Kan man bli like glad i stebarn som sine egne barn?

[AnonymBruker]

Hei på dere.

Etter utallige innlegg om ufordragelige og frekke stebarn her inne, lurer jeg på dette.

Jeg er alenemor, men vil gjerne møte en som har barn, for jeg er ferdig med barn, og vil gjerne møte en som er pappa selv, og vet hva det går i.

Men, når jeg leser alle disse trådene (og hører venner snakke)... så tenker jeg hvorfor? Hvorfor er så mange som takler stebarna sine dårlig?

Blir man rett og slett ikke like glad i de? Er det vanskeligere å være rundt de?

Er det derfor så mange har problemer?

Jeg skjønner at mange har det fint med stebarn, men elsker dere de som deres egen?

Jeg setter pris på dønn ærlige svar  

Anonymkode: cdc37...f4b

[galmamma]

Jeg tror noen kan det. Men det har aller med foreldrene til barnet å gjøre.. 

For meg er dette vanskelig, da far alltid spiller på barnas lag og lar være å oppdra barna sine.

[SpringYard]

Jeg tror at man kan elske sine stebarn som sine egne, om man møter de når de er veldig små. (Type 0-2) 
blir man stemor/stefar for en 6-10 åring er det mye verre å få samme bånd. Det er nok ikke umulig, men vanskeligere. 

[Ylva Virvla]

Kan det hende at det er lettere jo mindre barnet er?

At det er lettere å elske en baby enn en tenåring?

[Pås]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei på dere.

Etter utallige innlegg om ufordragelige og frekke stebarn her inne, lurer jeg på dette.

Jeg er alenemor, men vil gjerne møte en som har barn, for jeg er ferdig med barn, og vil gjerne møte en som er pappa selv, og vet hva det går i.

Men, når jeg leser alle disse trådene (og hører venner snakke)... så tenker jeg hvorfor? Hvorfor er så mange som takler stebarna sine dårlig?

Blir man rett og slett ikke like glad i de? Er det vanskeligere å være rundt de?

Er det derfor så mange har problemer?

Jeg skjønner at mange har det fint med stebarn, men elsker dere de som deres egen?

Jeg setter pris på dønn ærlige svar  

Anonymkode: cdc37...f4b

Tror faktisk ikke jeg er i stand til å elske NOEN like høyt som jeg elsker mine egne barn...

[Gjest kruspersilletaco]

Elsker mine stebarn like mye som før jeg fikk egne barn. På en litt annen måte, men ikke mindre. Bekymrer meg like mye for dem som mine egne. Ønsker dem alt godt, som mine egne. Traff dem da de var veldig små, og tror det skaper et mer foreldreaktig bånd, siden de trenger deg mer enn eldre barn. Mens med eldre barn får man kanskje et mer vennskapelig bånd? Har ikke prøvd selv. 

 

For de som sliter, tror jeg også det har med foreldrene å gjøre.. Barn er jo bare barn, men om de har null krav og frie regler feks, er de nok vanskeligere å leve sammen med (og det er jo ikke barna sin feil, men foreldrenes) 

[Gjest Jon Are]

Nei,.Det tror jeg ikke. Blod er tykkere enn vann. Ser selv i forhold til min samboers barn. Nå var de riktignok ganske store når jeg kom inn i bildet. De er hyggelige og har ikke noe å utsette på de,likevel er det mine nieser og deres barn jeg virkelig elsker og kunne gjort alt for.

[Gjest Dævendøtte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir man rett og slett ikke like glad i de? Er det vanskeligere å være rundt de?

Er det derfor så mange har problemer?

Jeg skjønner at mange har det fint med stebarn, men elsker dere de som deres egen?

Hos mange er utfordringen eksen, altså bioforelder til barnet. Tror mange hadde tatt til seg bonusbarna på en helt annen måte, hadde den biologiske andre parten vært helt fraværende. 

Selv har jeg vanskelig for å bli glad i folk, generelt. Overraskende nok, jeg er glad i bonusbarna mine. Men kjærligheten til eget barn, den overgår alt. 

 

[AnonymBruker]

I noen tilfeller sikkert. Men jeg tror at det er vanskelig å føle akkurat denne type kjærlighet hvis man samtidig ikke får lov til å ha hele rollen som mamma, på godt og vondt.

Folk forventer som regel at stemødre skal være en blanding av en snill bestemor som skjemmer bort barna og en aupair som  er nederst i rangstigen og skal aldri stille noen spørsmål, eller sette grenser; bare vaske og rydde og gjøre det hun blir fortalt. Å bli presset i den rollen er jo ikke akkurat den beste forutsetningen for å få til ekte morskjærlighet. 

Anonymkode: da2ba...d4d

[AnonymBruker]

Nei normalt så blir man ikke like glad i stebarn som ens egne barn. 

Anonymkode: c5c27...e4b

[AnonymBruker]

Fra mitt ståsted: nei. Mest pga. Deres mor.

Anonymkode: 25961...17c

[AnonymBruker]

For min del var det Biomor som ødela. Vi hadde i utgangspunktet veldig god kjemi, men det tålte ikke mor desverre. 

Anonymkode: c5d35...81a

[AnonymBruker]

Fra den andre siden: jeg fikk stefar som 15-åring og er like glad i han, om ikke mer, som min egen far. Er ganske sikker på at han føler det samme.

Anonymkode: d5a46...38c

[AnonymBruker]

Nei. Man kan ikke elske noen som sine egne barn. 

Anonymkode: ca515...ebb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

[...] jeg tror at det er vanskelig å føle akkurat denne type kjærlighet hvis man samtidig ikke får lov til å ha hele rollen som mamma, på godt og vondt. 

Anonymkode: da2ba...d4d

Dette tror jeg er nøkkelen. 

 

Blod har ingen betydning tror jeg, men derimot hvilken rolle man får.

Det er derfor kanskje lettere om man treffer noen som ble gravide via sædbank i Danmark enn om treffer noen som har to engasjerte (og skilte) foreldre. 

Jeg har bekjente som ble fosterforeldre til tenåringer og de elsker fosterbarnet (som nå er voksent) like høyt som sine biologiske barn. Jeg tror rollen har alt å si. 

Anonymkode: 12b09...f5e

[AnonymBruker]

Jeg har en kamerat som hevder han er like glad i stebarnet som sitt eget. Barnet var 6 måneder da han ble sammen med moren, og barnets biologiske far har aldri vært med i bildet. Med de forutsetningene er det nok litt lettere.

Anonymkode: d6563...d17

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette tror jeg er nøkkelen. 

 

Blod har ingen betydning tror jeg, men derimot hvilken rolle man får.

Det er derfor kanskje lettere om man treffer noen som ble gravide via sædbank i Danmark enn om treffer noen som har to engasjerte (og skilte) foreldre. 

Jeg har bekjente som ble fosterforeldre til tenåringer og de elsker fosterbarnet (som nå er voksent) like høyt som sine biologiske barn. Jeg tror rollen har alt å si. 

Anonymkode: 12b09...f5e

Enig i dette. Har stebarnet kun en forelder ,(enke/enkemann , ukjent far o.l.) tror jeg det er lettere å bli like glad i stebarnet som i sine egne. Det har med at man da kan innta hele foreldrerollen, ikke holde tilbake (på godt og vondt) hverken når det gjelder følelser eller oppdragelse, slik man må når begge foreldre er inne i bildet, og skal taes hensyn til og ikke støtes.

Anonymkode: 98520...49f

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler samme betingelsesløse kjærlighet til stedatteren som for sønnen min. Hun var 8 da vi møttes, og er en herlig jente som jeg ser på som litt min også. 

Det har nok mye med at hennes mamma lot meg få knytte bånd og aksepterte og likte at jeg ble endel av livet deres. 

Anonymkode: 0e0fd...ed4

[AnonymBruker]

Jeg er stemor for gutten til mannen, men vi har også biologiske barn sammen. Innledet bekjentskap med guttungen hans da han var 3 år. Gutten er sårbar og har en mor som sliter psykisk i perioder. Jeg ble veldig involvert tidlig, ikke fordi jeg ba om det, men det var så naturlig i hans tilfelle. De periodene mor var lagt inn, hadde han ingen andre enn far og meg. Disse periodene ble lengre og hyppigere, og jeg og guttungen fikk et veldig spesielt bånd tidlig. Har alltid vært glad i barn, og blir fort glad i dem. Jeg har siden den gang hatt en morsrolle for han, og vi kan snakke om alt. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å elske mine biologiske barn mer enn han, at han var likestilt. 

Men da jeg fødte min første 4 år senere, forandret følelsene mine seg for bonusbarnet. Jeg slet så sinnsykt med skyldfølelse ovenfor han, og var livredd for at han skulle merke det. Hadde jo lovet han at jeg kom til å være like glad i han, men med min egen baby i armene var kjærligheten for lillebror så enorm som jeg aldri hadde følt før. 

Nå er bonusbarnet 12 år, og mannen og jeg har to barn sammen. Jeg har lært at man ikke skal skamme seg over de følelsene jeg følte på. Lillebror trengte meg på en helt annen måte enn bonusbarnet, fordi han var baby. Man kan ikke sammenligne en kjærlighet som en baby trenger fra start, men en som går på barneskolen. Man viser kjærlighet på forskjellige måter. Nå som barna er eldre, er det mye mer likt, og jeg tenker sjeldent over at bonusbarnet ikke er mitt eller at han ikke er en like stor del av gjengen. Han bor hos oss på heltid, og da har det også vært naturlig å gripe morsrollen. Hadde mor vært inne i bildet, hadde ikke dette vært like naturlig kanskje? Jeg vet ikke. Men man blir uansett veldig glad i bonusbarna sine hvis man gir det en sjanse.

Anonymkode: f67ab...3f8

[B87C]

Kjærligheten blir annerledes, ikke mindre men annerledes,beskytter instinktet er dog like sterkt hvis du skjønner. 

Men  slik som flere sier her, d kommer an på situasjonen, det er lettere å få en mamma/pappa rolle hvis andre parten ikke er involvert..