Hvordan si til venner at man ikke kan møtes like ofte som før?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene som nylig har innsett at jeg er ganske så introvert, og jeg tror jeg må kutte ned på sosiale aktiviteter. 

Litt bakgrunnsinfo: Jeg ble mobbet og hadde veldig få venner på skolen, og hadde derfor et stort behov for å knytte bånd til nye mennesker da jeg startet å studere. I løpet av studiene ble jeg kjent med mange, og i dag har jeg to vennegjenger og mange "enkeltvenner" som jeg også ønsker å opprettholde kontakten med. Problemet er bare at det blir alt for mye! Jeg har gradvis innsett at jeg trenger mer tid for meg selv, jeg må være alene for å samle energi. 

Begge vennegjengene ønsker gjerne å finne på ting flere ganger i uka, og nå ender jeg alltid opp med å være den som drar hjem lenge før resten, eller sier at jeg ikke kan den dagen. Dette er ekstra utfordrende fordi de fleste av vennene mine er ekstroverte, og de har ikke forståelse for at noen ikke ønsker å være sosial hele tiden. F.eks. hvis jeg sier at jeg ikke kan møte dem fordi jeg har en annen avtale, så spør de når den avtalen er ferdig og sier "ja men, da kan du vel bare komme etterpå?". Når vi møtes vil vennene mine gjerne henge sammen fra kl. 16-23, men for meg er det mer enn nok med et par timer. Hvordan kan jeg formidle dette til dem uten at de opplever det som avvisende? 

Jeg lurer også på hvordan jeg kan fordele tiden min mellom de to gjengene på en god måte. Jeg ønsker å fortsette å henge med begge, da de er ganske forskjellige og gir meg mye positivt på hver sin måte.

Hva er egentlig et normalt nivå for sosial aktivitet? Forrige uke så f.eks. slik ut: 

- Mandag: Middag med en venninne som jeg ikke har sett på et halvt år. 

- Tirsdag: Quiz som jeg er med på fast (den varer hele kvelden, drar bare hjem for å spise middag og så rett ut igjen)

- Onsdag: Trening og husarbeid

- Torsdag: Middag og teaterstykke sammen med den ene gjengen

- Fredag: Storhandling, avslapping hjemme med partner. Er sliten og sover flere timer på sofaen denne kvelden. 

- Lørdag: Trening, ærender. Middag med et vennepar, kino, og deretter tur på byen med den ene vennegjengen.

- Søndag: Møter en annen venninne jeg ikke har sett på en stund, familiemiddag på ettermiddagen.

Dette er en gjennomsnittlig uke. Det virker kanskje ikke så travelt når jeg ser på det nå, men jeg blir altså helt utslitt! Noen tips til hvordan jeg kan gå fram for å kutte ned på den sosiale aktiviteten? Vennene mine har allerede begynt å fleipe med at jeg er "såååå travel" og aldri har tid til å møte dem... Vil jo ikke avvise dem heller!        

Anonymkode: 65fe3...2ef

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke normalt tempo når man har krysset 30. Hvorfor henger dere sånn i skjørtekantene på hverandre? Og hvorfor skaffer man seg partner og hus om man aldri nyter livet i huset med partneren?

Og hvordan du skal "si fra" er enkelt og greit. Du skal si fra på en ordentlig måte om dine grenser for sosialisering. Om det nå er 1 gang i uka eller 4. Og så skal vennene dine si "ok" eller "så bra at du tar vare på deg selv - du må absolutt ikke slite deg ut for vår del!" Å grue seg for å si fra om egne grenser ovenfor venner er et tegn på at de kanskje ikke er venner - men folk som utnytter deg, og som du utnytter i retur - bekjente. 

Den andelen (og i en stor flokk kommer det til å være en andel) som pusher deg og viser null respekt for dine grenser behandler du som du ville en mann på byen som viser null respekt for dine grenser: du unngår dem som pesten. 

Anonymkode: b0a20...c87

[AnonymBruker]

Det er vel ikke normalt å henge med venner flere ganger i uken når man har runda 30. Selv takker jeg bare «ja» til det jeg har lyst og orker. Er blitt flink til å si nei. Er det for mye mas, melder jeg meg bare ut, setter samtalen på mute og svarer ikke. Ellers pleier jeg bare å si det som det er «jeg vil være hjemme alene/slappe av hjemme», «jeg har ikke lyst/orker ikke». Gidder ikke finne på unnskyldninger, sier det bare som det er. For min del er det på det maks 2 sosiale aktiviteter i uken - noen ganger 0 og noen ganger 3. Prøver også å møte venninner på trening - jeg skal jo uansett trene og da slår jeg to fluer i smekk hehe!

Anonymkode: 2b48d...928

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! 😊

Det føles godt å få bekreftet at dette ikke er et normalt aktivitetsnivå, og at det ikke bare er jeg som blir sliten av ingenting. 

I går var jeg ute og tok noen øl med den ene vennegjengen, og tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt alvor med dem og fortelle hvordan jeg har hatt det i det siste, og at jeg har tenkt å redusere aktivitetsnivået mitt framover. Så langt kom jeg imidlertid ikke, de begynte nemlig å snakke om at vi aldri gjør noe sammen lenger. Jeg bodde i en annen by en periode pga. jobb, og flyttet tilbake for et halvt års tid siden. Vennene mine fortalte i går om hvor kjipt de syntes det var at jeg bodde der, og at de hadde gledet seg så mye til at jeg skulle komme tilbake igjen. Da skulle alt bli "normalt" og vi skulle henge hele tiden. Slik føler de imidlertid ikke at det har blitt, de synes vi møtes alt for sjelden nå. Jeg greide jo selvfølgelig ikke å fortelle at jeg ønsker å se dem sjeldnere etter at de hadde sagt dette... 

Jeg begynte nok å bli mer bevisst på de sosiale relasjonene mine etter at jeg flyttet tilbake. Det føltes egentlig ganske befriende å bo på et sted hvor jeg ikke hadde så mange venner, og dermed ikke så mange forventninger og krav til at man skal finne på noe hele tiden. Jeg tror virkelig ikke at mine venner kommer til å forstå dette, det var f.eks. en i gjengen som ikke kunne være med i går og det ble kommentert at hun var kjip som nedprioriterte oss.

Vi er i ganske forskjellige livsfaser, flesteparten av de andre er single og lever som om de fortsatt var tidlig i 20-årene. (Dette gjelder begge vennegjengene.) Det er f.eks. en selvfølge at vi skal drikke når vi møtes, noe jeg begynner å bli fryktelig lei av. I det siste har jeg alltid vært den "kjipe" som ikke drikker, noe som også blir kommentert på en negativ måte. 

Jeg har bestemt meg for at jeg MÅ kutte ned på aktiviteten framover, men vet fortsatt ikke hvordan jeg skal gå fram. Jeg ønsker jo helst å fortelle vennene mine hvordan jeg har det er og bli respektert for det, men jeg tror ærlig talt ikke at de verken kommer til å forstå eller akseptere det. De har en helt annen forventning til hvordan vennskapet vårt skal være enn meg. Ideelt sett skulle de hatt det sånn som i Friends, men det er jo ingen voksne mennesker som lever sånn! 

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 65fe3...2ef

[Måbarefåsiat...]

Det er hyggelig at du har venner som har savnet deg og vil være sammen med deg. Men den tidsplanen du skrev, fikk meg andpusten. Jeg tenker at du kanskje ikke trenger å si noe, bare takke ja til det du vil, droppe det du ikke orker. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg og samboer flyttet til et annet sted pga jobb og friheten av å ikke kjenne så mange her er ubeskrivelig deilig. Det er forsåvidt ikke normalt å møtes så ofte når man er så voksen, skjønner at du blir sliten. Jeg hadde nok bare trukket meg unna sakte men sikkert og ikke orket å ta en prat. De vennene som blir superfornærmet og sklir unna er jo ikke de ekte gode vennene du kommer til å ha resten av livet, men møte med fornuftige mellomrom. For dette tempoet kan du ikke holde i lengden uansett så da vil du jo fort finne ut hvem du ønsker å prioritere fritiden din på.

Anonymkode: 4e8d0...f70

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! 😊

Det føles godt å få bekreftet at dette ikke er et normalt aktivitetsnivå, og at det ikke bare er jeg som blir sliten av ingenting. 

I går var jeg ute og tok noen øl med den ene vennegjengen, og tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt alvor med dem og fortelle hvordan jeg har hatt det i det siste, og at jeg har tenkt å redusere aktivitetsnivået mitt framover. Så langt kom jeg imidlertid ikke, de begynte nemlig å snakke om at vi aldri gjør noe sammen lenger. Jeg bodde i en annen by en periode pga. jobb, og flyttet tilbake for et halvt års tid siden. Vennene mine fortalte i går om hvor kjipt de syntes det var at jeg bodde der, og at de hadde gledet seg så mye til at jeg skulle komme tilbake igjen. Da skulle alt bli "normalt" og vi skulle henge hele tiden. Slik føler de imidlertid ikke at det har blitt, de synes vi møtes alt for sjelden nå. Jeg greide jo selvfølgelig ikke å fortelle at jeg ønsker å se dem sjeldnere etter at de hadde sagt dette... 

Jeg begynte nok å bli mer bevisst på de sosiale relasjonene mine etter at jeg flyttet tilbake. Det føltes egentlig ganske befriende å bo på et sted hvor jeg ikke hadde så mange venner, og dermed ikke så mange forventninger og krav til at man skal finne på noe hele tiden. Jeg tror virkelig ikke at mine venner kommer til å forstå dette, det var f.eks. en i gjengen som ikke kunne være med i går og det ble kommentert at hun var kjip som nedprioriterte oss.

Vi er i ganske forskjellige livsfaser, flesteparten av de andre er single og lever som om de fortsatt var tidlig i 20-årene. (Dette gjelder begge vennegjengene.) Det er f.eks. en selvfølge at vi skal drikke når vi møtes, noe jeg begynner å bli fryktelig lei av. I det siste har jeg alltid vært den "kjipe" som ikke drikker, noe som også blir kommentert på en negativ måte. 

Jeg har bestemt meg for at jeg MÅ kutte ned på aktiviteten framover, men vet fortsatt ikke hvordan jeg skal gå fram. Jeg ønsker jo helst å fortelle vennene mine hvordan jeg har det er og bli respektert for det, men jeg tror ærlig talt ikke at de verken kommer til å forstå eller akseptere det. De har en helt annen forventning til hvordan vennskapet vårt skal være enn meg. Ideelt sett skulle de hatt det sånn som i Friends, men det er jo ingen voksne mennesker som lever sånn! 

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 65fe3...2ef

Det er jo litt typisk også at single ikke helt skjønner at folk i forhold ikke lenger har det samme behovet for sosialt. Man sitter liksom ikke alene og stirrer opp i taket lenger (for å sette det på spissen) - man har faktisk en person rundt seg til enhver tid som man kan være sosial med.. Merker jeg synes det er deilig med venner i forhold, for er langt mindre mas fra dem. Og enda mindre fra de med barn (kanskje for lite fra akkurat de, hehe). 

Neste gang de tar opp at dere må sees oftere så ville jeg bare «kvinnet meg opp» og sagt det som det er - at jeg har behov for mer alenetid og hjemmekvelder. Og om de spør hvorfor så er det en ærlig sak å si at man blir sliten av et høyt aktivitetsnivå (jobb + trening + familie + sosialt ++) og trenger å trappe litt ned, og legge til at du håper de forstår.;) Det er faktisk helt normalt å bli sliten av sosialt. Mange av oss er introverter (er ikke halvparten det?) dvs at man leder opp best ALENE og at sosialt TAR energi fra en. Vanskelig for ekstroverter å skjønne siden de FÅR energi av sosialt...

Anonymkode: 2b48d...928

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke sagt noe direkte, men ville for det første kuttet ned treff med enkeltvenninner til maks en gang i uken. Og så ville jeg takket nei til ca hver 3. treff med vennegjengene. Da er du med på de fleste, samtidig som du får 1-2 dager ekstra per uke der du kun er med samboer.

Reagerer også på at mye skjer på kveldstid. Selv syns jeg lørdag formiddag er et fint tidspunkt til å treffe venner på, og så slappe av med samboer på kvelden. 

Søndag er i utgangspunktet «hellig» for meg. Jeg kan evt gå en fjelltur med en venninne, men ikke mer enn det. 

Anonymkode: fd0c9...b18

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville nok ikke sagt noe direkte, men ville for det første kuttet ned treff med enkeltvenninner til maks en gang i uken. Og så ville jeg takket nei til ca hver 3. treff med vennegjengene. Da er du med på de fleste, samtidig som du får 1-2 dager ekstra per uke der du kun er med samboer.

Reagerer også på at mye skjer på kveldstid. Selv syns jeg lørdag formiddag er et fint tidspunkt til å treffe venner på, og så slappe av med samboer på kvelden. 

Søndag er i utgangspunktet «hellig» for meg. Jeg kan evt gå en fjelltur med en venninne, men ikke mer enn det. 

Anonymkode: fd0c9...b18

Enig! Å bruke kveldene sine på sosialt er så mye mer slitsomt enn å få no ut av lørdag formiddag etc.

Anonymkode: 2b48d...928

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen TS.

Lang historie kort så merket jeg da jeg begynte å jobbe heltid for 3 år siden at jeg var veldig veldig sliten. Kunne ikke forstå hvorfor. Men så skjønte jeg at jeg fremdeles durte i vei sosialt som jeg gjorde da jeg var student. Og det hadde jeg ikke lenger overskudd til. Når man jobber er man jo nærmere 40 timer på jobb i uka, og styrer ikke tiden selv, med tidlige morgener og krav til å prestere. Jeg blir i alle fall godt sliten av det. 

Jeg har tatt veldig grep det siste året. Nå er det kun unntaksvis at jeg treffer venninner i uka, også fredager. Det gjør dessverre at det går flere uker mellom hver gang jeg treffer venner (altså, jeg treffer venner ukentlig, men så går det noen uker før vi ses igjen). Til gjengjeld er jeg ikke så sliten lenger, jeg trener mer og jeg slapper mer av hjemme, fordi jeg har "øvd meg" på å slappe av.

Jeg har en venninne som ikke har taklet dette så godt. Hun hadde forventninger om å treffes hver uke, eller i alle fall annenhver. Og gjerne midt i uka, til sent på kveld. Jeg hverken klarte å innfri dette, eller hadde samme behovet. Så jeg måtte si i fra. Jeg opplevde ikke så mye forståelse som jeg skulle ønske, og det har gjort at jeg har trukket meg unna. Jeg trenger å føle meg forstått og akseptert for den jeg er, ellers blir jeg utrygg og usikker. De andre vennene mine forstår dette, og det er aldri noen klandring for at det har gått noen uker siden sist. Det virker også som de fleste av mine venner kjenner det samme, man har mindre tid og overskudd enn før, og det er naturlig at man ikke ses så ofte lenger.

Vil til slutt si at du har etter min mening et høyt aktivitetsnivå, og det er ikke rart du føler deg sliten av det! Det er overhodet ikke en rolig uke som jeg ser det. Et tips jeg vil gi er også å gjøre andre ting enn rene "skravlekvelder" med venninner, f. eks gå en tur i skogen sammen. Det gir meg mer energi enn å sitte på kafé i timesvis. 

Anonymkode: 0416b...8a0

[AnonymBruker]

Høres slitsomt ut.. kanskje det får an å trene sammen eller gjøre andre ting sammen som gir deg mer påfyll? 

Jeg var også supersosial som ungdom, men etter at jeg bikka 30 så flatet det litt ut. Trenger mye mer alenetid. Helt for meg selv. Har jobb og barn og jobber med mennesker, da er det ekstra godt å bare være litt alene å samle tankene. 

Støtter deg fullt ut. 

Du kan f eks si at du er litt sliten i dag, eller har vondt i hodet. 

Anonymkode: c629f...589

[AnonymBruker]

TS her. I går skjedde det noe som gjorde at jeg følte for å ta opp denne tråden igjen. 

Tusen takk til dere som har svart, det var fint å få bekreftet at dette ikke er et normalt aktivitetsnivå. Siden jeg opprettet tråden har jeg gradvis trukket meg mer tilbake, og forsøkt å senke aktivitetsnivået. I januar levde jeg et mye mer rolig liv, og jeg har aldri følt meg så bra!

I går var jeg imidlertid på fest med den ene vennegjengen. Jeg fikk i løpet av kvelden noen slengkommentarer om at jeg aldri er med på noe lenger, og da jeg i to-tiden signaliserte at jeg tenkte å dra hjem for å legge meg, så smalt det. Jeg fikk høre at jeg stengte dem ute, at det virket som om jeg ga faen i deres liv, at jeg var egoistisk og ikke brydde meg om dem lenger. Dette gjorde veldig vondt, da jeg hele livet har vært veldig opptatt av å stille opp for andre, og jeg har alltid vært den som har lyttet og støttet opp om de rundt meg. Jeg prøvde å forklare dem at jeg er introvert og skrudd sammen annerledes enn dem, og at jeg er helt avhengig av mer alenetid. Når fortalte dem om mine behov (noe jeg for så vidt aldri før har gjort), så fikk jeg bare i retur at jeg ikke respekterer deres behov (ved at jeg ikke kan treffes så ofte som de ønsker, ikke responderer på meldingene deres i gruppechatten til enhver tid, osv.). Jeg gråt masse. De endte etter hvert opp med å si "ok, vi skjønner at du sliter, og at du kanskje trenger litt mer tid for deg selv i en periode nå". Problemet er bare at dette ikke er en periode eller en fase, det er sånn jeg er! Hvordan kan jeg få dem til å forstå at jeg ikke kan oppfylle de kravene som de stiller til vennskapet vårt, uten at de opplever at jeg avviser dem? 

Jeg har andre nære venner som jeg kanskje treffer to ganger i året, og det fungerer helt fint. Vennskapet vårt blir ikke dårligere fordi vi treffes sjelden. Hvorfor kan ikke denne gjengen også akseptere det? Føler meg helt jævlig i dag😞 

Anonymkode: 65fe3...2ef

[AnonymBruker]

Å, nå fikk jeg så vondt av deg!❤️ Dette fortjente du ikke! MEN en liten trøst er jo at flere av dem etterhvert også vil få seg kjærester, og da vil de også ha mindre behov for sosialisering. Det virker som de misforstår deg litt, og tror at det handler om dem. Har du vurdert å vise dem denne tråden? 

Anonymkode: 17a82...8c1

[AnonymBruker]

Uff TS! Jeg er AB som har svart deg litt lenger oppe. Jeg er glad for å lese at du har trappet ned og føler deg bedre. Men jeg får helt vondt av å høre hvordan vennene dine møter deg på dette.

Som jeg skrev litt lenger opp har jeg selv trukket meg mer tilbake, og opplevd at en venninne ikke har taklet dette så bra. Jeg kjenner fremdeles på det, og jeg tror ikke det kommer til å gå seg til fordi vi har så forskjellige behov. Da er det min jobb å prøve å ignorere det, og stå i at jeg ikke orker eller har behov for like hyppig sosialisering som før. Det jeg får igjen er mer overskudd, og mer kvalitetstid når man er sammen. Så får heller min venninne føle seg nedprioritert, det kan jeg ikke ta ansvar for når jeg har forsøkt så godt jeg klarer å legge frem at det handler om mitt eget overskudd.

Men jeg må si at reaksjonen fra dine venner er mye mer kraftig. Spesielt at de nærmest går til angrep på deg. det tror jeg ikke jeg hadde orket. Det er som du sier selv, det er ikke en periode, det er hvem du er. Det er helt grunnleggende i et vennskap å føle seg forstått og akseptert. Jeg har jo denne ene venninnen jeg ikke føler har taklet det så bra, men resten av vennene mine støtter meg. Hadde aldri orket å ha en hel gjeng som jeg følte gikk helt imot meg og mine behov. 

Hva du gjør videre kommer vel litt ann på hva du føler du vil med den gjengen. Er det helt ærlig en gjeng du vil bruke energien og tiden din på? Hvis du har andre gode venner, så ville jeg vurdert hvor mye denne gjenge skulle få av din tid. 

Anonymkode: 0416b...8a0

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. I går skjedde det noe som gjorde at jeg følte for å ta opp denne tråden igjen. 

Tusen takk til dere som har svart, det var fint å få bekreftet at dette ikke er et normalt aktivitetsnivå. Siden jeg opprettet tråden har jeg gradvis trukket meg mer tilbake, og forsøkt å senke aktivitetsnivået. I januar levde jeg et mye mer rolig liv, og jeg har aldri følt meg så bra!

I går var jeg imidlertid på fest med den ene vennegjengen. Jeg fikk i løpet av kvelden noen slengkommentarer om at jeg aldri er med på noe lenger, og da jeg i to-tiden signaliserte at jeg tenkte å dra hjem for å legge meg, så smalt det. Jeg fikk høre at jeg stengte dem ute, at det virket som om jeg ga faen i deres liv, at jeg var egoistisk og ikke brydde meg om dem lenger. Dette gjorde veldig vondt, da jeg hele livet har vært veldig opptatt av å stille opp for andre, og jeg har alltid vært den som har lyttet og støttet opp om de rundt meg. Jeg prøvde å forklare dem at jeg er introvert og skrudd sammen annerledes enn dem, og at jeg er helt avhengig av mer alenetid. Når fortalte dem om mine behov (noe jeg for så vidt aldri før har gjort), så fikk jeg bare i retur at jeg ikke respekterer deres behov (ved at jeg ikke kan treffes så ofte som de ønsker, ikke responderer på meldingene deres i gruppechatten til enhver tid, osv.). Jeg gråt masse. De endte etter hvert opp med å si "ok, vi skjønner at du sliter, og at du kanskje trenger litt mer tid for deg selv i en periode nå". Problemet er bare at dette ikke er en periode eller en fase, det er sånn jeg er! Hvordan kan jeg få dem til å forstå at jeg ikke kan oppfylle de kravene som de stiller til vennskapet vårt, uten at de opplever at jeg avviser dem? 

Jeg har andre nære venner som jeg kanskje treffer to ganger i året, og det fungerer helt fint. Vennskapet vårt blir ikke dårligere fordi vi treffes sjelden. Hvorfor kan ikke denne gjengen også akseptere det? Føler meg helt jævlig i dag😞 

Anonymkode: 65fe3...2ef

De høres fryktelig umodne ut.. Gruppechatter i en alder av 30 liksom? Og de forventer at du skal svare til enhver tid? Hadde droppet de om jeg var deg. Ekte venner respekterer folk som de er. Så enkelt som det. 

Anonymkode: 58dcc...7b1

[AnonymBruker]

Du trenger ikke ha noen unnskyldning eller forklaring. Bare si at nå må du gå. Jeg slet mye med dette før å tørre å gå når jeg trengte det, og slet meg ut. Nå er det også vanskelig iblandt når de spør hvorfor jeg må gå osv men da sier jeg bare at jeg hadde bare tenkt til å bli et par timer uansett.  I værste fall drar jeg en hvit løgn om at jeg har ting å gjøre,  men syns det burde vært mere innafor å bare få gå uten at man må gjøre noe annet. Å slappe av alene burde også være gyldig å ha på timeplanen. 

Anonymkode: a11d4...5f3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, dere! Det hjelper virkelig, følger meg litt mer normal igjen nå.

Etter å ha fått ting litt mer på avstand, så begynner jeg å lure på om disse vennene egentlig er så gode venner. Jeg tror de har forventninger og krav til meg som jeg rett og slett ikke klarer å oppfylle. Flesteparten av oss bodde i kollektiv sammen i starten av 20-årene, og de ønsker at vi fortsatt skal kjøre den samme greia som da. Jeg orker ikke lenger å måtte forsvare at jeg vil hjem og koble av, og at jeg ikke skal ha en øl til. For et par uker siden prøvde jeg å fortelle dem at jeg tenkte på å kutte ned på alkohol og kanskje prøve en hvit måned. Reaksjonen fra gruppa da var bare "Neeeei, det får du ikke lov til!!" Det at de skal bestemme over meg er jo i seg selv et dårlig tegn, men jeg synes nesten det var enda kjipere at de overhodet ikke viste noen interesse i å høre hvorfor jeg tenkte på dette, og hva som lå bak. Hele greia ble bare blankt avvist. 

Når jeg skriver dette, så ser jeg helt klart at dette virker veldig umodent. Skulle nesten tro jeg var tilbake på ungdomsskolen med drikkepress og gruppechat... På chaten kommer det 20+ meldinger hver dag, og det meste er memes eller morsomme videoer. Har rett og slett ikke mulighet til å følge med og svare på alt i løpet av arbeidsdagen, det blir for mye!

Jeg har også tenkt på å vise dem denne tråden med forhåpning om at de får litt mer perspektiv på ting, men jeg frykter at vi rett og slett har blitt for ulike. Jeg har i det siste vist mer av hvem jeg er og hva jeg ønsker, og det virker ikke som om de liker det. Jeg har tidligere vært den som bare jattet med, men nå har jeg f.eks. begynt å si nei til å bli med på kino for å se filmer som ikke interesserer meg, og lignende.

På et vis føles det som om jeg er i et forhold som går mot slutten, det er nesten som om jeg har kjærlighetssorg. 

TS

Anonymkode: 65fe3...2ef

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar, dere! Det hjelper virkelig, følger meg litt mer normal igjen nå.

Etter å ha fått ting litt mer på avstand, så begynner jeg å lure på om disse vennene egentlig er så gode venner. Jeg tror de har forventninger og krav til meg som jeg rett og slett ikke klarer å oppfylle. Flesteparten av oss bodde i kollektiv sammen i starten av 20-årene, og de ønsker at vi fortsatt skal kjøre den samme greia som da. Jeg orker ikke lenger å måtte forsvare at jeg vil hjem og koble av, og at jeg ikke skal ha en øl til. For et par uker siden prøvde jeg å fortelle dem at jeg tenkte på å kutte ned på alkohol og kanskje prøve en hvit måned. Reaksjonen fra gruppa da var bare "Neeeei, det får du ikke lov til!!" Det at de skal bestemme over meg er jo i seg selv et dårlig tegn, men jeg synes nesten det var enda kjipere at de overhodet ikke viste noen interesse i å høre hvorfor jeg tenkte på dette, og hva som lå bak. Hele greia ble bare blankt avvist. 

Når jeg skriver dette, så ser jeg helt klart at dette virker veldig umodent. Skulle nesten tro jeg var tilbake på ungdomsskolen med drikkepress og gruppechat... På chaten kommer det 20+ meldinger hver dag, og det meste er memes eller morsomme videoer. Har rett og slett ikke mulighet til å følge med og svare på alt i løpet av arbeidsdagen, det blir for mye!

Jeg har også tenkt på å vise dem denne tråden med forhåpning om at de får litt mer perspektiv på ting, men jeg frykter at vi rett og slett har blitt for ulike. Jeg har i det siste vist mer av hvem jeg er og hva jeg ønsker, og det virker ikke som om de liker det. Jeg har tidligere vært den som bare jattet med, men nå har jeg f.eks. begynt å si nei til å bli med på kino for å se filmer som ikke interesserer meg, og lignende.

På et vis føles det som om jeg er i et forhold som går mot slutten, det er nesten som om jeg har kjærlighetssorg. 

TS

Anonymkode: 65fe3...2ef

Hvorfor vise dem denne tråden? De er 20 år oppi hodet og er ekstremt umodne. 

Jeg ville skrevet på gruppechaten: Hei. Dumt at festen endte slik den gjorde! Jeg er ekstremt glad i dere alle. Jeg har ikke energi til å henge sammen like ofte som før, det håper jeg dere respekterer og ikke tar dere personlig nær av.

Svarer de noe umodent, dump de! 

Anonymkode: 58dcc...7b1

[AnonymBruker]

Vær takknemmlig. Du har venner og blir inkludert! 
 

jeg har ikke venner og blir derfor ikke invitert med på en dritt! 

Anonymkode: dcb0c...d12