, vi er ekstremt konforme og inneslutta som mennesker. Veldig kjedelig i mine øyne, må ha alkohol for å løse seg opp litt. Noe som er helt idiotisk, er lei av norsk drikkekultur. Uansett hva man skal finne på må det innholde alkohol. Så har du de fleste som er livredde for de som ikke drikker alkohol, utrolig pinlig å være norsk i mange tilfeller. Glad jeg har bodd og jobbet i andre land.

 

Ellers råder jeg deg og alle andre her til å snu om fokuset du skal LEVE DITT liv. Ikke peil livet inn på at du skal ha en partner, få barn, kjøre malen i livet, IKKE sammenlign deg med andre!!! Hvordan de lever!!! Dette er så jævla håpløst, vi kvinner er ekstreme på dette.  Fokuser på ditt eget liv, hvordan du kan få det best mulig. Om det er å bo øde i skogen alene, så gjør det. Kanskje du sier opp jobben, selger alt du har. Bruker opp alle penger på å reise rundt i verden, da kan nye ting dukke opp. Kjenner en som gjorde det, han holdt i 7år. Så var det tilbake til norge og jobbsurra igjen.

Start å LEV! Utforsk livet, prøv nye ting. Ikke sett deg fast i sofaen foran skjermen.

Vær den DU er! Ikke vær den andre vil du skal være, som er typisk norsk.

Anonymkode: 331a8...0f8

[danbanan]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mange lever et enformig liv, samme hver dag. Stereotyp, veldig konformt også.

Når man våkner opp, oppdager at man har sovet i livet. Brukt mye tid på jobb selv i mange år, har man fast jobb kan man bli veldig låst/bruke mye tid på dette som enslig/single. Viktig å våkne opp!

Du beskriver venner og bekjente som kjedelig, enig i det selv. Rydder opp der også, fjernet de fleste. Som drømmer og lever om det kjedelige A4-livet sitt. Samme surra hver dag. De fleste mennesker er utrolig kjedelig, de ønsker bare å være som andre i flokken sin.

Selv om du er ute etter en dypere relasjon så kan du finne deg en seriøst elsker å ha sex med av og til, som kvinne vil det være mye lettere enn for en mann. Hold deg unna alkohol og sex med menn fra "byen".

Vennskap er også vanskelig å få i norge, vi er ekstremt konforme og inneslutta som mennesker. Veldig kjedelig i mine øyne, må ha alkohol for å løse seg opp litt. Noe som er helt idiotisk, er lei av norsk drikkekultur. Uansett hva man skal finne på må det innholde alkohol. Så har du de fleste som er livredde for de som ikke drikker alkohol, utrolig pinlig å være norsk i mange tilfeller. Glad jeg har bodd og jobbet i andre land.

 

Ellers råder jeg deg og alle andre her til å snu om fokuset du skal LEVE DITT liv. Ikke peil livet inn på at du skal ha en partner, få barn, kjøre malen i livet, IKKE sammenlign deg med andre!!! Hvordan de lever!!! Dette er så jævla håpløst, vi kvinner er ekstreme på dette.  Fokuser på ditt eget liv, hvordan du kan få det best mulig. Om det er å bo øde i skogen alene, så gjør det. Kanskje du sier opp jobben, selger alt du har. Bruker opp alle penger på å reise rundt i verden, da kan nye ting dukke opp. Kjenner en som gjorde det, han holdt i 7år. Så var det tilbake til norge og jobbsurra igjen.

Start å LEV! Utforsk livet, prøv nye ting. Ikke sett deg fast i sofaen foran skjermen.

Vær den DU er! Ikke vær den andre vil du skal være, som er typisk norsk.

Anonymkode: 331a8...0f8

Hei, hender at jeg tenker litt som deg og jeg er nok ikke helt typisk norsk, eller liker i hvert fall å tro det.

Føler også at vi alle  bare er slaver av ett samfunn som gjør at vi fokusere på helt feil ting. Alle er en del av stor "saueflokk" og lever sine A4 liv og bryr seg alt for mye om status, karrière og materielle goder. Men det er ikke til hjelp å tenke slik, for vi alle må bidra til samfunnet og man kan takke veldeferdstaten for at vi har ett såpass godt liv som vi har. Men det er ikke til å se bort ifra at vi mennesker har nok mistet litt mye kontakt med naturen og det tror jeg ikke er helt sunt for noen av oss. Vårt moderne samfunn er jo veldig stressende og det er jo ikke helt naturlig.

Min hobby som landskapfotograf og friluftsliv har på en måte "reddet" meg litt, uten den interessen, så hadde jeg nok møtt veggen for lenge siden.

Men er verdt å nevne at jeg er nok mye bedre til å formulere meg og uttrykke meg skriftlig, når jeg har litt mer tid på meg til å få frem mine poeng. Jeg er ikke så dyktig muntlig, da spesielt med tanke på at jeg har litt sosial angst innimellom. Dette har også gjort ting verre for meg. Jeg kunne nok aldri blitt politiker, for å si det sånn!

 

Endret 29. oktober 2019 av danbanan

[danbanan]

11 timer siden, Nevian skrev:

Det er enkelt å få Darwinistiske tanker når man er nedfor - jeg kan også pense innom det i ny og ne når jeg ser hva slags raritet som snedig nok klarer å finne seg noen. Jeg er heller ikke i tvil om at hvis dame var dame, så skulle jeg nok klart å finne meg ei rimelig kjapt - det tror jeg du også ville klart. Eller hva tror du selv? Så ingen av oss er villig til å ta til takke med hva som helst, og jeg tror ikke vi burde det heller. Hvis man ikke ser noe bra i en partner - både utvendig og innvendig - har jeg lite tro på at det skal kunne bli til noe varig. Ikke dermed sagt at man skal sikte på øverste hylle, men noen krav er det greit å ha. Jeg tror også noen er vesentlig flinkere til å se etter gode verdier etc., mens andre ikke bryr seg så mye om det så lenge begge liker Netflix. Litt glad jeg ikke er blant de siste, og det tror jeg ikke du er heller.

Vil du si at du er opptatt av hva folk tenker om deg? Lar du dine valg styres av hva du tror andre vil tenke om dem? På jobb for eksempel?

Kjenner meg veldig igjen i det å bli avvist etter 1-2 møter. Daten kan gå som et skudd den med latter og god stemning hele veien, men likevel er det ikke snakk om å møtes igjen. Hvis dama ser ålreit ut, stemningen er god gjennom hele daten, og hun generelt fremstår normal - da synes jeg alt ligger mer enn godt nok til rette for å møtes igjen. Hva mer er folk egentlig ute etter på en første date?

Nja, vet ikke helt hva jeg skal si. Selvtilliten har jo ikke akkurat vokst opp igjennom årene når man har vært så mye alene og fått en del avvisninger, så hender jo at det er litt for lett å tenke på hva andre tenker og mener. Tror heller ikke at jeg enkelt kunne fått dame hvis jeg ønsket det, i hvert fall ikke en dame som jeg hadde funnet attraktiv(da mener jeg en som ser sunn og frisk ut) og har samme verdier som meg. De er som regel veldig kresne og har mange muligheter og er  derfor vanskelig å få møtt( i hvert fall på tinder). Problemet også er at flesteparten av damer i min alder har barn fra før, som gjør ting enda mer komplisert.

Men når det er sagt, så har jeg jo vært i noen korte forhold og det er som regel jeg som har gjort det slutt, pgr av diverse årsaker. Så jeg er jo ikke helt ubrukelig, tydeligvis. Men aldri opplevd den store kjærligheten og det tror jeg aldri kommer til å gjøre heller. Litt trist, men det er som det er!