Voksne stebarn, og fars nye familie?

[AnonymBruker]

Jeg vet om tre tilfeller hvor stebarn som enten har vokst seg voksne, eller har vært voksne fra skilsmissen, som nekter å forholde seg til fars nye kone, og også til sine halvsøsken. 

Der er ingen innsats, ingen tidsbruk, egentlig ingen interesse for halvsøsken, ingen respekt for fars valg om å starte på nytt, ingen respekt for verken barn eller voksne. 
 

I det ene tilfelle var det en bekjent av meg, hun var rett og slett forbannet over sin fars valg, og egoisme. Vi har mistet kontakten, så jeg kan ikke spørre mer. 
 

Jeg lurer på hva det er som får folk i tyveårene, til å mislike barn, til ikke å føle ansvar for å bygge en god søsken relasjon. Det er en ung mann, han kan ikke treffe sin far i hjemmet. Dukker ikke engang opp med et kort og en gave på en 9 årsdag. 
 

En ung kvinne, hun misliker, kan ikke utstå, og det er ikke måte på dritt hun spyr ut mot sin stemor, og stemors barn. Disse barna er også hennes fars barn, sine egne søsken, 

 

Er dette vanlig? Er det noen som kan forklare det litt mer til meg? Når min bekjent/venninne ble så forbannet på sin far, fordi han fikk barn, hun hadde ikke lyst å invitere han og barna i eget bryllup.
 

Jeg tenkte hun var mega egoistisk, og var temmelig sjokkert over barnslig oppførsel, men nå dukker det stadig opp nye eksempler. 

Anonymkode: 5aac4...89e

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 5aac4...89e

[AnonymBruker]

Har tidligere lest tråder om slikt her inne. Sjalusi/eiesyke og redsel for å få mindre arv kanskje? 

Anonymkode: 821ea...298

[AnonymBruker]

Synd hvis voksne folk oppfører seg slik. 

Anonymkode: cf54e...cf8

[AnonymBruker]

Mye kan jo også handle om fars oppførsel i de eldste barnas oppvekst! Hvis far ikke viser interesse i å ordne opp og eventuelt beklage svik, løgn, oppførsel, psykisk mishandling etc., etc.,, hvorfor skal barna da gjøre det? Greit nok at de også er voksne nå men det er likevel far som er den som har vært voksen hele tiden!

Og ja, jeg er selv skilsmissebarn og har hatt flere stefamilier, men har ingen halvsøsken da, men for min del så har jeg gått lei på å tilgi faren min hele tiden! Han lovet og løy så ekstremt mye når jeg vokste opp at da jeg endelig var gammel nok til å sette foten ned orket jeg ikke mer for min egen del! Han hadde fått så himla mange sjanser men viste gang på gang på gang at han ikke klarte å holde ord, avtaler osv., og dermed så ville jeg ikke ha noe mer med han å gjøre! Sånn er det fortsatt men pga. niesene mine så har vi et rent høflighetsforhold!

Anonymkode: eb49c...a01

[AnonymBruker]

Jeg har tre stesøsken jeg ikke snakker med. Stemor orker jeg ikke å høre navnet til en gang, men dette er ikke på grunn av meg. Pappa forlot mamma for denne damen og jeg gjorde alt som stod i min makt for å bli kjent med henne og skape en relasjon.

Hun responderte med å kritisere og latterliggjøre meg. Jeg prøvde å gi henne nye sjanser i 6 år. Så gav jeg opp. Jeg kuttet dem ut fordi jeg rett og slett ikke klarte hånet og avvisningen mer. Det er ikke alltid barnas feil at det blir slik. 

Anonymkode: ea6d4...dea

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har tre stesøsken jeg ikke snakker med. Stemor orker jeg ikke å høre navnet til en gang, men dette er ikke på grunn av meg. Pappa forlot mamma for denne damen og jeg gjorde alt som stod i min makt for å bli kjent med henne og skape en relasjon.

.....

Anonymkode: ea6d4...dea

Nei, det er det sikkert ikke 😊

Du snakker allikevel om stesøsken, og ikke halvsøsken, det blir jo litt annerledes, å ikke ønske relasjon til sin fars barn, sine egne søsken, sitt eget kjøtt og blod.

Anonymkode: 5aac4...89e

[AnonymBruker]

Har lest i flere offentlige intervjuer, og hørt privat, litt eldre småbarnsfedre som erklærer at «denne gangen, med kull to, denne gangen forstår jeg viktigheten av å bidra: «ante ikke at pappaperm er så morsomt, forrige gang skiftet jeg nok ikke en eneste bleie hehe, men NÅ har jeg satt jobben på vent og er dedikert FAR, lille Linnea og Leo er det viktigste i livet mitt nå, ingen ting kan måle seg med dette. Jeg har gått 18 mil med barnevogn og skiftet ut bilen med en elvaresykkel og tar et hvileår fra styrevervene. Forrige gang var jeg nok dessverre opptatt med regjeringsforhandlinger i litt for mange år, men nå er barnehagen blitt min viktigste møtearena! Samboeren min Vilde (jurist, 28) og jeg deler på ALT, og jeg er så takknemlig hun og barna har fått meg til å innse hva som betyr noe i livet og at jeg får oppleve dette» Osv. Etc. 

Tror du resultatet av «forrige gang, «de eldste» som da er i tidlig tyveårene føler sterkt for å vise interesse for sine nye søsken? Det må være så sårende at det aldri kan repareres. Og det virker ikke som disse fedrene syns det gjør noe heller.

Anonymkode: 3d5c9...127

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har lest i flere offentlige intervjuer, og hørt privat, litt eldre småbarnsfedre som erklærer at «denne gangen, med kull to, denne gangen forstår jeg viktigheten av å bidra: «ante ikke at pappaperm er så morsomt, forrige gang skiftet jeg nok ikke en eneste bleie hehe, men NÅ har jeg satt jobben på vent og er dedikert FAR, lille Linnea og Leo er det viktigste i livet mitt nå, ingen ting kan måle seg med dette. Jeg har gått 18 mil med barnevogn og skiftet ut bilen med en elvaresykkel og tar et hvileår fra styrevervene. Forrige gang var jeg nok dessverre opptatt med regjeringsforhandlinger i litt for mange år, men nå er barnehagen blitt min viktigste møtearena! Samboeren min Vilde (jurist, 28) og jeg deler på ALT, og jeg er så takknemlig hun og barna har fått meg til å innse hva som betyr noe i livet og at jeg får oppleve dette» Osv. Etc. 

Tror du resultatet av «forrige gang, «de eldste» som da er i tidlig tyveårene føler sterkt for å vise interesse for sine nye søsken? Det må være så sårende at det aldri kan repareres. Og det virker ikke som disse fedrene syns det gjør noe heller.

Anonymkode: 3d5c9...127

Dette var svært satt på spissen, eller? Men ser poenget, med sjalusi, i ulike former.

Er det uunngåelig? Er det normen? Det er jo vanligvis ikke så ekstreme forhold som du beskriver, men mulig det alltid vil føles sånn. 
 

Ble bare overrasket over manglende respekt for foreldres livsvalg. Hun i første eksempelet var ikke oppgitt over at foreldrene fant seg nye partnere, hun var oppgitt over at far fikk barn, det skulle være hennes tur, og han skulle være bestefar. 
 

Vet om et annet tilfelle, der er de ute og triller på tur sammen, far og sønn, med hver sin baby 😀

Anonymkode: 5aac4...89e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var svært satt på spissen, eller? Men ser poenget, med sjalusi, i ulike former.

Er det uunngåelig? Er det normen? Det er jo vanligvis ikke så ekstreme forhold som du beskriver, men mulig det alltid vil føles sånn. 
 

Ble bare overrasket over manglende respekt for foreldres livsvalg. Hun i første eksempelet var ikke oppgitt over at foreldrene fant seg nye partnere, hun var oppgitt over at far fikk barn, det skulle være hennes tur, og han skulle være bestefar. 
 

Vet om et annet tilfelle, der er de ute og triller på tur sammen, far og sønn, med hver sin baby 😀

Anonymkode: 5aac4...89e

Vet du hva? Så lenge du selv ikke har vært i en sånn situasjon så kan du bare droppe å tenke på det! Du burde heller støtte venninnene dine i valgene de har gjort! Sjansen for at det er mye du ikke vet om her er stor!

Anonymkode: eb49c...a01

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Vet om et annet tilfelle, der er de ute og triller på tur sammen, far og sønn, med hver sin baby 😀

Det... Det er jo litt sært da?

Anonymkode: 92947...b22

[rebella81]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var svært satt på spissen, eller? Men ser poenget, med sjalusi, i ulike former.

Er det uunngåelig? Er det normen? Det er jo vanligvis ikke så ekstreme forhold som du beskriver, men mulig det alltid vil føles sånn. 
 

Ble bare overrasket over manglende respekt for foreldres livsvalg. Hun i første eksempelet var ikke oppgitt over at foreldrene fant seg nye partnere, hun var oppgitt over at far fikk barn, det skulle være hennes tur, og han skulle være bestefar. 
 

Vet om et annet tilfelle, der er de ute og triller på tur sammen, far og sønn, med hver sin baby 😀

Anonymkode: 5aac4...89e

Som du styrer med dette da... Det er da en million grunner til at folk reagerer slik de gjør. Det nederste der er da virkelig ikke noe å trakte etter vel .. At far skal begynne å produsere flere barn med sin nye unge kone som han har forlatt din mor til fordel for....skjønner de som misliker det ja.

Endret 16. oktober 2019 av rebella81

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var svært satt på spissen, eller? Men ser poenget, med sjalusi, i ulike former.

Er det uunngåelig? Er det normen? Det er jo vanligvis ikke så ekstreme forhold som du beskriver, men mulig det alltid vil føles sånn. 
 

Ble bare overrasket over manglende respekt for foreldres livsvalg. Hun i første eksempelet var ikke oppgitt over at foreldrene fant seg nye partnere, hun var oppgitt over at far fikk barn, det skulle være hennes tur, og han skulle være bestefar. 
 

Vet om et annet tilfelle, der er de ute og triller på tur sammen, far og sønn, med hver sin baby 😀

Anonymkode: 5aac4...89e

Poenget er ikke sjalusi i det hele tatt. Poenget er manglende interesse (og respekt om du vil) og tid, omsorg og omtanke fra far til barn. Hele livet. Hvorfor skal barna vise faren interesse da? 

Anonymkode: 3d5c9...127

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Poenget er ikke sjalusi i det hele tatt. Poenget er manglende interesse (og respekt om du vil) og tid, omsorg og omtanke fra far til barn. Hele livet. Hvorfor skal barna vise faren interesse da? 

Anonymkode: 3d5c9...127

Men det er jo ikke det hun spør om. Spørsmålet er, hvorfor viser ikke barna sine egne søsken interesse? At de avviser faren kan jeg skjønne, men søsknene sine? Kjenner man ikke på et ansvar for faktisk å treffe dem? Bli kjent med dem? Være storesøster og storebror?

Jeg hadde faktisk forlangt det av mine store barn. Å avvise sine egne søsken er rett og slett ikke godkjent her i vår familie. Her er alle like mye verdt, uavhengig av når de ble laget. 

Anonymkode: 8880a...b45

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo ikke det hun spør om. Spørsmålet er, hvorfor viser ikke barna sine egne søsken interesse? At de avviser faren kan jeg skjønne, men søsknene sine? Kjenner man ikke på et ansvar for faktisk å treffe dem? Bli kjent med dem? Være storesøster og storebror?

Jeg hadde faktisk forlangt det av mine store barn. Å avvise sine egne søsken er rett og slett ikke godkjent her i vår familie. Her er alle like mye verdt, uavhengig av når de ble laget. 

Anonymkode: 8880a...b45

Da syns jeg du skal forlange det samme av faren og andre voksne mennesker. H’n bør være like hyggelig mot ekskona og de eldste barna sine. Bruke like mye tid på dem. Være like glad i dem.Poenget er at der kull en slett ikke er like mye verdt. Ikke i nærheten. Der kan det forståelig nok bli slik. 

Det er mange som ikke har større kontakt med egne foreldre, søsken, egne barn til og med. Det er da helt samme sak, hvorfor trekker du fram de som har åpenbare forklaringer på lite interesse (ukjente halvsøsken med stor aldersforskjell, dårlig forhold til faren, ikke eksisterende forhold til småsøsknenes mor, ikke del i hverandres liv)? 

 

Anonymkode: 3d5c9...127

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo ikke det hun spør om. Spørsmålet er, hvorfor viser ikke barna sine egne søsken interesse? At de avviser faren kan jeg skjønne, men søsknene sine? Kjenner man ikke på et ansvar for faktisk å treffe dem? Bli kjent med dem? Være storesøster og storebror?

Jeg hadde faktisk forlangt det av mine store barn. Å avvise sine egne søsken er rett og slett ikke godkjent her i vår familie. Her er alle like mye verdt, uavhengig av når de ble laget. 

Anonymkode: 8880a...b45

Mine barn har yngre halvbrødre, det er da deres valg om de vil bli kjent med de eller ikke.

 

Anonymkode: 5c665...db8

[Gjest O.G.]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har lest i flere offentlige intervjuer, og hørt privat, litt eldre småbarnsfedre som erklærer at «denne gangen, med kull to, denne gangen forstår jeg viktigheten av å bidra: «ante ikke at pappaperm er så morsomt, forrige gang skiftet jeg nok ikke en eneste bleie hehe, men NÅ har jeg satt jobben på vent og er dedikert FAR, lille Linnea og Leo er det viktigste i livet mitt nå, ingen ting kan måle seg med dette. Jeg har gått 18 mil med barnevogn og skiftet ut bilen med en elvaresykkel og tar et hvileår fra styrevervene. Forrige gang var jeg nok dessverre opptatt med regjeringsforhandlinger i litt for mange år, men nå er barnehagen blitt min viktigste møtearena! Samboeren min Vilde (jurist, 28) og jeg deler på ALT, og jeg er så takknemlig hun og barna har fått meg til å innse hva som betyr noe i livet og at jeg får oppleve dette» Osv. Etc. 

Tror du resultatet av «forrige gang, «de eldste» som da er i tidlig tyveårene føler sterkt for å vise interesse for sine nye søsken? Det må være så sårende at det aldri kan repareres. Og det virker ikke som disse fedrene syns det gjør noe heller.

Anonymkode: 3d5c9...127

Dette.

 

[AnonymBruker]

Jeg kan vel bare svare for meg selv. Her er det en blanding av at hun er yngre enn meg, og at pappa ser ut til å ha glemt at hans biologiske familie eksisterer etter han giftet seg på nytt. Jeg har prøvd og prøvd å ta kontakt, men han har aldri hatt tid til hverken besøk eller telefonsamtaler. Ungene mine har ikke fått gaver til bursdag og jul engang. Så sjalusien overfor hans nye familie vokste seg større og større. Hva har de som ikke vi har?

Anonymkode: dfe40...d96

[AnonymBruker]

For å si det sånn.. 

Min far og  jeg hadde en destruktivt relasjon frem til jeg ble 29 år. De siste ti årene var det han som valgte å kutte meg ut fordi han taklet ikke å ha meg i livet sitt. 

Før dette var han mye sint og voldelig. Og jeg fikk aldri en klem eller lov til å sitte på fanget. 

Han fikk seg kjæreste som hadde 3 små barn fra før. Som ikke hadde noe far. Det er tre barn som kaller min pappa for pappa, som han tar med på fotballkamper, ut for å handle klær, henter på fest (Nå er de gamle nok for det)

Såklart dette var sårt for meg. At min far ikke så verdien i sitt eget kjøtt og blod, men valgte å ta vare på noen andre som familie. 

Men hva kan jeg gjøre annet enn å respektere hans valg? Velge han bort med å være sint og bitter? Da ofrer jeg jo alt. Da ofrer jeg barnebarna hans en morfar, jeg ofrer min mann en svigerfar og ikke meg selv en far. 

Det har vært beintøft oppigjennom, men nå er alt lagt bak oss.

Men det som avgjorde absolutt alt var da min far anerkjente sin fraværelse og umodenhet. Han ga meg en forståelse og et svar. Gjorde meg trygg på at jeg var ikke feil som barn, det var han det lå hos.

Vi gjør alle feil. Og hjelpes så mye en går glipp av ved å gnage på det.

I dag sitter jeg igjen med å ha en morfar for barnebarna, en svigerfar som forguder sin svigersønn, tre nydelige stesøsken og en fantastisk stemor. 

Ikke annet enn en berikelse 

Anonymkode: cbf8a...c95

[AnonymBruker]

det er voksne mennesker, de har ret til å bestemme selv hvem de vil ha i livet sitt.

Husk at i en del tilfeller har det vært utroskap og svik inne i bildet, og jeg kan selv lett forstå at man minster respekten for en far som finner seg ei dame nesten på alder med sine egne barn og starter nye familie. I tillegg er det ikke rent få tilfeller der den nye partneren er den som stikker kjepper i hjulene for samvær. Kjenner til tilfelle med litt yngre barn, der farens kone med felles barn OG hennes særkullsbarn alle var invitert i konfirmasjon til mannens særkullsbarn, hvor hun nekter å være med, og også nekter felles barn, altså konfirmantens halvsøster, å delta i konfirmasjonen. Og faren syns det er greit. Det er vel ikke rart at man da etter hvert trekker seg vekk og gir opp kontakt.

Anonymkode: c0025...175