Kvitter seg med kjæledyrene når barna kommer

[AnonymBruker]

Jeg håper virkelig ikke dette er normalen, men alle jeg kjenner som hadde dyr fra før de fikk barn har enten kvittet seg med disse eller forsømt dem. Hos ett vennepar ble hunden plassert hos moren til en av dem kun midlertidig før de ga den fra seg permanent. Hos noen andre som valgte å beholde katten, blir kattedoen aldri skiftet på og katten får ikke lenger gredd pelsen sin slik at det blir store, vonde floker. Hos et annet vennepar som fikk tvillinger, har hunden siden starten av graviditeten blitt plassert hos venner og familie som bytter på å passe hunden. De har ikke overskudd til hunden og trenger og se an hvordan det blir i fremtiden angående å beholde hunden eller ikke. Listen går videre. Er dette vanlig? Får vondt av dyra jeg som blir behandlet som bruk-og-kast når det plutselig ikke passer seg å ha dyret lenger.

Anonymkode: 7df60...aec

[pautina]

Fikk beskjed av alle at jeg kom til å se helt annerledes på bikkje babyen min når jeg fikk egne barn. Vi hadde en nervøs hund hvor vi bekymret oss litt på forhånd om hvordan hun ville takle baby. Det var aldri aktuelt for oss å kvitte oss med henne om det skulle bli problemer. Nå var vi så heldige at det ikke ble noen problem, hun elsket babyen like mye som vi, men det tror jeg også avhang av at hun ikke ble skubbet til side og ingen av hennes rutiner ble lidende. Hun forble selvfølgelig min baby til hun sovnet inn 10 år etter ungen kom, det ansvaret påtok vi oss da vi skaffet henne, hun var et familiemedlem som selvfølgelig hørte til og ble hensyntatt til sin død. 

Hvis det er noen jeg har ordentlig fordommer mot er det folk som behandler dyr som om de var pyntegjenstander og eiendeler,jeg tillegger dem svekkede sjelsevner som diagnose og er særdeles mistenksom i forhold til hvor super egosentriske de antageligvis er i alle aspekter av livet..

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, pautina skrev:

 

Hvis det er noen jeg har ordentlig fordommer mot er det folk som behandler dyr som om de var pyntegjenstander og eiendeler,jeg tillegger dem svekkede sjelsevner som diagnose og er særdeles mistenksom i forhold til hvor super egosentriske de antageligvis er i alle aspekter av livet..

Slike folk hadde nok lagt ungene ut på Finn.no hvis det var lovlig også.

[pautina]

Min kloke farmor pleide å si til oss jentene at vi måtte finne oss en mann med dyr, så ser du på hvordan han behandler dyrene sine når han er sliten og lei så vet du hvordan framtiden med den mannen blir.. Vi flira litt av det, men mange år senere så må jeg bare gi henne fullstendig rett :) Så rett at menn burde egentlig også ta en kikk på det der hos en partner..

[PURE/HONEY]

De behandler dyrene som objekter som ikke har følelser eller tanker. Dyr, spesielt hunder som knytter såpass sterke bånd, blir totalt mishandlet når eiere driver å flytter rundt på de hele tiden. Hunden går rundt forvirret og stresset, og tenker på hvor flokken hans er, de han har levd med og elsket i flere år. Folk som driver å omplasserer kjæledyrene sine for fjollete grunner som dette, er ikke egnet som dyreeiere i utgangspunktet.

[Maleficenta]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper virkelig ikke dette er normalen, men alle jeg kjenner som hadde dyr fra før de fikk barn har enten kvittet seg med disse eller forsømt dem. Hos ett vennepar ble hunden plassert hos moren til en av dem kun midlertidig før de ga den fra seg permanent. Hos noen andre som valgte å beholde katten, blir kattedoen aldri skiftet på og katten får ikke lenger gredd pelsen sin slik at det blir store, vonde floker. Hos et annet vennepar som fikk tvillinger, har hunden siden starten av graviditeten blitt plassert hos venner og familie som bytter på å passe hunden. De har ikke overskudd til hunden og trenger og se an hvordan det blir i fremtiden angående å beholde hunden eller ikke. Listen går videre. Er dette vanlig? Får vondt av dyra jeg som blir behandlet som bruk-og-kast når det plutselig ikke passer seg å ha dyret lenger.

Anonymkode: 7df60...aec

Er nå i slike tilfeller dyrene burde omplasseres. Jeg tenker at så lenge f. Eks foreldre syns det er greit å ta over dyret og gir det den omsorgen det trenger, så er det bra. Verre er det med de som fortsetter å ha dyret, men neglisjerer det. 

[AnonymBruker]

Som småbarnsmor selv skjønner jeg det godt. Det er ikke ideelt å gi fra seg et dyr, men jeg hadde aldri maktet en hund i småbarnstiden. 

Anonymkode: 8bafd...5e9

[Maleficenta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som småbarnsmor selv skjønner jeg det godt. Det er ikke ideelt å gi fra seg et dyr, men jeg hadde aldri maktet en hund i småbarnstiden. 

Anonymkode: 8bafd...5e9

Men det er jo noe man må tenke på Før man skaffer seg dyr. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner faktisk ingen som har kvittet seg med dyr etter de fikk barn. Rundt her er det i hvert fall ikke vanlig. Mange har både en og to hunder, og flere barn. Vi har hund, to barn og en til på vei. Ingen planer om å kvitte oss med hunden. Jeg tror nok omgangskretsen din har et litt slepphendt forhold til dyrehold. 

Anonymkode: 266f3...b89

[pautina]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som småbarnsmor selv skjønner jeg det godt. Det er ikke ideelt å gi fra seg et dyr, men jeg hadde aldri maktet en hund i småbarnstiden. 

Anonymkode: 8bafd...5e9

Det er jo i så fall en vurdering man tar før man skaffer den hunden, skal jeg ha barn i løpet av de neste 10-16 årene? Kan da ikke kaste et familiemedlem pga at man har fått ett til...

Er perfekt med hund i småbarns tiden. Lite hjemme alene for hunden med permisjon, masse trilleturer og all kosen de har av hverandre, i tillegg kommer fordelen med parasitter og beskyttelse mot astma og andre allergier:)

 

 

[AnonymBruker]

Tok heller abort enn å kvitte meg med valpen, visste hvor dårlig jeg kom til å bli.

Anonymkode: d1918...da8

[Kanderehjelpe]

Moren min overtok hunden vår etter en stund. Han var vandt til henne, elsker henne og har det veldig fint.

Hunden vår ble dessverre veldig aggressiv mot babyen vår, vi var på kurs, vi inkluderte den alltid, han hadde det like godt som før, men forble aggressiv... så, da hadde jeg to valg, gi baby eller hund til moren min😏

Ikke døm så fort. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, pautina skrev:

Det er jo i så fall en vurdering man tar før man skaffer den hunden, skal jeg ha barn i løpet av de neste 10-16 årene? Kan da ikke kaste et familiemedlem pga at man har fått ett til...

Er perfekt med hund i småbarns tiden. Lite hjemme alene for hunden med permisjon, masse trilleturer og all kosen de har av hverandre, i tillegg kommer fordelen med parasitter og beskyttelse mot astma og andre allergier:)

 

 

Så kan barn komme selv om de ikke Er planlagte da. Og så kan både barn og hunder være mer krevende enn man hadde sett for seg. Livet skjer liksom. 
 

Jeg hadde aldri fikset hund og småbarn. Nyfødt som må ut å gå i 20 minus, nei takk. Ikke alle barn som liker trilleturer, min hadde vognskrekk de første 6 mnd. Fikk han ikke til å ligge i vogna. Buss med barnevogn er ille nok om du ikke skal ha hund på slep. Som om morgene med barnehagebarn ikke er hektiske nok, om jeg ikke skulle lufte en hun i tillegg. 
 

nei jeg hadde aldri taklet det. Er glad i hunder og kan godt være vi skal ha en, men da skal minste være minst 10 år. 

Anonymkode: 8bafd...5e9

[AnonymBruker]

Hadde aldri falt meg inn å kvitte meg med hunden min. Har en baby på 8 måneder. Med mindre hunden var aggressiv mot babyen, da hadde jeg ikke følt jeg hadde noe valg.

Har tenkt mye at hunden får mindre oppmerksomhet enn før og har dårlig samvittighet for det, men han har det absolutt best hos oss.

Anonymkode: 8011f...1fe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper virkelig ikke dette er normalen, men alle jeg kjenner som hadde dyr fra før de fikk barn har enten kvittet seg med disse eller forsømt dem. Hos ett vennepar ble hunden plassert hos moren til en av dem kun midlertidig før de ga den fra seg permanent. Hos noen andre som valgte å beholde katten, blir kattedoen aldri skiftet på og katten får ikke lenger gredd pelsen sin slik at det blir store, vonde floker. Hos et annet vennepar som fikk tvillinger, har hunden siden starten av graviditeten blitt plassert hos venner og familie som bytter på å passe hunden. De har ikke overskudd til hunden og trenger og se an hvordan det blir i fremtiden angående å beholde hunden eller ikke. Listen går videre. Er dette vanlig? Får vondt av dyra jeg som blir behandlet som bruk-og-kast når det plutselig ikke passer seg å ha dyret lenger.

Anonymkode: 7df60...aec

Barna skal prioriteres før dyra. Noen ganger blir det sånn at dyra må gis bort.

Anonymkode: 11161...9b1

[AnonymBruker]

Man vet aldri hva andre går igjennom og noen ganger kan det være til det beste å omplassere. Men det skal jo ikke være en lettvindt løsning bare fordi man får barn heller. Når man skaffer seg en hund må man jo tenke igjennom valget godt før man tar det. 

Anonymkode: dbb08...e46

[pautina]

43 minutter siden, Kanderehjelpe skrev:

Moren min overtok hunden vår etter en stund. Han var vandt til henne, elsker henne og har det veldig fint.

Hunden vår ble dessverre veldig aggressiv mot babyen vår, vi var på kurs, vi inkluderte den alltid, han hadde det like godt som før, men forble aggressiv... så, da hadde jeg to valg, gi baby eller hund til moren min😏

Ikke døm så fort. 

Men så har ikke dere dumpet dyret deres heller da vil jeg påstå. Dere har ordnet situasjonen så godt som mulig etter forholdene, det er noe helt annet enn å dumpe dyret fordi man ikke var "forberedt" på hvor slitsomt det skulle bli:)

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig i min krets. Eller, dvs, en katter gitt bort, men alle hundene beholdt.

Jeg har vært nøye på at min hund får delta på alt i hjemmet som hun pleier, da ble hun også glad i baby. Og i permisjonstiden ble det jo masse turer, enten i vogn eller sele.

Ja, jeg skal innrømme det var litt slitdomt i perioder, da baby var krevende. Når du har "slitet" hele dagen,  og så ønsker hunden også kos... men krevende dager har man både med og uten barn.

Ikke minst er det medisin å komme seg alene ut av huset, sammen med hunden! Da får iallefall jeg ny energi. Heller der enn å drikke vin med venner, da er jeg bare enda mer sliten påfølgende dag 😂

Anonymkode: c1025...e71

[Million]

Jeg hadde kjøpt meg en dyr rasekatt da jeg var gravid med barnet mitt. Det var en katt jeg hadde ønsket meg lenge, nydelig var den. Vi hadde den i noen måneder før barnet ble født. Og det var krise fra dag èn.... katten simpelthen hatet lyden av babyen. Hver gang babyen ga fra seg et knirk (premature barn har ofte en litt rar knirkelyd, som en gammel dør som åpnes) eller gråt, så ble katten rasende. Pisket med halen, fikk store pupiller, nistirret på barnet.... og i blant så tok hun sats, angrep, spant frem og fiket til babyen i ansiktet med labben. Jeg rakk ikke se om hun hadde klørne ute, men det tok jeg ganske enkelt ikke sjansen på.

Fra da av kunne jeg aldri snu ryggen til de to et sekund, de kunne ikke være ubevoktet i stuen et sekund. For hvis babyen skulle komme til å gi lyd fra seg (noe babyer OFTE gjør!) så var det risiko for at katten ville angripe, og kanskje volde permanent skade på et øye hos babyen med klørne sine.

Katten hatet babyen fra første minutt da vi kom hjem med han fra sykehuset, og jeg tenkte jeg skulle gi det tid, kanskje katten vennet seg til babyen etterhvert?

I tre måneder holdt jeg ut å overvåke de to konstant. Hvis jeg skulle på do, måtte jeg først lokalisere katten, hente den, putte den på soverommet, lukke døren og så gå på do. Tilbake igjen, slippe ut katten. På kjøkkenet for å hente noe å drikke? Enten ta med ungen eller lukke katten inn på soverommet igjen. Det var utrolig slitsomt og stressende, å gå rundt og være redd for babyen pga katten.

Det endte med at jeg omplasserte den til nær familie (min manns mor, som hadde to katter fra før). Der bodde katten fint i 14 år.

Det er ikke alltid situasjonen er som DU innbiller deg. Noen ganger går det rett og slett ikke, kombinasjonen baby/barn og kjæledyr!

[AnonymBruker]

Jeg er en av «dem».

Jeg hadde hunden i 12 år, før barnet kom. Tross masse sosialisering, kos og oppmerksomhet er hun en litt hissig og eiesyk type. Verdens snilleste og mest lojale hund, men dessverre ganske redd for barn. Vi forutså at det ville bli et problem når babyen kom til verden, så vi begynte gradvis å tilvenne henne til å være hos et familiemedlem. Når babyen kom flyttet hunden ut for godt. Hunden har det fantastisk i et barnefritt hjem, får lange gode turer og veldig mye tid som vi ikke har muligheten til å gi henne. Trodde aldri jeg skulle «gi bort» hunden min, men det var dessverre det eneste riktige valget. 

Anonymkode: 9ab8e...824