Sykepleiestudent - praksis i psykiatri

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleierstudent på 3. året og er begynt i 8 ukers psykitripraksis på DPS (sengepost).

Har gruet meg til denne praksisen og føler ikke jeg passer helt inn her. Det jeg sliter mest med er å finne ut hva jeg skal snakke med pasientene om... Vil ikke trå på noen tær ved å stille feile spørsmål eller begynne å snakke om noe, også tar pasienten det ille opp osv. Hvilke tema er aktuelle og hva bør styres unna?? På et tidspunkt går jeg liksom tom for ting å snakke om... kan snakke om været, planer for dagen og slike overfladiske ting, men syns likevel det er litt vanskelig å holde praten gående når det er kun meg og pasienten tilstede. Jeg er også bare litt dårlig på smalltalk og er av den typen som sier ting når det er nødvendig, det renner ikke ord ut av munnen på meg for å si det sånn...

Hvordan kan jeg bli bedre på det å generelt snakke om alt og ingenting sånn at andre blir kjent med meg og jeg kan bli kjent med andre??  I og med at denne praksisen min kun handler om å snakke og ikke andre somatiske - prosedyrer osv, er jo det eneste måten å vise min kunnskap på også.

noen tips? 😞

Anonymkode: c4dcb...f89

[AnonymBruker]

Mitt tips er å observere hva andre ansatte snakker om med pasienter. Nå har jeg aldri vært på DPS, men var på en rusbehandlingsklinikk i min psykiatri praksis. Jeg er også en slik person som er dårlig på small talk, men der måtte man. Google litt small talk tips, prøv også å bli bedre kjent med pasientene, spør om dems historie. Noen forteller villig, andre ønsker ikke å dele med andre enn behandler. Bruk mye tid på observasjon i starten, og snakk med andre ansatte. Gi av deg selv, men ikke del for mye.

Anonymkode: 2b69a...d8d

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sykepleierstudent på 3. året og er begynt i 8 ukers psykitripraksis på DPS (sengepost).

Har gruet meg til denne praksisen og føler ikke jeg passer helt inn her. Det jeg sliter mest med er å finne ut hva jeg skal snakke med pasientene om... Vil ikke trå på noen tær ved å stille feile spørsmål eller begynne å snakke om noe, også tar pasienten det ille opp osv. Hvilke tema er aktuelle og hva bør styres unna?? På et tidspunkt går jeg liksom tom for ting å snakke om... kan snakke om været, planer for dagen og slike overfladiske ting, men syns likevel det er litt vanskelig å holde praten gående når det er kun meg og pasienten tilstede. Jeg er også bare litt dårlig på smalltalk og er av den typen som sier ting når det er nødvendig, det renner ikke ord ut av munnen på meg for å si det sånn...

Hvordan kan jeg bli bedre på det å generelt snakke om alt og ingenting sånn at andre blir kjent med meg og jeg kan bli kjent med andre??  I og med at denne praksisen min kun handler om å snakke og ikke andre somatiske - prosedyrer osv, er jo det eneste måten å vise min kunnskap på også.

noen tips? 😞

Anonymkode: c4dcb...f89

Dette bør du snakke med din veileder om, det er tross alt derfor du har ham/henne. Ikke vær så redd for å tråkke feil, pasientene er ikke laget av glass 🙂 Hvorfor er det vanskelig på psyk enn i somatikken?

Anonymkode: e3118...7df

[AnonymBruker]

Føler vel egentlig bare det presset om at her handler det BARE om å snakke med pasientene, ikke utføre stell osv. I somatikken har man konkrete ting som «feiler» pasienten, og det er som regel ikke like tabubelagte tema som i psykiatrien. Derfor føler jeg det er vanskelig å prate normalt med disse pasientene, det er så lite som er håndfast med de psykiske lidelsene. 

 

Ts

Anonymkode: c4dcb...f89

[AnonymBruker]

Hei! Går også 3.året på sykepleien og hadde psykiatripraksis ifjor, dog på en tung avdeling. Jeg er ikke en pratsom person og tok dette opp med veilederen min, og hun sa at det viktigste er å være tilstede. Man trenger ikke å prate hele tiden - blir det stille etter et par ord med utveksling så går det fint. Noen, om ikke de fleste, vil bare ha noen rundt dem. Det er slitsomt å sitte å prate om alt og ingenting når man er psykisk syk.  De ansatte forventer heller ikke at dere sitter og prater med dem flere timer i strekk...

Bare vær tilgjengelig (ikke les intenst i avisen) og prøv å finne på aktiviteter som andre pasienter kan bli med på - for eksempel hjelp til å fylle ut sudoku eller kryssord. 

Anonymkode: 1cc6a...752

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler vel egentlig bare det presset om at her handler det BARE om å snakke med pasientene, ikke utføre stell osv. I somatikken har man konkrete ting som «feiler» pasienten, og det er som regel ikke like tabubelagte tema som i psykiatrien. Derfor føler jeg det er vanskelig å prate normalt med disse pasientene, det er så lite som er håndfast med de psykiske lidelsene. 

 

Ts

Anonymkode: c4dcb...f89

Går du på Vid høyskolen Betanien i Bergen? 

Jeg går på denne skolen og har såvidt begynt i praksisen nå.

Anonymkode: f769c...886

[AnonymBruker]

Jeg husker også jeg gruet meg fælt til praksis i psykiatri! Det endte opp som min aller beste, og psykiatri er noe man kommer over uansett hvor man er - enten det er sykehus eller sykehjem. Her er vanlige mennesker som har det litt ekstra vanskelig. Erfaringsmessig skal det mye til for å si noe som er direkte "feil eller skadelig" for vedkommende. I psykiatri er spesielt tillit viktig, og det skal en del for å bygge opp dette så det kan gjerne være fint å ta det varsomt i starten. Mange har kanskje også problemer med relasjoner i utgangspunktet, så det kan jo være greit å huske. Som flere sier er det veldig godt å bare ha noen rundt seg. Mange av pasientene setter pris på studenter, da studentene ofte tar seg veldig god tid og er tilstede. Det mange av mine tidligere medstudenter ofte brente seg litt på var at det ble litt mye kompisforhold til pasienter på samme alder, så den fellen kan jo være grei å unngå. Du må nesten føle deg frem på hver pasient. Len deg på veileder og kollegaer! Det er lov å være usikker og det er ikke forventet at du skal kunne alt i starten. Les deg gjerne opp på de forskjellige sykdommene pasientene har. Gjerne også kognitiv terapi og ulike behandlingsmetoder (sier ikke at du skal kunne bruke disse, men det kan være veldig fint å ha i bakhodet). Tror nok det kommer til å bli en veldig fin og lærerik periode for deg! Psykiatri er så ufattelig viktig, det du lærer der er jeg sikker du får tatt med deg videre i yrket - og kanskje du lærer mye du kan ta med deg videre i livet selv også. Dette klarer du kjempefint! Ønsker deg masse lykke til, det blir hva du gjør det til

Anonymkode: 05cfe...c2f

[Serafin]

På 20.10.2019 den 19.43, AnonymBruker skrev:

Jeg er sykepleierstudent på 3. året og er begynt i 8 ukers psykitripraksis på DPS (sengepost).

Har gruet meg til denne praksisen og føler ikke jeg passer helt inn her. Det jeg sliter mest med er å finne ut hva jeg skal snakke med pasientene om... Vil ikke trå på noen tær ved å stille feile spørsmål eller begynne å snakke om noe, også tar pasienten det ille opp osv. Hvilke tema er aktuelle og hva bør styres unna?? På et tidspunkt går jeg liksom tom for ting å snakke om... kan snakke om været, planer for dagen og slike overfladiske ting, men syns likevel det er litt vanskelig å holde praten gående når det er kun meg og pasienten tilstede. Jeg er også bare litt dårlig på smalltalk og er av den typen som sier ting når det er nødvendig, det renner ikke ord ut av munnen på meg for å si det sånn...

Hvordan kan jeg bli bedre på det å generelt snakke om alt og ingenting sånn at andre blir kjent med meg og jeg kan bli kjent med andre??  I og med at denne praksisen min kun handler om å snakke og ikke andre somatiske - prosedyrer osv, er jo det eneste måten å vise min kunnskap på også.

noen tips? 😞

Anonymkode: c4dcb...f89

Har jobbet ca et halvt år på DPS og kan tilføye at det er helt greit å ikke si noe som helst av og til. Det er ikke alltid man har noe å snakke om. Man kan fint bare være tilstede og obsevere pasientene. Hilsen spl

[AnonymBruker]

Som tidligere pasient på dos vil jeg bare si at du må ikke prate hele tiden. Pasientene skal være med på å holde samtalen igang. 

Du kan snakke om det meste, men det er ofte nok at du bare er tilstede. 

Kan du strikke så gjerne ta med deg håndarbeidet. Det er et ganske vanlig tema blant de eldre damene. 

Anonymkode: 80549...2cb

[femme_pilot]

Jeg hadde det slikt også. Jeg var på DPS i sykepleiepraksis og er det en ting jeg er dårlig til er det smalltalk og livredd for å si den feile tingen. Har normalt ingen problemer med å snakke med pasienter om somatiske ting. Kunne bable i evigheter om sepsis ol 😂

Jeg var ærlig med veilederen min og kontaktlæreren min fra begynnelsen av. Sa at jeg synes det er vanskelig med psykiatri og dette med samtaler. 

De tok det veldig fint og jeg hadde nok ''mindre'' mål enn de andre i klassen min men det fungerte egentlig veldig godt. Hadde mange lærerike erfaringer, blant annet en jevnaldrene som ikke ville snakke med meg pga vi var så lik i alder. Kjempe god erfaring og skjønte hun veldig godt. Hadde også en litt yngre pasient som elsket å prate med meg pga vi snakket samme språk, sosiale medier, forelskelse ol. 

Og for mange så er det godt bare det å ha noen å spille med, løse kryssord ol.

Ene pasienten som var innlagt lærte meg å hekle. Hun elsket å være med meg fordi når vi satt sammen og hun hjalp meg med vanskelige strikkemønstre og lærte meg å hekle følte hun seg nyttig, og det var noe hun ikke hadde følt på mange år. 

Så dette fikser du. Må ikke være samtaler om liv og død, kan like godt være samtaler over Dronning Sonja sin siste kunstutstilling 😛 

[altflyter]

Det er vanlige mennesker som har gått på en smell på dps. Psykisk syke er ikke aliens man må snakke med på en særegen måte. Snakk til dem som om de er mennesker som du ville snakket med hvem som helst. Det er ikke så mye mer komplisert enn det. Det er helt vanlige mennesker. 

[BareEnBruker]

On 10/20/2019 at 7:43 PM, AnonymBruker said:

Jeg er sykepleierstudent på 3. året og er begynt i 8 ukers psykitripraksis på DPS (sengepost).

Har gruet meg til denne praksisen og føler ikke jeg passer helt inn her. Det jeg sliter mest med er å finne ut hva jeg skal snakke med pasientene om... Vil ikke trå på noen tær ved å stille feile spørsmål eller begynne å snakke om noe, også tar pasienten det ille opp osv. Hvilke tema er aktuelle og hva bør styres unna?? På et tidspunkt går jeg liksom tom for ting å snakke om... kan snakke om været, planer for dagen og slike overfladiske ting, men syns likevel det er litt vanskelig å holde praten gående når det er kun meg og pasienten tilstede. Jeg er også bare litt dårlig på smalltalk og er av den typen som sier ting når det er nødvendig, det renner ikke ord ut av munnen på meg for å si det sånn...

Hvordan kan jeg bli bedre på det å generelt snakke om alt og ingenting sånn at andre blir kjent med meg og jeg kan bli kjent med andre??  I og med at denne praksisen min kun handler om å snakke og ikke andre somatiske - prosedyrer osv, er jo det eneste måten å vise min kunnskap på også.

noen tips? 😞

Anonymkode: c4dcb...f89

Nummer 1:

Det du egentlig lurer på, er hvordan du kan bli trygg. Du er redd for at du ikke skal stå praksis og at du skal virke psykisk påfallende. Det er fordi du jobber i et sjukt yrke, hvor sosiale normer og sosial kontroll spiller enorm rolle.

Det viktigste du gjør er å se blid ut, og ikke være redd.

Du kan faktisk gå inn til en pasient og si: Hei, hva skal vi snakke om idag, da? Du kan til og med spørre: jeg er ganske ny, er det noen ting du ikke er komfortabel med å prate om fra fortida di? (snedig, for de må være komfortable for å nevne det i det hele tatt, lol).

Nummer 2:

Du trenger ikke skravle noe særlig selv i det hele tatt. Som regel så er det kundene dine som skravler, dvs pasientene. Du får penger for å sitte der på ræva og lytte. Det er en stor del av jobben!!

[BareEnBruker]

On 10/23/2019 at 6:11 PM, altflyter said:

Det er vanlige mennesker som har gått på en smell på dps. Psykisk syke er ikke aliens man må snakke med på en særegen måte. Snakk til dem som om de er mennesker som du ville snakket med hvem som helst. Det er ikke så mye mer komplisert enn det. Det er helt vanlige mennesker. 

Nei, det er det faen ikke ass.

Psykisk sjuke folk er i snitt folk som scorer drithøyt på nevrotisisme. De er mer hevngjerrige, lettere krenket, osv.

[altflyter]

1 time siden, BareEnBruker skrev:

Nei, det er det faen ikke ass.

Psykisk sjuke folk er i snitt folk som scorer drithøyt på nevrotisisme. De er mer hevngjerrige, lettere krenket, osv.

Wow. Bare wow. Jeg håper virkelig ikke du jobber i psykiatrien.... Det kan du ikke gjøre, for det der er det mest trangsynte og kunnskapsløse svaret jeg har lest på en stund. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært på begge sider. Som pasient merker man ekstremt godt hvem som er utilpasse i rollen sin, og det er kanskje det verste. Når det er sagt tar det tid å bli trygg i rollen sin, men man skal alltid behandle pasientene med respekt og se dem for den personen de er og ikke en diagnose. Det er ingen grunn til at du skal snakke hele tiden, og det er heller ingen grunn til at du ikke kan spørre pasienten hva de selv foretrekker av kommunikasjon og aktiviteter i løpet av dagen. Ulike pasienter er forskjellige, og noen har behov for samtaler og kommunikasjon, mens andre ikke har det samme behovet. Av de som ønsker mye kommunikasjon er det også vidt forskjellig om pasienten ønsker å prate om dagligdagse ting eller hva de sliter med. Man må føle seg litt frem og se an den enkelte pasient, men viktigst av alt er at man ikke skal være redd for å spørre pasienten. 

Anonymkode: bccc4...587

[Candiru]

Det er disse tingene du skal lære i praksisen, ingen forventer at du kan noe som helst før du har lært det. Bruk dette som veiledningsgrunnlag i notatet du gir veilederen din før den ukentlige veiledningen. Du kan også ta opp dette i løpende veiledning.