Hvordan ville dere reagert om barnet begikk selvmord?

[AnonymBruker]

Hvordan ville dere reagert? Og ville det vært noen forskjell i reaksjonen deres om dere visste at han/hun slet fra før over mange år vs om det hadde kommet ut av det blå? Er det lov å være sint på den som har valgt å forlate en til tross for at de hadde det vondt? Eller vil man ende opp med å klandre seg selv og være trist resten av livet?

Anonymkode: eeabf...7a7

[AnonymBruker]

Tror det er et helt umulig spørsmål..

Anonymkode: a85d7...ad9

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært helt knust. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å leve videre selv for å være helt ærlig. Jeg kunne nok ha klart å bearbeide sorgen på et vis om det var kreftsykdom som fratok meg barnet mitt, men om det var selvmord er jeg mer usikker. 

Datteren min og jeg har et veldig nært forhold og dersom hun følte at noe var så mørkt og tungt at selv ikke jeg som er mammaen hennes kunne få innsyn i mørket ville jeg følt mye på skyldfølelse. 

Anonymkode: cddff...8d6

[Gjest WhisperingWind]

Umulig å svare på. Kommer helt an på alderen på barnet, historien bak selvmordet mm. 
 

En ting er sikkert. De fleste foreldre ville blitt knust av at barnet døde. Uavhengig av grunn. Men alder og historien bak et selvmord vil nok spille en stor rolle i hvilke type sorg en sitter igjen med(sinne, bitterhet, skyldfølelse osv)

[Antoinette]

Et helt umulig spm. det er så absolutt individuelt. 

[Muskath]

Jeg tenker at det eneste som er verre enn å miste et barn, er å miste et barn i selvmord. Klarer ikke å forholde meg til det.

[Gjest Blondie65]

Er det lov å føle X, Y eller Z?

JA det er det faktisk. Ingen kan forby følelsene dine. 

Men selvmord er tungt for de gjenlevende, så der trenger man kanskje god hjelp for å bearbeide de vonde følelsene.

Jeg tror de fleste forstår at en person som velger selvmord på mange måter har det bedre nå enn før de tok livet sitt. Det er bare så forferdelig trist at de ikke forstår at de er elsket og vil bli dypt savnet, selv om de selv er langt nede, har gjort noe dumt eller lignende. Det er vondt å tenke på at man ikke kan hjelpe dem med smerten - fysisk eller psykisk - som gjør at de havner der. Og av og til blir man sint som etterlatt fordi en ikke får hjelpe, og fordi de forlater de som er glad i dem uten forklaring.

[AnonymBruker]

Spørs hvilke alder vi snakker om, tragisk vil det jo alltid være som foreldre.

Men man kan ikke tvinge noen til å leve, det er hardt å leve. Alle inntrykk og ting vi bli bombadert med i dag er ikke enkelt, vi har ikke evner til å ta imot alt dette. Samfunnspresset er skyhøyt både på jobb og privat. Du skal heller ikke skille deg ut, gjør som du vil selv. Da blir du lett sett ned på.

Så jeg forstår de som gjør det, godtar det. Alle respekt til de som tar valget.

Anonymkode: 28cef...5c6

[AnonymBruker]

Hadde selvfølgelig reagert med sorg

Anonymkode: 466f4...4b6

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørs hvilke alder vi snakker om, tragisk vil det jo alltid være som foreldre.

Men man kan ikke tvinge noen til å leve, det er hardt å leve. Alle inntrykk og ting vi bli bombadert med i dag er ikke enkelt, vi har ikke evner til å ta imot alt dette. Samfunnspresset er skyhøyt både på jobb og privat. Du skal heller ikke skille deg ut, gjør som du vil selv. Da blir du lett sett ned på.

Så jeg forstår de som gjør det, godtar det. Alle respekt til de som tar valget.

Anonymkode: 28cef...5c6

Jeg tenker litt som det du gjør, men jeg har ikke barn. Og det har neppe du heller..? Blir vanskelig å tenke seg tll hvordan man hadde reagert uten å ha barn selv tror jeg.

Anonymkode: 3be61...320

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke, men tror jeg rett og slett ikke hadde klart å leve etter noe slikt. Hadde jeg hatt et barn til så hadde jeg jo vært nødt til det. 

Jeg hadde helt klart skylt på meg selv.

Anonymkode: a0a21...dd7

[mammahjarte]

Kjem ann på forhistorie og mange andre faktorar. Vist ho hadde slitt i årevis og vore inn og ut av psykiatrisk avdeling kunne eg bearbeida det på sikt, då har man vore pårørande i fleire år. Øvelse i elendighet kan man sei. Vist det velfungerende glade barnet mitt plutselig tok livet sitt hadde eg slitt ekstremt mykje i etterkant.

Men man veit jo ikkje korleis man takler noko slikt. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for selvmordstanker, og svar til dette. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod. 

[Gjest Peanut]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir vanskelig å tenke seg tll hvordan man hadde reagert uten å ha barn selv tror jeg.

Anonymkode: 3be61...320

Egentlig ikke. Jeg er enebarn og jeg vet at mine foreldre hadde blitt helt knust om jeg hadde gjort noe sånt. 

[Gjest Warrior]

Hadde vært knust og ødelagt uansett om det hadde vært mitt eget barn, bestevenner, eller familie. Hadde vel dødd selv også. Hadde også blitt knust og lei meg hvis noen hadde truet med selvmord eller skadet seg selv. 

Blir også lei meg når jeg tenker hvordan de rundt meg har hatt det når jeg har hatt selvmordstanker, hyler ut at jeg bare vil ta livet mitt, og skadet meg selv. Føler meg grusom og slem mot mine foreldre, familie og venner.

[duplexx]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spørs hvilke alder vi snakker om, tragisk vil det jo alltid være som foreldre.

Men man kan ikke tvinge noen til å leve, det er hardt å leve. Alle inntrykk og ting vi bli bombadert med i dag er ikke enkelt, vi har ikke evner til å ta imot alt dette. Samfunnspresset er skyhøyt både på jobb og privat. Du skal heller ikke skille deg ut, gjør som du vil selv. Da blir du lett sett ned på.

Så jeg forstår de som gjør det, godtar det. Alle respekt til de som tar valget.

Anonymkode: 28cef...5c6

Som mor til to stykker er ikke dette gjenkjennelig eller forståelig.
Jeg skjønner at de TROR de har det bedre når de ikke lever, men jeg ville fått sjokk om mine barn tok livet av seg. Jeg veit verden er beintøff, så jeg gjør mitt ytterste for å forberede dem.
Jeg hadde bebreidet meg selv ubeksrivelig dersom mine barn plutselig tok livet sitt og jeg ikke ante noen ting, det hadde jeg knapt klart å leve med. Jeg er mammaen deres, jeg skal gjøre det mulig for dem å komme til meg. Jeg skal være den trygge havnen. Og det er min jobb, uansett hvor tøff verden er.

Endret 19. oktober 2019 av duplexx

[AnonymBruker]

8 minutter siden, duplexx skrev:

Som mor til to stykker er ikke dette gjenkjennelig eller forståelig.
Jeg skjønner at de TROR de har det bedre når de ikke lever, men jeg ville fått sjokk om mine barn tok livet av seg. Jeg veit verden er beintøff, så jeg gjør mitt ytterste for å forberede dem.
Jeg hadde bebreidet meg selv ubeksrivelig dersom mine barn plutselig tok livet sitt og jeg ikke ante noen ting, det hadde jeg knapt klart å leve med. Jeg er mammaen deres, jeg skal gjøre det mulig for dem å komme til meg. Jeg skal være den trygge havnen. Og det er min jobb, uansett hvor tøff verden er.

 

Jeg er så hjertens enig. Jeg ville blitt helt knust om jeg mistet dattera mi uansett, men selvmord hadde jeg ikke klart å komme meg igjen etter. Som mor ville jeg gitt livet mitt for barnet mitt om jeg måtte. Denne tankegangen om at man må avfinne seg med selvmorderens valg om å avslutte livet stinker av at man er barnløs selv.

 

- Nathalie 

Anonymkode: cddff...8d6

[Måbarefåsiat...]

Dette er et støtende spørsmål. 

[AnonymBruker]

Om det hadde vært ut av det blå, så hadde jeg blitt knust. For at ikke barnet mitt kom til meg for hjelp når alt var mørkt og vanskelig og virket håpløst. For det finnes en løsning, ting blir bedre.

Om barnet hadde strevd lenge, jeg hadde vært involvert lenge, men ikke lyktes å hjelpe, så hadde det fortsatt vært vondt og fortvilende. Men da hadde jeg vært med på den mørke reisen, og fått sjansen til å hjelpe med å snu rundt.

Om barnet var dødssyk og valgte å hoppe over den siste vonde etappen, så hadde jeg forstått det. Vondt, men respektert valget.

Anonymkode: e54ea...6d6

[AnonymBruker]

Det er et kjent traume, og det tar ca. 5 år før en foreldre klarer å puste normalt igjen, generelt sett. 

Anonymkode: f6419...3c6