Hunden måtte avlives.

[AnonymBruker]

Hei, jeg sliter voldsomt nå. Har alltid sett på hunden som noe mer enn bare en hund, som et familiemedlem. Nå er den borte for alltid, og det er forferdelig vanskelig. Jeg gråter og gråter og jeg har en forderdelig indre uro. Jeg føler jeg må bevege meg hele tiden, hvis jeg sitter stille er det som at følelsene tar overhånd og jeg føler at jeg blir kvalt. Jeg prøver å snakke med andre i familien om det, men de er mer sånn at det «var jo bare en hund, nå må du skjerpe deg, ta deg sammen!» Så får jeg følelse av å være unormal fordi jeg overreagerer. Men jeg var gladere i hunden enn i mange mennesker jeg har møtt. Har prøvd å si til dem at jeg ikke bare så på den som en hund, men familiemedlem, men de mener jeg er unormal og må søke hjelp. Så nå sitter jeg her og bare ser på alle tingene til hunden, lekene, hundematen og alle krokene den brukte å leke i.  Jeg føler at hjemmet mitt er det verste stedet å oppholde seg i, pga alle påminnelsene jeg konstant møter. I tillegg fikk jeg sjokk når det skjedde, for det var egentlig bare en rutineundersøkelse hunden skulle på, så ble det oppdaget kreft og den måtte avlives.  Jeg var ikke forberedt heller. Følte bare at jeg «måtte få ut noen av tankene» ved å skrive litt om det her inne.  

Anonymkode: 2101a...f58

[Leo]

Jeg har hatt mange hunder og det er alltid forferdelig når de må avlives. Aller verst er det når det skjer brått og uventet. Det fine når hunder dør er imidlertid at man ikke sitter igjen med dårlige minner og bitterhet. Bare ren sorg og den går sakte men sikkert over. Hvis det var i går hunden din måtte avlives så ville jeg ha gitt meg selv litt mer tid til å sørge. Folk som sier at "det var jo bare en hund" og lignende kan bare ta seg en bolle.

Har det gått litt lenger tid kan du kanskje begynne å rydde bort hundens ting slik at du slipper de stadige påminnelsene. Du trenger ikke å ta alt på en gang, men ta litt og litt. Hvis du vurderer å skaffe deg ny hund kan du jo begynne å se deg litt om etter valper eller omplasseringshunder. Ikke nødvendigvis fordi du skal ha ny hund som erstatning for den gamle akkurat nå, men det kan være en grei påminnelse om at verden tross alt går videre og at det finnes muligheter for mye glede med hund i fremtiden også.  

[AnonymBruker]

Vanvittig frekt av noen å si at "det var bare en hund". Det var det jo ikke. De legger ekstra stein til byrden ved å si noe sånt!! 

Føler virkelig med deg i sorgen! Sjokket gjør også at det er mye vanskeligere å takle. Det er klart du er i din fulle rett til å sørge og til å ha det vondt nå. Tenk aldri noe annet. 

Har du ingen du kan snakke med som forstår? Som du kan snakke med om minnene og fine ting du opplevde sammen med hunden? 

Det er jævlig og det er kjipt og det er trist, og det er greit at du har det sånn! 

Så høyt vi har elsket dyra er så dypt vi sørger når vi har mistet dem.

Sender deg en virutell klem og håper du klarer å ta vare på deg selv litt også. Spis, prøv å sove normalt, prøv å gjøre bittesmå ting som kan gi deg et glimt av noe positivt. 

Anonymkode: 52202...b64

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to.  Det vanskeligste er sånn rundt de faste tidene, f.eks på tidspunktet der den skulle ha måltid, og det er ingen som lenger kommer inn på kjøkkenet når jeg skal lage mat. Eller når jeg kommer inn døren, og ingen kommer for å hilse på. Pluss turene, selvsagt. Det skjedde for øvrig i går, så det er veldig ferskt ennå. Hunden hadde et forholdsvis godt funksjonsnivå, det var derfor det var så sjokkerende å få den beskjeden av veterinæren. Det hadde vært lettere for meg hvis hunden var øyensynlig mye sykere, da hadde jeg vært forberedt. (selv om det ikke hadde vært bedre for hunden). Men veterinæren var ikke i tvil, hunden hadde smerter og det hadde spredt seg.

Jeg prøver jo å gjøre ting hele tiden, jeg greier å gjennomføre dagligdagse ting selv om det går litt lenger tid med alt. Men jeg har ingen glede av det jeg gjør, får håpe det kommer seg etterhvert. Jeg er nok fremdeles litt i sjokk tror jeg. Jeg har noen få jeg kan snakke litt med om dette heldigvis, de forstår meg. Min mor var glad i hunden, men min søster sitter og sender meg sms'er der hun skriver at jeg overreagerer og hun sammenligner hele tiden med mennesker og at det er verre. Jeg liker forferdelig dårlig å sammenligne menneskers sorg.

Anonymkode: 2101a...f58

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 11327...4ab

[Gjest Nina1975]

Jeg føler med deg❤️

Det er helt grusomt når man mister kjæledyret sitt, skjønner ikke at folk kan si at det «bare» var en hund. Mer betingelsesløs kjærlighet enn fra enn hund, finns ikke. 

Sorg tar tid, det vil bli bedre, jeg lover❤️

[Ms. Steele]

Jeg mistet også hunden min i dag og kjenner igjen den følelsen du beskriver. Jeg klarer ikke sitte ned. Har denne konstante uroen i kroppen min og må bare traske rundt hele tiden. Er kvalm, urolig og bare gråter. Hunden var min aller beste venn. Hun ga meg så utrolig mye glede og jeg elsket henne så vanvittig høyt  Her er det også verst når jeg er hjemme. Minnene strømmer på hele tiden. Orker ikke tanken på å ta vekk tingene hennes... Jeg har vært ute flere ganger i dag, og alle gangene når jeg har kommet hjem igjen så er det en tom og sår følelse av at den lykkelige hunden ikke kommer logrende og løpende mot meg... Vil bare at noen skal ta vekk denne utrolige vonde følelsen i brystet som nesten kveler meg. Føler så veldig med deg, TS, og skjønner presis hvordan du må ha hatt det. Dette er så vondt 

[LadyGrey]

Gode klemmer til deg ❤️❤️

[Ti.09]

Jeg føler med deg. Alltid trist å avlive en hund, fordi de blir på en måte som et familiemedlem. Jeg har hatt to hunder, og følte en stor sorg når de døde...Når den første døde, så skaffet jeg meg en ny hund litt senere. Det bidro til å gjøre sorgprosessen litt lettere. 

Gir deg en klem! ❤️

Endret 30. oktober 2019 av Ti.09

[AnonymBruker]

På 23.10.2019 den 12.55, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg sliter voldsomt nå. Har alltid sett på hunden som noe mer enn bare en hund, som et familiemedlem. Nå er den borte for alltid, og det er forferdelig vanskelig. Jeg gråter og gråter og jeg har en forderdelig indre uro. Jeg føler jeg må bevege meg hele tiden, hvis jeg sitter stille er det som at følelsene tar overhånd og jeg føler at jeg blir kvalt. Jeg prøver å snakke med andre i familien om det, men de er mer sånn at det «var jo bare en hund, nå må du skjerpe deg, ta deg sammen!» Så får jeg følelse av å være unormal fordi jeg overreagerer. Men jeg var gladere i hunden enn i mange mennesker jeg har møtt. Har prøvd å si til dem at jeg ikke bare så på den som en hund, men familiemedlem, men de mener jeg er unormal og må søke hjelp. Så nå sitter jeg her og bare ser på alle tingene til hunden, lekene, hundematen og alle krokene den brukte å leke i.  Jeg føler at hjemmet mitt er det verste stedet å oppholde seg i, pga alle påminnelsene jeg konstant møter. I tillegg fikk jeg sjokk når det skjedde, for det var egentlig bare en rutineundersøkelse hunden skulle på, så ble det oppdaget kreft og den måtte avlives.  Jeg var ikke forberedt heller. Følte bare at jeg «måtte få ut noen av tankene» ved å skrive litt om det her inne.  

Anonymkode: 2101a...f58

Vet åssen det er. Gikk gjennom det samme i januar. Var mye urolig og deppa en stund. Man har heller aldri hatt særlig med venner eller gode og lojale relasjoner. Da har en hund gjerne gitt deg dette du manglet og man får og sitter igjen med ubetinget kjærlighet. Man kjenner på savnet og tomheten noen ganger, da jeg pleide å ta henne med rundt og reise med henne. Har drømt mye om henne i det siste og i natt ❤️

Anonymkode: 56699...1d9

[AnonymBruker]

hvordan går det ts? har sjokket lagt seg, og har du hatt muligheten til å bearbeide noen av følelsene?

Anonymkode: 7b5ff...786

[ikkevoksen]

❤️ 

[AnonymBruker]

På 2.11.2019 den 2.29, AnonymBruker skrev:

hvordan går det ts? har sjokket lagt seg, og har du hatt muligheten til å bearbeide noen av følelsene?

Anonymkode: 7b5ff...786

Sjokket er borte nå. Nå er det bare sorgen igjen. Det går litt bedre, men fortsatt får jeg sånne sterke øyeblikk med sorg innimellom. Jeg liker å tenke at hunden er med meg åndelig, at den ikke er helt borte. Av og til hører jeg lyder som kan ligne litt på tassingen til den, jeg liker å tenke at den fremdeles er litt til stede. Jeg har noen av hundetingene stående. Den ble 14 år og 7 måneder, så den har jo hatt et godt og langt liv, prøver å tenke slik. Takk til alle dere andre også for svarene, ❤️

Anonymkode: 2101a...f58

[AnonymBruker]

 

Føler veldig med deg ts. 

Jeg måtte avlive min hund tidligere i år, veldig brått. Hunden sto opp helt fin, ble akutt dårlig på ettermiddagen, død på kvelden. Jeg hadde hatt hunden i 13 år. Vi var alle i fullstendig sjokk, første gang i mitt liv jeg har sett min samboer gråte. Hunden ble født hos meg, døde hos meg. 

Du skal aldri la noen si "bare en hund". De som sier det, aner ikke hva de snakker om. Det er helt normalt å sørge, og det skal du tillate deg. Sorgen vil aldri gå over, men en dag lærer du deg å leve med det, jeg lover ❤ 

Anonymkode: 3bbb9...1dd

[AnonymBruker]

På 4.11.2019 den 17.48, AnonymBruker skrev:

Sjokket er borte nå. Nå er det bare sorgen igjen. Det går litt bedre, men fortsatt får jeg sånne sterke øyeblikk med sorg innimellom. Jeg liker å tenke at hunden er med meg åndelig, at den ikke er helt borte. Av og til hører jeg lyder som kan ligne litt på tassingen til den, jeg liker å tenke at den fremdeles er litt til stede. Jeg har noen av hundetingene stående. Den ble 14 år og 7 måneder, så den har jo hatt et godt og langt liv, prøver å tenke slik. Takk til alle dere andre også for svarene, ❤️

Anonymkode: 2101a...f58

Ps: jeg også hører hunden min innimellom, jeg tenker som deg, at hunden er her enda. På tross av at jeg har fått ny hund, så vil denne hunden alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte ❤

Anonymkode: 3bbb9...1dd