Hvordan takle situasjoner når du innser urettferdighetene

[AnonymBruker]

 

Ønsker ikke innlede til debatt. Vil bare ha råd fra de i lignende situasjon. Når lærte dere å leve med det uten snev av bitterhet?

Jo eldre jeg har blitt og jo mer jeg har lest, jo mer ser jeg av det. Mulig dette skyldes confirmation bias til en viss grad. Jeg er kvinne i et mannsdominert yrke, og er nå del av statistikken jeg ikke vil være i. Jeg blir aldri partner og lønnsutviklingen har nådd toppen. Jeg er den typiske representanten man leser om i DN. Jeg er kvinnen i næringslivet.

Så på hjemmebane: mannen min tjener mer og eier mest av boligen. Han sparer glatt 10 000 en måned om han vil. Så ble jeg også del av den statistikken, selv om jeg har prøvd hardt å skaffe meg en god jobb med god inntekt etter mange år på skolen. Barn ble det ett av. Jeg ble for gammel til to, nok er surt eple å bite i og nok en kjip statistikk å være del av.

Så har vi min gode venn fra et eksotisk land med et eksotisk etternavn. Hadde denne diskusjonen med han, og han vet godt hvordan det føles å i teorien ha de samme mulighetene, men ikke i virkeligheten. Han har klart å godta det. Han har vært så vant med det. Det han har reagert på, er når de feks var ute med jobb og de på et annet bord antok at han jobbet på restauranten. I slike situasjoner kjenner han på det. Han har også opplevd enormt mange jobbavslag.

Jeg orker ikke lenger bruke tid på å forstå hvorfor det er slik, fordi det er så mange grunner, også biologiske samt psykologiske årsaker. Ønsker ikke å åpne til debatt her inne. Det jeg ønsker å forstå er hvordan jeg skal godta at slik ble det, og bare innse at verden er sånn. Jeg har i det minste gjort det jeg kunne med det jeg hadde av ressurser.

 

Anonymkode: bf46d...fb0

[AnonymBruker]

Bu hu.

Du har

- En god jobb

- En mann som tjener godt

- Økonomisk sikkerhet

- Et barn

-  Høy utdanning

Ja, det er noen som er enda heldigere enn deg. Men du er heldigere enn hundretusenvis eller millioner av mennesker, bare her til lands. Og er i toppsjiktet på global basis. Du vet ikke hva virkelig urettferdighet er. Kom tilbake og klag når du må velge mellom tannbehandling og en nøktern ferie med ungen din for første gang på 3 år. Eller når du ikke har gått ut av huset på halvannen uke pga sykdom. Da kan man kjenne på urettferdighet.

Anonymkode: d27e0...5b7

[AnonymBruker]

Du kan iaf starte med de tingene som er enklest å gjøre noe med. Fordelingen angående hjemmet kan endres, om du vil det.

Når det kommer til barn må man akseptere de valgene man har tatt. Jeg regner med det var en periode du valgt bort barn, når du faktisk kunne få barn. Det med barn syns jeg forresten er rart du regner under 'urettferdighet'. Vi fikk ingen barn, selv om vi brukte mye penger på å forsøke. Men jeg tenker aldri at det er urettferdig. Sånn ble det bare.

De andre tingene du nevnte gjelder likestilling og en form for diskriminering/rasisme. Vi "antar". Her tenker jeg at det minste man kan gjøre selv er å unngå å være likedan selv. Behandle andre likt hvordan du selv vil bli behandlet. Lær barna dine likestilling i praksis. 

Så kan man selvsagt melde seg inn i organisasjoner e.l som kjemper for å fremme de tingene du nevner. Dagens Næringsliv kjører mye på kvinner som vil opp og fram. Bli en del av det. Støtt opp! 

Hvordan håndtere det? Være bevisst på det, gjøre små ting der du kan eller engasjere deg i det store. Velg dine kampsaker hjemme og ute. 

Og så må man akseptere at livet ikke er rettferdig. For noen. Det er alltid noe vi gjerne skulle hatt som andre har. Del heller av det du har. Vær mentor for en yngre kvinne i bedriften f.eks. 

Anonymkode: c571d...e68

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bu hu.

Du har

- En god jobb

- En mann som tjener godt

- Økonomisk sikkerhet

- Et barn

-  Høy utdanning

Ja, det er noen som er enda heldigere enn deg. Men du er heldigere enn hundretusenvis eller millioner av mennesker, bare her til lands. Og er i toppsjiktet på global basis. Du vet ikke hva virkelig urettferdighet er. Kom tilbake og klag når du må velge mellom tannbehandling og en nøktern ferie med ungen din for første gang på 3 år. Eller når du ikke har gått ut av huset på halvannen uke pga sykdom. Da kan man kjenne på urettferdighet.

Anonymkode: d27e0...5b7

Bedre å krangle om hvem som har det verst, tenker du..?

Anonymkode: c571d...e68

[AnonymBruker]

Vi har det veldig likt slik det du beskriver. 

Jeg har etter mange personlige slag over flere år lært meg å nullstille økonomiske forventninger. Du må se på alt som ikke er nødvendig, som en bonus. Med meg hjelper det kanskje også at jeg er vokst opp i et land som virker likt der han vennen din er fra. Tips til han: Ikke gå med hvit skjorte når han er ute på restaurant og spiser. Det er fryktelig fælt gjort av andre uansett å tro at han er en del av personalet, men det finnes jo så mange fine skjorter og slips å velge mellom til menn! 

Anonymkode: 8e34e...2e4

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

 

Ønsker ikke innlede til debatt. Vil bare ha råd fra de i lignende situasjon. Når lærte dere å leve med det uten snev av bitterhet?

Jo eldre jeg har blitt og jo mer jeg har lest, jo mer ser jeg av det. Mulig dette skyldes confirmation bias til en viss grad. Jeg er kvinne i et mannsdominert yrke, og er nå del av statistikken jeg ikke vil være i. Jeg blir aldri partner og lønnsutviklingen har nådd toppen. Jeg er den typiske representanten man leser om i DN. Jeg er kvinnen i næringslivet.

Så på hjemmebane: mannen min tjener mer og eier mest av boligen. Han sparer glatt 10 000 en måned om han vil. Så ble jeg også del av den statistikken, selv om jeg har prøvd hardt å skaffe meg en god jobb med god inntekt etter mange år på skolen. Barn ble det ett av. Jeg ble for gammel til to, nok er surt eple å bite i og nok en kjip statistikk å være del av.

Så har vi min gode venn fra et eksotisk land med et eksotisk etternavn. Hadde denne diskusjonen med han, og han vet godt hvordan det føles å i teorien ha de samme mulighetene, men ikke i virkeligheten. Han har klart å godta det. Han har vært så vant med det. Det han har reagert på, er når de feks var ute med jobb og de på et annet bord antok at han jobbet på restauranten. I slike situasjoner kjenner han på det. Han har også opplevd enormt mange jobbavslag.

Jeg orker ikke lenger bruke tid på å forstå hvorfor det er slik, fordi det er så mange grunner, også biologiske samt psykologiske årsaker. Ønsker ikke å åpne til debatt her inne. Det jeg ønsker å forstå er hvordan jeg skal godta at slik ble det, og bare innse at verden er sånn. Jeg har i det minste gjort det jeg kunne med det jeg hadde av ressurser.

 

Anonymkode: bf46d...fb0

Hva klager du på? Oppriktig ment, jeg skjønner ikke hva du mener er det urettferdige her? At du bare rakk ett barn? Vel, du prioriterte utdanning mens du hadde dine mest fruktbare år. Det valget kan du aldri ta om igjen. Though luck.

Er du bitter for at du ikke blir forfremmet på jobb? Bytt jobb da? Eller har det noe med din egnethet å gjøre? Det finnes mange flinke og dyktige damer. Er du en av dem, eller bare middels? 

Er du bitter for at mannen din sparer mer enn deg i måneden? Krev at han betaler mer da. Du virker da økonomisk intelligen. Statistisk sett skal du leve lenger, og trenger flere oppsparte midler/pensjon. Der har du statistikken din.

Anonymkode: cf073...2ee