Er det egoistisk å ønske seg flørt, intimitet og sex i et ekteskap?

[Gjest BareSorgen]

Hei! 

Min kone viser ca null initiativ til samtale om forholdet eller spør hvordan jeg har det. Hun tar aldri på meg, eller setter seg inntil meg i sofaen. Ho kommer aldri på eget initiativ for å holde rundt meg, gi et kyss eller andre sånn «kjæresteting» . I senga snur hun seg bare rundt og sover. Vi har holdt på sånn i flere år, og jeg begynner innse hvilken dust jeg er som aksepterer dette. Det er jo ikke bra for meg, eller for oss? Jeg er så frustrert så jeg tenker snart ikke på annet, og jeg stort sert bare gitt opp å håpe på å ha en slik kjæreste jeg vil ha. Vi kunne like gjerne vært venner som bodde under samme tak, praktisk talt samme sak. Jeg elsker henne høyt og vil helst unngå at forholdet ryker. Ho påstår at ho elsker meg om jeg spør, men jeg kan ikke huske at hun har sagt noe sånt på eget initiativ. Korte fakta, vi er i tidlig førti åra, har barn på 9 og 3, men lever ellers et ganske rolig liv. Hun jobber ikke mer enn at hun fint burde ha overskuddet som trengs.

Så mine spørsmåL

- Hvor vanlig er det for en jente å være helt «død» på «kjærestegreia» , går det virkelig an å ha en mann/kjæreste og ikke ville ta på, kose med og ha sex med?? Er ikke sånn ting helt fullstendig grunnleggende for oss mennesker? Jeg snakker nå om initiativ fra henne. Om jeg ber om et kyss eller en kos så får jeg det, men det føles bare feil at jeg er den som skal dra lasset år etter år

- Hva bør jeg tro og tenke når hun sier at hun elsker meg, men samtidig er fullstendig avkobla. Kan man elske noen, og aldri trenge nærhet og sex? Hvordan kan man elske en person, se ham hver dag og ikke innby til hudkontakt eller «sånn øyekontakt» Er ikke det en selvmotsigelse? 

- Hvor viktig er sånne ting som dette i en ekteskap? Er det egoistisk å ønske seg en flørtete, kosete og kåt kone? Er det urealistisk? Er det jeg som er problemet?

- Er det riktig at jeg som mann må ofre meg selv, uten videre måtte «forstå henne», passe på å si og gjøre alle mulige riktige ting for så bare å bli avvist med : Forventer du sex nå, om jeg tar på henne?

- Hvor ofte har man egentlig sex som gift på 10. året? Hvem skal ta initiativet? Jeg gjør det i 100% av tilfellene, og blir ofte avvist. Totalt har vi sex kanskje 6-10 ganger i året, og nå de siste par åra har jeg egentlig bare gitt opp å prøve meg. Faktisk prøver jeg å passe på så jeg ikke tenner på henne, for jeg vet at jeg bare blir avvist

Jeg mener selv jeg er en mer enn bra nok kjæreste til å kunne koses og elskes med. Jeg er sånn tålig kjekk, veldig snill og støttende. Jeg er flink til å gi henne komplementer ofte, hun vet godt hvor fin jeg synes hun er. Jeg er flink med barna, har en bra jobb og hun har alt hun trenger med hus, bil og båt

Vet ikke helt hva jeg håper på her egentlig, og det hjelper vel uansett ikke. Ingenting kommer til å forandre seg, vi kommer til å gå sånn i mange år til og på et tidspunkt føler jeg vel at livet er så verdiløst med henne at jeg samler mot nok og går fra henne

 

 

 

[AnonymBruker]

Det høres kjent ut. 

Det med null samtale om forholdet og problematikken, er det første jeg ville tatt tak i.  Bestill en time hos familievernkontoret og si at dere trenger hjelp til å få i gang dialogen.  Når begge har greid å dele sine tanker om det, så må dere ta det derfra. Samling eller brudd. 

Jeg ble enda 10 år til, og det ble ingen premie av det heller.  

Anonymkode: 1f333...228

[MuffinStud]

Det er vel på tide med en prat. En ting er at hun ikke aldri føler for kos i det daglige. Det kan det være mange grunner til. Hvis hun har nettopp ryddet og vasket mens du har ligget på sofaen, så er det mer forståelig at hun føler mer ergrelse enn lengsel av din positur på sofaen.

Hvis hun ikke ønsker og ikke savner kos og nærhet, så har dere jo et problem. Hvis du mener at man skal snakke kos og nærhet uten å ta opp andre ting som plager henne, og som du kanskje ikke synes er relatert til temaet kos og nærhet), så har dere sannsynligvis også et problem.

Jeg ville tatt en prat. Mimret litt om hvordan det var før, om at i det minste du savner den tiden og prøve å gå innpå "hva skjedde"-praten.

Hvis det ikke er noe å jobbe med. Hvis hun gir uttrykk for at dette er "normalen" og slik hun ser for seg at et forhold skal være, gjerne bekreftet med at det er slik venninnene henner også har det, og dere ikke er i en spesielt krevende forbigående situasjon... så bør du nok vurdere å avslutte forholdet utifra hvor viktig dette er for deg.

[AnonymBruker]

Muligens et dumt spørsmål, men har du snakket med henne om dette? Sagt at du savner kosen og nærheten (og sexen, men ikke fokusér bare på det)?

Vi var i en liknende situasjon for en tid siden, helt til mannen tok opp hvor mye han savnet den gamle nærheten. Det fikk meg til å innse at jeg egentlig savnet det jeg også, men at det ble litt glemt i en hektisk småbarnstid, og så kom det ikke tilbake av seg selv da ungene ble litt større. Etter den samtalen ble jeg mer bevisst på å ta initiativ til nærhet i alle former, og nå har vi det mye bedre.

En annen ting er at jeg ser deres minste er bare tre år; for mitt vedkommende er jeg veldig introvert, så da ungene var mindre følte jeg at jeg aldri fikk hverken kroppen eller sjela for meg selv så lenge ungene var våkne, og dermed "sonet" jeg ut når de var lagt, og det siste jeg orket var at noen skulle ta på meg. Og det hadde absolutt ikke noe med mannen å gjøre, jeg elsker ham og han er en fin fyr, men jeg måtte bare ha litt space og egentid for å i det hele tatt klare å fungere. Nå vet jeg selvsagt ikke om noe av dette er tilfellet for din kone, men det kan være verdt å tenke på. 

Bottom line: Snakk med kona, uten å være anklagende - for oss hjalp det stort at mannen satte ord på det jeg egentlig hadde tenkt selv, men ikke orket å ta tak i.  

Lykke til!

Anonymkode: 089de...283

[911]

Dette høres slett ikke bra ut og er langt fra normalt. Dere må absolutt ta en alvorlig prat. 
Jeg har vært sammen med min kone i over 30 år og vi koser og klemmer hver eneste dag og hun tar like ofte initiativ som det jeg gjør. Hver kveld koser og kysser vi, men det blir dessverre ikke sex mer enn en gang i uka eller annen hver uke. Hun har ikke så høy sexlyst av diverse årsaker, men så lenge jeg vet hva det skyldes er det greit.
Har din kone bare lav sexlyst eller får hun sine behov dekket andre steder.. undrer jeg på. Kos og nærhet må det uansett være i et godt forhold. Trist å være i et slikt forhold. Håper dere finner ut av dette før det er for sent.

[AnonymBruker]

Sett noen ultimatum. Si ifra at du må ha sex og nærhet. Om det er fra henne, eller om hun godtar åpent forhold må bli opp til henne. 

Anonymkode: 8ca32...a28

[-LykkeLiten-]

Det første jeg tenker er om du gjør alt du bør gjøre ila en dag. Dvs, ikke bare hjelper til med barn, men tar ut søppel, vasker og rydder huset, osv. Jeg var i ett forhold hvor jeg måtte be om at han skulle hjelpe til hele tiden, som igjen gjorde at jeg ikke ønsket å gi noe av meg selv når kvelden kom. Tenk i alle fall gjennom det. 

Er dette på plass så kan du jo også søke litt på små romantiske handlinger du kan gjøre ila en dag. Skrive små lapper med noe, sende en tekstmelding, kjøpe blomster. Menn blir ofte tent av hva de ser, mens en dame blir gjerne mer tent av handlingene bak. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, 911 skrev:

Dette høres slett ikke bra ut og er langt fra normalt. Dere må absolutt ta en alvorlig prat. 
Jeg har vært sammen med min kone i over 30 år og vi koser og klemmer hver eneste dag og hun tar like ofte initiativ som det jeg gjør. Hver kveld koser og kysser vi, men det blir dessverre ikke sex mer enn en gang i uka eller annen hver uke. Hun har ikke så høy sexlyst av diverse årsaker, men så lenge jeg vet hva det skyldes er det greit.
Har din kone bare lav sexlyst eller får hun sine behov dekket andre steder.. undrer jeg på. Kos og nærhet må det uansett være i et godt forhold. Trist å være i et slikt forhold. Håper dere finner ut av dette før det er for sent.

 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sett noen ultimatum. Si ifra at du må ha sex og nærhet. Om det er fra henne, eller om hun godtar åpent forhold må bli opp til henne. 

Anonymkode: 8ca32...a28

Jeg tviler veldig sterkt på at det vil komme noe godt ut av å anklage kona for utroskap eller stille ultimatum ut av det blå, altså.  

Anonymkode: 089de...283

[911]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tviler veldig sterkt på at det vil komme noe godt ut av å anklage kona for utroskap eller stille ultimatum ut av det blå, altså.  

Anonymkode: 089de...283

Nei helt klart ikke. Det var bare en tanke som slo meg, men kanskje ikke noe som bør være tema i en slik samtale. Muligheten for utroskap er likevel der når kona virker så kald og følelsesløs overfor mannen sin. Jeg har imidlertid forsiktig spurt min kone, uten å anklage, om det var noen andre når det har vært en lengre "tørkeperiode" og da har jeg fått forklaring på hvorfor det var slik. Derfor er jeg fortsatt helt trygg på henne. Kommunikasjon er svært viktig når det oppleves slik som TS har det. Hun kan ha plager som hun ikke forteller om ikke ektefellen spør.

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som du beskriver kona di. I mine øyne er vi en familie som er glad i hverandre og jeg ønsker av ulike grunner ikke å splitte opp. Men jeg er emosjonelt utro på 3 året. 

Anonymkode: ad997...805

[AnonymBruker]

12 timer siden, BareSorgen skrev:

Hei! 

Min kone viser ca null initiativ til samtale om forholdet eller spør hvordan jeg har det. Hun tar aldri på meg, eller setter seg inntil meg i sofaen. Ho kommer aldri på eget initiativ for å holde rundt meg, gi et kyss eller andre sånn «kjæresteting» . I senga snur hun seg bare rundt og sover. Vi har holdt på sånn i flere år, og jeg begynner innse hvilken dust jeg er som aksepterer dette. Det er jo ikke bra for meg, eller for oss? Jeg er så frustrert så jeg tenker snart ikke på annet, og jeg stort sert bare gitt opp å håpe på å ha en slik kjæreste jeg vil ha. Vi kunne like gjerne vært venner som bodde under samme tak, praktisk talt samme sak. Jeg elsker henne høyt og vil helst unngå at forholdet ryker. Ho påstår at ho elsker meg om jeg spør, men jeg kan ikke huske at hun har sagt noe sånt på eget initiativ. Korte fakta, vi er i tidlig førti åra, har barn på 9 og 3, men lever ellers et ganske rolig liv. Hun jobber ikke mer enn at hun fint burde ha overskuddet som trengs.

Så mine spørsmåL

- Hvor vanlig er det for en jente å være helt «død» på «kjærestegreia» , går det virkelig an å ha en mann/kjæreste og ikke ville ta på, kose med og ha sex med?? Er ikke sånn ting helt fullstendig grunnleggende for oss mennesker? Jeg snakker nå om initiativ fra henne. Om jeg ber om et kyss eller en kos så får jeg det, men det føles bare feil at jeg er den som skal dra lasset år etter år

- Hva bør jeg tro og tenke når hun sier at hun elsker meg, men samtidig er fullstendig avkobla. Kan man elske noen, og aldri trenge nærhet og sex? Hvordan kan man elske en person, se ham hver dag og ikke innby til hudkontakt eller «sånn øyekontakt» Er ikke det en selvmotsigelse? 

- Hvor viktig er sånne ting som dette i en ekteskap? Er det egoistisk å ønske seg en flørtete, kosete og kåt kone? Er det urealistisk? Er det jeg som er problemet?

- Er det riktig at jeg som mann må ofre meg selv, uten videre måtte «forstå henne», passe på å si og gjøre alle mulige riktige ting for så bare å bli avvist med : Forventer du sex nå, om jeg tar på henne?

- Hvor ofte har man egentlig sex som gift på 10. året? Hvem skal ta initiativet? Jeg gjør det i 100% av tilfellene, og blir ofte avvist. Totalt har vi sex kanskje 6-10 ganger i året, og nå de siste par åra har jeg egentlig bare gitt opp å prøve meg. Faktisk prøver jeg å passe på så jeg ikke tenner på henne, for jeg vet at jeg bare blir avvist

Jeg mener selv jeg er en mer enn bra nok kjæreste til å kunne koses og elskes med. Jeg er sånn tålig kjekk, veldig snill og støttende. Jeg er flink til å gi henne komplementer ofte, hun vet godt hvor fin jeg synes hun er. Jeg er flink med barna, har en bra jobb og hun har alt hun trenger med hus, bil og båt

Vet ikke helt hva jeg håper på her egentlig, og det hjelper vel uansett ikke. Ingenting kommer til å forandre seg, vi kommer til å gå sånn i mange år til og på et tidspunkt føler jeg vel at livet er så verdiløst med henne at jeg samler mot nok og går fra henne

Dette er helt klart uholdbart i lengden, men jeg vil anbefale deg å lytte til hun her:

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Muligens et dumt spørsmål, men har du snakket med henne om dette? Sagt at du savner kosen og nærheten (og sexen, men ikke fokusér bare på det)?

Vi var i en liknende situasjon for en tid siden, helt til mannen tok opp hvor mye han savnet den gamle nærheten. Det fikk meg til å innse at jeg egentlig savnet det jeg også, men at det ble litt glemt i en hektisk småbarnstid, og så kom det ikke tilbake av seg selv da ungene ble litt større. Etter den samtalen ble jeg mer bevisst på å ta initiativ til nærhet i alle former, og nå har vi det mye bedre.

En annen ting er at jeg ser deres minste er bare tre år; for mitt vedkommende er jeg veldig introvert, så da ungene var mindre følte jeg at jeg aldri fikk hverken kroppen eller sjela for meg selv så lenge ungene var våkne, og dermed "sonet" jeg ut når de var lagt, og det siste jeg orket var at noen skulle ta på meg. Og det hadde absolutt ikke noe med mannen å gjøre, jeg elsker ham og han er en fin fyr, men jeg måtte bare ha litt space og egentid for å i det hele tatt klare å fungere. Nå vet jeg selvsagt ikke om noe av dette er tilfellet for din kone, men det kan være verdt å tenke på. 

Bottom line: Snakk med kona, uten å være anklagende - for oss hjalp det stort at mannen satte ord på det jeg egentlig hadde tenkt selv, men ikke orket å ta tak i.  

Lykke til!

Anonymkode: 089de...283

Har hørt om at noen har skilsmisseforbud i småbarnstiden, nettopp av slike grunner som dette. 

Anonymkode: 1c56e...c6e