Når mannen har vært en enorm skuffelse under graviditeten

[AnonymBruker]

Han har skuffet meg på de fleste punkt. Hadde aldri sett for meg at det skulle bli sånn, men sånn ble det. Han har ikke satt meg først noen gang gjennom graviditeten, jeg og vårt felles hjem har kommet nederst på prioriteringslista hele veien. Det har resultert i at jeg har kjørt meg til bristepunktet med oppussing, planlegging og klargjøring til barnet kommer - nå når jeg gikk i permisjon har jeg flatet aldeles ut. Jeg er knapt i stand til å lage mat fordi jeg er så utmattet. Det er nok mye min egen feil, jeg burde tatt det roligere og tatt hensyn til meg selv - men har hatt så uendelig mange gjøremål og med absolutt ingen hjelp har jeg ikke tillatt meg å kjenne på slitenheten  

Nå nærmer det seg fødsel, og mannen prioriterer fortsatt ikke meg og oss overhodet. Jeg er så vanvittig ensom og føler meg helt alene om svangerskapet. Jeg er så skuffet og sint over denne situasjonen jeg har havnet i, og sliter mye med vonde tanker. Jeg har totalt gitt opp at han skal stille opp for hverken meg eller barnet og har for lengst innsett at det snart blir brudd. Synes alt er bare tungt, og bruker mesteparten av tiden jeg skulle brukt til å glede meg - på å gråte  

Det verste er at jeg slett ikke så denne komme, han har vært en fantastisk mann tidligere som alltid har sidesatt andre prosjekt for å prioritere meg. Under svangerskapet har det blitt helt motsatt. Det var også han som ønsket barnet mest. Jeg hellet lenge mot abort av praktiske årsaker, men han ønsket så gjerne å beholde. Nå føler jeg bare at jeg sitter i saksa..

Noen som har tips til å bearbeide de vonde tankene så jeg kan begynne å glede meg til fødsel i stede? Jeg gruer meg bare til barseltiden alene i stede for å glede meg til å møte babyen  

Anonymkode: 1b161...019

[AnonymBruker]

Huff, så leit å lese hvordan du har det!

Er det mulig at det er graviditeten som gjør at mannen din har blitt så rar? At det ikkje er en varig endring men noe som kan ordne seg når barnet kommer? Jeg sier IKKE at det er greit at han har overlatt deg sånn til deg selv, men bare undrer om det finnes muligheter for at det er en midlertidig greie. Hva sier han selv når du spør om hvorfor han har endret seg sånn og hvorfor han bidrar så lite? 

Et barn og en graviditet, det å skulle bli foreldre for første gang det er en stor omveltning, både for deg og for mannen, og ikke minst for paret. Hvem skal dere være sammen nå når dere ikke bare skal være kjærester lenger. 

Håper du greier å lytte til deg selv, og hvile nå på tampen av svangerskapet. Snakk med mannen din. 

Anonymkode: dd556...3d9

[AnonymBruker]

Med mindre dette endrer seg, er det best at du begynner å forberede deg på brudd. Er dere gift? Eier dere huset sammen? Har du familie eller venner i nærheten du kan bo hos, hvis du ikke ønsker å fortsette i bo i huset? Osv. osv.

Det er ofte lettere alene, enn med en mann som overhodet ikke stiller opp.

Anonymkode: 32ba0...239

[AnonymBruker]

Med en mann som ikke bidrar, er det bedre å være alene ja. Veldig trist blir det jo så klart i begynnelsen, men tror du ikke det blir en lettelse også? Å være alenemamma i dag er ikke så ille som for noen år siden, både økonomisk og praktisk. Ville gått fra han før fødsel. Det gir deg bare mer smerte å gå rundt og ha forhåpninger som han ikke oppfyller.

Ønsker deg lykke til❤️ 

Anonymkode: 8c76d...67a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, så leit å lese hvordan du har det!

Er det mulig at det er graviditeten som gjør at mannen din har blitt så rar? At det ikkje er en varig endring men noe som kan ordne seg når barnet kommer? Jeg sier IKKE at det er greit at han har overlatt deg sånn til deg selv, men bare undrer om det finnes muligheter for at det er en midlertidig greie. Hva sier han selv når du spør om hvorfor han har endret seg sånn og hvorfor han bidrar så lite? 

Et barn og en graviditet, det å skulle bli foreldre for første gang det er en stor omveltning, både for deg og for mannen, og ikke minst for paret. Hvem skal dere være sammen nå når dere ikke bare skal være kjærester lenger. 

Håper du greier å lytte til deg selv, og hvile nå på tampen av svangerskapet. Snakk med mannen din. 

Anonymkode: dd556...3d9

Takk for svar. Det kan godt hende, unnskyldningen hans er prosjekt han må fullføre før barnet kommer. Problemet er at vi og våre felles prosjekt, samt prosjekt baby har blitt aldeles nedprioritert. Jeg har gjort absolutt alt, og har pusset opp omtrent hele huset vi har felles.. Han har brukt tid på totalt urelevante ting som i mitt hode fint kunne ventet. Som å hjelpe en kompis med å bytte bordkledning på hytta til kompisen, det MÅTTE han bare gjøre - mens hans gravide kjæreste stod hjemme og la gulv i stua alene.. Det er bare ett eksempel på ting jeg mener han burde prioritert meg/oss foran.. Meg har han bare «hjulpet» hvis han har hatt tid og orket. Jeg føler meg så ubegripelig lite verdt, og selv om det kan snu etter fødsel vet jeg ikke om jeg klarer å tilgi han for dette her  Nå er jeg jo tvunget til å slappe av, for kroppen har sagt totalt stopp.. Prøver å snakke med han om prioriteringer, men da blir han bare sint og sier at jeg må jo forstå hvor travelt han har det. 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre dette endrer seg, er det best at du begynner å forberede deg på brudd. Er dere gift? Eier dere huset sammen? Har du familie eller venner i nærheten du kan bo hos, hvis du ikke ønsker å fortsette i bo i huset? Osv. osv.

Det er ofte lettere alene, enn med en mann som overhodet ikke stiller opp.

Anonymkode: 32ba0...239

Jeg er veldig forberedt på brudd ja. Ikke gift, men eier huset sammen.. Er det jeg også tenker, at det må være lettere og vite at en er alene - kontra å tro at man er to og så bli skuffet gang på gang 😮 

Anonymkode: 1b161...019

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det kan godt hende, unnskyldningen hans er prosjekt han må fullføre før barnet kommer. Problemet er at vi og våre felles prosjekt, samt prosjekt baby har blitt aldeles nedprioritert. Jeg har gjort absolutt alt, og har pusset opp omtrent hele huset vi har felles.. Han har brukt tid på totalt urelevante ting som i mitt hode fint kunne ventet. Som å hjelpe en kompis med å bytte bordkledning på hytta til kompisen, det MÅTTE han bare gjøre - mens hans gravide kjæreste stod hjemme og la gulv i stua alene.. Det er bare ett eksempel på ting jeg mener han burde prioritert meg/oss foran.. Meg har han bare «hjulpet» hvis han har hatt tid og orket. Jeg føler meg så ubegripelig lite verdt, og selv om det kan snu etter fødsel vet jeg ikke om jeg klarer å tilgi han for dette her  Nå er jeg jo tvunget til å slappe av, for kroppen har sagt totalt stopp.. Prøver å snakke med han om prioriteringer, men da blir han bare sint og sier at jeg må jo forstå hvor travelt han har det. 

Anonymkode: 1b161...019

Oi, ja, jeg forstår hva du sier. Selv om ting endres vil det bli vanskelig å "komme over" at han i denne perioden har sviktet så totalt. Du har kjent deg alene, uviktig, liten? Når han heller har prioritert "alle andre" enn deg. Det er vondt å sette noen høyest, når de setter deg langt nede på lista. 

Har du fortalt ham tydelig hvor skuffet du er? Hvor såret du er, og hvor sviktet du føler deg av ham? 

Anonymkode: dd556...3d9

[Gjest BethD]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det kan godt hende, unnskyldningen hans er prosjekt han må fullføre før barnet kommer. Problemet er at vi og våre felles prosjekt, samt prosjekt baby har blitt aldeles nedprioritert. Jeg har gjort absolutt alt, og har pusset opp omtrent hele huset vi har felles.. Han har brukt tid på totalt urelevante ting som i mitt hode fint kunne ventet. Som å hjelpe en kompis med å bytte bordkledning på hytta til kompisen, det MÅTTE han bare gjøre - mens hans gravide kjæreste stod hjemme og la gulv i stua alene.. Det er bare ett eksempel på ting jeg mener han burde prioritert meg/oss foran.. Meg har han bare «hjulpet» hvis han har hatt tid og orket. Jeg føler meg så ubegripelig lite verdt, og selv om det kan snu etter fødsel vet jeg ikke om jeg klarer å tilgi han for dette her  Nå er jeg jo tvunget til å slappe av, for kroppen har sagt totalt stopp.. Prøver å snakke med han om prioriteringer, men da blir han bare sint og sier at jeg må jo forstå hvor travelt han har det. 

Jeg er veldig forberedt på brudd ja. Ikke gift, men eier huset sammen.. Er det jeg også tenker, at det må være lettere og vite at en er alene - kontra å tro at man er to og så bli skuffet gang på gang 😮 

Anonymkode: 1b161...019

Det er MYE lettere å være alene enn sammen med en som ikke møter dine behov og forventninger! Gjort begge deler og hsdde valgt alenemor tilværelsen gang på gang ! Å være alenemor er ikke bare tungt. Det er faktisk veldig koselig og du får et så sterkt bånd med barnet ditt på en annen måte. Du får en fantastisk frihet med å kunne bestemme helt over ditt eget liv. Uten andre å ta hensyn til! 

[Gjest BethD]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi, ja, jeg forstår hva du sier. Selv om ting endres vil det bli vanskelig å "komme over" at han i denne perioden har sviktet så totalt. Du har kjent deg alene, uviktig, liten? Når han heller har prioritert "alle andre" enn deg. Det er vondt å sette noen høyest, når de setter deg langt nede på lista. 

Har du fortalt ham tydelig hvor skuffet du er? Hvor såret du er, og hvor sviktet du føler deg av ham? 

Anonymkode: dd556...3d9

Kanskje en prat sammen vil gjøre susen? Mannfolk er enkle dyr,ikke sikkert han er klar over situasjonen engang. 

[AnonymBruker]

Stakkars deg TS. Dette er helt sykt. 
 

Ville ha sagt at han måtte sette av tid for å prate en kveld. Det gir han en ekkel følelse og han vil gå i en tankeprosess som kanskje kan være fordelaktig. Send meld til han på dagen: «hei. Når du kommer hjem i kveld må vi snakke sammen. Fint om du kan avlyse eventuelle planer». 
 

Når det er tid for samtale viser du han enten denne tråden, eller skriver alt du føler på et ark. Eller så tar det muntlig, men vet av erfaring at det er vanskelig. Så gi gjerne et brev han må lese først og så fyll ut med samtale om du er i stand til det. Understrek at du vurderer brudd. Hvis han ikke legger seg flat, og begynner å komme med unnskyldninger og anklagelser- ja da har du svaret ditt. 
 

Forbered deg. Hvis dere går fra hverandre kan du søke om å få hans del av permisjon. Hvis du foreløpig beholder huset (noe han burde la deg gjøre uoppfordret), så kan dere søke om avdragsfrihet en stund, sånn dere rekker å vurdere salg eller at en av dere overtar det. Pass på at du får 3 mnd uforstyrret i huset med baby før du må tenke på å flytte og selge hus, eller ordne med at du kjøper han ut. Du må ha ro de første 3 mnd. 
 

Hvis han stiller seg på bakbeina og nekter deg huset så krever du at han kjøper deg ut med EN gang, slik at du får egenkapital til ny bolig snarest. Eventuelt krever du at dere selger huset med en gang, men i dagens marked kan det ta tid. Du bør også se om alt arbeidet du har lagt ned, og dine kostnader, gir deg en større eierdel. Han har jo hjulpet kamerater mens du har pusset opp og gitt verdistigning i felles hus. 
 

Har du foreldre eller søsken du kan bo hos noen måneder om du må flytte? Eventuelt er det lett å finne en leilighet til leie? Du vil ha mye alenetid og behov for ro og fred med babyen, det kan være litt vanskelig om man bor med foreldre/søsken.

Anonymkode: 445aa...bcf

[AnonymBruker]

Hva med å få familie til å hente deg og heller være hos dem nå frem til fødsel så du kan bli tatt vare og få litt avstand fra han når han oppfører seg som en idiot? Der familie eller en god venninne f.eks er på alerten og foreberedt på å bli med deg på føden? (Når kledningen til en kompis er viktigere enn deres eget stuegulv, er vel gjerne fødselen til en venninne viktigere enn din og)

Anonymkode: 8f549...bf8

[Gjest kruspersilletaco]

Hei TS, har vært i nesten samme situasjon. Mannen her hadde en svangerskapsdepresjon (og fødselsdepresjon? ) . Kom frem når vi gikk i parterapi etter babyen var født. Det er ikke så kjent, og kan ikke trøste deg med at det gikk over med en gang, barnet var nesten 2 år da det ble "normalt".. Send gjerne en melding.. Eneste rådet her og nå er å kjempe for det dere hadde sammen! Kan være tøft for en mann og bli far også, en stor omstilling og omveltning. Men vet hvordan du har det.. Jeg satt hos helsesøster og gråt fordi jeg visste ikke om han kom til å bli med på fødselen, og visste ærlig talt ikke om jeg ville ha ham der heller.. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre dette endrer seg, er det best at du begynner å forberede deg på brudd. Er dere gift? Eier dere huset sammen? Har du familie eller venner i nærheten du kan bo hos, hvis du ikke ønsker å fortsette i bo i huset? Osv. osv.

Det er ofte lettere alene, enn med en mann som overhodet ikke stiller opp.

Anonymkode: 32ba0...239

For en som har opplevd deg samme som deg, heller jeg mot denne kommentaren. Å ha barn med en som ikke prioriterer deg, er ikke en god måte å leve på. Om det fortsetter slik når barnet kommer, vil dette oppleves mye tyngre, mtp lite søvn og fullt fokus på barnet. 

Jeg anbefaler dere å snakke sammen, gjerne med en tredjepart. Det er en enkel sak å gjøre, som kan bidra til at dere løsner kommunikasjonen og møtes mer på midten i dette. 

Og du kan bare glede deg til barnet kommer, ja det er tungt, men den lille kommer til å smelte hjertet ditt. Uansett bidrag fra far eller alene, barna blir det beste i verden ❤️

Anonymkode: d14c1...b4c

[Mt3]

Du må huske på at han har vert flink til å prioritere dere og deres prosjekt tidligere.

Mulig han har fått litt panikk over ting han har lovet kamerater å hjelpe til med tidligere, og ser det på en annen måte enn deg. At han virkelig gjør seg klar for å prioritere familien fremover, og bare må få unna alle andre lovnader først. Jeg mener ikke at han da har prioritert rett, men det kan forklare endringen.

Du skal også huske at hormoner gjør at du føler alt mye mye sterkere enn hva du ville gjort uten graviditeten, samt at menn har absolutt ingen anelse om hvor mye graviditeten endrer kroppslig bevegelse, utholdenhet.... de ser bare att magen vokser. Så mens du har styrt å pusset opp har han kun tenkt hvor flink du er, og ikke at dette arbeidet nå er mye tyngre for deg å utføre.

Ha i hvertfall dette i bakhodet når du tar en prat med han, så ikke alt kommer som beskyldninger og anklager- for da ville alle og en hver gått i forsvarsmodus.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, kruspersilletaco skrev:

Hei TS, har vært i nesten samme situasjon. Mannen her hadde en svangerskapsdepresjon (og fødselsdepresjon? ) . Kom frem når vi gikk i parterapi etter babyen var født. Det er ikke så kjent, og kan ikke trøste deg med at det gikk over med en gang, barnet var nesten 2 år da det ble "normalt".. Send gjerne en melding.. Eneste rådet her og nå er å kjempe for det dere hadde sammen! Kan være tøft for en mann og bli far også, en stor omstilling og omveltning. Men vet hvordan du har det.. Jeg satt hos helsesøster og gråt fordi jeg visste ikke om han kom til å bli med på fødselen, og visste ærlig talt ikke om jeg ville ha ham der heller.. Lykke til ❤️

Så BRA at du kommenterte i denne tråden, vi gikk gjennom det samme og det viste seg at mannen hadde blitt deprimert. Da babyen nærmet seg året og far fikk mestring av å kommunisere mer og gi mat så ble det gradvis bedre, med hjelp av støttesamtaler. 

Jeg var så sint, sveket, lei meg og forberedte brudd selv, men ventet litt fordi det var ei venninne som lurte på om han hadde kalde føtter og engstelig for det nye som kom. Jeg angret selv flere ganger i prosessen, «hva har vi gjort?», men ble kjent med babyen i magen på en helt annen måte enn mannen.

Ta dette opp med jordmor, søk informasjon om depresjon hos far. En depresjon trenger det ikke være, men vit at å være deprimert betyr ikke at en gråter og holder sengen. Depresjon utarter seg veldig ulikt. 

Hvis han har det travelt, så høres han tydelig preget over situasjonen og stresser. Jeg har ingen problemer med å forstå deg, vi gikk igjennom akkurat det samme. Han (min) prioriterte kompiser, biler, oppussing hos andre og å hjelpe andre hele tiden, mens jeg måtte få hjelp av venninner for å klargjøre til babyen kom.

Anonymkode: 261bf...ce3

[Ny Bruker]

Hva er egentlig dette prosjektet hans? Er det snakk om jobb? Overtidsarbeid?

Hva er det jeg skulle gjøre isteden for for å priortere "prosjekt baby/prosjekt familie"? Være mer hjemme, ferie, bidra mer med husarbeid, bare slappe av med deg, forberrede ting til barnets ankomst?

Kan du være mer spesifikt?

Kan det være at det han gjør kan rett og slett kalles fordeling av ansvarsområder? Altså at han også bidrar til familie med det han gjør?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Mt3 skrev:

Du må huske på at han har vert flink til å prioritere dere og deres prosjekt tidligere.

Mulig han har fått litt panikk over ting han har lovet kamerater å hjelpe til med tidligere, og ser det på en annen måte enn deg. At han virkelig gjør seg klar for å prioritere familien fremover, og bare må få unna alle andre lovnader først. Jeg mener ikke at han da har prioritert rett, men det kan forklare endringen.

Du skal også huske at hormoner gjør at du føler alt mye mye sterkere enn hva du ville gjort uten graviditeten, samt at menn har absolutt ingen anelse om hvor mye graviditeten endrer kroppslig bevegelse, utholdenhet.... de ser bare att magen vokser. Så mens du har styrt å pusset opp har han kun tenkt hvor flink du er, og ikke at dette arbeidet nå er mye tyngre for deg å utføre.

Ha i hvertfall dette i bakhodet når du tar en prat med han, så ikke alt kommer som beskyldninger og anklager- for da ville alle og en hver gått i forsvarsmodus.

Så viktig at også dette kommer opp. Det er ikke populært å lese eller høre at du er hormonell og føler ting sterkere (😉 ), men det er sant. Det betyr ikke at det du føler ikke stemmer, men at det forsterkes.

Det har med følsomhet for babyens behov å gjøre, fra et biologisk perspektiv. 

 

Anonymkode: 261bf...ce3

[AnonymBruker]

En siste ting: Det er normalt å føle seg alene om å bli forelder den første tiden, mannen er tilskuer og flere er ikke genuint engasjert før den bylten av en baby blir større og kommuniserer mer. Ofte etter barna blir mer mobil, kan leke, eller i pappapermisjon, at fedrene kommer på banen følelsesmessig. 

Jeg forsvarer ikke hans handlinger, men ut i fra egne erfaringer og sett i ettertid så blir jeg redd når jeg ser par som splitter opp i denne fasen, da hele forholdet blir satt på prøve på alle plan. Da må jeg si at jeg heller ville valgt å være alenemor enn med en drittsekk, men poenget er at å få et barn er for flere en krise i forholdet og det kan vare til babyen runder 2 år... Søvn, sex, oppdragelse, husarbeid, ta hensyn til barnet når en er sliten etter jobb og stresse med levering i barnehage og så videre.

Anonymkode: 261bf...ce3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg, jeg hadde verdens beste mann til den dagen jeg ble gravid. Fra den dagen ble alt et helvete. Mannen jeg elsket over alt og hadde hatt fine år med fikk over natten sterke narsissistiske trekk, og dette bare vokste.

Jeg som deg, malte, pusset opp, handlet babyting og gjorde alt alene. Han var med venner eller satt å spilte på xboxen hele natta(som også var en ny ting han ikke hadde gjort før.)

Da baby kom, ble den bare min. Han stelte ikke, badet ikke, tok ikke nattevåk, avlastet meg aldri...

Vi var på familievernkontoret, jeg snakket med psykiatrisk sykepleier på helsestasjon, ikke noe hjalp... 

Jeg trodde som flere sa over her, at han hadde fødselsdepresjoner... men så begynte drikking, og da var det over for meg. Han drakk mer og mer, og opp til 10-15 halvlitere om dagen... da ba jeg han flytte. Babyen vår var da 4mnd, og jeg ble alene, men fikk ro.

Han ble aldri seg selv igjen og lager fortsatt kaos for meg, nå etter to år, har aldri barnet, stiller ikke opp i BHG eller noe andre steder.

Jeg vet rett og slett ikke hva som skjedde.

Din mann kan ha fødselsdepresjon, er ikke så uvanlig, så prøv å få dere hjelp. Og så må du huske at «redebygging» ikke er så vanlig for menn å bry seg om som oss damer. Men å ikke stille opp for deg psykisk, ikke støtte deg, det er ikke greit.

Jeg håper alt ordner seg for dere, for det er godt å være to. Og husk at det å få en baby kan være en prøvelse for de fleste, men det går seg som oftest til❤️

Og du, velger du å bli alene, går det helt fint det også, jeg koser meg masse, noen lange netter, litt tunge dager... men alt i alt har jeg det veldig fint ☺️

Anonymkode: 2f1af...75f

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver her. Graviditeten var en prøvelse, pga samboer som ble alt for opptatt av seg selv og å gjøre de tingene som han visste det ville bli lite av senere. Det var mye krangling, og jeg følte meg ensom der jeg satt hjemme alene med magen, mens han var ute med gutta. Han var lite engasjert i planlegging, innkjøp osv, og viste lite forståelse for at jeg var gravid, hadde bekkenløsning og kanskje litt ekstra hormonell og sårbar. Han var heldigvis flink med kos på magen og viste at han gledet seg. 

I barselperioden ble det egentlig verre enn jeg hadde sett for meg. Han var en super far for barnet vårt, men en elendig partner for meg. Gjorde ingenting for at jeg skulle få sove f.eks. fordi det ville føre til ubehag for ham. Så i lang tid følte jeg meg som alenemor i et forhold. Holdt ut for å se om det ville ordne seg, og etter å flere ganger ha hørt at man ikke bør gjøre store avgjørelser det første året med baby, fordi man ikke er seg selv i denne tiden.

 

Først nå når barnet er 9 mnd har ting begynt å gå seg til. Far har gått med depresjon og angst, uten å være helt klar over der selv, men går nå til behandling. Han er mer delaktig hjemme og unner meg å gjøre mitt. Han har også på eget initiativ beklaget selv for egen oppførsel under svangerskapet og første perioden med baby, og vist mye anger for at noe som skulle bli så fint ble så trist. Så først nå, etter ca halvannet med mye krangel og frustrasjon år ser jeg mer lyst på framtiden vår sammen.

Anonymkode: 6908c...df7

[AnonymBruker]

13 timer siden, Ny Bruker skrev:

Hva er egentlig dette prosjektet hans? Er det snakk om jobb? Overtidsarbeid?

Hva er det jeg skulle gjøre isteden for for å priortere "prosjekt baby/prosjekt familie"? Være mer hjemme, ferie, bidra mer med husarbeid, bare slappe av med deg, forberrede ting til barnets ankomst?

Kan du være mer spesifikt?

Kan det være at det han gjør kan rett og slett kalles fordeling av ansvarsområder? Altså at han også bidrar til familie med det han gjør?

Nei det er ikke snakk om hverken jobb eller andre ting som kommer familien til gode. Det han driver med er utelukkende for personlig gevinst eller tjenester for andre. Det kommer ikke meg eller barnet til gode hverken økonomisk eller praktisk. Mens det jeg har gjort handler bare om familien og babyen, verdistigningen oppussingen JEG har gjort i felles bolig kommer jo også han tilgode osv. Så det synes jeg ikke.

tusen takk for alle svar ❤️ Det kan godt hende han har en svangerskapsdepresjon, men jeg kjenner jeg er så sliten og nedtrykt at jeg ikke klarer å syns synd på han av den grunn. Alle mine positive følelser for denne mannen er borte  Jeg er sint på han for at han har «ødelagt» dette svangerskapet, som jo skal være den lykkeligste og mest spennende tiden i vårt liv.. 

Anonymkode: 1b161...019