Innser at min far aldri har vært en god pappa

[AnonymBruker]

Jeg har begynt å kjenne på at ting ikke var helt greit i oppveksten. Kanskje det er fordi jeg nå har blitt mamma selv, og kjenner på den enorme kjærligheten til de? 

Faren min har alltid hatt problemer med å håndtere sinne og stress. Det har vært mye kjefting oppigjennom årene, og jeg har gått mye på "tå" for å forhindre utbrudd. Det var ofte utbrudd hvor ting det ble ganske fysisk. Ikke mot meg, men ting ble kastet i gulv/vegger osv. Det kan være fordi oppvaskmaskinen ikke var tømt før han kom hjem fra jobb, eller fordi vi drøyde 10 minutter med å gå ut med søpla. Men jeg har også ved én anledning hørt at han har slått min mor (hun slo tydeligvis først, og det er jo heller ikke greit, men heller ingen unnskyldning). De har kranglet mye, og det var en del kvelder hvor min bror og jeg la oss sammen, fordi vi synes det var vemmelig å høre på. 

Min far deltok aldri på ting da jeg var ung. Ingen håndballkamp, danseshow eller skoleavslutninger. Jeg husker jeg alltid hadde dårlig samvittighet for min mor som alltid satt alene, og jeg klarte derfor ikke å kose meg. Den dag i dag husker han ikke navn på mine venninner, bortsett fra 2 som har fulgt meg siden 1 klasse. Det er veldig lett å kjenne på at han ikke hører etter når jeg prater. Ferieturer er en sjanger for seg selv. Den har ikke handlet om meg og broren min, og det å skape minner med oss. De har handlet om å drikke mest mulig øl på en kveld, og få sitte i fred mens vi barna gjør andre ting. 

Jeg har aldri i hele mitt liv sagt noe i mot min far. Jeg har alltid vært livredd (andre tror jeg har hatt sykt respekt, men jeg har holdt på å drite i buksene). Min bror og jeg har aldri fått lov til å komme med være meninger, for da har han alltid hisset seg opp fordi det ikke stemmer. Han har nemlig alltid rett, og man skal ikke våge å mene noe annet. Han er en mann med et helt annet verdisyn enn meg selv. Han mener blant annet at "homofili er en feil som har oppstått i hjernen, og at det er feil. Kvinnekroppen og herrekroppen er jo skapt for å være sammen". 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men poenget mitt er at jeg kjenner at han har vært en elendig far. Hvordan forholder man seg til det den dag i dag? Min mor holder jo fortsatt ut, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forstå. Hadde vært så godt å få tømt seg for alt man føler, men man kan jo ikke det 🤷🏻‍♀️ både han og min mor ville vært knust. Om min mor fikk vite hva jeg følte, hadde hun aldri sovet en hel natt til for resten av sitt liv.. Vi besøker de jo titt og ofte.. Så da må man bare gå å holde det inne, å late som ingenting? 

Anonymkode: 3c442...9bb

[AnonymBruker]

Innså det samme med min da jeg var rundt 16 år. Kuttet all kontakt og har ikke savnet ham siden. Har heldigvis en god mor, som ikke bor med han, og klarer meg helt fint med bare henne  

Anonymkode: d3cc7...44f

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke kan snakke med moren din og si hva du har reflektert over, og anerkjenne at hun åpenbart ikke har hatt et lett ekteskap. 

Anonymkode: e773b...271

[artigmedsex]

Et sted du kan lese om andre med tilsvarende oppvekst. 

https://www.reddit.com/r/raisedbynarcissists/

 

 

Endret 20. oktober 2019 av artigmedsex

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har begynt å kjenne på at ting ikke var helt greit i oppveksten. Kanskje det er fordi jeg nå har blitt mamma selv, og kjenner på den enorme kjærligheten til de? 

Faren min har alltid hatt problemer med å håndtere sinne og stress. Det har vært mye kjefting oppigjennom årene, og jeg har gått mye på "tå" for å forhindre utbrudd. Det var ofte utbrudd hvor ting det ble ganske fysisk. Ikke mot meg, men ting ble kastet i gulv/vegger osv. Det kan være fordi oppvaskmaskinen ikke var tømt før han kom hjem fra jobb, eller fordi vi drøyde 10 minutter med å gå ut med søpla. Men jeg har også ved én anledning hørt at han har slått min mor (hun slo tydeligvis først, og det er jo heller ikke greit, men heller ingen unnskyldning). De har kranglet mye, og det var en del kvelder hvor min bror og jeg la oss sammen, fordi vi synes det var vemmelig å høre på. 

Min far deltok aldri på ting da jeg var ung. Ingen håndballkamp, danseshow eller skoleavslutninger. Jeg husker jeg alltid hadde dårlig samvittighet for min mor som alltid satt alene, og jeg klarte derfor ikke å kose meg. Den dag i dag husker han ikke navn på mine venninner, bortsett fra 2 som har fulgt meg siden 1 klasse. Det er veldig lett å kjenne på at han ikke hører etter når jeg prater. Ferieturer er en sjanger for seg selv. Den har ikke handlet om meg og broren min, og det å skape minner med oss. De har handlet om å drikke mest mulig øl på en kveld, og få sitte i fred mens vi barna gjør andre ting. 

Jeg har aldri i hele mitt liv sagt noe i mot min far. Jeg har alltid vært livredd (andre tror jeg har hatt sykt respekt, men jeg har holdt på å drite i buksene). Min bror og jeg har aldri fått lov til å komme med være meninger, for da har han alltid hisset seg opp fordi det ikke stemmer. Han har nemlig alltid rett, og man skal ikke våge å mene noe annet. Han er en mann med et helt annet verdisyn enn meg selv. Han mener blant annet at "homofili er en feil som har oppstått i hjernen, og at det er feil. Kvinnekroppen og herrekroppen er jo skapt for å være sammen". 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men poenget mitt er at jeg kjenner at han har vært en elendig far. Hvordan forholder man seg til det den dag i dag? Min mor holder jo fortsatt ut, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forstå. Hadde vært så godt å få tømt seg for alt man føler, men man kan jo ikke det 🤷🏻‍♀️ både han og min mor ville vært knust. Om min mor fikk vite hva jeg følte, hadde hun aldri sovet en hel natt til for resten av sitt liv.. Vi besøker de jo titt og ofte.. Så da må man bare gå å holde det inne, å late som ingenting? 

Anonymkode: 3c442...9bb

Snakk med dem om det, eller skriv et brev. Moren din vet det vel hvis hun var der. For alt du vet kan det hende faren din hadde større grunner til å være sint (kanskje det lå mer bak)

Anonymkode: 4a54f...a89

[Oisann]

Min far var også sint, gadd aldri å stille opp, hadde en ekstremt kort lunte, slang med leppa til hele familien og tok ikke vare på seg selv i det hele tatt.

Jeg vil fortsatt si det er verdt det å beholde relasjonen med han.

Det er ingen unnskyldning for å være en dårlig far, men kanskje han viser sin kjærlighet på andre måter. Det er utrolig trist å vite at han aldri var den faren du ønsket deg, jeg sliter fortsatt med det, men tar det lettere enn min søster.

Han vil nok det beste for deg, og du må vite at som oftest roer og mykner han opp mer med alderen. Det skjer noe når fedre bikker 60, og de innser at siste fase i livet nærmer seg, så prioriterer de familie over alt.

Men, du må også være streng, og stå opp hvis han oppfører seg uanstendig. 

 

[AnonymBruker]

Menneske hjernen har en tendens til å huske det negative bedre enn det positive. 

Det er ikke alltid så lett å være forelder, spesielt ikke om man ikke selv har lært å regulere følelser. Kanskje din far ikke hadde den enkleste oppveksten selv? 

Anonymkode: 72f1e...050

[Gjest ByeByeLove]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har begynt å kjenne på at ting ikke var helt greit i oppveksten. Kanskje det er fordi jeg nå har blitt mamma selv, og kjenner på den enorme kjærligheten til de? 

Faren min har alltid hatt problemer med å håndtere sinne og stress. Det har vært mye kjefting oppigjennom årene, og jeg har gått mye på "tå" for å forhindre utbrudd. Det var ofte utbrudd hvor ting det ble ganske fysisk. Ikke mot meg, men ting ble kastet i gulv/vegger osv. Det kan være fordi oppvaskmaskinen ikke var tømt før han kom hjem fra jobb, eller fordi vi drøyde 10 minutter med å gå ut med søpla. Men jeg har også ved én anledning hørt at han har slått min mor (hun slo tydeligvis først, og det er jo heller ikke greit, men heller ingen unnskyldning). De har kranglet mye, og det var en del kvelder hvor min bror og jeg la oss sammen, fordi vi synes det var vemmelig å høre på. 

Min far deltok aldri på ting da jeg var ung. Ingen håndballkamp, danseshow eller skoleavslutninger. Jeg husker jeg alltid hadde dårlig samvittighet for min mor som alltid satt alene, og jeg klarte derfor ikke å kose meg. Den dag i dag husker han ikke navn på mine venninner, bortsett fra 2 som har fulgt meg siden 1 klasse. Det er veldig lett å kjenne på at han ikke hører etter når jeg prater. Ferieturer er en sjanger for seg selv. Den har ikke handlet om meg og broren min, og det å skape minner med oss. De har handlet om å drikke mest mulig øl på en kveld, og få sitte i fred mens vi barna gjør andre ting. 

Jeg har aldri i hele mitt liv sagt noe i mot min far. Jeg har alltid vært livredd (andre tror jeg har hatt sykt respekt, men jeg har holdt på å drite i buksene). Min bror og jeg har aldri fått lov til å komme med være meninger, for da har han alltid hisset seg opp fordi det ikke stemmer. Han har nemlig alltid rett, og man skal ikke våge å mene noe annet. Han er en mann med et helt annet verdisyn enn meg selv. Han mener blant annet at "homofili er en feil som har oppstått i hjernen, og at det er feil. Kvinnekroppen og herrekroppen er jo skapt for å være sammen". 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men poenget mitt er at jeg kjenner at han har vært en elendig far. Hvordan forholder man seg til det den dag i dag? Min mor holder jo fortsatt ut, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forstå. Hadde vært så godt å få tømt seg for alt man føler, men man kan jo ikke det 🤷🏻‍♀️ både han og min mor ville vært knust. Om min mor fikk vite hva jeg følte, hadde hun aldri sovet en hel natt til for resten av sitt liv.. Vi besøker de jo titt og ofte.. Så da må man bare gå å holde det inne, å late som ingenting? 

Anonymkode: 3c442...9bb

Greit nok. Hva har vært positivt fra hans side?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke kan snakke med moren din og si hva du har reflektert over, og anerkjenne at hun åpenbart ikke har hatt et lett ekteskap. 

Anonymkode: e773b...271

Har hintet her og der, men hun tar han veldig i forsvar og mener at det ikke er slik det har vært. At selvom han ikke har stilt opp på ting, så har han brydd seg. Men ja, jeg tviler ikke på at ekteskapet har vært lett. Det har det nok ikke vært før broren min og jeg flyttet ut.. 

 

Ts

Anonymkode: 3c442...9bb

[AnonymBruker]

3 timer siden, Oisann skrev:

Min far var også sint, gadd aldri å stille opp, hadde en ekstremt kort lunte, slang med leppa til hele familien og tok ikke vare på seg selv i det hele tatt.

Jeg vil fortsatt si det er verdt det å beholde relasjonen med han.

Det er ingen unnskyldning for å være en dårlig far, men kanskje han viser sin kjærlighet på andre måter. Det er utrolig trist å vite at han aldri var den faren du ønsket deg, jeg sliter fortsatt med det, men tar det lettere enn min søster.

Han vil nok det beste for deg, og du må vite at som oftest roer og mykner han opp mer med alderen. Det skjer noe når fedre bikker 60, og de innser at siste fase i livet nærmer seg, så prioriterer de familie over alt.

Men, du må også være streng, og stå opp hvis han oppfører seg uanstendig. 

 

Det er noe med det, at han aldri har vært den faren jeg ønsket meg. Så bra at det var verdt å beholde relasjonen. Det gjør nok jeg og, i og med at han og min mor fortsatt er gift. Men hadde de ikke vært der, tviler jeg på at jeg hadde beholdt relasjonen. 

Han er ikke langt unna 60 nå, men merker jo samme tendenser til barnebarna som med oss. Her vil svigers mer enn gjerne være med på sommerfesten i barnehagen og skoleavslutning til barnebarna. Mens min far er det ikke verdt å spørre engang. Han sier alltid nei uansett. 

Anonymkode: 3c442...9bb

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Menneske hjernen har en tendens til å huske det negative bedre enn det positive. 

Det er ikke alltid så lett å være forelder, spesielt ikke om man ikke selv har lært å regulere følelser. Kanskje din far ikke hadde den enkleste oppveksten selv? 

Anonymkode: 72f1e...050

Det har du nok helt rett i. Og ja, jeg tror han hadde en ganske streng oppvekst hvor han ikke fikk hjelp til å regulere følelser. Men det er jo ikke bare minnene jeg lever på. Det er jo hvordan ting er i dag også. At det er umulig å snakke sammen, pga ulikt verdisyn og menneskesyn, pluss at jeg fortsatt går på tå i redsel for å si noe feil som får han til å eksplodere.. 

 

Ts

Anonymkode: 3c442...9bb

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kognosøren skrev:

Greit nok. Hva har vært positivt fra hans side?

Hva har vært positive ting? Hmm.. Den var vanskelig. Han har vært der for oss, når det gjelder det praktiske, slik som da min bror og jeg etablerte oss. Ellers, så kommer jeg ikke på noe i farten.. Ikke misforstå, han er en likandes kar, sånn sett utenifra. Jeg er jo glad i han. Men vi har nada til felles, og jeg kan fortsatt skjelve om jeg må si noe som jeg vet han kan reagere på.. 

Ts

Anonymkode: 3c442...9bb

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god far, men det har skjedd ting som ikke var greit. Tok grep i voksen alder og sa "pappa, du får ikke si "for noe tull" hver gang jeg åpner meg om følelser, for da går jeg bare", og "du må puste og slappe av når vi diskuterer, vi trenger ikke å stresse men heller ta oss god tid og forstå hverandre". Dette har han tatt til seg, glemmer seg av og til men da minner jeg han bare på det. 

Det trenger ikke være svarthvitt at han er god eller dårlig. Fedre flest har begge deler, spørsmålet blir om det er skadelig. Det må du vurdere selv. 

Anonymkode: 432df...7bf

[Gjest ByeByeLove]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva har vært positive ting? Hmm.. Den var vanskelig. Han har vært der for oss, når det gjelder det praktiske, slik som da min bror og jeg etablerte oss. Ellers, så kommer jeg ikke på noe i farten.. Ikke misforstå, han er en likandes kar, sånn sett utenifra. Jeg er jo glad i han. Men vi har nada til felles, og jeg kan fortsatt skjelve om jeg må si noe som jeg vet han kan reagere på.. 

Ts

Anonymkode: 3c442...9bb

Det kan ikke fortsette slik. Sett deg i respekt, og la ham innse at atferden får konsekvenser for kontakten dere imellom.

[jabx]

7 timer siden, Oisann skrev:

Det er ingen unnskyldning for å være en dårlig far, men kanskje han viser sin kjærlighet på andre måter.

Herregud, snakk om å bortforklare et ubehagelig faktum - at han rett og slett var en drittsekk og uegnet som far.

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en far som ødela mye for oss i oppveksten. Alkohol var roten til mye. Men mamma skilte seg fra han da jeg var 7 år og vi flytta. I dag har jeg god kontakt med han. Han er snill, det har han alltid vært. Men han er nå 70 år og jeg har egen familie og mitt eget liv. Han er flinkere med barnebarna enn han var med oss barna. Jeg lar han være en god bestefar. Jeg lar barna mine få oppleve å ha en god bestefar. 

Anonymkode: 36d5b...e62

[AnonymBruker]

Det er nesten som å høre om min far, bortsett fra det med alkohol på ferie. Min far drakk sjelden med barna til stede, men ferieturene var uansett på hans premisser. Han skulle slappe av og det skulle koste minst mulig, så vi reiste til en eller annen hytte på et eller annet dødt sted. I tenårene kjedet jeg med "halvt i hel" på disse feriene, men å reise til et sted der det var litt å finne på for større barn, var ikke aktuelt. Han skulle slappe av.

Har ingen råd å komme med. Jeg har fremdeles kontakt med pappa, da han og mamma fremdeles er gift, men føler vi er ganske fremmede for hverandre. Jeg går fremdeles litt på nåler rundt han, nå mer med tanke på at min barn gjør ting jeg vet han ikke liker, så jeg slapper ikke av når vi er på besøk hos mine foreldre.

Jeg har bestandig vært litt misunnelig på de venninnene mine som hadde varme, deltakende fedre i oppveksten.

Anonymkode: fa72b...0a7

[AnonymBruker]

Min far er også slik som bare eksploderer. Så uendelig mye hat i øynene hans når han ikke er fornøyd. Det er forferdelig å være mottaker for et sånt sinne, og maktfordelingen er også så skjev. Jeg har trukket meg unna, det er så ubehagelig i lang tid etter han blir sint. Ikke lett å ikke ha kontakt, men det føles helt feil å ta kontakt med han også da.. han er nok en psykopat. 

Anonymkode: 01cba...5cc

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig variasjoner, men  man kan jevnt over si at foreldregenrasjonen til oss som er 30 + stort sett ikke hadde veldig deltakende fedre. Med noen unntak selvfølgelig. Jeg husker det jo godt selv, det var alltid mødrene som stilte opp og kjørte oss på håndballkamper og sånt. Det var mødrene som tok seg av oppdragelsen, fedrene jobbet og brakte penger til bordet. sånn var det. Heldigvis har det skjedd mye siden da. Ikke at jeg skal forsvare sinne og dårlig oppførsel fra fedre her, jeg vil bare minne om at de også er et resultat av sin tid. Det var hva som var forventet av dem, og det var noe helt annet enn det man forventer av en far i dag. Det store flertallet av fedrene på den tiden ville blitt sett på som uegnede fedre i dag.

Anonymkode: c41fd...aa8

[Kaisada]

Skriv et brev til faren din som om du skal sende han det. Vær bånn ærlig og få ut alt du bærer på i forhold til han, og din mor for den jæ.. passive moren hun har vært som ikke har beskyttet dere barna! 
du trenger ikke sende det, du kan brenne det eller legge det i kista når han en gang i fremtiden dør. 
veldig vanlig at ting og urett fra barndommen kommer opp når du selv får barn, og ser hva slags omsorg et barn faktisk har krav på.