Stemor, men føler jeg ikke får det til..

[AnonymBruker]

Hei, må nesten høre her da jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg...

jeg er sammen med en fantastisk mann, som har et barn fra forrige forhold. Barnet er 3.5 år og jeg føler at jeg ikke klarer å få en tilknyttning til barnet. Jeg prøver så godt jeg bare kan, men uansett hva, så er barnet grinete etter faren sin uansett. Skjønner at det er nok far barnet helst vil være hos når det er hos oss. Når jeg hører barnet har våknet og går for å hente det, så er det «pappa» med en gang, som at det ikke er greit nok med meg. Når vi spiser sammen, så vil ikke barnet spise, men når det kun er dem to så spiser det mer. Det er helst grøt, brødskive men ikke middag det vil ha...

Faren er forståelsesfull på det med min frustrasjon, og vet ikke helt hva han skal gjøre. Det skjønner jeg jo godt også. Derfor spør jeg her om litt hjelp.. Hva kan vi/ jeg gjøre?

Anonymkode: 35846...4d1

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen da? Barn knytter seg jo gjerne tett med få personer, synes du skal være tålmodig, og gi han omsorg de gangene han måtte ønske, plutselig så løsner det.

Anonymkode: 61bdf...589

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Hvor lenge er det siden du møtte barnet første hang, og bor deresammen?

Anonymkode: db069...b50

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hvor lenge har dere vært sammen da? Barn knytter seg jo gjerne tett med få personer, synes du skal være tålmodig, og gi han omsorg de gangene han måtte ønske, plutselig så løsner det.

Anonymkode: 61bdf...589

Vi har vært sammen i snart 2 år. Jeg vet at det er en tålmodighetsprøve, men jeg vil bare så gjerne være en del av det om du skjønner  

 

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvor lenge har dere vært sammen? Hvor lenge er det siden du møtte barnet første hang, og bor deresammen?

Anonymkode: db069...b50

2 år, møtte barnet etter noen måneder inn i forholdet. Vi bor sammen ja. 

Anonymkode: 35846...4d1

[Ulrikke]

La pappa ta det aller, aller meste nå. Vet ikke hvor lenge dere har kjent hverandre og hvor lenge dere har bodd sammen, samt hvor mye barnet er hos dere?

La pappa ta det meste, vær på tilbudssiden, med plastelina/puslespill/lek osv, spør om barnet vil være med, men aksepter et nei uten å vise at du synes det er dumt. Spør om barnet vil se på film med deg, lage muffins, dra i butikken og kjøpe lørdagsgodt - altså ting som barnet liker og som er lystbetont.

Barnet føler sannsynligvis at det ikke har noen relasjon med deg enda. I tillegg til at det selvfølgelig savner pappa og vil være med ham når det er hos dere.

Jeg ble stemor til tre som da var 1, 2 og 6 år. Jeg tok ingen konflikter/kamper i starten, var egentlig bare i bakgrunnen og lot far og barn ha samvær, men var bestandig på tilbudssiden om noen av dem var mottakelige for det. Stresset det overhodet ikke. Syntes det var helt ok at far måtte ta det meste, hvis jeg skal være helt ærlig.

Da yngste var 3, husker jeg at mannen min ringte meg da jeg jobbet seint. Han måtte bekrefte overfor henne at jeg ikke kom til å komme hjem med det første. Hun satt i gangen her hjemme, fikk ikke til å kle av seg selv, men nektet å ta imot hjelp av faren - hun skulle vente på meg  Nå er hun 19 og vi har et supert forhold den dag i dag!

Det går seg til, men ta det i barnets tempo. De merker det godt hvis vi vil litt for mye, og da trekker de seg unna. Vis interesse, vær vennlig og hyggelig, men vær litt i bakgrunnen i starten. Det beste tipset er egentlig å se etter anledninger til å bygge relasjon til barnet uten far, når barnet er klar for det!

[SpringYard]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, må nesten høre her da jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg...

jeg er sammen med en fantastisk mann, som har et barn fra forrige forhold. Barnet er 3.5 år og jeg føler at jeg ikke klarer å få en tilknyttning til barnet. Jeg prøver så godt jeg bare kan, men uansett hva, så er barnet grinete etter faren sin uansett. Skjønner at det er nok far barnet helst vil være hos når det er hos oss. Når jeg hører barnet har våknet og går for å hente det, så er det «pappa» med en gang, som at det ikke er greit nok med meg. Når vi spiser sammen, så vil ikke barnet spise, men når det kun er dem to så spiser det mer. Det er helst grøt, brødskive men ikke middag det vil ha...

Faren er forståelsesfull på det med min frustrasjon, og vet ikke helt hva han skal gjøre. Det skjønner jeg jo godt også. Derfor spør jeg her om litt hjelp.. Hva kan vi/ jeg gjøre?

Anonymkode: 35846...4d1

Det aller beste du kan gjøre er å være tilstede for barnet, uten å presse deg på. Vær åpen, smil og vær hyggelig mot barnet, men la barnet komme til deg. Jo mer du presser deg på et barn, jo større avstand vil det normalt ta. 
 

Om du kjenner barnet veldig godt, så kan det også hjelpe at du, alene, gjør aktiviteter med barnet, uten at far er tilstede/tilgjengelig. 
 

lykke til!  

Endret 17. oktober 2019 av SpringYard

[AnonymBruker]

Sikkert bare en tilvenningssak. Da jeg ble sammen med mannen min var barnet mitt veldig skeptisk til mannen min. Selv om mannen min prøvde alt han kunne for å være både greit, morsom og omsorgsfull mot barnet mitt, så var han aldri en god nr 2 hjemme hos oss. Men det gikk over etter litt tid, nå har han bodd sammen med oss i 10 år og barnet mitt sier at hen er så glad for å ha mannen min som sin stepappa, at han er den beste stepappaen i hele verden.

Så ikke gi opp, barn trenger tid. Det kan være veldig vanskelig og rart for små å tilvenne seg et nytt menneske i livet sitt på den måten. Bare hver der for barnet og rekk ut hånden din så ofte du kan, tilslutt vil nok barnet akseptere deg.

Anonymkode: 3e87f...5df

[AnonymBruker]

Setter veldig veldig stor pris på disse tilbakemeldingene ❤️ 

Jeg får ta til meg disse og se litt hvordan det går fremover. Igjen, tusen tusen takk  

Anonymkode: 35846...4d1

[Blingblingtahei]

Bare tenkte jeg skulle si at vi har et barn sammen, jeg og min samboer. Min sønn er veldig glad i sin far men når han våkner etter å ha sovet så gråter han etter meg, det er ikke far han vil ha da. Det samme gjelder når han har slått seg eller hvis jeg kommer mens far holder. Det er jo selvfølgelig sårt for far, men det er bare en periode, plutselig er det far som er artigst å være sammen med og far som er kul 😎 

Vær tålmodig, men jeg sier, fortsett å prøve. Kom inn når ungen gråter og når barnet vil ha far så gå å hent far uten å vise tegn til at du syntes det er vanskelig å frustrerende, etterhvert tror jeg barnet vil akseptere deg også. Ta med barnet ut og lek, så kan far ta biten med måltider. Sett deg ned å tegn med henne, gjør sånne koselig ting 😊

[AnonymBruker]

Sånn var det her i et år. Nå er hu minste like knyttet tileg som faren. Han får ikke lov til å gjøre noen ting 😅 Hu eldste er mer pappajente og er som regel pappa hvis hu er lei seg eller har slått.  Innimellom kan hun komme til meg. Vi har hvert sammen i to år nå. 

Vi startet som venner og besøkte hverandre under middager eller noen få timer på kvelden. Jeg kom på lekedater kun for å være med barna. Etter et år så spurte vi dem  det var greit at vi ble kjærester. Noe hu eldste syns var på tide. 

Vi var veldig opptatt av å ikke kose eller gi så mye nærhet i begynnelsen. Heller vise barna at pappa var der for dem og ikke meg. 

Gjør koselig ting med henne, lek med henne og ta henne med ut.  Trøst, kos, regler og grenser kommer etterhvert. Shopping kunne hvert noe?  Minste på tre elsker det. Vi drar å handler en kjole eller to,  spiser på café og kjøper med noe godt hjem som alle kan spise seinere.

To år er ikke lang tid. Du skal bygge opp et bånd faren har hatt fra fødsel. Gi det tid 😊

Anonymkode: 19b8a...021

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sånn var det her i et år. Nå er hu minste like knyttet tileg som faren. Han får ikke lov til å gjøre noen ting 😅 Hu eldste er mer pappajente og er som regel pappa hvis hu er lei seg eller har slått.  Innimellom kan hun komme til meg. Vi har hvert sammen i to år nå. 

Vi startet som venner og besøkte hverandre under middager eller noen få timer på kvelden. Jeg kom på lekedater kun for å være med barna. Etter et år så spurte vi dem  det var greit at vi ble kjærester. Noe hu eldste syns var på tide. 

Vi var veldig opptatt av å ikke kose eller gi så mye nærhet i begynnelsen. Heller vise barna at pappa var der for dem og ikke meg. 

Gjør koselig ting med henne, lek med henne og ta henne med ut.  Trøst, kos, regler og grenser kommer etterhvert. Shopping kunne hvert noe?  Minste på tre elsker det. Vi drar å handler en kjole eller to,  spiser på café og kjøper med noe godt hjem som alle kan spise seinere.

To år er ikke lang tid. Du skal bygge opp et bånd faren har hatt fra fødsel. Gi det tid 😊

Anonymkode: 19b8a...021

Eller andre klær hvis det er gutt.  Leste jente i innlegget 🙈

Anonymkode: 19b8a...021

[addict]

Jeg tror du også må innstille deg på at det bare er sånn. Min er 9 år har hatt stemora si i 8 år. Hun er en magisk dame og behandler han som sin egen, virkelig så snill og god mot han. Likevel så er hun stemor, han går ikke og legger seg i armkroken hennes og kan fint minne henne på at hun ikke er mora hans. Gir ikke nattakos når han skal legge seg selv om faren får. Det bare er sånn. Hun håndterer det i nuet, overser de små handlingene og går videre med livet uten å ta seg nær av det 😊

[AnonymBruker]

12 timer siden, SpringYard skrev:

Det aller beste du kan gjøre er å være tilstede for barnet, uten å presse deg på. Vær åpen, smil og vær hyggelig mot barnet, men la barnet komme til deg. Jo mer du presser deg på et barn, jo større avstand vil det normalt ta. 
 

Om du kjenner barnet veldig godt, så kan det også hjelpe at du, alene, gjør aktiviteter med barnet, uten at far er tilstede/tilgjengelig. 
 

lykke til!  

Dette! Det er en stor overgang for et barn når livet endres så mye, barnet må få den tiden det trenger til å venne seg til ting.

Anonymkode: 542fa...7e8